Og slutt å klem på meg og kall meg "jenta di" og "baby" og fortell at du er glad i meg, når jeg ikke aner om det kun er fylla som snakker. Ikke kyss meg på halsen, da kommer jeg til å bli sprø til slutt. Ikke hold rundt meg når du sover. Du aner ikke hva som går gjennom hodet mitt. Du skjønner ikke en dritt, gjør du vel?

Halvannen uke gikk det plutselig, før jeg igjen hørte fra deg. En tekstmelding: "Jeg har skjerpa meg". Det var du som begynte igjen. For jeg hadde jo aldri gitt meg. Iallefall ikke helt. Men jeg hadde gitt opp deg. Nesten. Jeg var på vei, jeg var på god vei til å få andre tanker i hodet. Jeg hade bestemt meg, jeg skulle ting. Jeg skal fortsatt ting, du har ikke klart å komme like godt under huden på meg denne gangen, til tross for at du har gitt mer.

Jeg fikk sjokk når jeg fikk den klemmen. Og ikke minst når du sa de ordene. Du klemte ikke henne. Hvorfor ikke? Fordi du bare vil pule henne? Fordi både du og jeg VEIT at du kan få nesten hvem du vil. Du er en jævel, men samtidig farlig sjarmerende.

Og det er to tanker som dukker opp i hodet mitt:
1. Er dette en test igjen, slik hun sa det kunne være? "Mamma" sa også det.
2. Hva faen er det du driver med?

Så får vi se når vi sees igjen, min venn.

Jeg skal egentlig lese til norsk muntlig eksamen på mandag, men jeg henger fast i et forum hvor jeg prøver å hjelpe en dame å finne igjen skrivebordet sitt.Hvordan mister man egentlig et skrivebord?

Fettfri godteri fra Lidl som ikke eksisterer mer. Det smaker godt. Men jeg tviler på at det hjelper på vekten uansett... Jeg har kjempelyst på skive med fenalår, men det er tomt. Jeg kan ha laks, man da må jeg lage egg. Det er stress.

Norsk språkhistorie på 1900-tallet var fykt av reformer og tilnærming mellom bokmål og nynorsk. Nynorsken er på vei ut av skolen og skal tydeligvis bli valgfri istedetfor obligatorisk. Synd for meg at jeg ikke begynner på skole til neste år, men allerede har slitt meg gjennom fire år videregående med dette oppskrytte språket.

Jeg har ca 15 sider å lese på. Jeg vurderer å se de siste episodene av Bleach og Naruto istedet, lese på bussen inn til jobb og fortsette å lese etter litt søvn imorgen. Skal ikke jobbe før på torsdag i neste uke, så det blir fint. Kanskje jeg kan gå på byn. Husker ikke sist jeg var på byn. Føler jeg er blitt for voksen. Drikker helst te og tar meg en røyk istedetfor en øl. Det eneste jeg klarer å ha i hodet nå er at det ville være ubeskrivelig deilig å legge seg under dynen og sove to timer før jeg skal på jobb. Men jeg fikk altfor lyst på laks på skive... Jeg har egg nede. Det er bare så stress...

Jeg har ikke lyst å bli voksen. Jeg vil gå i fjerde klasse og ha gloseprøver og lære om brøk med forskjellige nevnere. Jeg vil gå i niende klasse og kjøpe min første miss sixty bukse fordi det er mote, og alle de fine jentene har sånn. Jeg vil være 17, gå på grunnkurs, tegne, male, skrive, finne meg selv. Jeg vil ikke være 22, klar for giftermål og barn og fulltidsjobb... Vil ikke...

Ting er dritskummelt. Jeg er redd. Livredd. Jeg er redd når du sier at du kanskje skal reise bort litt for å tenke på livet og kjærligheten.

Du sendte melding i det jeg tenkte å gjøre det samme. Vi er forbanna like og ulike på en og samme gang.

Du er så forbanna herlig. Men så er det alt jeg ikke skjønner med deg... Fra å ligge i senga, holde rundt meg, kose, gå hånd i hånd på byen og spandere masse og så og si bare titte på meg hele kvelden... Så går det rett over på at du vil pule venninna mi. Ikke noe mer enn det. "Jeg trenger ho bare i en 30 minutter - time." Hva fader er det å si?!

Med en kopp grønn te og en sigarett er jeg i mitt ess. Av alle ting fant jeg ut at det var en god idè å sitte ute, selvom solen steiker, truer med å gi meg brunfarge og gjør alt på skjermen meget uleselig. Teen er for varm til å drikkes, og jeg glemte vannflasken min inne. Livet er halvveis uperfekt.

Livet mitt kan kortes ned til et par, negative stikkord som gjennomlyser min kyniske kaldhet. Hvorfor være normal når man er mer lykkelig som gal? Altfor ofte i det siste har det samme spørsmålet blitt spurt meg et utall ganger. Et spørmål jeg hverken vil eller kan svare på. Så jeg lar vær å lete etter det. Jeg ser ikke poenget i å bruke min dyrebare tid på å besvare mennesker deres tåpelige spørsmål når de mest sannsynlig med letthet kan svare på det selv, om de bare hadde orket å være litt mer observante. Likevel kan det vel sies at jeg er genuint lykkelig i min tilværelse. Hvis den bare hadde vært litt bedre! Nå er det urimelig av enkelte å tro at jeg ikke setter pris på dem, kun fordi jeg har valgt å se negativt på min lille periode. Jeg kaller meg sinte-AK, kanskje med god grunn. Men egentlig orker jeg ikke være sint. Tar det mer som det kommer, en forsåvidt dårlig livsfilosofi. Jeg har brent meg på den en god del ganger før, og vil ikke gjøre det igjen.

Jeg kommer fra ED-verden, og som så mange andre, har jeg valgt å delvis forlate den fordi den gir meg svært lite. Jeg gir kanskje ikke så mye tilbake, men griske mennesker som sluker til seg all informasjon om min psykiaske og fysiske tilstand, orker jeg ikke lenger. Maks to gir liv fra seg, og de vil gjerne få vite det uansett, slippe å måtte lese seg til det.

Teen min er drikketemperert og solen prøver så godt den kan å gjøre meg blind, men jeg holder ut. Det eneste som bryter stillheten bortsett fra mine repeterte tastetrykk er fuglevinger og virring av veps og humle.

Det hender jeg sitter og tenker, og finner ut at dette hadde vært smart å skrive ned, men når jeg kommer så langt, er det igjen nye tanker som opptar meg. Jeg er en tenker, og det er farlig på sin måte, for tankene har det med å fange meg i sin verden og nekte å gi slipp på meg før det er for sent. Det er verdens dårligste uvane som jeg sliter med å bli kvitt.

Jeg har allerede funnet ut at det meste jeg så langt har skrevet er direkte tøv, og jeg vet at jeg egentlig skulle skrive noe annet da jeg satte meg ned, men så begynte tankene å vandre sine egne veier. Matteeksamen som jeg ikke husker når er, kalkulatoren jeg ikke har, Marius som skulle hjelpe meg idag og lasset med aviser som venter på jobben fordi ene nattevakten er så lat at han ikke gidder å gjøre det. Da blir det plutselig mitt problem.
Hvorfor jeg valgte wordpress er ikke godt å si. Det er rett og slett bare en ny begynnele. Livet mitt er fylt med dem, men nå vil jeg ikke ha fler. Jeg er nesten der jeg vil være, på vei dit jeg ønsker, med dem jeg ønsker.

Jeg er en av dem som elsker jobben sin og hater skolen. Under en måned til jeg får ønsket mitt oppfylt. Da mangler jeg bare et sted å bo, så er alt perfekt. Hvis jeg bare kunne få min lenge etterlengtede nattesøvn...

Svik har gjort at jeg har vansker for å stole på enkelte, og det er med stor uro jeg tar meg selv i å ransake andres ytre i håp om å klare å trenge inn i dem og finne ut hva de tenker. Jeg blir usvikelig sjalu og ser for meg det værste. Jeg har herved anonymisert meg så som så, lukker meg inne og venter på bedre tider. Etter min tid?

Tenk å bare få ønske seg til den man helst vil være... Men da ville det vært for 5 år sider, jeg er 17 igjen, og har absolutt ingen bekymringer. Nesten.

Jeg er på vei til å skjønne det nå. Etter den samtalen. Ikke den samtalen jeg ønsket, men der du nektet å innse at du har forandra deg. Hva er det du er så redd for?

Min kjære venn døde den 18.mars 2008 i troen på seg selv og ingen andre. Du var alt man kunne ønske og jeg vil savne deg for alltid. Jeg visste at våre veier ville skilles før eller seinere, men at det skulle skje så fort, det ante jeg ikke. Hvordan kan et slikt menneske forsvinne så fort? Det er så vondt at du aner ikke og jeg sitter her å forbanner meg over at jeg ikke klarer å gråte. (Fader, jeg må være så vanvittig følelsesløs, samtidig som jeg vet så godt at jeg er det totalt motsatte). Kjære deg, at du ikke hadde samvittighet til å si noe? (Så mange spørsmål, men så vanvittig få svar) Men at du ikke kunne si noe slik, bare skjære tvert? Jeg vet du har problemer med å snakke om slike ting. At du ikke snakket med meg. Om at du forsvinner så fort. (Og om det er for godt) Jeg vil aldri klare å tilgi deg for det. Jeg vil ikke minst klare å tilgi meg selv, for det. Takk for det gode vennskapet vi hadde. Husk at jeg fortsatt bryr meg. Ring meg en dag, om du ønsker det. Husk at jeg er glad i deg. Rest in peace.

Folk faller som fluer for tiden. Føler at folk er på vei. Det gjelder ikke minst dere. Jeg orker ikke å ha så dårlig samvittighet hver gang, for jeg føler ikke at jeg gjør noe feil. For jeg vet ingenting. Snakk til meg!

Jeg tviler sterkt på at jeg kan hjelpe deg...

Men: HYSJ!

Halvparten av ordene betyr i grunn ingenting.

Det ble ikke noe snakking i går. Det ble bare utrolig, forferdig sært og litt jævelig. Til tross for at den gode tonen vår var der innimellom. Jeg driter i alle fylle-historiene dine og du trenger lissom ikke skryte ovenfor meg. Jeg driter i hvem du har pult, hvor stort antallet er og hvordan det var. Du er ikke såå stor som du skal ha det til.

Uff.. Nå hørtes jeg skikkelig sinna ut, noe som overhode ikke var meningen. Jeg ble bare oppgitt over meg selv. Og litt deg. Men jeg gjør meg ferdig med det nå. Uskyldig moro. Greit å ha testa det, greit å ha prøvd, angrer fortsatt men ja. For det er nå jeg skulle kunne ringt deg og spurt om råd, men siden det er oss to det omhandler, kan jeg ikke det. Men var det sært? Ja. Jeg vil bare ha et svar, men for å få et svar, må jeg spørre deg først.

Kvelden endte bra likevel tiltross for den katastrofale starten. Endte som vanlig på pub med noen venner og ble sittende å shotte tyrker. Lønningsdag er en fin ting! :D Øl, øl og mere øl... Nananananaaa nana nanaaa! Nashspill ble det også, så kom gående hjem rundt ti til morgenen. Det var da jeg skulle ønske jeg hadde solbriller, til tross for at det ikke var sol. Så var det inn på butikken, kjøpe seg en grandiosa med speltbunn, bare på grunn av den hersens reklamen. Den jeg hater og som du forhåpentligvis og ganske sikkert hater like mye. Hjem, spise, sooooove! Sov ganske lenge, så får nå sitter jeg å spiser pizzarester før jeg skal hoppe i dusjen å hive meg på et vors.

En god helg ønskes alle der ute

Damien Rice er så fantastisk! Jeg elsker den mannen! De flotte, flotte sangene og gitarspillet.

Jeg sitter med en sånn rar følelse for tiden. Jeg vet ikke helt. Eller vet jeg, men er livredd for å innrømme noe som helst for meg selv. Og gutten med de peneste øynene har fortsatt de peneste øynene. Uansett hva som skjer.

Så her sitter jeg.. Jeg har brukt lengre tid med dette innlegget enn noe annet. Hoppet frem og tilbake. Sittet å sunge på Delicate, snakket overfladisk på msn med folk, tatt tre røyk og har bare et glass rødvin igjen. Det er på tide å kose puta. Klokka er for mye. Så får vi heller se hva som skjer. Ser deg til uka.

De to ikonene hadde ikke noe med saken å gjøre. Ja.

*klikk* Melding!

Fra deg. Jeg smilte for meg selv der jeg sto å gredde det nesten tørre håret.

"Hei søta. Du... Jeg beklager, men det har oppstått en situasjon. Jeg kan ikke komme. Igjen, beklager"

Smilet mitt forsvant, og ble borte resten av kvelden.

En situasjon, du lissom... Jeg vet ikke hva jeg skal tro jeg..

Jeg endte med å knaske i meg hele bollen med potetgull, så Bridget Jones. Fikk tårer i øynene og åpnet rødvinen som var perfekt temperert. Til og med hun fant den rette... Røyka en pakke røyk og la meg tidlig. Småfull, innrøyka og ensom.

I dag var det krangling igjen. Var ute med noen venner, og når alkohol er involvert, så blir ting så mye verre. Jeg sto ute, snakket med noen bekjente og tok en lenge etterlengtet røyk. Først kom en gjeng på omtrent seks stykken marsjerende. Jeg ante fare. Heldigvis dukket politiet opp et minutt seinere og fikk avverget det hele.

Men det stoppet ikke der. For jeg har en venn. En ganske god venn. Han er veldig glad i bråk. Og i dag var han lysten på å knekke noen bein og det var kompisen hans også. Rakk ikke å snakke så mye med han, før han dro videre (muligens for å ikke havne i bråk selv, siden en viss person var på samme puben). Prøvde å få han til å forstå at det muligens ikke er så lurt, men jaja... Kjenner jeg det rett så ble det nok aldri noe bråk. Da får jeg vel høre det, antar jeg.

Men hva er egentlig greia? Kan man ikke bare la være og heller bare la være å snakke sammen, enn å dra opp ting som har skjedd. Enten før eller nå. Det hadde vært det beste. Men hey, det er kanskje bare jeg som synes det? Eller hva tror du?

Hvorfor nekter noen mennesker å innse skyld? Jeg hadde rett og nå må jeg begynne å lytte mer til magefølelsen og den lille personen som sitter på skulderen min og sier ting. Jeg burde aldri vært på rett sted til feil tid. Jeg burde ha spist og jeg burde drukket mindre alkohol. Jenter er kjent for å grine i fylla. Jeg gråter aldri foran mennesker. Jeg gjør ikke det. Jeg har ikke engang grått i en begravelse! Selv ikke til noen som sto meg så altfor nært. Uansett hvor mye jeg enn prøvde. Det funka ikke. Beklager det.

Jeg gråter for meg selv. En sjelden gang. Og da må jeg som regel tvinge meg til det. Ved å tenke på triste ting, høre trist musikk og rett og slett ha det ganske så ikke bra.

I går gråt jeg foran noen av de som betyr mest for meg. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, jeg vet bare at jeg ga faen akkurat der og da. Ting har gått for langt og det er så mye som skulle vært gjort om. Nesten så jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Jeg skal prøve på nytt. Jeg skal ikke gjøre det igjen. Det er bare det at jeg har opplevd så enorme mengder søppel før. Derfor er det vanskelig å slutte. Unnskyld at jeg har såra. Ting er gjort og de kan ikke gjøres om, men jeg beklager. Kan dere tilgi?

Hva får meg til å ikke få dårlig samvittighet når det gjelder de nærmeste, men lar det disse komplett idiotiske menneske gjør, gå inn på meg som faen. Det var derfor jeg slo. Og det var så enormt befriende. Jeg ville slått igjen. Uten tvil. Jeg har mer på deg, men jeg føler meg for god til å gå rundt å slenge mer dritt, selv om jeg vet du kommer til å gjøre det. Jeg skal iallefall prøve så godt jeg kan. Prøv å stol på meg i det minste. Jeg prøver på nytt.

Men nei. Eller ja. Det kommer helt an på hvordan du ser på det og hva spørsmålet egentlig er.

Jeg burde slutte, for det ender jo bare med at jeg blir alene. Helt alene. Sånn gal katte-dame. Og når jeg er død, vil jeg først bli funnet et par måneder etter og da ligger det en haug av kattakadavre rundt i huset, og noen er spist på. Og ingen går inn i det lille røde huset mitt, med en vill og overvokst hage uten å ha en slags maske, kun for å sperre lukta ute. Og en av de nye politikonstablene vil måtte kaste opp og bommer på en knust blomsterpotte med avflassa maling. De aller fleste kattene vil ha problemer med å overleve, sånn bortsett fra en liten jævel. Yndlingskatten min. Den skal hete Pjusken og være svart, men ha et par hvite flekker. En i ansiktet og to hvite poter. Og det vil stå om saken i lokalavisa (så følg med) eller kanskje til og med i en av de store landsdekkende avisene. og det vil bli skrevet om alle disse eldre som bor alene og aldri får noe besøk og en eller annen komplett idiotisk politiker vil kommentere det og si noe sånt som at det kanskje burde være en straff mot å ikke besøke mennesker over 65 år som bor alene. For hele saken er i grunn ganske forjævelig. Like forjævelig som det lukter når naboen åpnet døren inn til huset mitt for første gangen på seks måneder og finner det stinkende liket av en gammel og skrukkete katte-dame, som alle i nabolaget snakket om. Og som barna var redde for, fordi hun alltid tittet stygt på dem og skrek at de ikke skulle røre kattene hennes, de få gangene hun var utenfor døren. I den overgrodde hagen, der hun aldri fikk sol, men kun regn.

Jeg elsker disse menneskene. Takk.

Orginalet hittas här.

Skall ge en julklapp åt en person idag. Bara för att jag int tror att jag kommer träffa honom någo före jul så måst jag ju ge den då när jag träffar honom eller hur? Logiskt. Julklappar e ju trevliga att ge. Människor blir så glada av det. Dessutom är det ju inte själva julklappen som räknas utan tanken. En julklapp kan säga mycket olika saker åt olika människor. Beror ju oxå på hurdan relation den som ger och den som får har. Till exempel: Om en pojke ger åt sin flickvän så säger ju den att han älskar henne. Eller om man ger åt en vän så säger ju det att man bryr sig om.
Jag filosoferar runt julklappar. Troligen är jag på julhumöret idag även, fast jag har ju jul den 16:e. Helt sant! Jag tar det som den bästa julklappen jag ever fått av min mamma. Jag får åka på någonting jag aldrig trodde att jag skulle få uppleva, men nu får jag det. Härligt. :)

Snart iväg till praktiken. Blääh. Fast det är ju inte så hemskt som jag vänta mig, men ändå, hellre skulle jag stanna hemma och sova.