Ossetia er et gammelt land som ligger i Kaukasus. De har tradisjonelt vært Russlandsvennlige. og kjempet på russisk side da Russerne for alvor erobret Kaukasus-området mot slutten av 1700-tallet.  Siden den gang har Ossetia vært en del av det russiske og det sovjetiske imperium.

Jeg har alltid sett på det slik at det var Josef Stalin som delte Ossetia opp i et nord og et sør, og gav nord til Russland, og sør til sitt hjemland, Georgia. Han het egentlig Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili - et meget Georgisk navn. Jeg har hørt at Stalin ønsket å gjøre sin republikk større og mektigere. Ingen nettsider jeg har vært inne på, nevner noe av dette, så hvilke motivasjoner Stalin hadde skal vi nok være forsiktige med å uttale oss om, men Ossetia ble i hvert fall delt i hans periode. Og det har ført til store problemer etter at Sovjetunionen ble oppløst.

 Både Nord Ossetia og Sør Ossetia har erklært seg uavhengige. Nord Ossetia har fått innvilget autonom status innen Russland, mens statusen til Sør Ossetia er uavklart. Det er ikke engang helt avklart hva de egentlig ønsker, om de ønsker å bli en del av Russland, sammen med Nord Ossetia, om de ønsker å være selvstendige sammen med Nord Ossetia, om de ønsker å være selvstendige uten Nord Ossetia, og til og med finnes dem som er fornøyd med å være Sør Ossetia som en del av Georgia.

Denne konflikten er militant. Og denne posten er under arbeid...

Dagens bloggpost er en varm anbefaling til dataprogrammet GoogleEarth. Hvis jeg får det for meg at nå skal jeg kaste bort tid, nei, nå skal jeg bare kaste tiden rett bort, så starter jeg GoogleEarth, og zoomer meg ned mot Russland, Afrika, Ukraina, en eller annen elv, en eller annen by, et eller annet sted jeg vil vite mer om, og så beveger jeg meg derfra rundt omkring på kloden. Jeg har vært med nokså fra starten, og er en flittig bruker også av alle tilleggsfunksjonene som er der. For eksempel har jeg stor glede av at siden www.globalis.no tilbyr å legge inn søyler for BNP for alle land, slik at jeg raskt kan se hvorvidt et land er fattig eller rikt, når jeg flyr over det. De har lagt inn fargekoder, der europeiske land typisk får rødt, afrikanske land gult, og land i Asia er midt i mellom med oransje. Fra februar i år tror jeg det var, kan man også ha inne været, både skyformasjoner og temperaturer, og jeg hadde stor glede av å seile over det indre Russland vinterstid, for å se om det ble noen kulderekorder på dem i år.

Det ble det ikke, det var en mild vinter, der selv kaldeste Sibir strevde med å komme seg over 50 grader minus. Den størte overraskelsen var å se Kazaksthan, det nordlige Kina og Mongolia, hvor det ble mye kaldere enn jeg trodde, og hvor standarden lå på mellom 20 og 30 minus. Det var også slik at det indre av Sibir ble kaldere enn nordområdene, slik det er vanlig. Under et slikt sveip, kom jeg over byen som skal spille hovedrollen i dagens post.

Byen heter Dikson (på russisk Диксон), den er plassert 73 grader nord, altså nord for Norge, og 80 grader øst, altså øst for Uralfjellene, nord i Sibir, midt ute i villeste ingenting. Det er en av verdens nordligste bosetninger, det er Russlands nordligste havn (og selvsagt en av verdens nordligste havner, hvor ellers), og det er ikke noen by, egentlig, Russisk Wikipedia oppgir 742 innbyggere. I Sovjettiden var det opp mot 4 000 og vel så det, befolkningstallet går nedover, forståelig nok.

I dag, for eksempel, er våren på god vei over det meste av Russland, med varmegrader og tynnjakkevær, i Dikson er det fremdeles -20. Og vind, så det føles som -30, oppgir GoogleEarth. Men det er i det minste dagslys, fra 8. desember til 5. januar er det bare mørke, snø og vinter er det noe sånt som fra august til mai. Tøft, men helt greie forhold i det russiske nord, sånn er det der.

Hva som gjør Dikson virkelig interessant, er hvor isolert det er. Jeg forsøker med et bilde fra GoogleEarth (greide jo ikke å få det inn - kanskje senere). Jeg har skrudd på alle transportmuligheter, men som man ser, her er ingen jernbane, og vel egentlig ikke noen vei heller, ut av stedet. Det eneste er en flyplass, men den er for sikkerhets skyld plassert på en øy utenfor fastlandet. Ser man det. Så for å komme dit, må man altså ta fly til øyen, og så båt inn til fastlandet. Og for å komme seg bort - tilsvarende. Ekstra artig blir det av at havnen slett ikke er isfri vinterstid.

Bildet under er tatt i juni, vinterbildet et stykke over er tatt i mai.

Så hva skal man med et sånt sted? Hva rørte seg i hodet til dem som først bosatte seg her? Hva driver de med? De fleste isolerte byer og tettsteder og bosetninger i øde Sibir har sin berettigelse av at det finnes en eller annen naturressurs i nærheten, men her i nærheten av Dikson har i hvert fall ikke jeg klart å finne noe sånt. Det eneste er denne havnen, og i riktig gammel tid hadde den også militær betydning, eller, det var et sted ishavsflåten kunne trekke seg tilbake til, og ikke være særlig utsatt for angrep. Det er et sted det gamle Sovjet kunne ha hemmelige våpen under den kalde krigen. Og i andre verdenskrig ble stedet sågar angrepet av tyskerne, av krysseren admiral Scheer, som i 1942 seilte østover på nordsiden av Russland, for å etablere en tysk havn der. Dikson var så langt øst som den kom. Det finnes også en værstasjon der.

Bildet under er hovedgaten.

Stedet har navn etter den skotsk-svenske handelsmannen og filantropen Oscar Dickson, som finansierte en reise for den svenske oppdageren Adolf Erik Nordenskiold. Han gav først navn til øyen, siden oppsto bosetningen på fastlandet, som da tok samme navn. I 1915 fikk denne bosetningen den første radiostasjonen i artktisk Russland, og det er jo ikke verst, det var nok en gledens dag i Dikson.

En av de noen og syv hundre folkene som i dag bor i Dikson, et sted som jeg fort ville nevne hvis jeg måtte foreslå et sted det aldri har vært en turist, en av dem som bor der, går under navnet Aba_di (bilde av huset hans, under), på fotosiden Panoramino. Jeg har aller nådigst spurt ham om det er greit jeg bruker bildene hans. Ingen vil bli mer forbauset enn jeg, om jeg får svar. Takk skal han uansett ha.

Sjekk alle bildene her: http://www.panoramio.com/user/375288/tags/Диксон&comments_page=1&photos_page=1

Det er litt av et land.

Spredningen er tillagt en navngitt pilegrim, Baba Budan fra India, som på 1600-tallet smuglet fruktbare kaffebønner hjem til India og høylandet rundt Mahore. Dette var samtidig som kaffe ble introdusert i Venezia, samtidig som engelskmennene og nederlenderne var i ferd med å opprette handelsforbindelser i og smått kolonisere Øst-Asia, hundre år etter at den nye verden var oppdaget i Amerika. Etter at den spanske armada falt i 1588, var engelskmennene og nederlenderne herrer på havet, og de opprettet også forbindelser på øyene i Karibia, der spanjolene og portugiserne ikke hadde vært. Det lå derfor til rette for at enten engelskmenn eller nederlendere kunne frakte den kultiverte kaffeplanten fra det ene stedet til det andre, ja, franskmenn også, forresten. 

Og her er kildene mildt sagt sprikende. Da jeg laget programmet for studentradioen, hadde jeg nettopp vært på foredrag på studentersamfundet i Bergen, med lederen i Kaffens venner, jeg husker ikke lenger hva han heter, og jeg husker selvsagt bare svakt hva han sa, men i manuskriptet mitt fra den gang står det John Smith i 1607, og denne opplysningen er det også flere sider på nettet som har. Men de fleste av disse sidene ser ut til å være blåkopier av hverandre. John Smith er selvsagt mest kjent for å ha opprettet den første engelske kolonien i Nord-Amerika, og for de som ikke helt umiddelbart tar ham, så tar vel de fleste indianerkvinnen Pocahontas, nå til dags. John Smith var altså kapteinen hun reddet fra døden, i følge John Smith selv, og denne historien er godt kjent i alle andre versjoner enn hva som egentlige skjedde. For hva som egentlig skjedde, vet ingen. På sin reise til det nye landet skal altså John Smith ha hatt med seg noen kaffebønner, noe som vil være meget tidlig, all den tid kaffe ble introdusert i Venezia i 1615. Og her er originalkilden referert til. Jeg overlater til leseren å bedømme. Om kaffe var en eksotisk luksusvare, og John Smith hadde tilgang på noe, er det godt mulig han tok det med seg for å handle med det blant de innfødte. Men han tok det ikke med seg for å starte kaffeplantasjer, det er aldeles sikkert. 

De første europeiske forsøkene på å dyrke kaffe, ble faktisk foretatt i Europa, i drivehus. Og igjen bruker jeg originalmanuskriptet mitt som kilde, som igjen er basert på foredragsholderen fra kaffens venner den gang i 1998 må det ha vært. Dette var mot slutten av 1600-tallet, og resultatet kan umulig ha vært særlig vellykket. I drivhusene ble det riktignok ikke frost, men å dyrke høyfjellsplanten kaffe i paddeflate Nederland, det blir kort og godt galt. Å ta frøene med seg til de nyopprettede koloniene på de vulkanske øyene Borneo og Java, derimot, det blir meget riktig. Øyene ligger i regnskogsbeltet, omtrent på Ekvator, klimaet er ideelt og disse verdens største øyer har også meget høye fjell, alt stemmer. Med støtte i plantasjer også i India og på Surinam, overtar nederlenderne snart som verdens fremste kaffeleverandør. 

Men kaffeplanten har fremdeles ikke kommet seg til det søramerikanske fastlandet. Denne siste og viktigste transportetappen blir gjort av franskmennene, og på ny får vi et konkret navn og et konkret årstall, og til og med noen konkrete produksjonstall. På denne tiden er det Ludvig XIV som er konge i Frankrike, solkongen, og også han blir introdusert for kaffen. En marineoffiser, Gabriel Mathieu de Clieu, ba i 1723 om å få ta med seg en plante og starte dyrkingen av dem i de nye, oversjøiske koloniene, helt konkret på Martinique (som riktignok ikke er fastland, men det kommer!). Da han ikke får lov, stjeler han planten med seg likevel, og det er denne ene planten som 50 år senere konkret har blitt til 19 millioner kaffebusker, og i dag praktisk talt samtlige kaffebusker på det søramerikanske fastland. Det betyr at i hvert fall halvparten av kaffen som i dag blir konsumert, stammer fra denne vesle busken som de Clieu smuglet, og det er altså halvparten av verdens største handelsvare. Denne historien er glansnummeret til alle som skal presentere kaffens historie, og som dere ser, har heller ikke jeg sviktet i å fremheve den. 

Med dette er kaffeplanten spredd over hele verden, og det gjenstår bare å drikke enn over hele verden. På 1700-tallet er man allerede godt i gang. Hver av de store byene i Europa har sine kaffehus, og mange av dem har også sin rettmessige plass i den ordinære historien, som for eksempel Lloyds i London som ble opprettet i 1688 - og i dag er det verdensberømte aksjonshuset. De italienske byene fikk også sine, de franske sine og de tyske også sine. Her møttes byens elite for en kopp kaffe og en god prat, og det var byens kulturelle og intellektuelle elite som møttes, så praten holdt høy kvalitet og mange store ideer er sikkert unnfanget eller videreutviklet på et eller annet kaffehus. I London gikk disse husene under navnet "pennyuniversity", ettersom man for prisen av en kopp kaffe, kunne få forelesninger og faglig påfyll på linje med et helt greit universitet. Fortsatt var kaffen bare sånn på det jevne når det gjelder smak, må man tro, espressokaffe, presskannekaffe og traktekaffe var fortsatt langt frem i tid, og cappuccino kommer først på ordentlig etter andre verdenskrig. Men kaffen er introdusert over hele verden, og den blir dyrket over hele verden der den kan dyrkes, og med det avslutter jeg min lille post om kaffens historie. 

http://esalen.wordpress.com/2008/03/17/kaffens-historie-i/

Til en forandring begynner vi med situasjonen i dag. I dag er kaffe verdens nest største handelsvare etter olje, med Brasil som største produsent, de har cirka en tredjedel av markedet, og av de resterende to tredjedeler, står resten av Sør Amerika for litt mindre enn halvparten. Det gjør at man kan ha lett for å tro at kaffen opprinnelig kommer fra Sør Amerika, slik mais og tomater og kakao og tobakk og en rekke andre varer naturligvis gjorde, da den nye verdensdelen ble oppdaget på 1500-tallet. Men kaffen er eldre, og den kommer ikke fra Sør Amerika.

Den gangen jeg laget programmet for studentradioen på 90-tallet, var internett bare i sin spede begynnelse og det var sparsomt med stoff å finne der. Nå gir søkeordet "Kaffens historie" over 1000 treff på google, selv på norsk, og selv med bruk av hermetegn. På engelsk er informasjonsmengden selvsagt enda mer overveldende, så det ble en liten jobb å sjekke over om det jeg hadde skrevet fortsatt stemte. Og jobben ble vanskeligere fordi mange nettsider hadde stoff som ikke stemte overens med det andre hadde skrevet, og det gjaldt også seriøse og kjente nettsteder som "International coffee organization", "about.com", "National Geographic" og selvsagt Wikipedia (som hadde stoff som ikke stemte overens med seg selv!). Men det får være greit. Jeg har ikke annet å bruke enn disse nettsidene jeg heller, pluss generell historiekunnskap da, det er nå en gang faget mitt, og kaffedrikker har jeg nå vært hele mitt voksne liv. Så la dette være nok snakk. Vi har en lang historie å fortelle, og har ikke en gang begynt.

I dag har alle nettsider om kaffehistorien med legenden om gjetergutten Kaldi fra Etiopia, som på 500-tallet så at geitene hans ble viltre av å spise bønnene på en spesiell plante, kaffeplanten. Legenden fortsetter med at særlig munkene på klostrene var interessert i dette, gjerne med kommentaren at de trengte noe for å holde seg våkne gjennom aftenbønnene (no pun intended!). Hva som er sant i denne legenden, er at kaffeplanten kommer fra Etiopia hvor den vokste vilt. For at kaffeplanten skal trives, er det noen ganske strenge betingelser som må være oppfylt. Det må være varmt og det må være høyt. Kaffeplanten dør av frost, så temperaturen må være over null gjennom hele året. Det må også være stabile perioder med regn og tørke. Og høyden må være skikkelig høyt, gjerne opp mot et par tusen meter, og i slike høyder er det bare varmt nok rett rundt ekvator. Høylandet i Etiopia er godt kvalifisert. Det samme er fjellene i Indonesia og monsunområdene i sørøst-Asia, men de virkelig store områdene med varme og høyfjell fant man i den nye verden i Sør-Amerika. Det var først da kaffeplanten ble tatt med dit, det virkelig tok av med kaffedyrking og kaffedrikking i verden. 

Men vi har foregrepet historiens gang. Provinsen hvor bønnene ble funnet, heter Kaffa-provinsen, og man antar det er herfra drikken har sitt navn. Fra Etiopia ble bønnene snart fraktet over Rødehavet til den arabiske halvøy, som var langt rikere både økonomisk og kulturelt enn Etiopia. Havnebyen het for øvrig Mocca, så her har vi opphavet til det navnet. Den arabiske kulturen var dessuten muslimsk, og forbød alkohol. Kaffen kunne bli en meget bra erstatning, hvis den ble utnyttet riktig, og det hadde ikke Etiopierne gjort i det hele tatt. De hadde knapt nok lært seg å drikke kaffen, men smurte heller bønnene sammen med dyrefett og spiste. Araberne gjorde kaffebønnene til kaffe. For det første kultiverte de og dyrket kaffeplantene, mens Etiopierne bare skal ha plukket kaffebønnene vilt. Det var også araberne som malte kaffebønnene, og kokte vann på dem. Det var også de som fant på å brenne dem, før de malte dem. De eksperimenterte også med å tilsette ulike smaker, både krydder som kardemomme og anis, og søtningsstoffer som honning. Vi må forestille oss at den første kaffen var meget sterk og beisk og dårlig, som filterkaffe uten filter, og man på alle måter forsøkte å døyve smaken, slik at man kunne få effekten med minst mulig lidelse. Det er altså riktig å si at kaffeplanten kommer fra Etiopia, men det var araberne som kultiverte kaffen og gjorde den velsmakende - i en litt generøs betydning av ordet. 

Nåvel, verden hadde kaffe, eller det vil si, den muslimske verden hadde kaffe. Det gjorde at når det osmanske riket begynte å ekspandere, så ekspanderte også kaffedrikkingen. Tyrkerne var glade i kaffe, og spredning av tyrkisk kultur, var også spredning av kaffe. Det første kaffehuset i verden ble for eksempel åpnet i Istanbul på 1470-tallet[1]. Kaffehusene var forbeholdt menn, men kvinnene hadde også rett på kaffe hjemme, og i følge tyrkisk lov, var det skilsmissegrunn om mannen ikke greide å skaffe henne det. 

Det var imidlertid dem som hadde andre meninger om kaffen og kaffedrikkingen, og det hendte også at det var disse andre meningene som vant frem. Muslimske prester diskuterte om det egentlig var så stor forskjell mellom kaffe og alkohol, så om alkohol skulle være forbudt, hvorfor skulle ikke også kaffe være det? Det ble også gjort noen forsøk på å forby kaffe i det arabiske og i det osmanske riket, men disse forsøkene var uten hell, da kaffen allerede var så populær, at et forbud viste seg umulig å håndheve. Dessuten var handelen med kaffe innbringende. Den tyrkiske sultanen forsøkte også å stenge kaffehusene i riket fra tid til annen. Ikke nødvendigvis på grunn av kaffedrikkingen, men på grunn av alt det andre som foregikk der. Stengingen var for så vidt vellykket, innehaveren ble drept og torturert (i omvendt rekkefølge), om nødvendig ble også gjestene det, men det dukket som regel opp et nytt snart etter, og kaffehustradisjonen var kommet for å bli. 

Dette var i den muslimske verden. Til resten av verden kom kaffen først bare som ufruktbare bønner, altså kaffebønner som ikke kunne bli til nye kaffeplanter. Kaffe var derfor en meget dyr luksusvare, da den først ble introdusert i Europa gjennom venetianske kjøpmenn. Men det var ikke godt for det kristne Europa at kaffen kom fra det muslimske Arabia, spesielt ikke når det var de forhatte og fryktede osmanerne som brakte drikken med seg. Øst-Europa ble erobret, og hadde ikke så mye de skulle sagt, der ble tyrkiske kaffeskikker innført med makt. I vest fordømte kirken kaffe som djevelens verk. Men profitthungrige italienere i Venezia og Genova, ønsket å fortsette den innbringende handelen med Istanbul, og man hadde også glede av kaffen i disse byene. Det var pave Clement VIII (1536-1605) som sørget for forsoningen. Han smakte på kaffen, likte den, og velsignet den. I den forbindelse er han tillagt replikken "La oss terge Djevelen ved å velsigne kaffen!" Sitatet er nok mer morsomt, enn sant. 

Selv om kaffen var velsignet (om den nå var det), skulle det ta noen tiår før kaffen ble noe mer enn en kuriositet for den aller rikeste overklassen i Europa. Først måtte kaffeplanten spres ut over mer enn bare det arabiske, eller osmanske, riket, der den stort sett bare ble dyrket i høylandet i Yemen langt sørvest på den arabiske halvøy. Det var mange som prøvde å smugle med seg noen frø. De som ble tatt ble torturert og drept, i den rekkefølgen. Til slutt kom det en som greide det. 

Og hvordan det gikk, og hva som videre skjedde, følger i del II som kommer i morgen.

http://esalen.wordpress.com/2008/03/18/kaffens-historie-ii/ 

Dog, det var VM-tittelen som betyr noe, og Kortsjnoj var som alltid med i neste syklus også. Her slo han greit ungareren Portisch i kvartfinalen med sifrene 6 – 3, men så var trekningen uheldig. Han var satt opp mot sjokktalentet Garri Kasparov, den unge superstjernen som hadde tatt steget nærmest direkte inn i verdenseliten så fort han fikk lov til å slippe til i utlandet, og som allerede 21 år gammel var ratet som nummer 2 i verden, etter Karpov. Kortsjnoj var for øvrig nummer 3. I den andre semifinalen skulle Sovjeteren Smyslov spille mot ungareren Ribli, og det ble nærmest regnet som en bagatell. Smyslov var 10 år eldre enn Kortsjnoj, og var blitt verdensmester så tidlig som 1957, og hadde blitt regnet som gammel og under de aller beste både på 1960- og 1970-tallet, før han nå altså spilte seg frem til en semifinale i kandidatturneringen[1]. Ribli ble ikke engang regnet som den sterkeste av ungarerne, og var aldri verken før eller siden i nærheten av en slik prestasjon han gjorde nå. Han tapte også greit mot gamle Smyslov (6,5 – 4,5).

Her er det imidlertid Kortsjnoj som er hovedpersonen, og han ville jo ikke vært seg selv, om det ikke hadde blitt litt kontroverser rundt kampen mot Kasparov. Denne gangen er det imidlertid russerne som roter det til for seg, godt hjulpet av sjakkforbundet FIDEs president, Campomanes fra Filippinene. Før kampene kan begynne, må det avtales spillested, og her får partene gjerne noen alternativ å velge mellom, og så avgjør presidenten. Problemet denne gangen, var at Campomanes bestemte at kampen skulle spilles i Pasadena i California, et spillested ingen av kandidatene hadde listet opp. I tillegg var dette midt under den kalde krigen, og året før Sovjetunionen boikottet de olympiske lekene i Los Angeles, som en takk for sist til amerikanerne som boikottet deres leker i Moskva 4 år før. Både Kasparov og Smyslov ble nektet å stille opp, og da Kortsjnoj likevel startet partiet lørdag 6. august som det stod på programmet, var ingen Kasparov til stede, og han dukket heller ikke opp. Både Kasparov og Smyslov ble dømt til nederlag, og det så ut til å gå mot finalekamp mellom Kortsjnoj og Ribli om retten til å møte Karpov i tittelkamp. For sikkerhets skyld ble Ribli blankt nektet utreise for en slik kamp, det kommunistiske styret i Ungarn hadde ingen ønsker om å tråkke storebror Sovjet på tærne.

Så hvordan skulle nå denne konflikten løses? Skulle ikke-eksisterende Kortsjnoj møte Karpov direkte til finale? Og ville Karpov i det hele tatt da møte opp? Det stod riktig mye på spill, og Sovjetunionen truet endog med å forlate hele sjakkorganisasjonen FIDE og starte sitt eget forbund sammen med Østblokk-landene og enkelte land fra den tredje verden. Og verken Sovjetmyndighetene eller Kortsjnoj var kjent for å inngå kompromiss, og FIDE-president Campomanes var kjent som en villstyring som kunne finne på hva det måtte være. Og jeg har ikke engang nevnt sponsorer og det amerikanske sjakkforbundet, som hadde tapt store penger på å investere i en match som aldri ble noe av.

Jeg velger igjen å bruke en part i saken som kilde. Briten Raymond Keene, en god venn av Kortsjnoj og gjennom mange år hans sekundant, skriver i boken sin ”The London contest” akkurat om denne matchen. Kapittel 2 er nok trolig skrevet av hand medforfatter, Lawson, for der blir det skrevet hvordan Keene nærmest egenhendig tar flyet til Moskva, og får til en avtale først med de Sovjetiske styresmaktene, siden også med FIDE. Det blir lagt stor vekt på hvor samarbeidsvennlig Kortsjnoj er, Ribli blir knapt nevnt med et ord, og kampene blir berammet til London året etter. Og hvorfor gikk Kortsjnoj med på spille en match han allerede hadde blitt tildømt seieren i? Det er klart at han i forhandlingene med russerne hadde gode kort på hånden, men de hadde også noe å tilby som han ønsket. For eksempel hadde han fortsatt kone og barn igjen i Sovjetunionen. Og han hadde et ønske om oppreisning, i det minste at han skulle få lov til å delta i turneringer med de beste sovjetspillerne igjen. Alt dette kom betimelig i orden etter at Kortsjnoj hadde stilt opp mot Kasparov. Pengeproblemet var det for øvrig ingen problemer å få løst. Interessen for sjakkmatchen var ikke blitt mindre etter alle konfliktene.

I kampen på brettet ble Kasparov mye for sterk. Riktignok vant Kortsjnoj overraskende det første partiet med svart, og hadde et visst overtak i den første delen av matchen, men så kom Kasaprov tilbake og vant til slutt 7 – 4. Det var dog ikke så bittert for Kortsjnoj å tape for Kasparov, som det var for Karpov. Kasparov var en fighter som han selv, han er dessuten jøde (han heter egentlig Kimovich), og han var allerede godt i opposisjon til Sovjetsystemet og en svoren fiende av Mr. Anatolij Karpov. Kasparov var på en måte arvtageren, og de neste ti årene dominerte Kasparov og Karpov sjakkverdenen totalt, og spilte alle VM-matcher seg i mellom. Kortsjnoj var stort sett nummer tre, før neste generasjon kom og overtok utfordrerrollen fra 1990-tallet av.

Men i motsetning til alle andre spillere som debuterte på 1940-tallet, faktisk, så har ikke Kortsjnoj lagt opp ennå. Han er fortsatt Viktor ”den grusomme”, og spiller på førstebordet til Sveits i hver eneste internasjonale turnering, og har et spilleprogram ungdommen vil miste pusten av. I en alder av 76 år har han fortsatt over 2600 i rating, i Norge er det bare Magnus Carlsen som har mer, i hele Norden er det bare en håndfull som kan regne seg som en bedre spiller enn denne ville gamlingen. Han stilte for øvrig opp i verdensmesterskapet for seniorer i 2006, og feide alle andre motstandere av brettet og tok en suveren seier med 9 poeng av 11 mulige. Han kunne fått flere om han ville, men etter å ha tatt 7,5 poeng på de første åtte kampene, cruiset han inn til sin første VM-tittel med tre remiser (uavgjorte).

Og han har slett ikke mistet sin kampvilje, og kjemper fortsatt med alle midler både på og utenfor brettet. I 2004 stilte han opp i Norge, i romjulsturneringen i Drammen, og møtte der en purung Magnus Carlsen som enda ikke helt hadde tatt steget opp i verdenseliten. Det skulle forresten bare mangle, han var jo bare 14 år, mens Kortsjnoj altså var 74. Kanskje skulle man vente litt god sportsånd og vennlighet fra gamle Kortsjnoj mot lille Carlsen? Men den gang ei, Magnus Carlsen noterte trekkene sine feil, og trodde han hadde gjort 40 trekk, når han i virkeligheten hadde gjort 39. Det er kritisk, for etter 40 trekk får man ny tid på klokken. I stedet for å gjøre lillegutt oppmerksom på dette, ventet Kortsjnoj til tiden gikk ut, stoppet klokken, og krevde seieren. Hans eget notatskjema, besto av uleselige kråketær som umulig kunne vise Carlsen hvor mange trekk som var gjort. Typisk Kortsjnoj, og han er selvsagt tilgitt, det er slik vi forventer av ham, og han var en stor attraksjon i Drammen[2]. Dessuten var det en god erfaring for unge Carlsen, han hadde bare godt av å lære at i toppsjakken blir det ikke gitt ved dørene. I hvert fall ikke når motstanderen er Viktor ”den grusomme” Kortsjnoj. Født og oppvokst i Leningrad i Stalin-tiden, lærte sjakk under tyskernes blokade av byen, og kjempet siden mot alt og alle både på og utenfor brettet gjennom et helt liv. Det er Viktor Kortsjnoj, den beste sjakkspilleren (sammen med kanskje Keres og Bronstein) som aldri ble verdensmester.

Jeg skulle gjerne avsluttet med en liten film av Kortsjnoj. Jeg har DVD-en hans, og det er en fryd å se hvordan godt over 70-åringen godter seg over sine viktige seire gjennom historien, og forklarer hva som foregikk på og utenfor brettet. Men det er det vanlige problemet, at jeg ennå ikke får overført fra store avi-filer til små filer som passer til youtube. Så jeg må foreløpig låne fra en film andre har lagt ut. Det er en reklamefilm, så da blir jo alle glade, og det er reklame for noe så sunt og godt som melk.

Tidligere deler

I: http://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/

II: http://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/

 

1970-tallet ble innledet med en slags landskamp mellom Sovjetunionen og resten av verden. Slike kamper var forresten nokså vanlige i denne perioden, i flere idretter, og virkelig berømte er jo hockeykampene mellom Sovjet og NHL i 1972 og 1974. Det var mote å la det kapitalistiske og kommunistiske system måle krefter slik på idrettsbanen, og det stod fryktelig mye prestisje på spill på begge sider. Sjakkampen ble kalt ”The match of the century”, og var organisert som en vanlig sjakklandskamp. De ti beste spillerne fra Sovjet skulle spille mot de ti beste fra resten av verden på 10 bord, de to beste på første bord, de to nest beste på andre, og så videre ned til tiende bord[1]. I tillegg skulle man ha to reserverer hver. Det er klart, at i en egosentrisk sport som sjakk, går ikke slikt uten stridigheter. Det er berømt hvordan Bobby Fischer og dansken Bent Larsen kranglet om hvem som skulle sitte på førstebord for verdenslaget, en krangel som nokså overraskende endte med at Bobby Fischer gikk med på å spille på andrebordet. Men det er vel så interessant å lese om hvordan Kortsjnoj i sin egen bok beskriver forholdene på Sovjetlaget. Normalt kunne man jo vente seg litt samarbeid, at man hjalp hverandre med åpninger og utvekslet litt erfaringer om motstanderne, premien for å vinne var jo betydelig også for sovjeterne, og ikke minst var problemene som ventet ved tap brysomme. Likevel skriver Kortsjnoj om hvordan spillerne godtet seg over hverandres nederlag, og ikke hjalp hverandre en millimeter. At han skriver dette, sier vel så mye om Kortsjnoj, som om de andre, men han skriver boken sin under meget spesielle omstendigheter, som vi senere skal se i denne posten.

Tross prestisjen og rivaliseringen var denne landskapen likevel bare en vennskapskamp. Interessante innbyrdes resultat var at verdensmester Spasskij utspilte førstebordsspiller for verdenslaget Bent Larsen, i Larsens egen åpning, i et av sjakkhistoriens mest berømte partier. Etter dette overlot Spasskij førstebordet til reserven Leonid Stein, som tapte. Vi fikk også et forvarsel om Fischers enorme spillestyrke, etter at han hadde vært praktisk talt borte fra sjakken noen år, han slo ultrasolide T. Petrosjan 3 – 1. Vår mann Kortsjnoj tapte på tredjebord 2,5 – 1,5 mot ungareren Portisj, og spilte i følge seg selv helt elendig. Sammenlagt ble resultatet 20,5 – 19,5 i Sovjetrussernes favør, et resultat verdenslaget nok hadde størst grunn til å være fornøyd med, spillestyrken tatt i betraktning. Og den knepne seieren førte til hissige diskusjoner i russiske sjakkmiljøer, om de kanskje var i ferd med å gi fra seg hegemoniet?

Men det var altså bare en vennskapskamp. Virkelig alvor ble det først da kampene om verdensmestertittelen kom i gang. Her var det Fischer markerte seg med den vanvittige serien 6 – 0 mot Taimanov og 6 – 0 mot dansken Larsen, i de to første kampene, og Taimanov etterpå ble strippet for alle rettigheter som sjakkspiller, og for sikkerhets skyld også skilte seg med konen. Hele den sovjetiske sjakkeliten skrev også under et skriv som fordømte Taimanov og hans oppførsel, og dårlig oppførsel var det alltid mulig å finne på folk man skulle ta. For eksempel ble det foretatt ransaking av Taimanovs bagasje, og der ble det funnet vestlige bøker og romaner av den kontroversielle forfatteren Soljenitsyn, dermed hadde man også en formell grunn for å ta ham. Det skulle ikke være vanskelig å tenke seg hvilken side Kortsjnoj tar i denne konflikten, han skulle jo snart finne seg selv i en lignende situasjon.

Først var han imidlertid direkte involvert i kandiatmatchene, det var han eller Petrosjan som skulle spille mot Fischer om retten til å møte Spasskij i tittelkamp. Det er denne kampen jeg skrev litt om i går, der sportskommiteen i Sovjetunionen skal ha spurt hvem av de to som hadde størst sjanse mot Fischer. Kortsjnoj skal ha svart unnvikende, Petrosjan at han øynet noen muligheter, og dermed ble Kortsjnoj dømt til å tape. Jeg ser også engelsk wkipedia refererer til denne hendelsen[2], det samme gjør flere andre, men det kan godt være de alle benytter samme kilde, og da har det liten verdi. Jeg holder på det jeg skrev i går, her vet vi ikke hva som skjedde, men jeg tviler på at en person som Kortsjnoj ville gå med på å tape en så viktig kamp, som retten til VM-tittelen, og attpåtil mot en gammel erkefiende som Petrosjan. På den annen side, utover 1970-tallet blir forholdet mellom Kortsjnoj og Petrosjan så surt, at det godt kan være det har skjedd noe her, som vi ikke vet. Og hva vi vet, er at Kortsjnoj tapte kampen, og Petrosjan gikk videre til å møte Fischer, hvor han tapte 6 – 1. Det er også et faktum at Kortsjnoj opplevde en stor sjakklig nedtur på begynnelsen av 1970-tallet, og etter tapet mot Petrsojan, ikke klarte å hevde seg i de aller største turneringene, sånn som før. Inntil neste kandidatmatch.

Vi har nå kommet til 1974-75. Bobby Fischer er verdensmester, og har ikke spilt et eneste parti siden han tok tittelen. Ingen vet hva han har brukt tiden til, ingen vet hvor god han er nå, og ingen kan være riktig sikre på om han i det hele tatt vil stille opp til en ny tittelkamp. Og hvis han gjør det, så er det klart at et nytt nederlag for Sovjetrusserne vil være uutholdelig. Vi går like inn i semifinalene. Allerede er det bare russere som gjenstår, og oppsettet er som følger: Den ene kampen er den falne mester, Boris Spasskij mot det nye stjerneskuddet, Anatolij Karpov. Her er ingen tvil hvem som var systemets favoritt. Boris Spasskij hadde falt utenfor regimets nåde etter tapet mot Fischer, det var utilgivelig, og da ble på vanlig måte alle hans andre egenskaper straks brukt mot ham. Mens Anatolij Karpov var som skreddersydd for oppgaven. Han støttet åpenlyst regimet, han var medlem av kommunistpartiet og tok til og med oppgavene der alvorlig, i motsetning til dem som bare meldte seg inn, for lettere å komme seg gjennom byråkratiet ved søknader og andre forespørsler. Spillestilen til Karpov var også akkurat som Sovjetstyret ville ha det. Han var perfeksjonist, gjorde så godt som aldri feil, og hvert eneste trekk han gjør er instruktivt og logisk, hvert parti er glimrende eksempler for dem som skal lære seg sjakk, hvordan sjakk skal spilles. Han tar omtrent aldri sjanser, men er likevel ingen forsvarsspiller som Petrosjan. Karpov sørger alltid for å ødelegge motstanderens muligheter, før han bygger opp sine egne. Men han bygger opp sine egne også, han spiller aktivt, og motstanderen må finne seg i en seigpining der han til slutt rett og slett slipper opp for gode trekk, og like godt kan gi opp. Karpov er maskinen, han vinner uten følelse, og gir sindige svar i kommunismens ånd under intervjuer, selv rett etter at seieren er sikret. Karpov var idealspilleren, og i 1974 var han bare 23 år. Han parkerte Spasskij i sin semifinale.

Da var det mer kamp i ordets aller retteste forstand, mellom Kortsjnoj og Petrosjan. På godt sjakklig vis begynte sverdslagene lenge før motstanderne satte seg ved brettet. Det er viktig hvor kampen spilles. Petrosjan ønsket Moskva som sist, men Kortsjnoj visste at Petrosjan der hadde et landsted hvor han ville ha det som kongen på tronen, mens han selv måtte bo på hotell ”med sovjetisk service” som han så kjekt skriver det i sin egen bok.[3] Så kampen skulle stå i Odessa, og det er ikke måte på som Kortsjnoj gir Petrosjan inn i dette kapittelet og i andre kapitler i boken sin, og også konen hans får gjennomgå. En balansert fremstilling var tydeligvis ikke Kortsjnojs agenda, og det gjør det vanskelig for oss, når vi skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde. I hvert fall, Kortsjnoj beskylder Petrosjan for uvanen med å sitte og riste med beina under partiet, i følge Kortsjnoj så sterkt at både bord og brett og brikker rister. Kortsjnoj klager, men han får ikke dommerne med seg, og vi vet da også at Kortsjnoj klager på alt mulig. Og Petrosjan gir seg ikke med ristingen, så Kortsjnoj sier det direkte til ham ”slutt med det!” Dermed leverer Petrosjan protest, sjakkspillere skal jo ikke snakke med hverandre under partiet, og det er jo en regel som er temmelig rimelig. Kortsjnoj får for dette en advarsel. Så følger flere partier, og Petrosjan gir seg ikke med ristingen. Og Kortsjnoj, hva skal han gjøre med det, han har jo allerede klaget, og vet at Petrosjan har fått medhold. Om ristingen før var en uvane som skjedde ufrivillig, var den nå noe som skjedde høyst frivillig, for Petrosjan visste det forstyrret ham, mente Kortsjnoj. Og så skriver han nesten litt søtt i boken sin: ”Then I uttered the sacred and in the same time naive words: This is your last chance!”[4] Det er ikke godt å vite hva Kortsjnoj ville følge opp med, men det virket i alle fall, Petrosjan sluttet med ristingen, og Kortsjnoj vant kampen. Men det fikk et etterspill, Petrosjan leverte offisiell protest og krevde at Kortsjnoj skulle bli diskvalifisert fra turneringen, fordi han hadde snakket under partiene. Appellkomiteen forkastet protesten, men gav Petrosjan medhold i den grad at Kortsjnoj måtte be om unnskyldning for oppførselen sin, noe han kort og greit gjorde. En unnskyldning koster ingenting, det er poengene som teller, og Kortsjnoj hadde vunnet kampen.

Så var det finale mot yndlingen Anatolij Karpov. Vinneren skulle spille mot Fischer i tittelkamp. Kortsjnoj hadde og har en noenlunde jevn score mot amerikaneren, mens Karpov aldri hadde spilt mot ham. Likevel var Karpov systemets favoritt, i tillegg til det jeg allerede har nevnt, var Karpov arbeidersønn fra Zlatoust, ved Uralfjellene, i hjertet av Russland, og russer så langt tilbake som anene går, mens Kortsjnoj som han selv skriver hadde russisk pass, men jødisk fremtoning[5]. Denne kampen ble spilt i Moskva, i Karpovs hjemby. Karpov fikk også velge medhjelpere på øverste hylle, ved siden av hans faste trener Furman, som også hadde trent Kortsjnoj, hadde han også superstjernen Geller og den lovende Kozov. En stor spiller som Polugavskij ble av Karpov veiet, og funnet for lett. Kortsjnoj spurte sin venn Bronstein, som også var jøde, og som på høyden av sin karriere var en av tidenes beste sjakkspillere, men Bronstein avslo, fordi at om han hjalp Kortsjnoj, kunne han ikke rapportere fra kampen i avisen. På bakgrunn av at han hadde besøkt Kortsjnoj for å motta denne forespørselen og hva som ellers foregikk under besøket, mistet han retten til å rapportere uansett, og forlot Moskva. Alle som hjalp Kortsjnoj, visste at de med det ville miste velvilje hos myndighetene, så Kortsjnoj skriver hvordan enkelte forsøkte å hjelpe ham i smug, og hvordan han til slutt endte opp med to nokså ukjente sjakkmestere – som han uansett ikke stolte på. Velvel, alt dette er småtterier.

Det er interessant å lese hvordan denne og senere kamper mot Kortsjnoj blir fremstilt i boken til Karpov. Den heter på norsk ”Den niende raden”, og tittelen spiller på det at sjakkbrettet har åtte rader, og så sitter spillerne liksom på den niende, og det er der Karpov har sin store styrke, i følge medforfatter Aleksander Rosjal. Den er utgitt i Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-tallet, altså mens regimet fortsatt hadde full kontroll, slik at denne boken blir en del av systemet. Og den er på norsk utgitt av Falken forlag i 1984, så dette er så godt som det blir. Her får Kortsjnoj gjennomgå fra første stund[6]. Alle fordelene Karpov får, blir ikke nevnt med et ord, i stedet ramser de opp alle de urimelige protestene Kortsjnoj kommer med og hvor mye bråk og støy han lager, og hvor overbærende Karpov og hans leir er mot disse provokasjonene.

En meget spesiell situasjon oppstår i parti nummer 21 (av 24) på stillingen 3 – 1 til Karpov. Den ellers så solide Karpov gjør en stygg feil allerede før han har kommet ordentlig ut av åpningen, i trekk 13 er han allerede fortapt og før det har gått 18 trekk mister han dronningen. Dette er forferdelig pinlig og ydmykende for Karpov. Perfeksjonisten som tidlig gikk opp i ledelsen 3 – 0 og så ut til å vinne om han ville, har plutselig fått problemer, og ser nå ut til å rakne helt. Å gi opp før det har gått 20 trekk skjer bare ikke på dette nivået, og å spille videre med dronning under hører heller ingen steder hjemme. Da er det den berømte situasjonen oppstår, der Karpov truer Kortsjnojs tårn med en løper, og Kortsjnoj reiser seg opp og spør turneringslederen om det er lov til å rokere, når tårnet er truet. Hendelsen har vært mye diskutert. Hvordan kan en spiller som har brukt hele livet sitt på sjakk, og som befinner seg i den aller øverste verdenseliten, kunne finne på å spørre om helt elementære regler, som hvordan brikkene har lov til å flytte? Det er uhørt. Men psykologisk er det briljant, det steker Karpov skikkelig der han sitter, som Pokerspilleren som spør hva som er best av hus og flush, som den som slår en som hater å tape og spør ”vinner jeg hvis jeg gjør slik?”, Karpov ble selvsagt rasende over hendelsen. Dog – Kortsjnoj sier at han faktisk ikke var sikker på denne regelen, den hadde aldri oppstått før for ham, og om han hadde prøvd å ta rokade uten å få lov, så hadde han vært nødt til å flytte kongen etter regelen ”rørt brikke må flyttes”. Så om han var det minste i tvil, er det klart han må spørre, om det tar seg aldri så dårlig ut. Jeg overlater igjen til leseren å gjøre seg opp en mening.

Karpov vant til slutt denne matchen 3 – 2, Kortsjnoj vant selvsagt det omtalte partiet, Karpov gav opp etter trekk 19 (for dem som kan sjakk, partiet har dere her http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1067831) , og så endte de tre siste uavgjort. Etterspillet var at Karpovs leir leverte en protest mot Kortsjnojs oppførsel. Denne ble tatt til følge, og Kortsjnoj ble strippet for rettigheter og måtte finne seg inn i å bli nektet utenlandsreiser for ett år fremover[7]. Kanskje var dette siste dråpen i begeret til Kortsjnoj, eller kanskje vi heller skal si det sånn, at regimet gjorde helt rett i å nekte Kortsjnoj utreise, for neste gang han reiste, hoppet han av til Nederland.

Samtidig var Karpov blitt verdensmester, siden Fischer nektet å stille opp under de betingelser som kunne bli tilbudt ham, og derfor sa fra seg tittelen sin. Vi har dermed en virkelig helt og en virkelig skurk for sovjetsystemet. Bakvaskelsene mot Kortsjnoj var nå uten ende. Nyhetsbyrået TASS publiserte en rapport der alt Kortsjnoj hadde sagt var grunnløst, at han ikke hadde noe å klage for, at sportsmyndighetene hadde lagt absolutt alt til rette for at han og alle andre stormestere skulle kunne utvikle seg på best mulig måte, og videre i samme stil. Rapporten ble bare publisert i utlandet, i Sovjetunionen sluttet man å nevne Kortsjnoj.

Kortsjnoj skulle være en person som ikke eksisterte. Sovjetstaten nektet sine spillere å delta i turneringer hvor Kortsjnoi også deltok. Så alle turneringsarrangører måtte her avgjøre om de ville ha med Kortsjnoj, eller Sovjetstjernene, og resultatet ble at Kortsjnoj ble bortimot avskåret fra de sterkeste internasjonale turneringene. De forsøkte også å få ham diskvalifisert fra VM-turneringene, men det klarte de ikke, og dermed måtte de møte den ikke eksisterende personen likevel. Og den første personen han møtte på veien mot ny tittelkamp, var den gamle erkefienden Petrosjan. Både Kortsjnoj selv og alle andre rapporter sier at spillerne var så anspente, at de knapt klarte å flytte brikkene. På denne utmerkede bloggen står det at Petrosjan led under alt han hadde gjort mot Kortsjnoj, og omtrent ikke orket å vinne av skyldfølelse. Kilden er Kortsjnoj selv bare for et par år siden, og når Petrosjan døde i 1984, etter offentlig å ha gått ut med en unnskyldning til Kortsjnoj, er det ingen grunn til å tro at Kortsjnoj lyver her. http://www.chessvault.com/2006/04/29/victor-korchnoi-at-the-chess-bridge/ (bloggen er på engelsk)

Finalen var mot Anatolij Karpov, systemets mann. I vest fikk ikke denne kampen så mye oppmerksomhet som den mellom Fischer og Spasskij, men det skyldes bare at Fischer var eksepsjonell, i virkeligheten stod vel så mye på spill her. For Sovjeterne ville det være en katastrofe å tape for denne avhopperen og dette ikke-mennesket. Tonen mellom partene var iskald. Alt ble diskutert, alt ble klaget på, og fra begge sider gjorde man sitt beste for å provosere motstanderen ytterligere. For eksempel ble Karpov servert youghurt under kampene, og Kortsjnoj protesterte, fordi han mente hvilken sort youghurt Karpov fikk, var en kode for hvordan han skulle spille stillingene han hadde. Begge parter hadde også en psykolog med seg blant publikum, og anklaget motstanderens psykolog for å forstyrre – eller endog hypnotisere seg. Disse opptrinnene, og utallige andre, er i og for seg uskyldige, men det var også spill utenfor brettet av mer alvorlig art.

Verst for Kortsjnoj var at når han hadde hoppet av, så hadde han selvfølgelig ikke fått resten av familien med seg. Det var ikke vanlig å ha familien med på utenlandsreiser, og i hvert fall ikke for uhåndterlige folk som Kortsjnoj. Igjen kan vi ikke vite helt hva som er sant, og hva som er bakvaskelser. Men Kortsjnoj spilte under et visst press, at om han var frekk nok til å beseire Sovjetsystemets yndling, så kunne kone og barn vente seg alt systemet hadde å by på av vanskeligheter. Engelskmannen Keene er blant dem som går langt i å hevde at dette var hovedårsaken til at Kortsjnoj tapte.

For sjakkampen endte med nytt nederlag for utfordreren. Matchbetingelsene var førstemann til 6, og uavgjorte resultat skulle ikke telle med. Karpov åpnet som han hadde for vane meget sterkt, og ledet 4 – 1 etter 17 partier og 5 – 2 etter 27. Han trengte da bare vinne ett til, mens Kortsjnoj måtte vinne 4. Mange av disse partiene har forresten flotte historier rundt seg, for dem som vil sjekke dem nærmere. For eksempel nekter Karpov å håndhilse på Kortsjnoj før det 8 partiet, da Kortsjnojs leir nettopp har levert youghurt-protestene, hvorpå Kortsjnoj blir rasende og spiller dumdristig og taper. Så det er ikke bare i moderne sjakk håndhilsing er et diskusjonstema[8]. Nåvel, Kortsjnoj kom tilbake og utlignet til 5 – 5 i løpet av bare fire partier. Før Karpov satte punktum med en seier i parti nummer 32. Betegnende nok har denne viktige matchen bare 3 sider i Karpovs 319 sider store bok.  Og siste side er bare en liste med hyllesterklæringer fra vestlige sjakkmestere, pluss et tillegg som sier en del om sovjetsystemet

”Det eneste vi vil tilføye, er det de utenlandske sjakkspillere ikke kunne si. Anatolij Karpov har vist både sine mesterlige sjakkevner og sin sovjetiske karakter som menneske. Han har gjort en storartet innsats, og kan nå pryde seg med i tillegg til de to verdensmedaljene sine i gull, også Den røde fanes orden”.[9]

Så var det på ny ut i kulden for Kortsjnoj, før neste verdensmestersyklus tre år etter. På ny møtte Kortsjnoj Petrosjan i første runde, på ny vant han, og han fulgte opp med å slå ut russeren Polugavskij og tyskeren Hubner, før Karpov ventet igjen i finalen. Betingelsene var de samme, førstemann til seks, og russerne var denne gangen sikre på sin mann, som nå var blitt 30 år og i sin aller beste alder som sjakkspiller. Kampen har fått tittelen ”Massakre i Merano”, og denne matchen bruker Karpov 12 sider på i boken sin. Flaggspørsmålet hadde vært blant mange betente spørsmål forrige gang, for hvilket flagg skulle statsløse Kortsjnoj spille for? Det endte med at de spilte uten flagg. Om hvordan det gikk i Merano skriver Karpov:

”Denne gangen hadde ikke vår delegasjon noe i mot at utfordreren spilte for det sveitsiske flagget. Dersom sveitserne selv ikke hadde noe i mot at en slik smålig figur spilte for deres flagg, så la ham gjøre det. Det er de som vil synes det er flaut.”[10]

Og så følger side opp og ned om hvordan Kortsjnoj forsøker alle mulige utfall ved brettet og utenfor brettet, og hvordan Karpov kjølig finner mottrekk og utspiller Kortsjnoj – på og utenfor brettet. Kampen er aldri spennende, Karpov vinner til slutt 6 – 2, og Kortsjnoj har spilt sin siste tittelkamp. Igjen finnes dem som hevder at Kortsjnoj ble lovet å få ut sin familie, hvis han tapte kampen, blant annet på engelsk wikipedia, men jeg mener det ikke var noen grunn til å gå på slike vilkår her for det sovjetiske systemet. Karpov var rett og slett bedre. Han var et produkt av å være dyrket frem av det beste Sovjet hadde å by på av trenere og sjakkspillere. Da Sovjetdominansen begynte å bli mindre utover 1960-tallet og det ble en påfallende mangel på yngre spillere, gikk alarmen, man måtte finne nye, og den beste de fant, var Karpov. Særlig etter at han hoppet av, stod Kortsjnoj nokså alene mot dette systemet. Riktignok fikk også han hjelp av internasjonale stjerner, som for eksempel briten Raymond Keene, men det var ingenting mot det arsenal av stjernespillere som stilte opp for Karpov. Og Karpov kunne fritt reise til alle turneringer han ville, mens Kortsjnoj altså bare kunne delta der resten av verdenseliten ikke gjorde det. Likevel var det under disse betingelsene og som en forholdsvis gammel mann han klarte å kvalifisere seg til kamp om VM-tittelen. Det sier litt om viljestyrken, og evnen til å mobilisere og kjempe med alle midler for å nå sitt mål. Og det krever også enormt å stå i mot det presset som ble bygget opp rundt kampene hans, og som han selv også var med på å bygge opp. Det stod alltid så mye på spill når Kortsjnoj spilte sjakk – og det var akkurat sånn han likte det.

Og karrieren var ikke over med dette. Del III kommer i morgen.

(http://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/)

(http://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)

---

[1] I en landskamp er det vanligvis 4 eller 5 spillere, men prinsippet er det samme. Dette er vanlig prinsipp for lagsjakk.

[2] Her er siden: http://en.wikipedia.org/wiki/Viktor_Korchnoi. Det kan dog være denne opplysningen vil bli fjernet der, det kan til og med være den blir fjernet av meg!

[3] s. 98 i boken. ”Chess is my life”

[4] s. 101.

[5] S. 104. Flere av besteforeldrene til Kortsjnoj er ukjente, men den ene av dem bodde i hvert fall i et jødisk distrikt utenfor Kiev, og det gjør man nok ikke uten å være jøde. Dermed er Kortsjnoj 1/4 jøde, som var det tallet nazistene brukte for å avgjøre hvem som skulle i dødsleir og hvem som skulle overleve. I tillegg hadde Kortsjnoj en besteforelder som var polsk, og det er heller ikke særlig populært i Russland.

[6] For de som virkelig er interessert, etter kapittelet om denne matchen mot Kortsjnoj, følger et lite slags etterord skrevet av medforfatter Rosjal. Det begynner med litt generelle beskrivelser om hva som kjennetegner en sjakkmester, om det er naturtalent, hardt arbeid, viljestyrke og alle slike ting. Så følger en elegant overgang der store sjakkspillere blir sammenlignet med store, som Mozart, Paganini og Tsjaikovskij. Og så viser det seg at hele dette etterordet bare er skrevet for å sverte Kortsjnoj: ”Snakker vi da om Kortsjnoj, er det nærliggende å sammenligne ham med Salieri (...) Gjennom dette ser man også Kortsjnoj slik denne stormesteren viser seg for oss i det han reiser seg og forlater sjakkbordet. Når en snakker med Kortsjnoj etter spillet, blir en forbløffet over hvor irritabel han er. Hadde det bare vært for dette. Men han overøser en også med edder og galle og viser seg i hele sin subjektivitet. Dette greier han, som profesjonell å holde inne med under kampene, om enn i mindre grad enn de fleste andre stormestere.  Når er snakk (sic) om hans unge og begavede motspiller og seierherre, så greier ikke Kortsjnoj bestandig å skjule helt elementær misunnelse, som gir seg uttrykk i hans stadige forsøk på å finne frem til mangler hos andre mennesker. Her kan det jo innvendes at Saliere innrømmet at Mozart var genial...” Og slik fortsetter det ytterligere to sider. I min utgave står dette på side 119 til 123, med overskriften ”Komplekser”.

[7] Mer presist sagt ble han ekskludert fra å kunne representere Sovjetunionen i sjakk på grunn av ”upassende oppførsel”, og han fikk redusert lønn. Han ble også nektet å publisere sjakkartikler, og han ble nektet å motta utenlandske tidskrift, inkludert jugoslavske og engelske sjakkblader. Og på toppen kom det vanlige for folk stemplet av regimet, alle som hjalp dem fikk selv problemer, noe som bidro til ytterligere isolasjon. Og det forsmedelige å se at alle virkelige venner som står opp for deg, blir straffet for det. Jeg tenker for eksempel på Keres, som inviterte Kortsjnoj til en internasjonal sjakkturnering i Latvia – og fikk en reprimande for det.

[8] En liten digresjon det der. På youtube kan man søke Short Cheparinov for å se en årsfersk variant av samme tema.

[9] Side 232

[10] S. 235.

Denne posten er skrevet til ære for den første kommentaren fra noen utenom familien. Den kom fra ei som har sin egen blogg hun har kalt ”I begynnelsen var ordet”, og hun la til og med igjen en link til posten min som hun likte. Posten var om sjakkspilleren Bobby Fischer, og hun syntes han hadde et morsomt og interessant liv, spesielt tatt i betraktning av at han bare var en sjakkspiller. Kommentaren hennes finner dere her:

Bobby Fischer er lett å skrive om. Han er liksom helten, den ukjente amerikaneren som nærmest på egen hånd tar opp kampen mot hele det Sovjetiske sjakkhegemoniet, og som ender opp med å vinne selveste VM-tittelen på den mest spektakulære måten den noensinne er vunnet. Og han endte sitt liv som mange av de aller største heltene gjør, skikkelig tragisk, bare tenk etter selv, om det ikke er slik. Dagens mann – hovedpersonen i denne teksten – passer ikke så godt inn i det tradisjonelle heltemønsteret. Han var selv Sovjeter, han var selv med i systemet som kjempet mot Fischer, han ble aldri verdensmester og han har greit kommet seg gjennom alle små og store tragedier han har opplevd, og han lever fortsatt i beste velgående og gjør ingenting annet enn å spille sjakk. Hans navn er Viktor Kortsjnoi, hans tilnavn er ”den grusomme”, og han er en fighter og slugger som ikke står tilbake for noen, verken på eller utenfor brettet.

Viktor Lvovitsj Kortsjnoj ble født i 1931 i Leningrad. Det er allerede verdt å ta en pause. 1930-tallet er tiåret der Josef Stalin setter i gang sine enorme utrenskninger, og hundretusenvis blir arrestert og sendt i straffeleir eller skutt – i Leningrad alene. Og i 1941, da Kortsjnoj er 10 år gammel, blir Leningrad beleiret av tyskerne. I løpe av de tre årene beleiringen varte, dør noe sånt som 1 million mennesker der. Av dødsleirene er det bare Auschwitz som kommer opp i høyere tall. Beleiringen var nådeløs, tyskerne sperret alle veier inn til byen, med det resultat at millionbyen ikke fikk nye forsyninger av noe slag, og selv et minstemål av fantasi strekker til for å forestille seg hvordan det må være, uten mat, vann, brensel og strøm, gjennom beinharde russiske vintre. Viktor Kortsjnoj har senere flere ganger sagt med et smil, at når han overlevde denne blokaden, så skal han nok klare seg gjennom det meste av prøvelser som måtte finnes i sjakkverden.

De første skrittene som sjakkspiller gjorde Kortsjnoj i sin hjemby Leningrad, betegnende nok midt under krigen, i 1943. Han gjorde rask fremgang, og ble sovjetisk juniormester i 1947, ett år før Sovjetunionen sprenger sin første atombombe, og Stalin setter i gang sine neste store utrenskninger. Jeg synes det er meget spennende å tenke på, hvilke forhold sovjetiske sjakkspillere, forfattere, kunstnere og andre egentlig levde under, da de virket og blomstret i denne tiden. Og jeg vil bare med forbehold mene det var en fordel å være fra Sovjetunionen, om du ville slå gjennom som sjakkspiller. Riktignok var konkurransen, matchingen og treningen bedre enn noe annet sted i verden, suverent bedre, men nåløyet for å komme seg til toppen var ualminnelig trangt.

Da Kortsjnoj ble seniorspiller på 1950-tallet, var Sovjetsjakken dominert av etablerte stjerner som Botvinnik, Smyslov, Keres, Bronstein, bare for å nevne en liten håndfull av de mest berømte, av de spillere en sjakkentusiast kan kose seg med partiene til, som folk flest koser seg med en god film. I tillegg kom de nye håpefulle av samme generasjon som Kortsjnoj, som Spassky, Petrosjan og Tal, for bare å nevne dem som siden ble verdensmestere. Sovjetunionens dominans var bortimot total. Frem til 1973 da Fischer spilte mot Spassky, var ingen spillere utenom Sovjetunionen involvert i en tittelkamp[1]. Og for å spille i kandidatturneringene som kvalifiserte til tittelkamp, var det bare tillatt med fire spillere fra hvert land. Det vil si fire spillere fra enorme Sovjetunionen. Jeg liker å si det sånn, i dag er fire av de fem beste nasjoner i verden republikker fra det tidlige Sovjetunionen, og resten av nasjonene opp til topp ti består stort sett av spillere fra det tidligere Sovjetunionen.[2] For å delta i øvrige internasjonale turneringer var kriteriene omtrent like strenge. Men her var det ikke det internasjonale sjakkforbundet FIDE som la hindringer i veien, her var det strenge Sovjetiske restriksjoner på utenlandsreiser som hindret de aller fleste håpefulle å reise.

Det var altså litt av en motstand Kortsjnoj måtte overvinne for å få seg en internasjonal karriere, og for å få spille om mestertittelen, som var målet hans. Og han måtte kjempe både på og utenfor brettet. For som jeg nevnte i posten om Bobby Fischer, var sjakk også politikk for den sovjetiske kommuniststaten. Det diskuteres fortsatt i dag hva som egentlig foregikk, og senest i den nyeste utgaven av norsk sjakkblad som jeg fikk i postkassen i går, står det rett frem at Kortsjnoj ble kommandert til å tape mot Petrosjan i kampen om retten til å møte Fischer i kandidatfinalen, og at han som kompensasjon fikk utreise til tre større internasjonale turneringer. Riktignok tapte Kortsjnoj kampen, og riktignok er det ytterst få som kan si noe om hva som egentlig skjedde, og de som kan det, har alle sammen motiv for å vri og vrenge litt på sannheten, men jeg tror ikke et øyeblikk Kortsjnoi ville la seg presse til å tape en sjakkamp om noe så gjevt som den fortsatte kampen om VM-tittelen. Og i alle fall ikke for en gammel erkefiende som Petrosjan. Artikkelforfatteren i sjakkbladet, Arne Danielsen, referer til boken ”Russian versus Fischer”, av Dmitry Plisetsky og Sergey Voronkov, en bok som nok må sies å være nokså partisk. Jeg refererer til en annen bok, like partisk, av Kortsjnoj selv, og han skriver at (etter at de første åtte partiene er endt uavgjort) ”mange spøkte med at ingen av oss ville vinne kampen og møte Fischer, og noen mente [den sovjetiske] sportskommiteen ikke hadde bestemt hvem de ville sette opp mot Fischer ennå. I vesten var det mange som tenkte på denne måten, og som ikke ville tro at partiene våre ble spilt på alvor. Bare de som kjenner meg godt, vet at jeg virkelig prøvde, men at jeg bare ikke fikk spillet mitt til å flyte”.[3] Kortsjnoi er for øvrig blant dem som går lengst i å hevde at hans sovjetiske konkurrenter samarbeidet seg i mellom, og at det sovjetiske systemet favoriserte sine yndlinger på alle tenkelige måter, og la alle mulige hindringer i veien for vanskelige folk - som han selv.

Sovjetsystemet dyrket utøvere som kunne symbolisere idealbildet av sovjetmennesket. Han skulle være systematisk, korrekt, kontrollert og en mester i sin sport, eller sitt fag. Den ideelle sjakkmesteren var Mikhail Botvinnik, den alltid korrekte, bebrillede ingeniøren, som så sjakk som en vitenskap, og studerte sjakkstillinger som han studerte faget sitt. Han var så korrekt at selv fiendene hans respekterte hans, og det er forholdsvis få som klager på alle privilegiene han fikk, med stadige returmatcher hver gang han tapte verdensmestertittelen, og nærmest frikort til alle turneringer han ønsket å stille opp i. Det var riktignok få, han var så systematisk at han bare stilte opp i de aller, aller viktigste turneringene, som oftest bare kampen om verdensmestertittelen, og ellers studerte han sjakkstillinger eller arbeidet med ingeniørstillingen sin. En annen favoritt var Smyslov, som det også er vanskelig å mislike, han stod som regel utenfor alle kontroverser, og hadde en spillestil der alle trekk ser enkle ut, men det er bare fordi han hadde en så velutviklet følelse av hvor brikkene skulle være, og at han så på sjakk som en elegant, vakker kunstform, slik som sangen, hans andre store lidenskap. Armeneren Tigran Petrosjan passet også godt inn i idealbildet, han tok aldri en sjanse i partiene sine og gjorde omtrent aldri feil, noe som førte til at han svært sjelden tapte, men også til at han ikke ofte vant. Kortsjnoi, derimot, var en kampspiller. Han gikk like frivillig i angrep som i forsvar, så lenge partiet kunne få en avgjørelse ved det. Han var aldri redd for å ta den bonden som ble bydd frem, men som ville føre til en dårlig stilling for ham selv en 40-50 trekk fremover, før han eventuelt ville få en fordel med å lede med en bonde. Han likte også psykologisk krigføring, og kjempet like tappert utenfor brettet, som på det, og det er ikke alltid like greit å skille de berettigede protestene hans, fra de uberettigede som bare skal bringe motstanderen ut av likevekten. Det er klart, en slik person gjorde det ikke bra i Sovjetsystemet. Og han fikk også sine fiender blant spillerne, noe som i Sovjetsjakken kunne få meget direkte konsekvenser, da det er fort gjort å tape et parti, hvis man selv ikke har sjansen til en betydningsfull plassering, men man kan ved å tape sørge for at en god venn får det! Korchnoi er i boken sin full av eksempler på at han selv er utsatt for nettopp slike komplott.[4]

Gjennom 1960-tallet er Viktor Kortsjnoj helt i vannskorpen på å spille seg frem til en tittelkamp, og han vinner flere sterke turneringer, både nasjonale og internasjonale. Men i turneringene er det alltid noen av mesterne som ikke er med, og å nesten spille seg frem til en tittelkamp, holder ikke til å skrive seg inn i historiebøkene som en av de aller største. Han kan med en viss rett skylde på helseproblemer, på problemer med de sovjetiske styresmaktene og på konspirasjoner sine motstandere i mellom, og dette får stå som et kjennetegn på Kortsjnoj i denne tidlige fasen av karrieren. Det er spesielt å kalle det karrierens tidlige fase, i 1971 er han vitterlig 40 år, men på Kortsjnoj er en slik betegnelse helt på sin plass.

Utover 1970-tallet skal Kortsjnoj slå ut i full blomst. Både som kontroversiell person, og som sjakkstjerne. I perioden 1960-65 ble Kortsjnoj notert i bøkene til KGB, han hadde invitert en tysk dame på kino under et utenlandsopphold, og han hadde vært en tur på casino under et annet. Dette førte en periode til at han fikk problemer med utreisetillatelsene. Med full rett, kan man si, for disse små forbrytelsene var småtteri mot hva han siden kom til å gjøre. Han kommer så visst til å skrive seg inn i sjakkhistoriebøkene, både som en av de aller største, og som deltaker i en av de bitreste tittelkampene som noensinne har funnet sted. Og her er som vi vet, konkurransen hard.

Del to av Kortsjnojs liv og karriere kommer i neste post.

(II:  http://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/)

(III: http://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)

I dag var jeg i Babi Jar. Og det var på veldig mange måter en spesiell opplevelse. Jeg var godt forberedt, og fikk til og med lest meg litt ekstra opp, siden jeg har internett her nede. Det er altså åstedet for et av de verste massemord i verdenshistorien. Foranledningen er noen ekslposjoner i hovedgaten Khresjatik, gaten jeg hver dag her nede går opp og ned, og i nærheten av eksplosjonsstedet ble det funnet en jøde, eller det var en jøde som ble tatt i å forsøke å kutte en vannledning til nazistenes hovedkvarter i denne gaten - i alle fall: det var mulig å knytte jødene til ekslposjonene. Og nazistene reagerte på den måten som for dem var så typisk, det var knallhard kollektiv straff, også mot åpenbart uskyldige. Ordren gikk ut på at alle jøder måtte møte opp på et bestemt sted, og ta med seg sine eiendeler. Jeg har selv sett denne ordren i krigsmuseet her i Kiev, jeg husker den godt. De som ikke møter opp, vil bli skutt,  står ordrett på tysk. Jødene vet ikke at de skal bli skutt uansett. Tyskerne ville holde det hemmelig så lenge som mulig for å unngå panikk.

Det som så skjedde var at samtlige jøder i Kiev by ble ført til ravinen Babi jar som ligger i utkanten av byen, der ble de systematisk skutt og kastet i massegraver. Bare de to første dagene ble over 30 000 drept i følge nazistenes egne tall, dette tallet er høyere enn selveste Auschwitz på sitt verste. Senere kom tallet opp i over 100 000 i denne ravinen. Også nazistene ble overrasket over hvor mange jøder som egentlig fantes i byen, og gav opp å telle, så det offisielle tallet 33771 som de rapporterte til Berlin etter de to første dagene, er nok å regne som en bløff.

Det var altså et sterkt sted jeg skulle til. Og det bare to uker etter jeg var i Auschwitz med skolen. Forskjellen mellom de to stedene er overveldende. I Auschwitz er man aldri i tvil hvor man er. Det er billettkontor, internettsider, guider, plantasjer, oversikter, filmer, kafeteria, organiserte parkeringsplasser der stadig nye busslaster kommer inn, det er kort sagt en turistindustri. Babi Jar ville jeg ikke funnet, om jeg ikke visste nøyaktig hvordan minnesmerket skulle se ut. Og selv da, var det bare min veldige iver og tilfeldigheter som gjorde at jeg klarte det.

Guideboken (Kiev in your pocket) min nevner ikke stedet i det hele tatt. Men jeg klarte på wikipedia å finne ut hvilken metrostasjon jeg skulle stanse på. Så jeg tok metroen dit, til Dorozhoytsji, som er nest siste stopp nordover på den grønne linjen, og da jeg gikk av, var metroen så godt som tom. Og utenfor var så godt som ingenting som helst. Karakteristiske boder og selgere, en bred vei, boligblokker, en park, og i tillegg vått snøvær. En eldre kvinne kom og snakket med meg, jeg beklaget og sa jeg var i Norge og ikke forstod, og så sa jeg at jeg skulle til Babi Jar. "Jeg forstår," sa hun, "nei, nei," sa jeg, "jeg skal til Babi Jar, vet De hvor det er?" "Ja, ja, jeg forstår", sa hun. Og så gikk hun.

Og så gikk jeg. Alledeles på måfå innover parken. Et eller annet sted gikk jeg til høyre, ikke fordi denne veien virket noe lovende, men fordi jeg hadde gått rett frem en stund. Og så kom jeg til monumentet. En slags syvarmet lysestake, med noen ekstra inngraverte figurer på. Ved siden av en fotballbane, ved siden av den, en fabrikk. På skulpturen var en plate, med tekst på ukrainsk, hebraisk og engelsk, og ikke russisk, og der stod det noe sånt som at "vi sørger over alle drepte". Det hadde ikke vært mulig å finne ut av dette, hvis man ikke hadde visst det på forhånd. Litt lenger inne var det et kors, også dette uten nevneverdig informasjon. Begge deler i utkanten av parken. Jeg fortsatte litt lenger inn, og kom til det som måtte være ravinen. Der var det ytterligere tre kors, primitive, som om de var satt opp på privat initiativ, og temmelig upassende en flaske russisk champagne med to plastglass oppå, rimelig sikkert fra et bryllup. Der var også noen fotspor. Det var eneste tegn på at det var andre mennesker enn jeg der.

Jeg gikk frem og tilbake i denne parken i nærmere to timer. Det gav mye fin tankevirksomhet, det snødde friskt, og var godt og guffent. Det er mye politikk med slike minnesmerker, og Sovjetlandene har vært veldig tilbakeholdne med å fremheve jødenes lidelser. I Hviterussland, som er det landet som ligger nærmest gamle Sovjet, ble fortsatt ikke jødene nevnt under guidingen vi var på ved krigsmuseumet, så sent som i fjor. Minnesmerket i Babi jar var fra 2004. Det er ganske drøyt. Men så har vi på den andre siden spørsmålet om  man virkelig skal lage turistattraksjoner av folks lidelser. Babi jar var i september 1941, jeg kjenner mange som levde da det skjedde, og alle gamle folk jeg ser her i Kiev, må ha opplevd det, sett det, visst det.

De siste par årene har jeg vært på ganke mange slike museer og forskjellige slags minnesmerker. De forteller ikke bare historien de vil fortelle, men de forteller også en historie fra den tiden minnesmerket ble laget, hvorfor det ble laget akkurat da, og hvorfor på den måten. Jeg vil avslutte denne posten med et av de mest bisarre minnesmerkene jeg har sett. Det er tårenes øy i Minsk. En hel øy gravd opp, med både bygninger og statuer og forskjellige slags handlinger, for å minnes Sovjetiske (eller rett skal være rett, hviterussiske) falne i Afganistan.  Jeg gjorde mitt beste for ikke å huske noen ting da jeg var der, men sentimentaliteten lå tjukt. Kontrasten er slående til den halvhjertede skulpuren, ved siden av fotballbanen, i utkanten av parken, ved den nokså ukjente og hverdagslige metrostasjonen Dorozhoytsji.

Stephen Bartlett, som jeg besøker her, har et samarbeid med Terry Rudolph på såkalte cluster states (klumptilstander?). Dette er tilstander som man antar skal være nyttige til å lage en kvantedatamaskin som er basert på å foreta målinger istedet for den tradisjonelle tilnærmelsen med å bruke unitære kvanteoperasjoner. Michael Nielsen i Brisbane har vist at slike tilstander ikke kan oppstå som en grunntilstand i systemer hvor man har lokal vekselvirkning, men Bartlett/Rudolph mener derimot at man kan tilnærme dem med nettopp en slik grunntilstand for et spesifikt system med en feil til fjerde orden i en litenhetsparameter.

Derfor vil man først se på det endimensjonale spinn-systemet, og det å finne grunntilstanden og sammenfiltringsegenskapene til slike er noe jeg kan - i alle fall har gjort før. ;-) I det spesielle spinnsystemet har det dukket opp massevis av overraskelser for min del, f.eks. en faseovergang med en for meg helt ny universalitetsklasse, nemlig såkalt trikritisk Ising. Imidleritd har vi ikke noen konklusjon på om dette er gode tilnærmelser for klumptilstandene. Uansett er ikke det endimensjonale tilfellet nyttig for kvantedatamaskiner, man må opp i to i så fall. Men håpet er at det endimensjonale tilfellet skal kunne si noe nyttig om hvordan klumptilstandene kan oppstå.

Såh, blir det tonnevis med artikler av dette? Aner ikke. De blir uansett ikke med i doktorgraden i så fall, men det finnes jo i følge ryktene et liv etter disputasen også.

(Jada, jeg vet at klump er et dårlig norsk ord for cluster, men klumptilstander høres jo mye bedre ut enn f.eks. gruppetilstander. Andre forslag? Jeg får inn et unikt ord i google da! :-) )

Kristin, sekretær i progmir

Kristin

Det er mulig at andre mastere også er tilgjengelig alt etter hva man har fordyper seg i. Går jo an å sende mail til UMB å høre.

Øyvind

• Konferansestedet var Il Ciocco, som antakelig er Italiensk for "gokk". Én og en halv time fra Pisa, og oppi fjellene. Jeg hadde leiebil, og var mektig glad for det! Da gikk det an å få med seg et par fjellturer i området.
• Det skjeve tårnet er skjevt. Ingen overaskelser der.
• Italiensk trafikk er fryktinngytende i byene, men på landeveiene er det forholdsvis overkommelig om man ser bort fra en hårreisende forbikjøring i ny og ne.
• Motorveiene i Italia er håpløse. Det går unna, men mitt første møte med en var i form av å kjøre i e-ticket-fila, slik at jeg ikke fikk en bilett til å bekrefte hvor jeg kom på motorveien hen. Dermed ble det 40 Euro i bot når jeg kjørte av 10 minutter senere. Egentlig skulle jeg ikke vært på den motorveien i det hele tatt. Skilting på annet enn italiensk er selvfølgelig uhørt.
• På vei hjem mistet jeg avkjørselen til Bologna, og måtte dermed kjøre til neste kryss før jeg kunne snu. Neste kryss var i Modena, 35 kilometer unna, og en omvei på 70 kilometer var ikke helt ideelt når det nærmet seg en time igjen til flyet skulle gå. Det gikk, akkurat.
• Jeg har vært i Bologna uten å spise Bolognese. Skandale.
• Eksperimenter i kvanteinformasjon er fortsatt på et forholdsvis banalt stadium i forhold til teorien. Man sliter fortsatt med å implementere de enkleste kretsene, og høydepunktet er fortsatt et seks år gammelt resultat der man fant ut at indeed, 15=3x5.
• En time er litt lite for å få sett Firenze. Men det så fint ut det lille jeg så. ;-)

• Prøveforelesningen Topological quantum computation
  
• Disputasforedraget

Den som vil vite mer om dette får stikke innom på disputasdagen.