Selv om intervjuer kan være farlige er det å anmelde film også et vanskelig håndverk. Etter mitt syn skal en god filmanmelder være forutsigbar i sine preferanser samtidig som at han (eller hun, vi har jo Pauline Kael for eksempel) må være overraskende i vinklinger og valg. Man må ha og bruke filmkunnskaper samtidig som man unngår å konstant referere til andre filmer. Man må være personlig samtidig som man er saklig, ha integritet uten å bli pompøs, munter uten å bli flåsete.

Vi har mange (for mange?) som kaller seg filmanmeldere i norske medier, men det er veldig sjelden at noen klarer (eller får lov til) å forme en stemme som er interessant og autorativ selv om man er uenig i analysene. Per Haddal i Aftenposten har i alle år vært min favoritt; selv om han kan føles overbærende en sjelden gang er han alltid en fryd å lese. Tommy Lørdahl var viktig for meg da han skrev i Puls på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet, han introduserte en nysjerrig fjortis for film jeg aldri ellers hadde hørt om (men jeg husker ikke lenger om det var filmene eller journalistikken som imponerte meg). Og Pål Bang-Hansen er minst like klok som han er eksentrisk.

Ute i verden finnes det særegne stemmer i mengder. Det var Harry Knowles som rundt årtusenskiftet lærte meg at hvem som helst kunne gjøre dette, bare han visste hva han pratet om og aldri lot sakligheten helt drukne magefølelsen. Hans legendariske slakt av Night of the Living Dead 30th Anniversary Edition, der han beskriver filmen som verre enn å møte opp på sykehuset for å identifisere moren ( som hadde brent ihjel), blir jeg aldri lei av å lenke til. Hans kompis Vern representerer gjør-det-selv-holdningen til filmanmeldere på nettet tatt så langt det går. Boka hans, FIve on the Outside, er den beste samlingen filmanmeldelser ingen har lest du kan tenke deg.

Min favoritt for tiden er altså Mark Kermode, engelsk journalist og medietryne. Han har solide fagkunnskaper og gode analyser, men henfaller gjerne til barnsligheter hvis han kan lage god underholdning på den måten. Han omtaler for eksempel Keira Knightley konsekvent som IKEA Knightley, og når hun spiller sammmen med Orloondo Bland går det riktig ille ("When they kiss it´s like two chairs mating.."). Her forsøker han å forklare kjemien mellom hovedrolleinnehaverne i Iron Man:

På fritida spiller han bass i et skiffle-band, og han har vunnet priser (og sikkert solide mengder penger i hatten) ved å spille på gata. Den store kjeften, sveisen og scenetekket har han nok herfra. Han har skrevet mye om skrekk, spesielt i forbindelse med sensur, og i mange år var det engelske filmilsynet, BBFC, hovedfienden hans.Nå har imidlertid de blitt så greie at han i blant irriterer seg over at de ikke bruker attenårsgrensa nok. Det samme problemet har vi kanskje i Norge i blant?

For tiden nøyer Kermode seg med å rive middelmådige, bedritne og en del ganske gode filmer i fillebiter en gang i uka på BBC5 med sin hardt prøvede makker Simon Mayo. Lenke til podcasten finner du et eller annet sted til høyre. Hvis han har en svakhet er det kanskje at han skamroser forholdsvis få filmer, men på en annen side er det jo mest skrot han utsettes for.

Vi avslutter i hvert fall med en ti minuttes slakt av Pirates of the Caribbean 3. Jeg har fortsatt ikke sett filmen, for den kan umulig være bedre enn dette. Enjoy.

Kommende uke vil avisene (hvis de er våkne) være fulle av stoff om Wii Fit, Nintendos geniale nye kombinasjon av familiespill og treningsprogram. Det er ikke sikkert at det er Shigeru Miyamoto som får mest oppmerksomhet denne gangen. Men dette er hans baby, på samme måte som Donkey Kong, Mario, Zelda, Nintendogs, Wii Sports og de fleste andre spillserier fra Nintendo du måtte ha hørt om er det. Og de han ikke direkte har produsert og regissert, som Pokemon, er laget i nært samarbeid med ham. Ikke siden Walt Disney har noe enkeltmenneske bidratt like sterkt til barns forestillingsverden.

Miyamoto startet karrieren sin hos Nintendo som grafikkdesigner på slutten av søttitallet. Selskapet, som drev med blant annet brettspill og Pachinkomaskiner ønsket å erobre plass på det eksposivt voksende automatspillmarkedet. Det første spillet hans ble ingen suksess, så han laget et spill som kunne installeres i de samme maskinene. En ape har bortført dama til en liten mann med bart, og han må klatre opp for å redde henne. Apen kaster tønner, mannen har slegge. Grunnen til at apen ble hetende Donkey Kong skyldtes i følge myten en skrivefeil. Men det var den lille mannen med bart som litt tilfeldig skulle vise seg å være Miyamotos hovedverk.

Selvfølgelig har Myiamoto etterhvert blitt en av Nintendos viktigste menn i rent forretningsøyemed, og det har alltid vært økonomiske motiver som driver virksomheten hans, men likevel er kunsten hans på forunderlig vis blottet for ego . Spillene hans er laget for at publikum skal få se så mye av dem som mulig. Før Mario var spill laget for å være vanskelige, slik at spilleren skulle bruke lang tid på å klare dem. En av tingene han forstod var at spilleren ønsker å bli utfordret, men ikke å bli slått. Man spiller ikke for å oppleve nederlag, men for å oppleve noe nytt. Og det er liten vits i å lage 1000 brett på et spill hvis ingen kommer forbi nummer 42. Og han tenker som en filmregissør: Hva vil man at de som møter min kunst skal føle? Konsekvensen av dette er for eksempel the Legend of Zelda: Occarina of Time, kanskje det beste dataspillet noensinne.

Det er i hvert fall ikke karakterene som har gjort spillene hans så ikoniske; Mario er en tvilsom stereotyp av en italiener med stemmen til Mikke Mus og usikker seksuell orientering. Noen stor skaper av karakterer er Myiamoto ikke. Det er ikke tilfeldig at Zelda-spillenes hovedperson ikke sier noe vi får høre og heter Link. Han er koblingen mellom spiller og spill, ikke noe mer.

Nintendos nye verdensdominans med Wii-en, den første spillemaskinen som ikke er i stand til å pushe bedre grafikk en sine forgjengere, er også for en stor del Miyamotos fortjeneste. På en spillutviklermesse i fjor fortalte han om sitt "wife-o-meter": Hvis han kan få den som regel totalt uinteresserte kona si til å spille er designen vennlig nok. Bak en hver stor mann og så videre.

Jeg gleder meg til Wii fit kommer på fredag. Magen skal bort, det blir ikke noe fotball i år og helsestudioer minner meg om Auswichtz. Da er tortur designet av Myiamoto langt å foretrekke.