i den forbindelse vil hver video forkynnelse inneholde en del helt til sist for forbønn. Jeg vil derfor minne dere på at dere kan sende inn forbønnsemner på ornmyhre@hotmail.com og dere vil kunne se de bli bedt for av meg på video forkynnelsene som jeg legger ut. Men dere kan fremdeles sende inn forbønnsemner før den tid også om dere ønsker det, og jeg vil be for de selv om jeg ikke enda har begynt med video forkynnelse.

Jeg ønsker også fortsatt tilbakemelding fra dere på om det er noe tema dere ønsker jeg skal forkynne over, enten fra og med 15.August eller før den tid ( men før den tid kun skriftelig på skjermen ).

Når jeg begynner med video forkynnelsen, så vil jeg fremdeles legge ut skriftelig forkynnelse i tillegg til filmene. På den måten er også du som er mest komfortabel med å lese forkynnelse sikret et fortsatt tilbud.

Så følg med fra ca 15.August for video forkynnelse. Det kan bli tidligere men det vil dere merke.

Dagens oppdatering under denne.

En annen er den kjærlighet som vokser mellom familiemedlemmer. (Romerne 12: 10) En tredje er den romantiske kjærlighet som en kan føle for en av det annet kjønn. (Ordspråkene 5: 15—20) To som er gift med hverandre, bør naturligvis framelske alle disse formene for kjærlighet. Men det finnes også en fjerde form for kjærlighet, en som er viktigere enn de andre.

Det ordet som er brukt i De kristne greske skrifters grunntekst for denne fjerde formen for kjærlighet, er a·gape. Ordet forekommer i 1. Johannes 4: 8, hvor vi leser: «Gud er kjærlighet.» Ja, ’vi elsker fordi Gud elsket oss først’. (1. Johannes 4: 19) En kristen framelsker en slik kjærlighet først til Gud og dernest til sine medmennesker. (Markus 12: 29—31) Ordet a·ga?pe er også brukt i Efeserne 5: 2, hvor det står: «Fortsett å vandre i kjærlighet, liksom Kristus også elsket dere og gav seg selv for dere.» Jesus sa at denne formen for kjærlighet skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet [a·ga?pe].» (Johannes 13: 35) Legg også merke til hvordan ordet a·ga?pe blir brukt i 1. Korinter 13: 13: «Nå forblir tro, håp, kjærlighet — disse tre; men den største av disse er kjærligheten [a·ga?pe].»

Hva er det som gjør denne formen for kjærlighet (a·ga?pe) større enn tro og håp?
Den er styrt av prinsipper — rette prinsipper — de prinsippene som vi finner i Guds Ord. (Salme 119: 105) Det er en uselvisk interesse for å gjøre mot andre det som er rett og godt i Guds øyne, enten de ser ut til å fortjene det eller ikke. En slik kjærlighet setter ektefeller i stand til å følge Bibelens veiledning: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Gud villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre.» (Kolosserne 3: 13) Ektefeller som har det godt sammen, har og framelsker «inderlig kjærlighet [a·ga?pe] til hverandre, for kjærligheten dekker over en mengde synder». 1. Peter 4: 8. Legg merke til at kjærligheten dekker over feil. Den fjerner dem ikke, for det finnes ikke noe ufullkomment menneske som er uten feil. — Salme 130: 3, 4; Jakob 3: 2.

Når to som er gift med hverandre, framelsker en slik kjærlighet til Gud og til hverandre, vil de ha et varig og lykkelig ekteskap, for «kjærligheten faller aldri bort». 1. Korinter 13: 8. Kjærligheten er «et fullkomment enhetens bånd». (Kolosserne 3: 14) Er du gift? Hvordan kan da du og din ektefelle framelske en slik kjærlighet? Les Guds Ord sammen, og snakk om det. Studer Jesu eksempel med hensyn til kjærlighet, og prøv å etterligne ham, å tenke som ham og å handle som ham. Vær til stede på kristne møter, hvor det blir undervist i Guds Ord. Og be Gud om hjelp til å framelske denne opphøyde form for kjærlighet, som er en frukt av Guds hellige ånd. — Ordspråkene 3: 5, 6; Johannes 17: 3; Galaterne 5: 22; Hebreerne 10: 24, 25.

Hvis to som er gift med hverandre, virkelig elsker hverandre, vil de også ha respekt for hverandre, og respekt er den andre nøkkelen til et lykkelig ekteskap. Respekt blir definert som «aktelse, ærbødighet». Guds Ord sier til alle kristne, også til gifte menn og kvinner: «Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» (Romerne 12: 10) Apostelen Peter skrev: «Dere menn, fortsett på lignende måte å leve sammen med [deres hustruer] i samsvar med kunnskap, idet dere viser dem ære som et svakere kar, det kvinnelige.» (1. Peter 3: 7) Gifte kvinner blir oppfordret til å «ha dyp respekt for sin mann». (Efeserne 5: 33) Hvis det er en person du vil vise ære, er du vennlig mot ham og respekterer hans menneskeverd og de synspunkter han gir uttrykk for, og du er snar til å etterkomme enhver rimelig forespørsel fra hans side.

De som ønsker at deres ekteskap skal være lykkelig, viser sin ektefelle respekt ved ’ikke med personlig interesse bare å ha øye for sine egne saker, men også med personlig interesse å ha øye for sin ektefelles saker’. (Filipperne 2: 4) De tenker ikke bare på hva som er bra for dem selv. Det ville være egoistisk. De tenker i stedet på hva som også er best for den de er gift med. Ja, det er det som teller mest for dem.

Respekt vil hjelpe ektefellene til å erkjenne at de kan ha ulike meninger. Det er ikke rimelig å vente at to mennesker skal mene det samme om alt mulig. Det som kan være viktig for en mann, er kanskje ikke like viktig for en kvinne, og det hustruen liker, er kanskje ikke det mannen liker. Men begge parter bør respektere den andres valg og synspunkter, så lenge disse er innenfor de grenser Guds lover og prinsipper fastsetter. (1. Peter 2: 16; jevnfør Filemon 14.) Begge parter bør dessuten vise respekt for den andres menneskeverd ved ikke å snakke nedsettende om sin ektefelle eller more seg på ektefellens bekostning, verken når de er sammen med andre, eller når de er alene.

Ja, kjærlighet til Gud og til hverandre og gjensidig respekt er to viktige nøkler til et godt ekteskap. Hvordan kan man bruke disse nøklene på noen av de viktigste områdene i ekteskapet?

GOD KOMMUNIKASJON

Kjærlighet og respekt spiller også en viktig rolle på et annet område i ekteskapet — kommunikasjon. En kjærlig ektemann vil snakke med sin kone om det hun er opptatt med, hennes problemer, hennes syn på forskjellige ting. Hun har behov for at han gjør det. En mann som tar seg tid til å snakke med sin kone og virkelig hører på det hun sier, viser henne dermed kjærlighet og respekt. (Jakob 1: 19) Noen kvinner klager over at deres mann snakker svært lite med dem. Det er trist. Det er klart at vi lever i en travel tid, og mange menn har en lang arbeidsdag utenfor hjemmet. På grunn av den økonomiske situasjonen er det også mange gifte kvinner som arbeider utenfor hjemmet. Men ektefeller trenger å sette av tid til hverandre. Hvis ikke de gjør det, kan de komme til å bli uavhengige av hverandre. Det kunne føre til alvorlige problemer hvis de følte at de måtte søke andre steder for å finne et forståelsesfullt menneske å snakke med.

Hvordan ektefellene kommuniserer, er viktig. «Liflige ord er . . . søte for sjelen og en legedom for knoklene.» (Ordspråkene 16: 24) Følgende bibelske råd gjelder enten ektefellen er troende eller ikke: «La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt», det vil si taktfull og behagelig. (Kolosserne 4: 6) Når en har hatt en dårlig dag, kan noen få vennlige, medfølende ord fra ektefellen gjøre mye godt. «Som epler av gull på graverte arbeider av sølv er et ord talt i rette tid.» (Ordspråkene 25: 11) Tonefallet og ordvalget har mye å si. Man kan for eksempel si på en irritert, befalende måte: «Lukk døren!» Men hvor mye mer «krydret med salt» er ikke disse ordene, sagt på en rolig og vennlig måte: «Kan du være så snill å lukke døren?»

Milde ord, et velvillig ansiktsuttrykk og positive gester foruten vennlighet, forståelse og omtenksomhet gir kommunikasjonen gode betingelser. Når ektefellene går inn for å ha god kommunikasjon, vil begge parter føle seg fri til å si hvilke behov de har, og de kan være til trøst og hjelp for hverandre når de møter skuffelser eller blir utsatt for stress. «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler,» sier Guds Ord. (1. Tessaloniker 5: 14) Noen ganger føler han seg motløs, mens andre ganger er det hennes tur. Da kan de ’tale trøstende’ til hverandre og bygge hverandre opp. — Romerne 15: 2.

Ektefeller som elsker og respekterer hverandre, betrakter ikke hver eneste uoverensstemmelse som et stort problem. De bestreber seg på ikke å være «bitre og vrede» på hverandre. (Kolosserne 3: 19) Begge to bør huske at «et mildt svar stiller voldsom harme». (Ordspråkene 15: 1) Pass på at du ikke ser ned på eller fordømmer din ektefelle når han eller hun øser ut sine innerste følelser. Se heller på slike betroelser som en mulighet til å få innsikt i den andres synspunkter. Prøv å finne en løsning på uoverensstemmelsene i fellesskap.

Husk den gangen da Sara foreslo en løsning på et bestemt problem og hennes mann, Abraham, ikke syntes om forslaget. Men Gud sa til Abraham: «Lytt til hennes røst.» (1. Mosebok 21: 9—12) Abraham gjorde det, og han ble velsignet. Så hvis en kone foreslår noe annet enn det mannen hadde tenkt seg, bør han i det minste høre på det hun har å si. Hun på sin side bør ikke dominere samtalen, men høre på det mannen har å si. (Ordspråkene 25: 24) Det vil være både ukjærlig og respektløst hvis den ene forlanger å få tingene på sin måte hele tiden.

God kommunikasjon er også viktig i forbindelse med det seksuelle samliv. Selviskhet og mangel på selvkontroll kan gjøre alvorlig skade på denne mest intime siden av ekteskapet. Åpenhjertig kommunikasjon, sammen med tålmodighet, er nødvendig. Når begge parter opptrer uselvisk og er opptatt av den andres beste, er seksuallivet sjelden et alvorlig problem. Når det gjelder dette som alt annet, bør «enhver fortsette å søke, ikke sitt eget beste, men den andres». — 1. Korinter 7: 3—5; 10: 24.

Så god veiledning Guds Ord gir! Det er klart at det går litt opp og ned i ethvert ekteskap. Men når ektefellene prøver å tenke i samsvar med Guds tanker, som er åpenbart i Bibelen, og bygger sitt forhold på den kjærlighet som er basert på prinsipper, og gjensidig respekt, kan de være sikker på at deres ekteskap vil bli varig og lykkelig. Dermed vil de ikke bare hedre hverandre, men også Ham som har innstiftet ekteskapet, Gud.

Andre innlegg skrevet av Sarah: Er Gud en person? Finnes det egentlig et brennende Helvete?  

Læren om pine etter døden blir forfektet av de største religionssamfunnene i kristenheten og også av hinduene, buddhistene og muhammedanerne.

Ifølge katolikkene «vil den syndige sjel umiddelbart etter døden bli hjemsøkt av» helvetes pinsler. (The Catholic Encyclopedia for School and Home) Augustana, de lutherske kirkers viktigste bekjennelsesskrift, sier at «de ugudelige mennesker og djevlene skal han [Kristus] fordømme til å pines uten ende».

Buddhistene tror at det finnes både varme og kalde helveter. Ifølge deres lære blir de som kommer til et av de varme helvetene, skåret i stykker og så brakt tilbake til livet bare for å få den samme straffen.

Om den muhammedanske oppfatning angående hva som skjer i helvete, leser vi: «De skal leve ’i hete luftstrømmer og kokende vann og en skygge av beksvart røyk’. De ’skal stekes på en brennende ild, skal få drikke fra en kokende kilde! ingen føde skal de få, bortsett fra den motbydelige torn, som ikke vil fete dem og ikke hjelpe mot sulten’. De skal bli der i uminnelige tider. De skal hverken smake eller drikke noe kaldt.» — Encyclopædia of Religion and Ethics.

Læren om helvete er basert på den oppfatning at noe, en «sjel», fortsetter å leve etter at kroppen er død. Alt etter hva slags liv et menneske har levd, kommer så sjelen til et sted med velsignelse eller et sted med pine, mener en.

Det har vært hevdet at truselen om helvete får folk til å avholde seg fra å begå forbrytelser. M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier (idet Knapps Christian Theology blir sitert): «Å true med en virkelig straff har langt større virkning både på de kultiverte og de ukultiverte når det gjelder å avholde dem fra å begå forbrytelser, enn å forkynne og få folk til å vente bare de naturlige følger av synd, hvor forferdelige de enn måtte være.»

Men har læren om helvete avholdt folk fra å begå forbrytelser? Historien viser at de ivrigste talsmenn for helveteslæren har vært blant dem som har begått noen av de verste forbrytelser mot menneskeheten. Det var for eksempel menn som trodde på helveteslæren, som sto bak inkvisisjonens og korstogenes tortur og grusomheter. Og troen på helvete avholdt på ingen måte folk fra å begå de verste ugjerninger under de to verdenskrigene.

Hva så med grunnlaget for troen på evig pine i helvete? Ingen kan framholde vitenskapelige eller andre beviser for at en «sjel» lever videre når legemet dør. Det en selv kan se når døden inntreffer, bekrefter Bibelens ord: «Det går menneskenes barn som det går dyrene; . . . som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle; . . . De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» — Pred. 3: 19, 20.

Den oppfatning at «sjelen» lever videre etter døden, er således et spørsmål om «tro». Men har denne tro et sikkert grunnlag?
Hvis mennesket har en usynlig, udødelig sjel som lever videre etter legemets død, kan mennesket bare ha kjennskap til sjelens eksistens ved hjelp av en guddommelig åpenbaring. De som godtar Bibelen som Guds åpenbaring til menneskene, burde derfor kunne vise at de har støtte for sin tro i den, ikke sant? Kan så de som tror på menneskesjelens udødelighet, gjøre det? Undersøk kjensgjerningene og se etter i din egen bibel.

Ordene «udødelig» og «udødelighet» blir aldri brukt i forbindelse med menneskesjelen i Bibelen. Men vi leser: «Den sjel, som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.

Mennesket er underlagt døden og har ikke en udødelig sjel, men er en sjel. Bibelen sier: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel.» (1 Kor. 15: 45) Det finnes altså ikke noen «sjel» som lever videre etter at kroppen er død, og det er følgelig ingenting som kan pines etter døden. Men hva kan en så si om ordet «helvete»?
Noen bibeloversettelser gjengir det hebraiske ordet «sheol» og det greske ordet «hades» med «helvete», mens den norske bibeloversettelsen gjengir disse ordene med «dødsriket». Et glossar til en fransk utgave som er basert på Louis Segonds oversettelse, revisjon av 1910, sier under «De dødes oppholdssted»: «Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet hades, som tilsvarer det hebraiske sheol. Det er det sted hvor de døde befinner seg mellom sin død og sin oppstandelse (Luk. 16: 23; Ap.gj. 2: 27, 31; Åpb. 20: 13, 14). Visse oversettelser har feilaktig gjengitt dette ordet med helvete.»
Det som sies om hades og sheol i Bibelen, kan følgelig ikke brukes til støtte for at det finnes et sted hvor de døde pines. Det som sies om «Gehenna», (som blir brukt i enkelte bibeloversettelse) blir gjengitt med «helvete», kan heller ikke brukes som bevis for at de døde har en bevisst tilværelse og pines.

Bibelen sier ikke at Gud vil pine dem som blir kastet i Gehenna, men at han «kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gresk: Gehenna]». Matt. 10: 28 .Ild var det mest virkningsfulle ødeleggelsesmiddel i bibelsk tid, og Gehennas «ild» er derfor et passende symbol på fullstendig ødeleggelse.
Når det gjelder «ildsjøen», som er omtalt i Åpenbaringen 20, blir det i vers 14 vist at denne «sjøen» ikke er en bokstavelig sjø, men at den symboliserer «den annen død».

Alle som får erfare «den annen død», vil fortsette å være i dens grep «i all evighet». (Åpb. 20: 10) Legg merke til at vers 14 sier at «døden og dødsriket» selv blir «kastet i ildsjøen». Det er tydelig at døden og dødsriket ikke er bevisste, men at begge deler kan ødelegges, og ilden symboliserer ødeleggelse.
Vi ser således at læren om et brennende helvete ikke er basert på Bibelen. Den er bare et utslag av at menneskene ikke har villet godta det faktum at døden gjør ende på all bevisst tilværelse. Denne læren har framstilt Gud som en grusom Gud, og den har skjult hva han ønsker å gjøre for dem som han godkjenner.

Gud ønsker ikke at noen skal tjene ham av frykt for en forferdelig straff, men av kjærlighet til ham. (Jer 9: 24; Sl. 97: 10; 119: 104, 128, 163; 1 Joh. 4: 8—12) Kjærlighet vil i langt høyere grad enn frykten for straff få folk til å avholde seg fra å gjøre det som er galt. (Rom. 13: 8—10)

Gud holder muligheten til å vinne evig liv fram for dem som ønsker å behage ham. Millioner av mennesker vil få mulighet til å benytte seg av denne anledningen ved at de blir oppreist fra de døde. — Joh. 5: 28, 29; 17: 3.

Angelique Weerstra underviser i hvordan man tilber og lovpriser i henhold til Hebraiske bibelprinsipper. Undervisningen rokker ved manges oppfatning av hva som er korrekt måte å tilbe og lovprise på.

I Norge er f.eks bruk av bannere og tamburiner ikke så veldig vanlig, vi er vant til å synge fra sangboka eller, om vi er veldig saliggjorte, å reise oss med oppstrakte armer mens teksten vises på storskjerm. I enkelte forsamlinger har lovsang og tilbedelse en sentral plass i gudstjenesten, mens den i andre er en “nødvendig programpost”.

Hva sier Bibelen om temaet? Hva med bannere, dans og tamburiner?

Har lovsang og tilbedelse noe med bønn å gjøre? Trodde du at fargene på bannerene er tilfeldig? Nei, hver farge har sin bestemte betydning.

I løpet av de to timene som dekkes av vol 1 og vol 2, får du en grundig innføring i Angeliques fortolkning av hva Bibelen sier. Hun underviser og praktiserer med intensitet og kraft.

Vi anbefaler at du ser videoene med et åpent sinn Lykke til.

Den som vil laste ned videoene til egen PC: gå til Webpastor Bs podkast Der kan du laste ned en flashvideo kopi. (Downloading to your computer)

Videoene fra fredagen, Shabbat 1 & 2 ligger også ute her.

Dersom du vil kjøpe en full versjon: Agape

Her kan du også kjøpe de øvrige videoene: Shabbat og Helbredelse

Godspeed

Webpastor B

http://www.agapesenteret.org/

http://www.hvorfor-kristen.info/

Andre innlegg skrevet av Pastor B:

Du er unik, Profetisk ord fra messiansk jødinne, Pastor B søker medarbeidere i Trondheim, Ny podcast fra webpastor Bs podcast, Bønn dreper, To kjønn - to hjerner, Ta det første skrittet - så gjør Gud resten!, Husmenigheten - på tide med en renessanse?, Hva det hele dreier seg om og Noe å korte ventetiden med.

Innleiing

Vigilius’ doktorgradsarbeid ber namnet ”Kirke i kirken”, Ecclesiola in Ecclesia. Namnet siktar til vekkingsrørslene innanfor den offisielle kyrkja. NLM representerer i ei særleg grad desse vekkingsrørslene. No er det ei historisk kjensgjerning at vekkingsrørslene på mange måtar nådde sitt klimaks rundt 2. verdskrig. Mellomkrigstida var ei rik vekkingstid, med mange nye foreningar. T. d. hadde Kinamisjonsforbundet 850 foreningar i 1900, mot 4120 i 1945. Vi fekk sterkare institusjonalisering, og eit mangfald av arbeid.

Etter krigen har veksten i vekkingsrørslene stort sett stagnert. Dei nye som har kome med, er stort sett etterkomarar av dei som allereie er med i rørslene, dvs. at vekkingsrørslene har hatt større og større problem med å nå ut til andre grupper i folket.

Vi veit at trua vert skapt ved å høyre Guds ord, slik vi les i Rom. 10:17 og Gal. 3, 1ff. Difor kan det vere freistande å sjå på nedgangen i vekkingsrørslene einsidig i teologiske kategoriar. Då vil forklaringsmodellar t. d. vere at vi har svikta den sanne, bibelske forkynninga, eller kanskje at vi har bede for lite.

            Dette er gode forklaringar, så langt dei held. Men vi må på den andre sida ikkje vere blinde for at kultur, og arbeidsbetingelsar har mykje å seie. All levande kristendom vil inkarnere ein viss kultur, det er uunngåeleg. Ingen av oss er ”reint” kristne, men vi har våre livsstilar, vårt språk, våre klede, våre omgangsformer, våre vanar, våre hobbyar osb. Dette ligg under det Luther kalla den kristne fridomen – det er adiafora – mellomting – som Gud har late vere fri. Samstundes er det viktig å leggje merke til at vår kultur også vil vere ein del av vår forkynning og vårt møte med andre, som kristne.

I det fylgjande skal vi sjå på nokre av dei grunnane som Vigilius nemner, for at vekkingsrørslene stagnerte etter andre verdskrig. Vi vil også freiste å seie nokre ord om kvar vegen kan gå vidare.

Nytt kyrkjesyn

Hallesby var kanskje den fremste eksponenten for klassisk vekkingskristendom. Han hadde sjølv gjennomgått ei radikal omvending som ung, og denne hadde skjedd etter pietistisk skjema. For Hallesby skulle røynsla spele ei stor rolle i teologien, det å kjenne Jesus inne i seg, det å ha visse kjenneteikn på trua, det å ha visse opplevingar i forhold til det å vere kristen – d. e. vekking, syndenaud, frigjering ved trua på Jesus, anger, kvile ved trua.

            Ved brørne Aalen fekk vi ein valdsam reaksjon på dette. Der Hallesby la vekt på det subjektive, der la (særleg) Leiv Aalen vekt på det objektive, på sakramentet. Ein slik teologi, som nedtonar den subjektive trustileigninga, vert ikkje så lett godven med vekkingsteologien. Heller passar denne teologien i lag med ein folkekyrkjeleg tankegang. I debatten mellom Leiv Aalen og Olav Valen-Sendstad, anklaga såleis sistnemnde Aalen for å forfekte ein ”alle døypte er frelst”-teologi. Denne folkekyrkjeteologien er nok meir framtredande i Danmark, der Grundtvig har hatt sterkare påverknad. Men han er også sterk her i Noreg. Særleg Berggrav, og seinare Andreas Aarflot, var forkjemparar for denne.

Nye kyrkjelege ordningar

Sosialdemokratiet kom til makta etter 2. verdskrig, i Noreg representert ved AP. Partiet har valt å jobbe for ei open og inkluderande folkekyrkje, ei kyrkja som skal tene heile folket, og binde folket saman. Ein ser såleis at politikken tek ei bestemt rolle med omsyn til korleis kyrkja bør styrast. Frykta er at konservative, sterke, grupperingar skal overta styringa av kyrkja. Vi ser stadig slike uttaler frå politikarar i dag også, spes. ved Trond Giske, og frå Sp, jamvel om det ser ut til at straumen er i ferd med å snu. Vi ser at Ap har arbeidd for at kyrkja skal styrast etter demokratiske prinsipp, der ei brei folkerørsle skal delta, ikkje berre konservative og medvitne kristne. Og staten skal ha ei viss styring innad i kyrkja, i form av utnevning av biskopar, domprostar og prostar (Kfr. Utnemninga av biskopane Stålsett og Köhn, som båe var på tredje plass røystemessig.)

            I tråd med denne utviklinga, har også politikarane stadig gripe inn i samband med læresaker, og i praksis styrkt lærepluralismen og liberalteologien i den norske kyrkja. Dette gjeld t. d. ved tilsetjinga av Johs. Ording på universitetet, ved å presse MF til å opne for kvinnelege prestar.

Postmoderniteten

Postmoderniteten er ei slags tidsånd som er mangefasettert. Men viktige trekk som kan nemnast, er oppløysinga av sanningsomgrepet, ekstrem individualisering, oppløysing av felles normer og verdiar, relativisme, fragmentering og splitta røyndomsforståing. Sentralt er at vi ikkje lenger kan rekne med ei felles røyndomsforståing, i staden er vi alle små øyar, der vi sjølv vél vår eigen veg og våre eigne haldningar. På det religiøse området får dette drastiske konsekvensar.

Den radikale avsmaken for autoritetar fører til privatisering av trua, etisk og læremessig relativisme, og lite frimod med omsyn til å seie at kristendomen er den einaste, og sanne, vegen til frelse. Kjensler står sentralt, og på det religiøse området er det det som ”kjennest godt” som er rett. Vi ser også tendensar til synkretisme, dvs. at ein blandar religionar, og tek litt her og der etter som ein finn for godt.

Gadamers hermeneutikk legg vekt på at ingen tolkar er nøytral, men at kvar tolkar tek med seg sine eigne føresetnader inn i arbeidet med teksten. I forhold til Bibeltolkinga kan dette føre til relativisme og skepsis med omsyn til å nå fram til definitive tolkingar.

Sekulariseringa

I tråd med dette må vi også nemne sekulariseringsprosessen. Dette er eigentleg ein prosess som byrja mykje, mykje tidlegare enn 1950-talet. Eigentleg kan prosessen førast attende til reformasjonstida, til renessansen, då åndsfridom vart sett på programmet. Vi fekk naturvitskapane, som utfordra det kristne verdsbiletet på ein del punkt, kunsten og kulturen sette mennesket i sentrum, og individualiseringa vart styrkt av reformasjonens frigjering frå den katolske kyrkja.

Industrialisering og urbanisering.

Utover på 1900-talet fekk vi ei veksande industrialisering, og dette medførte og byvekst (urbanisering). Vi fekk høgare levestandard, men også eit press på familien, noko som gav dårlege kår for foreningsliv. Dette gjeld også den større mobiliteten og innflyttinga til byane. Denne gav dårlege kår for ein einskapleg kultur i små bygdesamfunn. I byane var det i staden ei mengde med tilbod, og bedehuset mista sitt monopol.

Utdanning

Den vitskaplege positivismen vann fram på 1930-talet. All religiøs tale var ”tull”, meiningslaust. Studentane vart innlærde i ein grunnleggjande kritisk tenkemåte, dvs. grunnleggjande kritisk til det som ikkje kan grunngjevast vitskapleg. I våre postmoderne tider har den logiske positivismen brote saman, i staden er ein vorte skeptisk med omsyn til å nå fram til ei objektiv sanning.

Mediekulturen

Mediekulturen har eksplodert i løpet av dei siste 40-50 åra. Denne kulturen har på mange måtar (i alle fall frå og med ungdomsopprøret i ’68) vore med på å idealisere ungdomen, og opprøret mot ”gamaldagse” verdiar, normer og haldningar. Markant er t. d. Woodstock, der ”peace, love og rock ’n roll” (også kjent som slang for samleie) stod i sentrum – med utsvevande seksualliv, og opprør mot det beståande, mot autoritetane (og dette er ikkje BERRE negativt).

            I våre dagar representerer mediene ein foss av informasjon, vi har TV, Internett, musikk, DVD, radio, dataspel, bøker, blader. Alt dette vert fort med på å byggje opp under fragmenteringa av røyndomsforståinga. I tillegg gjev det mindre rom og tid for religiøse aktivitetar, samtalar osb.

Utviklinga av arbeidskyrkjene

Eit vanleg slagord i samband med vekkingsrørslene, har vore ”gudsteneste på morgonen, møte på kvelden.” Men i tråd med urbanisering, press på familien, og mykje anna som krev tid av familien, så har mange sett det som meir praktisk at alt har vorte samla under eitt tak. Inspirert av t. d. OASE og andre karismatiske rørsler har prestar vorte inspirerte til å jobbe for eit aktivt og pulserande kyrkjelydsliv. Men dette har ofte skjedd på kostnad av vekkingsarbeidet, då kyrkja har så og seie ”gått inn på deira område”.

Kva kan gjerast?

Vi har sett på nokre av årsakene til at vekkingsrørslene har mist mykje av si kraft i løpet av dei siste 50 åra. Og det er ingen tvil om at vi står overfor store utfordringar. Her kan vi berre nemne nokre einskilde punkt som kan vere kime til løysingar eller evt. nye tenkemåtar.

-          For det fyrste må vi gå i oss sjølve, og spørje om det er ting ved oss sjølve som vi bør endre på. Vi har nemnt kulturen. I 1. Kor. 9 talar Paulus om at han gjerne endrar framtoning dersom dette fører han nærmare folk. Slik bør også vi analysere vår eigen kultur, og spørje om det er saker her som skaper barrierer for folk (og då talar vi om saker som er adiafora, ikkje saker som har med Guds bod å gjere.) Vi bør strekkje oss rimeleg langt i samband med møteformer, tidspunkt, musikkstil, klesstil, taleform, ytre rammer i form av møtestad osb. dersom dette kan hjelpe oss å nå nye. Dette er sjølvsagt ein omfattande debatt, og vi må stadig ha auga med kva Bibelen seier (t. d. bør Paulus’ ordningssynspunkt og sømelegheitssynspunkt i 1. Kor. 14 og 1. Tim få ei viss vekt).

-          Teologisk er det mogleg at vi treng å spørje om ikkje bedehusteologien har hatt ein tendens til å bli forhåndsdømande i for stor grad. Skiljet mellom innanfor og utanfor høyrer med, men ein skal vere varsam når ein talar om det. Ein kan t. d. tenke på korleis Jesus refsar farisearane for at dei for lett ser seg sjølve som dei sanne religiøse, medan dei openberre syndarane heilt tydeleg er ugudelege. Jesus snur dette på hovudet.

-          Den postmoderne kulturen legg vekt på kjensler, og individualisering. Samstundes er det manko på sunn teologi som kan tolke våre røynsler inn i kristne rammer (vekkingsteologien var flink til dette, men etter det vakuum som t. d. Aalen etterlot, har vi no mykje søking i katolsk/ignatiansk retning etter teologi som er open for tolking.) No: For at våre røynsler skal kunne tolkast inn i ei kristen røyndomsforståing, så trengst det eit visst minstemål av fellesskap som står saman om denne røyndomsforståinga. Dette er svært vanskeleg i vår individualistiske kultur. Men i små fellesskap kan dette skje, dersom ein stør kvarandre i tolkingsprosessen.

-          Individualismen fører også til mykje einsemd hjå folk. Vår tids kultur er på mange måtar ein ”singlekultur”, samlivsmessig og andeleg. Mange tørstar etter små, trygge og kjærlege fellesskap. Her kan kristne bidra med den kristne fellesskapen, fyrst og fremst i små cellegrupper, jfr. huskyrkjelydane hjå dei fyrste kristne.

-          Fyrst og fremst treng vi ein fornya tillit til Skrifta, og til Anden. Vi treng tillit til at vi kan be til Gud om at folk kan bli frelst, og vi treng tillit til bodskapen har kraft i seg. Gong på gong ser vi korleis Bibeloppløysande teologi verkar drepande på Gudsliv.

-          Dinest er det ikkje dumt å freiste å få postmoderne straumingar litt på avstand. Ja, vi må ta omsyn til at folk er der dei er, og at dei er påverka av denne kulturen. Samstundes må vi som kristne freiste å få denne kulturen litt på avstand, slik at vi får ein viss idé om korleis tidsanden påverkar folk, samstundes som vi ikkje vert påverka av henne sjølv utan at vi er medvitne om det.

Til nå er det bare kristendommen som har fått lov å drive forkynnelse i Norges statskanal. At dette monopolet nå blir opphevet er en gledelig nyhet for de andre trossamfunnene som nå også får komme til.

KULTURARV: I seg selv er det selvsagt forkastelig at en statseid kanal skal drive forkynnelse i det hele tatt, men når det en gang er slik burde det egentlig være en selvfølge at alle stemmer slapp til. Dette blir litt som diskusjonen om KRL-faget i grunnskolen, hvor forkynnelse for lengst har blitt kastet på bålet.

De kritiske røstene skriker selvsagt igjen om kulturarv og kristendommens særegne posisjon i "den norske folkesjela". Kanskje disse menneskene kan ha godt av å få se litt hvordan en muslimsk sermoni foregår, eller hva med en buddhistisk sermoni?

EKSOTISK: Faktum er at vi nordmenn vet så fryktelig lite om hvordan ting er andre steder i verden, og frykter så inderlig at noe av denne grusomheten skal invadere det kjære og hjemlige. Et muslimsk bønnemøte er noe de fleste av oss bare har sett små klipp fra i informasjonsvideoer på skolen.

Det er fremmed og eksotisk og det faller oss ikke inn at dette er noe som er viktige tradisjoner for et voksende antall av den norske befolkningen.

Vi har godt av å se det fremmede og det eksotiske i beste sendetid, for det foregår nemlig i vår egen bakgård.

Muslimen Shoaib har lagt ut begynnelsen av teksten til Islamsk Råd Norge om Islams profet og forbilde, Muhammed, fordi han skal ha hatt bursdag i går.

"Han var det mest utrolige mennesket som har eksistert. Han var en mann av enkle kår, men i et samfunn som var hyllet i mørke initierte han et lys som skinner den dag i dag.

Han formidlet en religion, skapte en stat, bygget en nasjon, la ned etisk-moralske prinsipper, initierte en lang rekke sosiale og politiske reformer, og bygget et dynamisk samfunn. Skulle man velge ett menneske som har hatt den største innvirkning på livet til de fleste menneskene i verden i dag vil man neppe komme utenom profeten Mohammed (fred være med ham). En vellykket og suksessfull leder både på det åndelige, politiske og militære plan."

Her var det mye fint, og jeg ønsker ikke å svartmale Muhammed her, men heller skrive dette utdraget fra teksten om, så det kan passe på mitt eget åndelige forbilde, som jeg vet også er et stort forbilde for mange muslimer. (Vel vitende om at de ikke tillegger ham alle de egenskaper som vi kristne sier han har).

"Han var det sanneste og mest utrolige mennesket som har eksistert. Han var en mann av enkle kår, men i en verden som var og er hyllet i mørke, ble han et lys som skinner for evig.

Han formidlet seg selv, skapte frelse for mennesket til å ta i mot, fremmet det åndelige rike, la ned etisk-moralske prinsipper som var sekundære i forhold til relasjoner og skulle sees i lys av kjærlighet. Skulle man velge ett menneske som har hatt den mest omfattende virkning for alle mennesker, vil man neppe komme utenom fullstendig Gud og fullstendig menneske; Jesus Kristus. Han var, og er, en tjenende leder på det sosiale og åndelige plan."

I alle mennesker er det noe godt - også Muhammed - men han var nok bare et menneske med sine feil som alle vi andre. Dette innrømmer også de som mener islam er den rette veien. Jesus derimot, han er et uopnåelig forbilde. Han er faktisk selve nøkkelen til Guds dør. Ved sin nåde gir han oss inngang til den. Vi er jo kun frelst av tro, ikke gjerninger. Det er jo også Jesus påsken handler om for noen av oss.

Om du er kristen,muslim, eller hva du enn er, ønsker jeg deg en hjertelig fin høytid.

Og til de som feirer påsken, ønsker jeg dere dèt. Eller eventuelt:

* Svensk: Glad påsk!
* Islandsk: Gleðilega páska!
* Tysk: Fröhliche Ostern!
* Engelsk: Happy Easter!
* Italiensk: Buona pasqua!
* Fransk: Joyeuses Pâques!
* Nederlandsk: Vrolijk Pasen!
* Spansk: Feliz Pascua!
* Portugisisk: «Boa Páscoa!
* Polsk: Wesołego Alleluja!

Bibelens påstand er at Gud utgjøres av tre personer, Jesus, Den Hellige Ånd og ikke minst Gud Fader. De har samme mål, men ulike funksjoner.For å si det på en annen måte, samme grunnstoff, ulike egenskaper. Hva finnes i denne verden som kan vise til dette da?, sier du. Jo, hva med vann, damp og is?

Vann = Gud

Vannets molekyler endrer seg ikke. Vann er vann opprinnelig, akkurat som flere religioner anser Gud som far til det opprinnelige. Og jødedommen, som egentlig er begynnelsen på Kristendommen, anser jo også Gud som far. Senere få vi vite fra Det nye testamentet at det også er flere personer som utgjør Gud.

Vannet er grunnleggende og noe mennesket har vært nært knyttet til helt fra begynnelsen av. Alle urfolkene har vært avhengig av det for å overleve, og gjort seg kjent med det ved å komme til nye steder. Du vil se at vannet er grunnleggende i urtifsfortellinger. Vi er avhengig av vann for å leve, og for mange som tror på Gud, tror man at man trenger ham, i likhet med vannet, for å leve. Men her i evig og åndelig forstand vel å merke.

Damp = Den Hellige Ånd

Gud Fader, som mange store religioner anerkjenner, er den første personen i treenigheten. Han har vi sammenlignet med vann. Så kan damp kanskje sammenlignes med Den Hellige Ånd?

Dampen ligger hver dag over vannene, slik Den Hellige Ånd lå over jorden da den ble skapt. Dampen blir til når vannet blir varmet opp. Er det rart Den Hellige Ånd ofte blir omtalt i samme åndedrag som brennende ild? :D

Is = Jesus

Så var det is da. Jesus passer rent personlighetsmessig dårlig å sammenligne med en isklump. Isen er kald, og Jesus må vel heller sies å ha vært varm (engasjert) i sin væremåte. Men det kan jo være en pussig opplysning å legge til her, nemlig at Jesus sier et menneske heller burde være varmt eller, nettopp ja, kaldt, fremfor å være lunkent.

Jesus og isklump? Ikke verdens beste sammenligning :P Men tankegangen mellom den gudommelige treenigheten og den våte treenigheten syntes jeg var ganske artig og interresant.

Bryllupet i Kana av Paolo Veronese (ca 1528-88). Jesus og hans mor sitter midt i bildet sammen med disiplene; Kjøkemesteren (i hvitt, til høyre i forgrunnen) smaker på vannet som Jesus på mirakuløs måte har forvandlet til vin (Joh 2,9).

PS: På grunn av presentasjonen av siden kan det hende at ikke hele bildet blir vist. Da høyreklikker du på bildet og trykker “Vis bilde”. Du kan også høyreklikke på bildet og trykke på “lagre bildet”,og når du åpner bildet da vil du se hele.

Jeg opplever at enkelte bibelsyn er veldig viktig for mange kristne å etterleve og stå for.
Men det som Jesus snakker mest om, og det som apostlene skriver side opp og side ned om, det virker nesten usynlig for mange. Veldig mange kristne er fjernt fra å leve et bibelsk liv når det kommer til kjærligheten. Mange Kristne vet knapt hva kjærlighet innebærer.

Kjærligheten den er tålmodig står det i 1. Kor. 13.
Vi må ha tålmodighet med hverandre, og støtte hverandre isteden for å vise forakt og hat.
Det er vanskelig å møte kristne som møter en med hat.Da blir det en helt feil ånd. Men da er det viktig at vi ikke tar igjen med samme ånd. Det er så lett å ville ta igjen med samme mynt.
Men da går vi også imot Guds ord. Da er det lurt å ta fram tålmodigheten, og la striden ligge.
Når vi har tålmodighet, så har vi tid til å be, tid til å la Gud tale, tid til å la det gode vinne. I Kristus er vi en overvinner. Da er det lurt å ta på seg tålmodigheten, og la kjærligheten seire.

Kjærligheten er velvillig.
Kjærligheten leter ikke etter feil.
Det betyr at vi er positive til andre, og lar ikke onde mistanker få råde. Vi lar tvilen komme den andre til gode, og er åpne for andres meninger. Vi erkjenner hverandre, og prøver å se det positive i hverandre. Vi er åpne for at Gud kan vise oss sannheten i alle sammenhenger, og til det trengs velvilje. Jesus har lovt oss at han skal lede oss til den hele sannheten, og ved å tro på Hans ord så er vi åpne for hverandre, og velvillige når vi hører om andres oppfatninger. Vi bør tro at sannheten er større enn den vi har fått åpenbart. Men det betyr ikke at vi skal kompromisse imot sannheten. Vi er åpne for at det andre kommer med kan være sannhet!

Om det ærer Gud, eller krenker Gud. Om det velsigner mennesker, eller ikke.
Vi søker sannheten alene med et velvillig hjerte!
Vi må ikke tro at vi selv sitter på den hele og fulle sannhet.

Kjærligheten misunner ikke.
Når vi møter kristne som er blitt velsignet, så er det ikke kjærligheten å møte de med misunnelse. Vi bør glede oss med dem istedet, og ønske dem alt godt. Alt handler ikke om meg og mitt, men alt handler om Jesus. Og lar vi Jesus bli det sentrale, så ser vi også velsignelsene det er å få være Hans barn. Bare det at vi er oppskrevne i Livets bok, bør være nok til å glede seg så mye så at vi også kan gledes med dem som vi opplever får mer velsignelse enn oss selv. Og velsigner vi andre så vil velsignelsen også nå oss selv.

Kjærligheten skryter ikke.
Det vi har fått fra Gud som er til oppbygelse for andre er fint å dele med seg, men alt annet kan man ha for seg selv.
Skryter vi så prøver vi å være noe vi ikke er. Vi er ikke noe foruten i Gud, og Gud lar den minste bli den største og motsatt, fordi i Guds rike er det ingen som skal få opphøye seg selv.

Kjærligheten gjør ikke noe usømmelig.
Å vandre i kjærlighet er å vandre i ånden.
Kjødets gjerninger som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avundsyke, sinne ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og likegyldighet og frekkhet, er usømmelig, noe som ikke finnes i kjærligheten.

Kjærligheten søker ikke sitt eget.
Det er kanskje noe jeg syns er det flotteste!
Om vi alle kan legge ned vårt eget, og bare tjene Gud, av et rent hjerte. Ikke la vårt eget komme imellom. Hva mener Gud? Hva gleder Gud?
Det å tjene Gud, og ønske at man gleder Gud med sitt liv. Og legger ned sitt eget.
Vi er korsfestet med Jesus, og vi lever ikke lenger for oss selv, men vi lever for Jesus.

Kjærligheten blir ikke bitter.
Det er viktig å ikke la noen bitterhet få sette seg fast i livet vårt. For da kan ikke kjærligheten få komme til. Vi kan lett bli forført av bitterhetens røst, og tro på den. Men frukten avslører den som blir ledet av bitterhet. Da blir også frukten bitter.

Kjærligheten gjemmer ikke på det onde.
Det er viktig å tilgi og gå videre. Velsigne, og vite at Gud skal dømme levende og døde. Gud skal dømme både de de levende i himmelen og de døde, i dødsriket. Gud er rettferdig, hos han må man komme med anger for den synd man har gjort. Gud som er kjærlighet tåler ikke det onde, og lar sin ild rense opp i våre og andres liv. Derfor kan vi gi alt til Gud, og glemme alt det onde. For ved å takke Gud for alt det gode vi har fått, og se det, så vil det bringe velsignelse i våre liv.

Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken, Da lyser det for alle som er i huset.
Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.

Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene!
Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Matt. 5:3-17

Den hellige familie med en spurv, av Bartolomè Esteban Murillo (1618-1682). Spurven Jesusbarnet holder, henspiller på en populær legende fra det apokryfe barndomsevangeliet der det fortelles at Jesus laget spurver i leire og deretter gjorde dem levende.

Andre innlegg av Ørn Myhre: Pinsebevegelsens lære om Second Blessing er ubibelsk, Onani er ikke synd

Jeg vil gjerne begynne med å si at jeg skriver ikke dette med ønske om å sjikanere noen på kristenblogg.no, men jeg skriver dette fordi jeg er dypt bekymret for utviklingen i enkelte kristne samfunn som har holdninger vi finner igjen på kristenblogg.no.

For at leseren bedre skal forstå mitt grunnlag for å si det jeg skal si her, så kan jeg begynne med å si litt om min bakgrunn. Før jeg begynte å studere til en bachelor i praktisk teologi, så gikk jeg i en menighet som ikke gav meg så mye undervisning i den tro jeg var blitt frelst inn i. Siden jeg aldri fikk et godt tros grunnlag å stå på når jeg var helt ny kristen, så ble jeg både lovisk men også veldig redd for at jeg en dag skulle møte noen som kunne motbevise det jeg trodde på.

Derfor husker jeg at hver gang jeg møtte noen som stilte spørsmålstegn ved bibelen, eller ved andre aspekter ved den kristne tro, eller jeg møtte mennesker som hadde en synkretistisk tro, så reagerte jeg med de samme holdningene som er komt til uttrykk på kristenblogg.no.

Min frykt for å få motbevist min tro førte til at jeg reagerte med å stemple alle som ikke trodde som meg vranglærere, demon besatte m.m Kort fortalt så er det ting jeg har sagt enkelte ganger i den tiden jeg ikke er særlig stolt over i dag. Så begynte jeg på bachelor studie, og lærte bl.a å lese bibelen eksegetisk og historisk kritisk. Da gikk det bokstavelig talt et lys opp for meg når jeg skjønte at selvom jeg så på bibelen med et historisk kritisk blikk, så angrep det ikke min tro.

Alt det jeg ble presentert for av bibelkritikk i mine studier var trossalt bare teorier, og når jeg så nærmere på de, så var mange av de teoriene med på å bekrefte min tro istedenfor å motbevise den. Da skjønte jeg hvor feil det er av oss kristne å automatisk stemple alle som ikke deler vår tro som vranglærere, og da skjønte jeg hvor feil det er å "slå Guds ord i hodet på " homofile, muslimer, buddhister, ateister m.fl. William Booth hadde forstått akkurat dette når han sa soup,soap and salvation den rekkefølgen.

Jeg skjønte at for at disse menneskene som ikke er frelst skal bli frelst, så må jeg være så trygg i min tro at jeg kan møte de på et saklig, voksent, respektfult grunnlag også gjennomføre en saklig debatt med dem. På den måten, og bare på den måten, kan jeg ha håp om å nå ut til mennesker som er ufrelste med evangeliet. Derfor er det SÅ UTROLIG viktig at dagens pastorer begynner å gi sine medlemmer et trygt tros grunnlag, slik er det desverre ikke i alle menigheter i dag.

Det er viktig for meg å understreke nå at jeg IKKE sier at jeg går på tvers av det Guds ord sier for å få frem denne sakligheten, jeg er fremdeles enig med alt hva Guds ord stempler som synd. Men istedenfor å f.eks stemple homofile som besatte, så er det nå viktigere for meg å spørre f.eks de homofile ( og andre ufrelste grupper ) hva jeg kan gjøre for dem, også gjennom å møte de med alminnelig nestekjærlighet, bli istand til å bygge opp en tillit til dem som gjør de mottakelige for Guds ord og da til sist frelsen. Jeg har et klart kall fra Gud til å bli pastor og evangelist, det er det ingen tvil om.

Som fremtidig pastor og evangelist, så er jeg både skremt og trist når jeg leser de holdningene som vi ser på kristenblogg.no og i en del andre kristne samfunn. Når jeg leser historien til ufrelste mennesker som har opplevd å bli mobbet ut av kristenblogg, så blir jeg så ufattelig trist og skuffet over mine kristne brødre og søstre som glemmer misjonsbefalingen og som lar frykten for å miste sin tro styre dem fremfor Jesu kjærlighet til sin neste.

Når jeg leser hvordan kristne bloggsamfunn setter som kriterie at kun kristne kan poste på de blogg sidene, så ser jeg INGENTING kristent i en slik bestemmelse. Et samfunn som kristenblogg.no har potensiale til å bli en av Norges største menigheter på nettet. INGEN menigheter har rett til å stenge ute ikke kristne mennesker. Jeg har lyst til å si til dere som har opplevd slike holdninger som er blitt uttrykkt på kristenblogg.no, og som pg.a det har tatt avstand fra kristne: De holdningene er IKKE representative for alle kristne i Norges land.

Det betyr IKKE at synd ikke er synd, men det er mange av oss kristne i Norge som ønsker å formidle Jesu kjærlighet FØRST for så å gjøre dere istand til å ta imot sannheten i Guds ord. Om dere ikke velger å ta imot sannheten, så kan dere være trygge på at det er mange av oss kristne som vil elske dere som våre medmennesker alikavel.

Også har jeg lyst til å si til mine kristne brødre og søstre som fremmer den type holdninger jeg selv møtte når jeg fikk beskjed på kristenblogg.no at jeg ikke var kristen: Dere trenger ikke være så redde for å få deres tro motbevist, jeg har selv vært der og vært redd, men jeg har selv sett at ingenting kan motbevise den. Legg derfor frykten til side og lev etter det dobbelte kjærlighetsbudet.

Legg ikke skjul på sannheten i Guds ord, men lag et grunnlag hos mennesker dere møter for Guds ord ved å først elske de ubetingelsesløst, og om de så ikke tar imot Guds ord, så skal dere fortsette å elske de ubetingelsesløst OG VISE DET I ORD OG HANDLING. Det er slik Jesus ville ha gjort det.

Jeg har lyst til å dele min historie fra et kristent miljø med leserne. Ved å gjøre dette så håper jeg det kan være til hjelp for andre der ute som har opplevd det samme, eller som kjenner mennesker som har opplevd det samme. Det er altid så mye enklere om man vet at man er flere.

Da jeg ble frelst, så ble jeg frelst uten å ha en menighet å gå i. Jeg søkte i mange forskjellige, men det var liksom ingen som jeg følte passet for meg. Den gangen så var jeg helt ny og hadde veldig få kunnskaper om bibelen og om den kristne tro, så jeg ønsket å finne en menighet som både kunne bli mitt åndelige hjem og en menighet som kunne undervise meg i den kristne tro. Et par ganger gikk jeg i en evangelisk luthersk frikirke menighet og ble tatt veldig godt imot. De skulle ha et alpha kurs som jeg meldte meg på, men siden jeg var den eneste påmeldte så ble det avlyst. Dette og det faktum at den menigheten plutselig sto uten pastor gjorde at jeg søkte videre for å finne en annen menighet.

Valget mitt falt da på den lokale pinsemenighet. Jeg fikk lyst til å gå der fordi de menneskene som gikk der virket så glade og så ut som om de tok så godt vare på hverandre, så det var et miljø jeg ønsket å bli en del av. I denne menigheten ble jeg troendes døpt og innmeldt som medlem, men desverre så kunne ikke de tilby noen alpha kurs eller annen opplæring i den kristne tro. Den forkynnelsen som var i den menigheten var grei nok for de som hadde et godt kjennskap til bibelen fra før, men for meg som var helt ny, så ble det meste uforståelig kaanan tale. Jeg trengte å lære meg de grunnleggende sannhetene i den tro jeg var frelst inn i, så jeg begynte da å søke i andre kilder mens jeg gikk fast i denne pinsemenigheten.

Mine kilder for opplæring i den kristne tro ble internett, kristne bøker og kristne tv stasjoner. Når jeg nå ser tilbake på den tiden, så ser jeg at mye av den forkynnelsen jeg fikk gjennom disse kildene kom fra mennesker som sannsynligvis ikke har åpnet bibelen i sitt liv. Pg.a denne forkynnelsen, så ble jeg ledet ut i en periode i mitt liv hvor jeg utviklet en tro som ble veldig lovisk. Jeg trodde fremdeles jeg var frelst av nåde, men jeg hadde ikke helt fått tak på den kristne frihet som jeg var frelst inn i.

Min oppfattelse av det kristne liv var at jeg måtte streve for å leve rett etter jeg var frelst, ellers så sto jeg i fare for å falle fra nåden. Nå i dag så vet jeg at om jeg bare holder meg nær til Jesus i bønn, bibel og gjennom menigheten, så leder Den Hellige Ånd meg til å leve rett uten at jeg trenger å streve for å gjøre det. Jeg skulle gjerne ha vært foruten denne loviske tiden, og jeg skulle gjerne ønsket at den menigheten jeg gikk i hadde tilbudt en opplæring til de nyfrelste. Men jeg er ikke bitter, fordi selvom det var en tøff tid, så har Herren brukt den tiden til å utvikle meg og min karakter.

Siden jeg var frelst inn i en pinsemenighet, så sto dogmet om second blessing i form av åndsdåpen manifistert ved tungetale veldig klart fremme i miljøet. Jeg husker enda den dagen jeg gikk frem til forbønn for å bli åndsdøpt, jeg var troendes døpt, men hadde enda ikke opplevd åndsdåpen. Ungdomspastoren og halve eldsterådet samlet seg rundt meg og la hendene på meg for å be om at jeg skulle bli åndsdøpt. Jeg husker enda følelsen av å stå der i den sirkelen av mennesker og tenke at jeg ikke kjente noen ting. Det kom ingen ord, ikke falt jeg, ikke kjente jeg noen ting.

Så når de som ba for meg så at ingenting skjedde og de stoppet, så gikk jeg stille og forsiktig ned og satte meg og lurte veldig på hvorfor Gud ikke ville døpe meg i ånd. Jeg fikk ingen undervisning fra de som hadde bedt for meg hvorfor jeg ikke var åndsdøpt og hvorfor det ikke hjalp å be for meg. i den tiden som fulgte, så mistet jeg troen på Den Hellige Ånd. Jeg trodde fremdeles jeg var frelst, og jeg trodde på Jesus og Gud Fader. Men Den Hellige Ånd kunne jeg ikke tro på siden jeg ikke hadde opplevd åndsdåpen.

Så begynte jeg å oppleve Den Hellige Ånd i andre menneskers liv, og det gjorde at jeg begynte å tro på Den Hellige Ånd, men jeg ble overbevist om at det måtte være noe galt i mitt forhold til Gud siden Han ikke ville døpe meg i ånd selvom de andre var døpt i Ånd. Så jeg klamret meg til en tro på Jesus, overbevist om at det var ett eller annet i mitt liv som jeg måtte ordne opp i for å kunne bli åndsdøpt.

Med det så var jeg plutselig kastet tilbake til en lovisk kristendom hvor jeg slet for å bli åndsdøpt, og hvor jeg følte meg som en mindreverdig kristen siden jeg ikke var åndsdøpt og siden ingen i menigheten min kunne fortelle meg hvorfor jeg ikke var åndsdøpt. Tiden gikk og jeg kom ut i en tøff tid i forbindelse med en arbeidskonflikt.

Det ble så tøft en tid at jeg alvorlig overveide selvmord, jeg orket ikke tanken på enda en dag på jobben. I tillegg jobbet jeg nattarbeid, jeg var ekstremt sliten og siden jeg jobbet nattarbeide, så hadde jeg ikke overskudd til å gå på møter mere i menigheten. Jeg hadde uteblitt fra møtene i de siste to månedene pg.a dette, i denne tiden hadde jeg ikke hørt noen ting fra menigheten og pastoren.

Kort fortalt så var jeg utslitt, ensom og iferd med å gi helt opp. Men jeg hadde den tanken i meg at jeg måtte kontakte menigheten og pastoren for å få hjelp, jeg måtte snakke med noen som jeg kunne stole på. Stor var skuffelsen når pastoren min ikke hadde tid til å snakke med meg. Skuffelsen gikk over til raseri, og raseriet gjorde at jeg gikk til eldsterådet i menigheten og fortalte de om situasjonen og gav beskjed om at jeg ikke ville være medlem i en menighet som hadde en pastor som ikke brød seg om sine menighetsmedlemmer.

Jeg meldte meg ut, og på samme tid fikk jeg ny jobb så jeg kom opp fra den dype depresjonen jeg hadde lidd av så lenge. Men fremdeles følte jeg meg som en mindreverdig kristen siden jeg ikke var åndsdøpt. Viktig for meg å understreke at mitt forhold til denne pastoren og menigheten er i dag et ok forhold, jeg har tilgitt de og pastoren.

Jeg er fremdeles uten menighet, men det har mest å gjøre med det at jeg har flyttet sørpå pg.a studier. Høsten 2007 begynte jeg på bachelor utdannelse i praktisk teologi. I løpet av de første 6 månedene så lærte vi bl.a eksegese bibelen. På et slikt studium så er det visse kriterier som stilles til de eksegetene vi henter materiale fra, den enkelte ekseget må ha fremlagt sitt arbeide på en vitenskapelig og konfesjonell nøytral måte.

Stor var derfor min overaskelse når jeg leser flere og flere bøker av eksegeter som sier det samme, det er ingenting i Det nye testamentet som bekrefter dogmet om en second blessing i form av åndsdåp manifistert med tungetale. Iflg.disse eksegetene, så er åndsdåp det som skjer når vi blir døpt i vann på vår egen bekjennelse og tro. De leser grunnteksten slik at vannet blir et bilde på Den Hellige Ånd, så når vi blir senket i vannet så blir vi badet i Den Hellige Ånd. Jada det er også et bilde på å bli begravd og gjenoppstått med kristus, men iflg.disse eksegetene så har dåpshandlingen en dobbel betydning.

Den følelsen av å kunne senke skuldrene å erkjenne at jeg faktisk var åndsdøpt selvom jeg ikke hadde opplevd åndsdåp ved tungetale var en god følelse som ikke kan beskrives. Jeg skjønte at jeg var ingen mindreverdig kristen men jeg hadde fått alt av åndelige velsignelser fra Herren i det øyeblikket jeg ble frelst og døpt, også åndsdåpen. Nå har tungetalen komt hos meg over tid, så den er en viktig del av mitt bønnespråk i mitt lønnkammer.

Om pinsebevegelsen hadde lagt fra seg denne læren om en second blessing som ikke finnes dekning for i bibelen, så hadde jeg blitt spart for mye lidelser. Jeg er ikke bitter, men jeg er litt skuffet over at en bevegelse som påberoper seg bibeltroskap fremdeles har et menneskeskapt dogme som en så stor del av sin teologi. Viktig her å ta med hva eksegetene sier om det som enkelte opplever som åndsdåp. Det betegnes på grunnspråket som en åndsfylde, ikke en åndsdåp. Så den opplevelsen du kanskje har hatt som du har trodd var en åndsdåp var en åndsfylde istedenfor en dåp. Gjør dette din opplevelse mindre ? Det bør den ikke gjøre, fordi det forandrer ikke på noen ting i ditt forhold til Gud.

Du er fremdeles frelst, du har fremdeles opplevd en herlig åndsfylde som har vært med på å berike ditt liv. Men vær så snill og ikke pålegg dine brødre og søstre å søke åndsdåpen, du har ingen rett til å pålegge dine brødre og søstre å streve etter noe som ikke finnes dekning for i bibelen. Skulle du alikavel gjøre det, så ber jeg deg huske på at du da påfører dine brødre og søstre en lidelse som bibelen ikke godkjenner.

Til sist la meg konkludere med hva jeg har lært av dette:

1. Jeg har lært at i frelsen og troendes dåp, så får vi alt vi trenger fra Kristus for å leve det kristne livet. Vi trenger ikke å søke noen åndsdåp, fordi vi har allerede blitt åndsdøpt når vi ble frelst. Men vi trenger å be om en åndsfylde når vi skal gjøre noe som krever ekstra kraft, og det lover bibelen at vi skal få. Kanskje det ikke vil manifistere seg med tungetale, kanskje du ikke vil merke noen ting. Men om du ber om en åndsfylde, og ikke merker noen ting, så skal du bare tro du er blitt fylt så vil du oppleve at du har fått det du trenger for å gjøre det du skal.

2. Jeg har lært at mange menigheter i Norge er innadvendte ukjærlige menigheter. For meg som utdanner meg til å bli pastor, så er det en viktig lærdom å ta med seg så jeg vet hvordan min menighet ikke skal være. Vi er tross alt kalt av Herren til å elske hverandre, og til å bry oss om hverandre og bære hverandres byrder. Dette gjelder til og med for de menneskene vi ikke liker.

Nå sitter du kanskje der og er uenig med meg i dette jeg har sagt om åndsdåp, kanskje du kan henvise til eksegeter og teologer som mener de kan bekrefte åndsdåpen som en second blessing. Jeg vil da be deg om å undersøke hvilken konfesjon dine eksegeter og teologer tilhører, så vil du se at det ikke er alle eksegeter og teologer du kan stole på fordi deres konfesjonelle bakgrunn farger deres eksegese.

Eller kanskje du mener det står i bibelen at Jesus døper med Den Hellige Ånd. Og isåfall så har du helt rett, det står faktisk det. Men da ber jeg deg huske på at bibelen må altid leses kronologisk. Som f.eks når Gud ber Noa bygge en ark, så ser vi litt senere i bibelen at arken er bygget. Dermed vet vi at Guds befaling om arken gjaldt Noa og ikke oss i dag. Og da vet vi at ordene om Jesus som døper med Den Hellige Ånd er sagt på en tid i historien FØR Joels profeti er blitt oppfylt.

Dermed sikter ordene om Jesus til at Jesus skal være den som oppfyller Joels profeti når Han sender Den Hellige Ånd etter sin herligjørelse. Dette ser vi litt senere skje på pinsedag når disiplene blir døpt i Den Hellige Ånd. Men fra den dagen så er Den Hellige Ånd utgitt til alle mennesker som tror og blir frelst, da trenger vi ingen dåp i Den Hellige Ånd som en second blessing fordi den er allerede gitt i frelsen.

pastorb@live.no
www.hvorfor-kristen.info

Andre innlegg skrevet av pastor B: Noe å korte ventetiden med

Hei.

Jeg har lyst til å snakke med deg om hva det er som gjør at man blir en kristen, og hva det er som ikke gjør en til en kristen.

Mange i Norge tror at man blir kristen, eller frelst som det også heter, bare man er døpt, konfirmert, går i kirka av og til (julaften, bryllup, med mer) og ikke er et verre menneske enn naboen. Dersom man i tillegg lar være å snyte på skatten og gir til veldedige formål, er man i alle fall ganske trygg når det endelige regnskapet skal gjøres opp.

Denne forståelsen av hva som gjør en til en kristen, stemmer dårlig med hva bibelen forteller oss: ”Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn,

de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.” Johannes evangelium kapittel 1, versene 12-13

”Jesus sier til ham: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. ….” Johannes evangelium kapittel 14, vers 6.

Det hele dreier seg altså om hva vi gjør med Jesus! Det er det som avgjør om vi får komme inn gjennom ”Perleporten” eller ikke når vi er ferdige med livet her nede på jorda.

La meg gjøre et lite sidesprang her og legge et par premisser for hva jeg skal si videre. For at du skal få noe som helst fornuftig ut av det jeg skriver, er det viktig at du kjenner mitt utgangspunkt: Det finnes en, og bare en, Gud. Han har skapt mennesket og han gjorde det med en plan for hvordan han og menneskene skulle leve sammen. Imidlertid rotet de første menneskene, Adam og Eva, til det og forbindelsen til Gud ble brutt. Synden kom inn i menneskenes liv. Vi lever nå i syndefallets konsekvenser: Ensomhet og depresjon, Redsel og angst, Fysisk og psykisk sykdom, Utrygghet, Vold og krig, Miljøforstyrrelser, Lidelse og død. Vår største synd, er at vi lever adskilt fra Gud og konsekvensen av dette er at vi gjør ting som Gud hater. Bibelen er Guds Ord og gir oss sannheten om Guds plan for menneskene.

Så tilbake til hva det hele dreier seg om: Vi må ta stilling til Jesus!

”For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Eneste, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.” Johannes evangelium kapittel 3, versene 16-17.

Gud har gitt hvert eneste menneske liv. Han elsker oss så høyt, at Han var villig til å la sin eneste sønn gå i døden for oss. Jesus er det eneste mennesket som har levd uten å synde, og derfor kunne Han sone/betale for våre synder. Hans død åpnet veien for oss til frelse uten at vi må prestere noe, verken gode gjerninger eller oppfylle krav til en spesiell livsførsel.

Frelsen er en gave som vi må ta imot for at vi skal få del av den. “For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.” Brevet til Efeserne kapittel 2, versene 8-9.

Alt er ferdig: prisen for vår sjel og vår synd er betalt, vi behøver bare å ta imot den. Det gjør vi ved å legge vårt liv i Jesu hender; ved å be Ham tilgi oss vår synd, og å gjøre Ham til Herre i våre liv og ved å tro at Han døde for våre synder og ble oppreist fra de døde av Gud. “For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst.

For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” Brevet til Romerne kapittel 10, versene 9-10.

Ja, nå vet du hva det hele dreier seg om. Da gjenstår det bare å ta imot den gaven Gud har gitt deg. Det er det beste som kan skje deg, for Gud er en god gud. Det står i bibelen at Han har elsket deg med evig kjærlighet, ” Herren har vist Seg for meg fra den eldste tid og sagt: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt Min miskunnhet mot deg vare.” Profeten Jeremia kapittel 31, vers 3. og ” For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp.” Profeten Jeremia kapittel 29, vers 11.

Lykke til!

Det er noe jeg har tenkt på i det siste som det i grunn er rart over at jeg ikke har grublet over tidligere. Mennesker som ikke deler våre tanker, følelser og opplevelser, har en tendens til å se tingene diametralt motsatt. Dere har sikkert alle opplevd det, eller i minste fått en fornemmelse av at noen har tenkt sånn om noe dere fortalte. Noe som de bare var nødt å ta sterkt avstand fra. Den eneste grunnen var gjerne bare at det føltes så fjernt for dem, noe de ikke kjente seg igjen i. Kanskje var det andre årsaker. Hvem vet.

Jeg har erfart dette. Det har vært frustrerende. Ikke frustrerende som i provoserende, men det ga en følelse av oppgitthet. En lærer med tiden at en ikke kan styre andre mennesker. På den måten kan en kanskje få en ytterst vag fornemmelse av hvordan Gud må ha følt det da mennesket valgte en annen vei enn ham. Og fortsatt til stadighet gjør det, selv om Gud har gitt oss en ny sjanse gjennom sin sønn.

La meg forklare: Jeg har to onkler på morssiden. Den ene tar klart avstand fra kristendom, den andre er jeg mer usikker på. Uansett har begge onklene mine sagt til sin søster - min mor - at min bestefar sammen med sine kirkebekjente bare dyrker døden. For meg er dette noe spesielt å høre, mildt sagt, fordi de med dette kanskje mener å antyde at morfar bare dyrker et menneske som har dødd. Slutt.

Det er imidlertid viktig å legge til at jeg ikke for sikkert kan vite at det var dette onklene mine antydet. Kanskje de siktet til at de eldre bruker alt for mye tid på å besøke graver med forlatte legemer, eller i det hele tatt å tenke på de som har gått forbi det fysiske livet. Det kan godt hende. Uansett hva som egentlig var bakgrunnen for det de sa, var deres uttalelser tankevekkende. For er det ikke nettopp slik vi lett kan definere dem som har tatt i mot Jesus og dem som ikke har det? (om det er folk som holder på å ta i mot Jesus er jo selvsagt også gjenstand for diskusjon. Det er ihvertfall ikke opp til mennesket å definere hvem som er innenfor eller utenfor).

De som er hardbarket ikke-kristne, tror at korset og det som skjedde der handlet om døden til et menneske. Mørke. Intethet. The End.

De som derimot er kristne, tror at gjerningen på korset bestod av død og liv. På noen måter likt myten om det egyptiske fabeldyret fugl Fønix som dør for så å gjenoppstå.

Det er slående hvor motsatte syn vi mennesker kan ha på denne hendelsen. Det er derfor ikke rart med hver minste lille fillediskusjon som kan oppstå, når noe så grunnleggende - etter mitt syn- ikke kan enes om blant alle. Hadde ikke Jesus egentlig vært helt fullstendig gal om døden hans var forgjeves, og ikke brakte det liv og den frelse som han påstod?

Enes kan vel de fleste om at Jesus var en bra fyr. Attpåtil et menneske med mye visdom. Men er dèt en garanti for frelse?I så fall fører også islam mennesket til evigheten.
- Red

pastorb@live.no
www.hvorfor-kristen.info

Ecce Homo av Antonio Ciseri (1821-1891). Det latinske navnet på scenen er hentet fra Johannesevangeliet, og skal i følge Johannes være Pilatus ord da han førte Jesus frem for folkemengden: “Se det mennesket!” (Joh 19,5)

- Red

PS: På grunn av presentasjonen av siden kan det hende at ikke hele bildet blir vist. Da høyreklikker du på bildet og trykker "Vis bilde". Du kan også høyreklikke på bildet og trykke på "lagre bildet",og når du åpner bildet da vil du se hele.

1 Kor 3:7 er utgangspunktet for all evangelistisk frukt i Kirken: "Bare Gud er noe, han som gir vekst". Selv om det er Gud som gir vekst, s� er det fortsatt mange ting vi kan gj�re, ja faktisk ikke bare kan, men som vi er kalt til � gj�re. Gud har utvalgt oss og vunnet oss " for at [vi] skal forkynne hans storverk" (1 Pet 2:9)

Vi snakker ofte om Misjonen, men hva er det egentlig Misjonen? En misjon er en oppgave. Misjonen er den oppgaven � "forkynne hans storverk", evangelisere, dvs spre evangeliet, dele sin tro, vitne osv�

Mange p�st�r at � evangelisere i USA er mye enklere enn i Norge. P� en m�te er dette riktig, jeg har selv bodd i California en periode og har f�lt det p� kroppen, fordi alle er �pne for � snakke og ogs� snakke om Gud. Men n�r det gjelder � skille seg ut, det � st� ut i mengden som lys, er min p�stand at det er mye enklere her til lands. I Norge kan du skille deg ut enkelt ved � snakke med alle, v�re positiv og uoppfordret gj�re gode gjerninger. Sp�rsm�let er heller om vi virkelig �nsker � skille oss ut p� den m�ten�

N�r vi skal dele v�r tro er det tre sp�rsm�l vi stiller oss:

1. Hvordan skal vi komme i en setting hvor vi f�r en mulighet til � dele v�r tro?
2. Hva skal vi forkynne n�r vi f�rst f�r muligheten?
3. Hvordan, p� hvilken m�te, skal vi presentere det vi forkynner?

Den f�rste kirken hadde stor enighet om hva som ble forkynt, men det var tilsvarende stor variasjon i m�ten det ble presentert. Evangelisering er aldri, og har aldri v�rt, forkynnelse i et vakuum. Evangelisering er alltid til folk. Budskapet m� bli gitt i termer og m�ter som er fornuftige for dem.

Evangelisering handler om � bygge tillit. � ha en evangelistisk livsstil handler da om � ha en livsstil som er tillitsvekkende. Tre faktorer som kreves for � skape tillit er:

1. Karakter
2. Kompetanse
3. Kommunikasjon

Faktorene bygges i en viss grad p� hverandre og svarer samtidig p� de tre sp�rsm�lene over. Men f�rst m� vi forst� at Gud har utvalgt oss og vunnet oss for at vi skal forkynne hans storverk, ikke bare snakke om � gj�re det...