Da jeg våknet var jeg fremdeles i Spania, fremdeles på ferie. Klokken var sju etter en urolig natt, jeg hadde våknet flere ganger, overalt i verden, og alltid trengte jeg litt tid på å roe meg og få visshet om hvor jeg var og at det var der jeg skulle være. Det ringte til og med en eller annen russer sånn i firetiden, men da tok jeg ærlig talt ikke telefonen. Det får være måte på når på døgnet man skal begynne å snakke russisk.

Men klokken sju var det opp, frokost på altanen, for siste gang på lenge, varm Spaniasol og sedvanlig vær, spansk brød og kua som ler, som osten heter, siste gang for i år, siste gang for i år. Det var den lange veien hjem.

Klokken kvart over åtte var det i leiebilen, helt som planlagt. På flyplassen i Alicante var vi klokken ni, to timer før flyet går, slik vi skal. Vi tok noen bilder og tok en liten avskjed, mor og far reiste tilbake til leiligheten for resten av august, mens jeg gikk inn på flyplassen for å reise hjem til Norge.

Kofferten var veiet på forhånd, 20,5 kilo, det skulle ikke være nok til å betale overvekt. På flyplassen veide den 21 kilo, det var heller ikke nok, det gikk helt fint. Og det gikk også fint å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen med alle bøkene og matpakkene mine. Jeg sendte gjennom tre sånne korger, som vi kaller det på Rogalandsk, og måtte sende ytterligere en da vaktene ikke tillot beltet. Men de tillot meg og all min bagasje, og så var det bare å sette seg inn og vente.

Og vente, og vente, og vente. Det var den lange veien hjem. Først i Alicante, der jeg ble med på en flyplassundersøkelse, og nok måtte si jeg ikke var helt fornøyd med informasjon, da mitt fly var oppgitt avgang 1105, og boarding 1108. Det syntes jeg var uklart. Og på spørsmål om sikkerhet, er det ingen rubrikk for mitt svar, at det er altfor mye sikkerhet, og at det er blitt altfor omstendelig å levere fra seg bagasjen og komme seg inn på flyet, jeg måtte bare si den var ok. Og flyet var forsinket. En drøy halvtime, eller noe sånt, men jeg skulle uansett vente time ut og inn i København.

Og jeg ventet time ut og inn i København. Jeg satte meg i en av designerstolene der. Jeg er jo ikke noe opptatt av design, men jeg er opptatt av å slappe av, så i stedet for alle de estetiske, fancy stolene å se på, kunne de hatt flere liggestoler å sitte i. De hadde bare to, og de var alltid opptatt. Stort sett av meg.

Flyet fra København var også forsinket. Ikke så mye riktignok, men så ble det litt ekstra forsinket da det var noe galt med det, en eller annen bagatell, som flyveren sa. Den tok ti minutter å fikse, og så reiste vi til Bergen. I Bergen landet vi noe sånt som kvart over ni, jeg fant kofferten min med en gang, det var ingen toll, jeg tok ut penger i minibank, og gikk rett inn i flybussen som kort etter begynte å gå.

Litt over klokken 2200 stoppet den ved hotell Norge, og jeg kunne gå de siste metrene hjem. Nå i kald norsk kveldsluft, og med begynnende norsk høstmørke, begynnende. Jeg hadde all bagasjen, absolutt alt, og over brostein og rundt gjerder og bygningsarbeid tok det sin tid. Rema 1000 hadde også åpent, så jeg kunne kjøpe meg litt kveldsmat, den rikelige nisten forsvant i København.

Og ned mot klokken 2230 låste jeg meg inn i mitt hjem, hvor jeg ikke har vært på omtrent to måneder, og hvor jeg setter så tydelige spor etter meg. Det var tjukt med post, mye av den av typen som må ordnes, jeg har skiftet mobiloperatør, og er foreløpig på det stadiet hvor jeg har forlatt den gamle, uten å få tilgang på den nye. Og jeg som lovte så hellig å sende meldinger om hvordan det gikk hjemover på reisen, om alt gikk bra, her er forklaringen på hvorfor det ikke er gjort.

Og den lange veien hjem ender ikke før jeg nå om et øyeblikk går til sengs.

Det er jo litt spesielt at akkurat mens jeg drev og skrev posten i går, om hvor flott det er med internett på reise, så ble forbindelsen brutt på grunn av lyn og torden, og jeg fikk ikke postet den. Og på flyplassene nedover Europa er det riktignok dekning, men så dyrt, at man skulle latt være å bruke dem i protest, om man hadde råd.

Så nå er jeg altså på min andre store flyreise denne ferien. Fra øst til vest i Europa, fra Vilnius, som vel er omtrent så langt øst man kommer før Russland, til Alicante, som riktignok ligger på østsiden av Spania, men er bra vest allikevel. Reisen tar hele dagen, som det også gjorde når jeg reiste fra Vladivostok til St. Petersburg, men denne gangen er det på grunn av mange stopp, og venting på flyplasser, og dødtid og venting, for å gjøre reisen billigst mulig.

Jeg fullførte løpet med alltid å våkne før vekkerklokken. Godt gjort denne gangen, da den var innstilt på 0445. Men jeg var også tidlig til sengs, og hadde en god natts søvn. Det utmerkete hotellet Panorama hadde en frokostbag klar som avtalt, og ringte en taxi som straks kom. Toø flyplassen tar det bare et kvarter, taxien hadde taksameter og kostet 30Lit, jeg var der klokken fem, to timer før avgang.

Timene brukte jeg til å spise min lille frokost, dagens sikkert eneste måltid før kvelden, da jeg skal være bra utsultet for å kjøpe flyplassmat, og til å oppdage at jeg fordømt og forbasket og nei for svarte hadde lagt MP3 spilleren i kofferten, og dermed ikke kunne slumre og høre foredrag om russisk historie nedover Europa.

Dermed ble det i stedet lesning av min nye lektyre, kjøpt i okkupasjonsmuseet i Riga (Det var virkelig ergerlig jeg ikke fikk sett tilsvarende i Litauen, og heller ikke krigsmuseet i Riga fikk jeg sett). ”Vorkuta”, heter boken jeg begynner med, slike bøker er ikke nødvendige å kjøpe, man leser dem like greit ved å låne dem på biblioteket. Konsentrasjonsleirhistorie leser man best hos de skikkelige forfatterne, Solsjenitsyn i Russland, Imre Kertez og særlig Primo Levi for nazi-Tyskland.

Akkurat dette skriver jeg på flyplassen i København, der jeg har vært, og fortsatt skal være i timevis. Flyet landet 0730, og neste går videre til Madrid 1335. I Allicante er jeg ikke før 1850. Jeg rekker sikkert å lese ut flere bøker.

Og i Spania venter det gode, late liv, i leiligheten Casa Salen med mine foreldre, bading hver dag, og frokost, lunsj og middag som bare kommer av seg selv, fra min kjære mor.

Men nå er jeg her altså. Og hvordan det virkelig gikk, skal jeg skrive når jeg får tilgang på internett. Og det har jeg nå. På en fortausrestuarant med WiFi i Moskva, med en overdådig frokost, dyrere enn den er god, og heller ikke har den særlig å fare med i kvantitet. Dog er det fint her, og det er internett på kjøpet, og det var akkurat noe sånt jeg hadde i tankene da jeg gikk ut for å spise. Tilbake til gårsdagen, som jo er den gjeldende her.

Frem til avreise her gikk alt så smurt at man kunne bli mistenksom. Jeg rakk fint et lokaltog til Gardemoen, trengte ikke noe flytog, og sparte en del på det, og alle innsjekkinger og sikkerhetskontroller gikk som ingenting, som om det var tilbake til Bergen jeg skulle. Riktignok var flyet en time forsinket, sånt at jeg så for meg at jeg ville komme frem nokså sent, da flyet jo opprinnelig skulle lande 2130. Og jeg vet av erfaring hvor lang tid det tar å komme seg fra en flyplass i Russland, og ut, og når man i tillegg skulle inn til sentrum, som i Moskva ligger et godt stykke unna flyplassen Domodedovo, kunne det fort bli midnatt før jeg kom frem. Men i min kropp ville klokken være 2200 på grunn av tidsforskjellen, så det ville ikke gjøre så mye.

Nåvel, problemene, de russiske problemer,  begynte først etter visaklareringen. Den gikk som ingenting. Men når jeg kom ut i avgangshallen og skulle finne en sjåfør med mitt navn på en lapp, så kom jeg i stuss, for der i avgangshallen var det langt, langt flere som ventet, enn det var passasjerer, og det var tjukt av lapper, de fleste på russisk, og ingen med mitt navn. Jeg gikk gjennom hele stien, faktisk, passasjen av ventende folk bak snorer, og ut, og ingen med mitt navn. Da var det å åpne for plan B, og holde hodet kaldt og kanskje måtte finne frem på egen hånd, men det er jo snålt også, de pleier jo å komme når de er bestilt, disse russerne, og ganske riktig, plutselig dukket det opp en bebrillet fyr med en lapp der det stod "Eivind Salen", som jo alltid har vært meg.

De første nettene her i Moskva hadde jeg tenkt å bo litt billig, noe som er en helt grei utfordring i verdens dyreste by. Jeg hadde gjennom www.hostelbookers.com funnet stedet Nova hostel, som fikk bra anbefalinger, lå i sentrum, var billig og hadde internett. Jeg var likevel forberedt på litt av hvert, men som vanlig her i Russland, er man likevel aldri forberedt på sånn det blir. Vi er en gjeng, en tilfeldig gjeng, som deler en leilighet der eieren bor, og lever av å bo sånn som dette her, og leie leiligheten ut til tilfeldige turister som oss. Det var jeg forberedt på, det står jo i omtalen av stedet, hva som kom uventet, var at det selvsagt ikke var røykeforbud der, og alle de andre røyker, så vidt jeg har regnet ut. Det er med andre ord røykfullt. Og vinduene på soverommet blir ikke lukket opp, så det blir tung og tett luft, der. I tillegg har de en diger katt som lusker rundt. Og jeg ble selvfølgelig svindlet, det blir man alltid når man stiger inn i en taxi i disse landene her, de er racere på det. Dette er dog første gang svindelen har vært gjort av en slags offisiell sjåfør, en sjåfør som representerte noen, han skulle ha ekstra siden flyet var forsinket, og dette ekstra var vel omtrent like mye som hele turen.

Men det får stå til, jeg reiser jo til dette landet for å få slike opplevelser. Dette stedet skal jeg bo på frem til og med onsdag, så kommer jeg nok til å skifte de siste nettene i Moskva. I morgen (som nå er blitt i dag) er oppgaven å kontakte Vladimir, som jeg er tipset om av Kristin til Øystein, og så er det om å gjøre å få kjøpt noen togbilletter østover og ellers ordne og oppleve en rekke med ting.

Flyplasser er rare. Er på Charles de Gaulle, drikker rødvin og manner meg opp til den 13 og en halv times flyturen til Buenos Aires. Har spist et herremåltid på plast og papp varmet opp i micro. Trodde kanskje det kulinariske nivået skulle overgå Deli de Luca, men den gang ei. Jeg ble dessuten ekspedert av verdens minste dame på tax free'en. Hun rakk meg omtrent til midjen, men jeg stotret meg frem på rusten fransk, og fikk da det jeg skulle ha.

Kan ikke akkurat påstå at jeg gleder meg til flyturen, men satser på at all kaldsvetting og klamring til setet blir glemt så fort jeg ankommer mitt nye hjemland. Gleder meg! Skal bo på et hostal de fem første nettene. Det ble firemanns mixed dorm, så satser på noen hyggelige romkamerater og morsomme fester.

Kom gjerne på besøk!

. 

Denne posten er for det meste skrevet på flyplassen i Kiev, Borispol. Jeg kom hit altfor tidlig, etter at jeg som faste lesere husker, litt for brått og på litt for russisk hadde avtalt tid for levering av nøkkelen. Det står i forrige post, eller søndagens post blir det nå, jeg la inn en god tidsmargin i tilfelle det ble vanskelig å finne taxi eller jeg fikk lyst å ta bussen i stedet, eller noe uforutsett skulle skje. Så skjedde det uforutsette at alt gikk så det suste, en taxi ventet like utenfor leiligheten min, og skulle ha akkurat de 150 grivnij guideboken mente var en fair pris. Dermed kom jeg hit halv to, når flyet går halv fem. Det blir fire timers venting, en i overkant god margin.

Fire timer på en flyplass. Jeg sitter ute i solen og skriver, dessverre har jeg ingen bilder herfra, men jeg har fra flyplassen i Astrakhan, hvor jeg var i 2005 og hvor situasjonen var nokså lik. Også der var jeg svært tidlig ute. Men så var det også et uhyre viktig fly jeg skulle rekke. Det gikk til Moskva, og rakk jeg ikke det, ville jeg være tapt i Astrakhan. Så langt sør og i utkanten snakker man nemlig ikke annet enn russisk, og jeg hadde bare hatt to måneders undervisning, og ville fått enorme vanskeligheter med å ordne opp. Spesielt ettersom visumet mitt også gikk ut. Så der tok jeg ingen sjanser, allerede på forhånd undersøkte jeg hvor bussene gikk fra, eller Marsjrutkaene, som det egentlig var. Jeg tok ikke taxi på den tidn. Artig nok spurte jeg en fyr på knotet russisk hvor bussen til flyplassen gikk, og han sa herfra, og ikke bare det, han stoppet også en bil, som altså var en Marsjrutka, og sa det var denne, hopp inn her, sa han. Og jeg som skulle reise neste dag, og bare måtte vite sikkert hvor bussen gikk fra, hvilket nummer den hadde og når den gikk. I så måte var hjelpen jeg fikk ganske marginal, jeg ville aldri klare å stoppe en Marsjrutka slik, og slett ikke vite hvilken jeg skulle stoppe, eller når den gikk, men greit nok, jeg kom meg til flyplassen neste dag og i svært god tid. Så god tid, at det var ingen andre der, faktisk. Bare et par katter. Det gikk to fly den dagen, begge til Moskva, og utover det var aktiviteten lik null. Det var flyplassen sin.

Jeg hører på musikk på flyplassen i Astrakhan, 2005

Flyet mitt skal mellomlande i Amsterdam, på Schippol.  En gang ønsket jeg å skrive en novelle om en mann som levde på denne flyplassen. Jeg var fascinert av hvordan alle som var på flyplassen akkurat denne dagen, var på samme sted bare akkurat denne dagen, og ville sannsynligvis aldri komme til å se hverandre igjen. Alle skulle bare reise videre. Og så tenkte jeg å skrive om en mann som ikke skulle reise videre, men tenke at alle tenkte om ham at han også skulle reise videre, men så skulle han tenke at det skulle han ikke, han levde her. Og jeg tenkte nøye ut hvordan han skulle oppføre seg, for å forhindre at flyplassansatte la merke til ham, og at han alltid var der, hvordan han aldri gjorde noe påfallende, og bevegde seg fra seksjon til seksjon, og hadde et fast mønster, som han ofte brøt, for at mønsteret ikke skulle bli oppdaget. Og jeg tenkte ut hvordan han skulle dusje og vaske seg, og slike ting, og hvordan han skulle få i seg maten han trengte, som var lett, det var bare å gjøre ham rik, og utstyre ham med et visakort som ikke ble tømt. Så skulle han altså være et menneske som slapp å forholde seg til andre mennesker, som skulle være fullstendig anonym, og foretrakk å leve tilværelsen slik. Men ha-ha, det gikk ikke, jeg klarte ikke å skrive en slik novelle, så flyplassmannen ble noe så sjelden som en anonym, oppdiktet person som aldri har eksistert. 

Jeg er en liten flyplassmann akkurat i dag. Jeg ser flyet mitt nå har sjekk-inn, og er klar til å gå bort. Flyplassmannen i novellen jeg aldri skrev, skulle bare plutselig bestemme seg en gang han var på reise, for ikke å reise videre, men bare bli igjen på flyplassen. Så skulle jeg liksom avslutte med noe sånt som, hvis du ser meg, så vil du ikke merke det, jeg ser ut som alle de andre, det ser ut som jeg skal et sted, men jeg skal ikke det, jeg blir her.

Det gjør altså ikke jeg, jeg reiser hjem. Og visste altså ikke mens jeg skrev det ovenfor, at denne hjemreisen slett ikke skulle gå så smurt som jeg forestilte meg. Borispol er grei, der er innsjekkingen rask når den først begynner, og man har god tid i baren til gode priser på det man vil ha, så det gikk altså veldig greit. Men flyet ble aldri så lite grann forsinket til Amsterdam. Det skulle lande 1935, og landet sikkert rundt da også, men tok litt tid på å kjøre dit passasjerene ble sluppet av. Og jeg så på min sidemann, min ukrainske sidemann, som studerte billetten sin og skulle til Nairobi, og virket litt stresset, siden det på den stod et klokkeslett som var 1955, og klokken ble 1945 før vi ble sluppet av. Jeg skjønte godt at han studerte planen for Schippol flyplass på forhånd, og fant ut hvilken gate han skulle til. Det skulle jeg også gjort, for da jeg fant frem min billett som jeg hadde hatt i hyllen, og slett ikke hadde kunnet sjekke, stod det 1935.

Wow. Plutselig hadde jeg også hastverk. Og denne flyplassen i Amsterdam er ikke stedet å ha hastverk. Så jeg sprang rundt i D-seksjonen, og svettet litt da jeg på den første skjermen ikke så flyet mitt til Bergen oppført en gang, hadde det allerede gått? Heldigvis ikke, den skjermen viste bare flyene som hadde gate i den seksjonen, på en annen skjerm stod min også, og der stod det at flyet gikk 2015, og at det bare var boarding time som var 1935. – Da har jeg tid til å kjøpe taxfree også, tenkte jeg, og kjøpte taxfree (jeg hadde rett og slett glemt å kjøpe vin i Kiev, kjøpte bare resten av kvoten).

Så var det å finne gaten min, D61, men var det noe som ikke fantes på Schippol flyplass, så var det gate D61. Det stod skilt fra D9 eller hva det var til D57, og jeg løp hele denne korridoren til endes, og fant noen å spørre, bare for å høre dem forklare at jeg måtte helt tilbake og hit og dit og venstre og høyre og til og med opp en etasje, og mye mer informasjon det er mulig å huske, og jeg løp tilbake. Nå begynte jeg virkelig å få hastverk, klokken gikk mot åtte, og jeg visste ikke engang hvor gaten var, jeg fulgte bare noen skilt hvor det stod ”all other gates”, og disse skiltene med ”all other gates” så ut til å lede meg rundt i det uendelige, som om de bare var satt opp for å få folk til å gå og gå, og aldri komme til døren slik som klokken. Og så fikk jeg øye på katastrofen: Passkontroll. Med kø. Og bak passkontrollen, bagasjekontroll. Med ny kø. Og klokken var over åtte. Og bak disse kontrollene, stod det på ny bare ”all other gates”, ingen tegn til hvor akkurat min var.

Noen snille svensker slapp meg forbi for passkontrollen, men kontrollørene ville ikke finne seg i det, enda flyet mitt var i ferd med å gå. ”All these people are late,” sa de, og det var først da svenskene nikket og smilte og sa det var greit, de kontrollerte passet mitt, som selvsagt var ingenting å kontrollere og helt greit. Så er det den fordømte bagasjekontrollen, som irriterer meg selv når jeg har god tid. Og særlig irriterer meg når jeg allerede hadde vært gjennom en på flyplassen i Kiev. Og dette var kø som ikke hadde hastverk, og gamle menn som ikke skjønte de måtte ta av beltet. Og ut med PC, det ene, det andre, klokken ble sikkert ti over åtte før jeg i det hele fikk begynne min kontroll.

Uten engang å ta beltet skikkelig på, løp jeg på vei mot det som måtte være D61 et sted. Jeg måtte ganske riktig opp en etasje, opp en rulletrapp med folk å trenge seg forbi, bortover et rullebånd, og så et rullebånd til, som rullet forbi D61, snu og løpe tilbake, ikke et menneske i ventehallen, men vitterlig flyet på plass og festet til passasjerentreen. Løpende mot billettkontrollen, den eneste kontrollen det er mening i, får jeg spørsmålet ”who are you”, ”Salen”, svarer jeg, og til en mann på vei inn i flyet sier de, ”I’m very sorry”, og han snur og går ut igjen, jeg leverer billetten og går inn, det er så på hengende håret som det blir.

Men det er helt greit. Jeg kom meg på, og jeg fikk kjøpt kvoten. Riktignok klarte ikke bagasjen min samme stuntet som jeg, den fikk jeg brakt hit i går kveld, den ble en dag forsinket. Jeg håper en dag de kutter ut de rigide kontrollene de har på flyplassene nå om dagen. Hvem er det egentlig som ønsker dem? Passasjerene ønsker dem ikke, og flyselskapene ønsker dem i hvert fall ikke. Så hvem er det da? Jeg vet at om det fantes billetter å kjøpe, hvor ingen kontroll ble gjort i det hele tatt, hvor det bare var å gå rett på flyet og vise billetten uten noe mer om og men, så ville jeg lykkelig kjøpt alle mine billetter på slike fly. Det ville fortsatt vært tryggere å fly, enn å kjøre bil. Og jeg ville fortsatt stadig vekk finne meg selv ute i siste liten.

Hva er forresten en "trafikkert" motorvei? Er ikke poenget med motorveier var å bygge dem på steder med mye trafikk?

Det er ikke lett det. Den ene iMac'n min har plutselig ikke lyst til å gi fra seg CD og jeg har prøvd alle triksa i boka for å få den ut. Siste utvei var å ringe support hos Humac hvor maskinen er kjøpt.

Jeg kom jo gjennom etterhvert, men hjelp kunne de ikke tilby. Jeg kunne jo ta med maskinen ned på verkstedet, men det kostet jo penger og det kunne ta lang tid å få den tilbake, det var jo ventelister på reparasjon. Så blir det altså til at jeg tar den med til Sverige istedet. Ergelig at det skal være slik. Jeg håper bare at ingen av de andre jeg har begynner å tulle. Maskinene har vært stabile, men man vet jo aldri. Jeg trodde bare ikke det var så vanskelig å få fikset på en maskin man har kjøpt hos Humac.

Hjem fra Peru

Jeg var en tur på Gardermoen i ettermiddag og var med å hente kona til kameraten min. Hun kom hjem etter 5 1/2 uke i Peru og kunne fortelle om en utrolig tur. Ikke minst hadde turen opp til Machu Pichu vært et av turens høydepunkter. Sivbåt på Titicaca-sjøen var også en sak hun gjerne skulle ha gjort om igjen.

Databaser

Ellers har kvelden gått med til å hjelpe en venninne med å gjennomgå primærnøkler og fremmednøkler i Access. I morgen skal hun ha prøve i databaseteori og da har det vært greit å bruke et par kvelder på å lage noen databaser og få det til å virke.