Studiet Fortellerkunst er for lengst forbi sin oppstartsfase. Studentene har fått innføring i sentrale fortellersjangere, fortellerkontekster og teknikker.

De er ti studenter og alle har du lyst til å putte i lomma, stoppe ut og sette opp til pynt i vinduskarmen. De er som sagt skjønne. 3 gutter av ti studenter er heller ikke en dårlig prosent i denne sammenhengen. Jeg har prøvd å slå på stortromma, skaffet forskjellige spennende forelesere og gode kontakter som Oslo Nye, Nobel fredsenter og Unicef som FOU baser. Det er nemlig siste år med fortellerkunst slik det har avholdt siden 1995. Neste år er det ny plan og med internasjonalt snitt. I morgen skal de første studentene gjennom en instruksjons runde i forkant av en fortellerkveld.

Hvis kjøp av bombefly
fra et firma som produserer klasebomber er uetisk, mens kjøp av bombefly i seg selv er etisk, er kriteriene de samme som når det er snakk om jakt og fangst: Det er hevet over tvil at byttet må dø, men avlivingsformen som brukes skal være human - vi er tross alt siviliserte mennesker. Det er med andre ord nok en fortelling konstruert av mordere for å innbilde seg selv og andre at drapene de utfører ikke er drap. Denne genren er nok like gammel som fortellerkunsten selv, vi skal ikke se bort i fra at det var derfor fortellerkunsten ble oppfunnet - de færreste hensikter er kunstneriske. (Mer om dette i hovedfagsoppgaven min). 

Finnes det over hodet en etisk måte å anvende et bombefly på?
Ja da, hevder Arbeiderpartiets representant: Gjenkjøpsavtaler.
Det er tross alt det det hele egentlig dreier seg om. I tilegg til arbeidsledigheten i Nord-Norge og forholdet til "våre" allierte (anførselstegn for å angi at det ikke nødvendigvis dreier seg om mine allierte).
Greit nok, krig er business; det har det alltid vært. Men så lenge det ikke bare er en fare, men en overveiende statistisk sannsynlighet, for at et bombefly kan bli brukt til å drepe med, kan vel vanskelig kjøp av et kalles etisk?

Det etiske alternativet
Jeg skal ikke foreslå at vi legger ned forsvaret og bruker pengene til kultur i stedet. Det er ikke realistisk. De store sterke gutta som er redde for Osama Bin Laden trenger noe å klamre seg til. Dessverre frykter jeg at SV ikke har den integritet og utholdenhet som skal til for å trenere saken til evig tid, etikkdebatten til tross. Derfor har jeg et alternativt forslag: På Dagsnytt 18 fortalte de nemlig at Lockhead Martin ikke hadde laget flyene sine ennå, de hadde bare testet opplegget i flysimulator. Jeg foreslår at vi kjøper flysimulatoren! Da kan tøffingene føre "kampen mot terror" så mye de vil, uten at noen kommer til skade. Selvsagt skal de få betalt for det, så ingen trenger å frykte arbeidsledighet - men de trenger ikke å gå i terapi i 20 år etter at krigen er over. Det blir sikkert mye billigere enn ordentlige fly, og hvis man virkelig står på kan man sikkert få forhandlet frem en gjenkjøpsavtale også.

Boka tar for seg fortellerkunstens historiske og faglige bakgrunn. Den inneholder et godt utvalg tradisjonelle fortellinger, og tar for seg hva man bør legge vekt på når man forteller.  Kunsten å formidle har fått et eget kapittel, og forfatteren diskuterer hvordan fortellingen bør bearbeides og etterarbeides. Boka gir også tips om hvordan man skal gå frem for å lage  egne fortellinger.

Dette er en innføringsbok for studenter i drama- og teaterkommunikasjon,   dramaturgi, fortellerkunst og muntlig fortelling ved høgskoler og   universiteter. Boka er også egnet for alle som arbeider med barn og andre som ønsker å bli bedre formidlere.

Heidi Dahlsveen er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, der hun er faglig ansvarlig for Fortellerkunst og muntlig fortelling.

Kr 299,-, ca 215 sider

ISBN 978-82-15-013039

Universitetsforlaget

Du kan får kjøpt boka fra 11. juni 2008

Hio, Avd est Mette Strøm 

Konferansens hovedtemaer for de to dagene er:
Forskning innenfor kunst- og kulturpedagogiske temaer og Estetiske læreprosesser.

Målgruppen er alle som arbeider med kunst og kultur i opplæringen.

Programmet offentliggjøres fra 15.januar.
Påmelding gjøres etter 15.januar og senest 1.mars.
Sekretariat: Norsk musikkpedagogisk union (NMU) og Musikk i Skolen.
Kontaktperson: Lasse Sandberg E-post: lasse.sandberg@musikk.no

Konferansen arrangeres av Musikernes fellesorganisasjon, Fellesrådet for kunstfagene i skolen og Musikk i Skolen i samarbeid med Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen, Rikskonsertene, Interimsstyre for etablering av nasjonalt MDD-forum, Estetisk nettverk, Kulturskolerådet, Dans i Skolen, Drama i Skolen, Kunst i skolen, Kunst og design i skolen, Norsk fortellerforum, Nordisk Union för Musikutbildare (NUMU), Norsk musikkpedagogisk union (NMU), Landslaget for medieundervisning og Landslaget for norskundervisning.

HiO Avd Est Liv K Dahlin

Få ting lyser og varmer i hverdagen som en god fortelling, og forteller Sara Birgitte Øfsti dokumenterte at Silke (2002) langt fra var noen tilfeldighet: Hun har helt spesielle evner, både når det gjelder valg av råmateriale og intens og følsom karakterskaping.

Sara Birgitte åpnet med en morsom fortelling, i følge henne selv skrevet av Alf Prøysen, og definitivt på ekte Prøysen dialekt, og med Prøysen-humor på sitt beste.

Enda morsommere var neste fortelling: Et selvopplevd kjærlighetsdrama fra Praha, på grensen til det surrealistiske. 
Skjedde dette virkelig? Stemmer det at Tsjekkiske myndigheter leier ut samme seng til flere personer? Eksisterer studentavis-journalisten som ble sviktet av "kvinnen i sitt liv" fordi hun hadde blitt sviktet av sin pappa som 11-åring? Nøyde han seg virkelig med å kaste kondomer i en basketballkurv sammen med Sara Birgitte halve natten? (Jeg skal tro det, siden han var amerikaner; jeg har tross alt sett dem på film). Hvor mange ganger satte Sara Birgitte livslykken hans i fare ved å vende tilbake til kjøkkenet etter at kjæresten hans var kommet tilbake? 
Hvis en god latter forlenger livet, vil jeg tro denne fortellingen er verdt er par måneder :-)

Mirakuløs forlengelse av livet var tema for neste fortelling. Forlengelse av livet, men ikke av kjærligheten? Det var en fin fortelling med mye varm humor og mange sterke bilder. Den står imidlertid mer for meg som sterke bilder enn som en hel fortelling. Det går så innmari fort, og hver gang Sara Birgitte dykker ned i fortellingen må hun opp etter luft etter alt for kort tid.    

Heldigvis dykker hun fryktløst ned i neste fortelling, som handler om Kissin` Kate Barlow: Et navn som spøker vagt i erindringen til den som har sett westernfilmer og lest westernbøker i sin barndom. Men det var om den tøffe & grusomme Kate Barlow. Sara Birgitte forteller om mennesket Kate Barlow. Om skolelærerinnen Kate Barlow, og hennes utidige kjærlighet til Sam, som solgte løk og reparerte skolestua for Kates skyld. Utidig kjærlighet, fordi Sam var neger.

Og jeg vet at det ikke er lov til  si "neger" i dag, men det var lov å si det den gangen. Den gangen stod det "neger" i lovene til the US Land of the free and the home of the brave of America. Det stod at en neger som kysset en hvit kvinne burde dø, og det går fryktelig galt for Kate og Sam - som oppleves som nære venner etter at Sara Birgitte har tatt oss med inn i hodene deres.
Det gjør vondt når nære venner lider. Det er en trist og vond historie. Men det er likevel godt å få høre den.

I kveldens siste fortelling fikk vi enda et glimt av Kissin` Kate Barlow, denne gangen slik kiosk-litteraturen presenterer henne. Hovedkarakteren var imidlertid en ung og fattig øst-europeer, som fant kjærligheten. Skal vi kalle det en happy ending? Som kjæresten hans ganske riktig bemerker: Hvor happy må du ha den? At livet er litt sånn opp og ned må man nesten lære seg å leve med...

Fortellingene var adskilt av sanger av Gudrun Glette.
Hun sang uten akkompagnement. Stemmen hennes var nydelig, og kledde de nakne steinveggene i Jakobs Brønn med en intens og vakker fortelling. Men det var en annen fortelling, og derfor vet ikke jeg helt om jeg ville høre den der og da.

Jeg burde vel betrakte sangene som en ekstra bonus, men når jeg er langt inne i fortellingen ønsker jeg å forbli der. Da er sang et uønsket reklameinnslag.
Sang er et fint fortellerelement bare når den forteller fortellingen - ikke når den bryter med den. Dette er i utgangspunktet min mening om den saken.

Menneskene omkring meg ble merkbart urolige under sangnummerene. Noen reiser seg og forsvinner ut av rommet, noen strekker seg i stolen, noen sjekker mobilen (ok, jeg ville ikke merket det om noen var urolige under fortellingene, men jeg tror ikke de var det).
Konklusjonen?
Sanginnslag som ikke forteller fortellingen bryter lytterens konsentrasjon og bringer henne ut av fortellingens virkelighet.
Jeg opplever dette som negativt. MEN det er også mulig at det kunstneriske bruddet som sangnummerne representerer, yter den enkelte fortelling rettferdighet gjennom å la lytterne puste ut, tømme hodet sitt og klarne tankene før neste forestilling.

www.fortellerscenen.no

Jeg hadde hørt veldig mye positivt om Ragnhild Hilt som forteller, derfor må jeg innrømme at jeg er litt skuffet.

Tittelfortellingen "Knust engel", var en historie fra livet til Ragnhild Hilts mor eller mormor; en familieskatt man som lytter føler seg priviligert over å kunne ta del i. En vakker og trist historie om handlingslammelse som følge av sorg, og om handlingene som transformerer fortvilelse til skjønnet, handlinger som er livet som går videre.

Ragnhild Hilts versjon av fortellingen om hvalens lys var også en nær og intens opplevelse. Og fortellingen om tjeneren som forsøkte å flykte fra døden var morsom, sjarmerende og en særdeles intelligent åpningsfortelling på en forestilling med døden som tema.

Som helthet føler jeg imidlertid at forestillingen ble for oppstykket og overfladisk. Mange av fortellingene hadde jeg hørt før, og jeg synes ikke at Ragnhild Hilt tilførte dem noe nytt.

Jon Fosses dikt husker jeg ikke om jeg hadde hørt før eller ikke - og hører jeg det igjen kommer jeg nok fremdeles ikke til å huske om jeg har hørt det før: For meg var det med andre ord ikke annet enn ord som flagret forbi.
Derfor vil jeg berømme Ragnhild Hilts forsøk på å analysere det. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, men jeg stiller meg åpen for at analyse av materialet kan være en del av en fortellerforestilling - jeg har gjort dette selv flere ganger.
Hvis et materiale oppleves som vanskelig tilgjengelig tror jeg dette skyldes mangel på personifiserte innfallsvinkler. Man kan si at materialet (fortellingen) fremstår som ubebodd. Dette kan det være mange grunner til; det kan være en dårlig fortelling, det kan skyldes manglende kompetanse hos lytteren, eller det kan skyldes at fortelleren fremfører et materiale noen andre har skapt uten å evne å gjøre fortellingen til sitt eget.
Ofte er intensjonen med å fremføre andres materiale ikke å skape noe nytt, men å formidle. I slike tilfeller blir analysen fortellerens personlige bidrag. Gjennom f.eks. å analysere den opprinnelige kunstnerens innfallsvinkel til materialet skaper fortelleren en port lytteren kan entre fortellingen gjennom.

Men skal man analysere må man virkelig tøre å dykke dypt ned i det, det holder ikke bare å introdusere temaet, slik jeg føler at Ragnhild Hilt gjør.
Jeg innser at jeg nettopp har gjort akkurat det samme selv, i det jeg har introdusert mine egne synspunkter på en så kortfattet måte at de fleste ikke vil ha den fjerneste anelse om hva jeg snakker om. Er det ikke irriterende?!...

Å fortelle om et tema som død krever store mengder mot og innsikt. At Ragnhild besitter dette demonstrer hun i de fortellingene jeg allerede har nevnt, som helhet føler jeg imidlertid at forestillingen bagatelliserer og ufarliggjør døden.
For alt jeg vet er dette hensikten; Ragnhild Hilt forteller "at den som velger døden til venn har en venn inntil døden". Hva ligger i dette?

I utgangspunkten fant jeg denne uttalelsen svart og urovekkende; jeg vil tro at den som har valgt døden til venn er ute på særdeles farlige veier.
Anvendt på "Knust engel" får imidlertid uttalelsen en annen mening: Gjennom handling gjør datteren seg til venns med morens død, og får gjennom dette styrke til å akseptere virkeligheten og leve videre. Dette er en fortelling man kan tenke videre på, og ha glede av, i lang tid fremover.
I "Knust engel" fikk jeg som lytter muligheten til å leve meg inn i hovedkarakterens følelser. Men i store deler av forestillingen fikk jeg ikke det. Dette opplever jeg som ufarliggjøring av døden på en negativ måte.

Neste forestilling på Fortellerscenen er Sara Birgitte Øfstis "Kjærlighet i tide og utide", og jeg vet at alle dere som har opplevd hennes eksepsjonelle "Silke" vil innfinne dere onsdag 26. september - i god tid før kl. 20 - helt uten min oppfordring.
Til alle dere som ennå ikke har stiftet bekjentskap med Sara Birgittes fortellerkunst er muligheten altså til stede: Bruk den!

www.fortellerscenen.no

Jeg hadde delvis lovet meg selv å skrive om de fortellerforestillingene jeg var så heldig å overvære - siden ingen andre er seg dette ansvaret bevisst. Men dette skar seg nokså fort, på grunn av umenneskelig arbeidspress. Ingvild Olsen Olaussens medrivende Helt sikkert sant!, satt opp på Fortellerscenen 25. april, ble derfor forbigått i stillhet. Dette har jeg litt dårlig samvittighet for; det var en fin fortelleropplevese, i hovedsak bygget på dagbøker og brev skrevet av Ingvilds besteforeldre.
En spennende og uforutsigbar historie hvor man kom nært inn på flere av karakterene, og hvor man som lytter ikke hadde den fjerneste anelse om hvor det hele skulle ende.

Som Sara Birgitte påpekte etterpå kunne fortellingen imidlertid vært enda bedre om et par setninger, som bare var overforklaring, hadde vært utelatt. 
Overforklaring er egentlig et vanlig problem innen fortellerkunsten (særlig gjelder dette  mindre erfarne fortellere som forteller for barn "Kan alle forsikre meg om at dere har skjønt dette før vi går videre...").
Ser man bort i fra dem hvis overforklaringsmani skyldes manglende tillit til publikum og fortellingen, tror jeg at mange overforklarer fordi de ganske enkelt skravler for mye. De fleste mennesker - ikke minst jeg - bruker alt for mange ord når de snakker til vanlig: For å være på den sikre siden sier vi gjerne den samme tingen 2 ganger på 2 forskjellige måter. Siden den muntlige fortellerkunsten ligger så nært opp til samtalen, drar vi med oss denne uvanen inn i fortellingen. 

Egentlig er dette et dilemma; vi vil gjerne at fortellerkunsten skal fremstå som spontan og uformel. Skravling er ofte en del av fortellingens sjarm.
Kan fortelleren porsjonere ut hvert enkelt ord med maksimal effekt - og ikke minst avstå fra å begrense denne effekten med ytterligere ordstøy - uten å miste preget av fortrolig samtale mellom forteller og lytter; en fortrolighet som var et bærende og sjarmerende virkemidddel i Ingvilds fortelling? 

Jo da, dette er mulig, men det er ikke enkelt. Det er en av de tingene man må tenke meget grundig gjennom, for at inntrykket skal bli at det hele kommer spontant av seg selv...         

Rollen som ikke-praktiserende ballerina, har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i.

  
Jeg begynte på ballett, for egne smertelig oppsparte penger, gitt mine foreldres uttrykte uvilje mot å støtte opp på dette området.
Men, som mine praktiserende ballerina-venninner kyndig uttalte; med mine 11 år kunne jeg se helt bort fra en fremtid innenfor balletten. Ballett fordrer nemlig noen helt spesielle muskler i beina, som må utvikles før man fyller 6. 
At samme "venninne" hadde hatt rett konstaterte hun triumferende 1 år senere: Iherdig trening (og enda mer iherdig dagdrømming) til tross, var jeg ennå ikke var blitt "flyttet opp" til et høyere parti. 
Dette kunne selvsagt vært begynnelsen på en god historie, men det er ikke det.
Det er dessverre ikke mer å si om saken.

Dermed er vi kanskje tilbake ved utsagnet om at fortellinger skjer med dem som vet å fortelle dem (se omtalen av Benedicte Hambros forestilling). Liv Marie Skaare Baden hører med blant dem som gjør det.  

Hennes foreldre betalte for ballettundervisningen hennes, men så langt som til ballettsko strakk de seg ikke; nabojentas avlagte grønne & alt for store gymsokker fikk greie seg.
Men det var verre enn som så; en russisk-dansk eksballerina som tvinger elevene i spagaten som straff og snakker uforståelig ballerinaspråk, som i ettertid viste seg å være et slags forsøk på fransk, og ikke minst de ribbestrikkede ullstrømpebuskene som krymper i vask og sklir ubarmhjertig nedover, og som mange av oss har erfart at er uforenelige med ballett.  

Så Liv Marie sluttet å praktisere midt i den beste ballerinamuskeluviklingsperioden, og begynte å steppe i stedet.  

Steppedans er ikke bare stilig å se på. Det er så utrolig deilig å høre på også!
Jeg skjønner godt at Liv Maries mor ikke kunne føde sin datter før Fred Astaire hadde danset ferdig. En fødsel er en umåtelig krevende oppgave, som man definitivt bør lade opp til først.  

Hvor vidt man skal blande fortellerkunst med andre kunstformer er imidlertid et dilemma.
Da snakker jeg ikke om kunst-estetiske renhetsprinsipper, men det faktum at det ikke alltid er like vellykket. Jeg husker med gru det som i min barndom ble kalt "fortellerteater", og var et skrekkelig sammensurium av politisk korrekte pugge-fortellinger, flanellograf, stadige kostymeskift og diverse instrumenter "fortelleren" ikke kunne spille på.  

Også i dag ser man av og til mer og mindre halvprofesjonelle fortellere, som ved hjelp musikk, kostymer, etc. løfter en ellers intetsigende prestasjon til en formidabel katastrofe. Men stadig oftere ser man fortellere som gjennom å hente inspirasjon fra andre kunstformer utvider grensene for hva fortellerkunst har vært de siste 100 årene. Det er Fortellerscenens uttrykte ønske å være et vindu mot verden for vellykkede eksperimenter av denne typen.  

Liv Marie forteller, stepper, synger og spiller teater. Dette, i tillegg til velkoreografert musikk fra Ørnulv Snortheim, resulterer i en forestilling, hvor fortellingens karakterer, scenografi og rekvisitter oppleves som noe fysisk tilstedeværende jeg som lytter kan se, føle og være til stede i. 

Denne våren har vi fra før av opplevd Jan Blake og Benedicte Hambro på Fortellerscenen, og det slår meg at disse tre fantastiske kvinnelige fortellerne har fått det samme lokalet til å oppleves helt forskjellig. En god forteller skaper sitt eget fysiske rom.
Tanken som sniker seg frem er hvor vidt rommet ville endre karakter hvis jeg fortalte?
Jeg tør ikke tenke mer på det.  

Og jeg skal ikke si mer om Liv Maries fortelling heller. Både fordi klokken er over 2 om natten, og fordi jeg ikke vil røpe for mye. Etter all sannsynlighet vil fortellingen bli satt opp igjen, og da har du en rekke overraskelser å glede deg til! 

Mens du venter på det, bør du sørge for ikke å gå glippe av neste forestilling på Fortellerscenen: Allerede neste onsdag (25. april kl. 20.00 www.fortellerscenen.no) forteller Ingvild Olsen Olaussen "Helt sikkert sant", og jeg er sikker på at det blir nok en fantastisk opplevelse! 

28. februar fortalte Benedicte "Norgeshistorien med familiært blikk" på Fortellerscenen, og igjen dukker spørsmålet opp: Lever noen mennesker et liv som skapt for kunstnerisk fremførelse, eller er det som ordtaket sier: "Fortellinger skjer med dem som vet å forteller dem"?

Det er ingen tvil om at Benedicte kan fortelle, og om det er derfor: Om det hele skyldes Benedictes evne til å gi karakterer liv og behage lytteren med plot, vendepunkter, og det lille ekstra sluttpoenget, eller om hun har vært ytterst begunstiget hva familiehistorie angår, vites ikke, men fra et lyttersynspunkt er i hvert fall resultatet til de grader tilfredsstillende.

Store deler av fortellingen omhandlet Benedictes farfar C. J. Hambro; i utgangspunktet en upersonlig fyr i dress, som en gang i tiden visstnok utførte et eller annet vi alle bør huske at vi skylder ham en stor takk for. Etter å ha hørt fortellingen om mennesket C. J. Hambro; om livet hans med Dudu, og med Gyda, for ikke å snakke om den eneste bursdagsgaven hans til Benedicte, er jeg takknemlig. For hans klarsynte handlinger 9. april 1940, for at Dudu vekket ham til handling denne kvelden, for at han har levd, og fordi livet hans ble til en fortelling som jeg fikk lytte til.

Benedicte Hambro er lærer på Ringerike folkehøyskole; hvis det er slik historieundervisningen foregår der burde vi alle sende barna våre dit. Å tilegne seg kunnskap forutsetter å følge andres skjebner, tror jeg.

Det eneste man kan innvende mot Benedictes fortelling er at den tok slutt (men det gjør man jo ikke siden man tross alt forsøker å opprettholde en viss verdighet; uttalelser som "mer, mer!", "bare en historie til!", "du kan ikke slutte nå!" eller handlinger som å ta fortelleren som gissel må man dessverre avstå fra når man har nådd en viss alder).

Avsløringen av at Benedictes far traff igjen en viss kvinne 25 år senere, og ikke minst av den lykkelig lobotomerte onkelens seksuelle tilbøyeligheter - fremkommet under den avsluttende kjellerpraten - tyder imidlertid på at alt ligger til rette for del 2: Jeg gleder meg veldig!  

Det er imidlertid ikke lett å drive fortellerscene. Et av hovedproblemene er synliggjøring, hvor man dessverre er nokså avhengig av "mediene".
Denne gangen rettet vi fokus mot Morgenbladet; en avis som forsøker å gi inntrykk av at de er opptatt av kunst og kultur. Og ikke minst; en avis C. J. Hambro i 17 år var tilknyttet som journalist, etter hvert også som redaktør.
Men var de interessert? Åpenbart ikke.

Jeg er klar over at Fortellerscenen, i et globalt perspektiv, ikke er noen verdensnyhet, men det er sannelig ikke Morgenbladet heller.
Det er en meget ynkelig liten av avis, som aldri vil kunne konkurrere i opplagstall med de avisene som kom bedre til sin rett den gang man kunne bruke dem som do-papir etterpå.

Morgenbladet kan imidlertid med letthet utkonkurrere dem når det gjelder gode artikler om kunst og kultur, ikke minst den kulturen det ikke er glorete bilder av i en drittavis som dagen fortoner seg best uten.

Mangler Morgenbladets journalister kunnskap om fortellerkunst?
Sikkert, de som alle andre.
Men nettopp da burde en avis som ikke eier realistiske alternativer ut over å satse på kvalitet, sende en journalist for å finne ut hva dette er for noe!       

[i] http://www.kulturmeglerne.no/kulturmeglerne/views/2959

Å leve er å fortelje

Heilskap: Jan Blake fortel «med heile seg». (Foto: Lars O. Flydal) Større bilde    Multimedia: » Jan Blake fortel (video)

Jan Blake er ein av verdas fremste profesjonelle forteljarar. Her fortel ho ei historie til deg.

Alf Kjetil Walgermo
alf@vl.no

Den britiske sceneforteljaren har drive profesjonelt sidan 1986. No er ho på besøk i Oslo, der ho dei siste dagane har hatt kurs for norske forteljarar og skodespelarar. Onsdag hadde ho førestelling ved forteljarscena i Jakobs Brønn – kjellaren i Kulturkirken Jakob.–

Kva fekk deg til å byrje med profesjonell historieforteljing?
– På byrjinga av 1980-talet jobba eg med å ta teateret inn i fengsel og på mentalsjukehus, og eg jobba mykje opp imot skular og ungdomsklubbar. På den tida var det gode økonomiske støtteordningar for slikt, før Margaret Thatcher i 1986 kutta kraftig ned på pengane til denne delen av kunsten. Eg vart stilt på val om å anten slutte med det eg gjorde, eller bli «mainstream». Og «mainstream» finst ikkje i naturen min, fortel Blake.Blake held ikkje noko attende når ho fortel. Ho fortel «med heile seg», ettersom ho trur på det som kallast «total historieforteljing». Av og til samarbeider ho også med musikarar, og lærer seg for tida å spele djembe.www.vl.no

Arrangør: Fortellerscenen
Tidspunkt: 1. og 2. februar, begge dager kl. 10.00-15.00.  
Sted: Centralkirken, St. Olavsgate 28, 0166 Oslo.
Pris: 1200,- inkl. enkel lunsj
Max 16 deltagere - vær rask med påmelding om du ønsker en plass!

Påmelding sendes

pauline@fortellerscenen.no 

Jan Blake
har arbeidet som profesjonell forteller siden 1986. Hun er født i England av jamaicanske foreldre, har opptrådt på scener og festivaler over hele Europa, og er i dag en av vår tids mest kjente og elskede kvinnelige fortellere. Ikke minst her i Norge har hun sine trofaste tilhengere.
Spesialiteten hennes er karibiske fortellinger, men akkurat hva hun vil fortelle bestemmer hun først i møtet med sitt publikum. Ikke så rent sjelden må hun dessuten fortelle en "ønskereprise" eller to, for den som har hørt Jan fortelle én gang kommer igjen og igjen...

Det blir mulighet til å oppleve Jan Blake på Fortellerscenen Jakobs Brønn 31. januar.
Program blir snart lagt ut på www.fortellerscenen.no  

I had to check this contention with Riverbends blog. I only started reading it a few weeks ago - at the beginning, and since I don´t have that much time to sit in front of the computer reading, I´m still reading the 2003 posts - but I very much wanted her account on this. It was a bit more nuanced (posted yesterday): 

"Iraq saw demonstrations against and for the verdict. The pro-Saddam demonstrators were attacked by the Iraqi army. This is how free our media is today: the channels that were showing the pro-Saddam demonstrations have been shut down. Iraqi security forces promptly raided them. Welcome to the new Iraq."

She also writes that
"Iraq has not been this bad in decades. The occupation is a failure. The various pro-American, pro-Iranian Iraqi governments are failures. The new Iraqi army is a deadly joke. Is it really time to turn Saddam into a martyr?"
Obviously, it is. 

I must admit that I had more or less forgotten about the Iraq situation, until Riverbend reminded me. I had forgotten because there was nothing I could do. I participated in the world wide demonstration against the invasion in 2003, I didn't buy American products for a very long period, I spread my views to everyone who cared to listen, and listen to the views and stories of those who cared to tell. Needless to say; nothing of this had much effect. So I retreated to my own life and my own problems, and refused to relate to the whole ting.  

The occupation of Iraq scares me so much, because it has made me realize that there is no hope for humanity; there has always been, and will always be, so many individuals amongst us that are ready to kill each other for nothing, and I don´t think it will ever stop. I will try and explain why in another post.    

The only hope lies in the strength and will demonstrated by those who is able to tell the story. Riverbend is a storyteller. An artist who brings the conflict down to an individual level, were I, as another individual, can relate. I´m very grateful to her for sharing her experiences in this way. 

Link to Riverbends blog can be found under "Links".