Et forslag kan være dette, som blir brukt i vestlig tradisjon: "Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft, så de må bli for oss vår Herres Jesu Kristi legeme og blod." Selv mener jeg den kanskje er litt svak, og vil derfor bruke denne, inspirert av Den ortodokse kirkes liturgi (etter Jon Gullmunn): "Send Din Hellige Ånd ned over oss og over disse fremlagte gaver. Gjør dette brød til Din Sønns dyrebare legeme, og det som er i denne kalk, til Din Sønns dyrebare blod, idet Du forvandler dem ved Din Hellige Ånd."

Når vi feirer eukaristi, er vi deltakere i en kosmisk tilbedelse. Vi tar del i universets agape. Kosmos tilber hele tiden. Galaksene følger de lover Skaperen har bestemt. Jorden roterer om sin akse, går tappert og pliktskyldigst i sin bane rundt solen. Det har den fått beskjed om. Vi mennesker er del av et materielt skaperverk, sammen med millioner av andre levende vesener. Det er ikke sant at vi må tro på dogmet om tilværelsens uutholdelige tilfeldighet og eksistensens uutholdelige betydningsløshet. Det er ikke sant at alt skal dø. Det er ikke sant at universet kommer til å bryte sammen i et infernalsk ragnarokk, der ingenting blir igjen. Det er ikke sant at det blir nye Big Bang --- om igjen og om igjen --- i all evighet.

Universet er et uttrykk for en eukaristisk kosmologi. Vi mennesker er del av en helhet. Kristus taler til hele verden. Han er det globale offer, den universelle brudgom, den kosmiske frigjører. Når vi feirer eukaristi, er hele skaperverket representert på patenen med brød. Alt i naturen er til stede i kalken med vin og vann. Når Helligånden forvandler brød og vin til Kristi kropp og blod, er det begynnelsen på den epikletiske forvandling av hele skaperverket. Eukaristien foregriper hele universets forvandling. Liturgiene som rammer inn dette guddommelige mysterium må ikke reduseres til å bli belærende teorier eller rasjonaliserende dogmer. Eukaristien er drama. Eukaristien er kampen om mennesket. Eukaristien er fortellingen om Gud som lar seg korsfeste. For å gi seg selv til oss. Som brød og vin.

Kilde:
Tønnessen, Terje (2003) Kristus blant dere --- håpet om herlighet. Eukaristiske spiritualitet i en såret og splittet verden. Saeculum, s. 266

De fleste har hørt om brennofrene og syndofrene i Bibelen. Men de fleste har ikke hørt om takkofrene. Men disse ofrene --- skal vi tro de fleste jødiske teologer --- var helt sentrale i den jødiske religion. Tim Gray skriver:

A todah sacrifice would be offered by someone whose life had been delivered from great peril, such as disease or the sword. The redeemed person would show his gratitude to God by gathering his closest friends and family for a todah sacrificial meal. The lamb would be sacrificed in the Temple and the bread for the meal would be consecrated the moment the lamb was sacrificed. The bread and meat, along with wine, would constitute the elements of the sacred todah meal, which would be accompanied by prayers and songs of thanksgiving, such as Psalm 116.

Vi ser hvor sentralt dette er når vi leser i 1Krøn 16. I v. 4 står det at David “satte noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens paktkiste, til å love og takke og prise Herren, Israels Gud.” Ordene som her er oversatt med ‘love,’ ‘takke’ og ‘prise’ er henholdsvis zakar (‘huske, ihukomme, påkalle’); yadah (‘takke’) og halal (‘skinne, prise’). (Ordet yadah er en munnlig form av todah.) Liturgien og ofringene skulle altså sentrere rundt påkallelsen av Herren, ihukommelsen av Hans gjerninger (som også innbefattet en reell påkallelse av dem), takkeoffer på grunn av Hans gjerninger og lovprising av Herren. Og nettopp dette ser vi både i Kristi gjerning og i vårt liv som kristne.

Slik jeg ser det, så er Kristi offer essensielt et takkoffer til Herren. Det er selvsagt også et syndoffer,^[2] men dette er ikke det sentrale. Adams synd var at han ikke lydde Gud. Han forsøkte, så å si, å bli fullkommen av sin egen ufullkomne kraft. Men Kristus var fullkommen. Han var --- er! --- Gud, “men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.” (Fil 2:6-8) Hans offer var lydighetsofferet. Han levde slik Adam skulle, i Guds nærvær, i påkallelse, takk og lovprising.

Men hva har det med liturgien å gjøre? Jo, for i innstiftelsesordene ser vi at dette faktisk blant annet er et todah-offer. I Matt 26:26-28 leser vi:

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: “Ta imot og spis! Dette er min kropp.” Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: “Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.”

Det første ordet som er uthevet er eulogeō (‘prise, påkalle velsignelser’). Det andre er eucharisteō (‘være takknemlig, takke, takklove’).^[3] Her ser vi igjen dette mønsteret vi så i 1Krøn 16. Først velsigner Kristus brødet. Dette er ikke bare fordi at da blir brødet ekstra bra, det betyr at vi også får del i de velsignelsene. Deretter sa han frem et takkoffer til Gud. Det interessante her, er at ordet todah blir i Septuaginta (standardoversettelsen av GT til gresk) oversatt til eucharisteō. Og det er dette offeret som vi nå skal bære frem. De gamle rabbinere sa at i “den kommende Messianske tidsalder vil alle ofrene opphøre, men takkofferet [todah] vil aldri opphøre.” Når vi feirer messe, så får vi del i Herrens offer. Men hvordan får vi del i dette? Jo, ved påkalle Herren helt konkret, i brødet og vinen vi bærer frem i offertoriet. Ved å ihukomme Hans gjerninger for oss, ved å takke Ham og ved å lovprise Ham.

Og slik var det Kristus levde. “Slaktoffer og offergave ville du ikke ha,” står det i Hebreerbrevet, “men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer har du ingen glede av. Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.” (Hebr 105-7, jmf. Salme 40:7-9) Nettopp dette er essensen i todah-offeret. Marty Barrack skriver:

Although the Todah sacrificed an animal, it was greater than other animal sacrifices because it added the suffering of one's own life. David wrote, Ps 40:6,8 “Burnt offering and sin offering Thou hast not required. … I delight to do Thy will, O my God; Thy law is within my heart.” Again, David wrote, Ps 51:17 “The sacrifice acceptable to God is a broken spirit.” And again, Ps 69:30 “I will praise the name of God with a song; I will magnify Him with thanksgiving. This will please the Lord more than an ox or a bull with horns and hoofs.” Isaiah spoke the words of God, Is 1:11 “I have had enough of burnt offerings of rams.” God called instead for a baptism: Is 1:16 “Wash yourselves; make yourselves clean; remove the evil of your doings from My eyes; cease to do evil, learn to do good.”

The seventy elders who went up with Moses to see God offered the Todah: Ex 24:11 “They beheld God, and ate and drank.” Twelve centuries later, twelve apostles beheld God, and ate and drank as Jesus prepared to offer His Todah sacrifice: Lk 22:19 “He took bread, and when He had given thanks He broke it...” From the beginning, Christ's Body, Blood, Soul and Divinity has been called Holy Eucharist (Greek: eucharistia, thanksgiving).

Jesus levde et liv i takk og tilbedelse. Og det er også vi kallet til. Vi er kallet til å følge i Hans fotspor, til å være “et hellig presteskap” som “[bærær] fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5) Vi er kallet til å -- ved Kristus --- “stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.” Eller som Arnfinn Haram sier det:

Her sitter jeg altså midt i våren, midt i virkeligheten. Både det vakre og det vanskelige kommer meg så nært når jeg sitter slik. Jeg er også et skjelvende lite lam, på vaklende føtter. Men jeg lever! Skjønnheten og livsgleden gjør oss ofte mer følsomme og sårbare for alt det som vondt i livet. Både skjønnheten og smerten vekker i meg menneskets dypeste trang: Vi vil ikke bare oppleve verden --- vi vil også dele vår opplevelse med andre, både sorg og glede. Først da blir vi tilfreds. Det er det vi gjør i Eukaristien. Vi deler alt med Gud. Da først faller vi til ro. Da først blir vi lykkelige.

Hva er meningen med livet? Det er ikke å bli rik og vellykket, det er ikke å bli den flinkeste og kuleste. Det er å takke Gud. Det er å utstråle takk til alt omkring deg. Det er --- Eukaristien!

Noter:

[1] Gese: 1981: 133. Oversatt til norsk

[2] Når vi sier at Kristi offer var et syndoffer, at Han tok våre synder på seg, så betyr ikke dette at Gud krever død og fordervelse. Det betyr rett og slett at Kristus --- for å forvandle oss og vår virkelighet --- gjennomgikk alt det vi må gjennom, inkludert konsekvensene av vår synd (død o.l.). Benediktinerabbeden Anselm Grün sier det slik: “På korset åpenbarer Jesus Gud for oss. Det er en Gud som lider med oss, som går inn i vår smerte. Han tar på seg smerten og forvandler den.”

[3] Det er for meg et mysterium hvorfor man i 1978/85 og 2005-oversettelsen oversetter begge med ‘takket.’ I 1930-oversettelsen veksler man mellom ‘velsignet’ og ‘takket.’ Dette er grammatikalsk mye mer korrekt, og det er rart at man i de nye oversettelsene velger å oversette to ulike ord likt i samme kontekst.

Kilder:

Gese, Hartmut (1981) Essays On Biblical Theology. Minneapolis: Augsburg Publishing House

Det må være et årsgammelt, lyteløst værlam. Istedenfor et lam kan dere også ta et kje. Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Da skal hele Israels menighet slakte det straks etter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken i de husene hvor de spiser det. Og kjøttet skal de spise samme natten; de skal steke det på ilden og spise det med usyret brød og bitre urter. Dere må ikke spise det rått og ikke koke det i vann, men steke det over ilden, med hode, føtter og innvoller. Heller ikke skal dere la noe bli tilbake til morgenen. Det som er igjen da, skal dere brenne opp. Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden, og dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.

Legg merke til hva Israelittene måtte gjøre med påskelammet, som er en type på Kristus. Det står først at de måtte slakte det (v.6). Dette ser vi klart i Kristi korsoffer, der Kristus led i vårt sted,^[1] for vår skyld. Dette aspektet blir fokusert mye på, i alle kristne leirer. Deretter står det at de måtte stryke litt av blodet fra lammet, “stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken” i husene sine. (v.7) Dette finner vi også igjen i Kristus, slik Paulus skriver det, i Ef 1:7: “I ham [Kristus] har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene.” Begge disse aspektene, døden og blodet, finner vi igjen i alle kristne leirer. Men så detter mange av. For det neste aspektet ser det ut som om mange har glemt.

Det står, i v. 8 at “kjøttet skal de spise samme natten.” Israelittene måtte nemlig spise påskelammet. Påskelammet skulle slaktes og dets blod strykes på dørstolpene og dørbjelken. Men det skulle også spisest. Og dette ser vi klart igjen i nattverden.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. (Joh 6:53-56)

I nattverden får vi del i Kristi sonende offer. Vi får lov til å knytte oss til Han på en konkret måte, vi får virkelig del i Hans legeme og blod, og får dermed del i Guds frelse.

Se det Guds Lam, som bærer verdens synd. Salige er de som er kalt inn til Lammets bryllup.

Noter og referanser:

[1] Med ‘i vårt sted’ mener jeg ikke at Gud krevde død og blod, og at Han øste dette utover Sønnen, men at Kristus ble inkarnert som det fullkomne menneske og levde, led, døde, sto opp igjen og fór opp til himmelen slik at vi kan knytte oss til Han, og derfor få del i dette, få “del i guddommelig natur” som det heter hos Peter (2Pet 1:4). Eller som kirkefaderen Athanasius sa det: “Gud ble menneske for at mennesket kunne bli guddommeliggjort.”

Som sagt handler kristendom om levd liv, om Vegen, som var det de første kristne kalte sin tro. Den østlig-ortodokse biskopen Kallistos (Ware) skriver:

One of the most ancient names for Christianity is simply “the Way”. “About that time”, it is said in the Acts of the Apostles, “there rose no little stir concerning the Way” (19:23); Felix, the Roman governor of Caesarea, had “a rather accurate knowledge of the Way” (24:22). It is a name that emphasizes the practical character of the Christian faith. Christianity is more than a theory about the universe, more than teachings written down on paper; it is a path along which we journey—in the deepest and richest sense, the way of life.^[1]

Ortodoksi handler som kjent om sann lære og sann tro. Men det handler også --- og kanskje endra mer --- om sann tilbedelse. Som skapninger så ærer vi vår skaper. Dette er naturens orden. Dette --- evkaristien --- er meningen med tilværelsen. Da lar jeg Paulus få siste ord:

Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord. Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd, så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Da kan dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde. Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår, ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og i alle evigheter! Amen. (Ef 3:14-21)

Noter og referanser:

[1] Ware, Kallistos (1979) The Orthodox Way. Revised edition. SVS Press, 1995, s. 7-8

“Hva er meningen med livet? Det er ikke å bli rik og vellykket, det er ikke å bli den flinkeste og kuleste. Det er å takke Gud. Det er å utstråle takk til alt omkring deg. Det er --- Eukaristien!”

--- P. Armfinn Haram, op., “Eukaristien og virkeligheten.”

Nattverden har klare offerkonnotasjoner. Den ble til i et jødisk offermåltid, påskemåltidet, og vi leser at vinen, Herrens blod, "utøses for mange til syndenes forlatelse." (Matt 26:28 ) Dette er det første aspektet ved messeofferet. Det vi kan kalle for 'representasjonen' av korsofferet, der Sønnen gav seg selv, sitt liv, sitt legeme og sitt blod (og vann), for oss. Det er viktig å presisere at nattverden, evkaristien, ikke er gitt til oss, men for oss --- og til Faderen. Paulus kaller nattverdsalteret for 'Herrens bord' (1Kor 10:21). Dette spiller på ofrene i GT, jmf. Mal 1:7. I evkaristien gir Kristus seg for oss, ved presten.^[1] Men det er også viktig å presisere at messen også har et annet offeraspekt, nemlig våre offer, som vi gir til Gud ved Kristus.

"Den gode nyhet," skrive den katolske forfatteren Scott Hahn, "er at Kristus ble en av oss, for å frembære sin menneskenatur som et fullkomment offer. I messen forener vi vårt offer med hans, og denne foreningen gjør vårt offer fullkomment."^[2] Peter kaller oss til å være "et hellig presteskap [som] bærer fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus." (1Pet 2:5) Her ser vi klart at vi er kalt til å bære frem offer, ved Kristus.

Men hva er egentlig et 'åndelig offer'? Står det i motsetning til bruk av det materielle? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at 'åndelige offer' kan forståes på mange måter, her gir jeg tre: (1) Ofrene våre er ikke lenger knytt til et fysisk sted, f.eks. Jerusalem, men skal ofres til Gud i "ånd og sannhet" (Joh 4:20-24). (2) Offeret er knytt til fornuften, og til sannheten. Det er ikke noe vi finner på fordi det er hyggelig. Vi ofrer til Gud fordi vi tror Han er den ene, sanne Gud. (3) Ofrene er ikke gjort ved egen kraft, men ved Helligåndens hjelp, Han som forvandler oss til urbildet, "fra herlighet til herlighet." (2Kor 3:17-18 )

Dette offeraspektet kommer enda tydligere frem i Rom 12:1, der Paulus formaner oss til å "bære [våre legemer] fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være [vår] åndelige gudstjeneste." Legemet blir ofte brukt om hele mennesket i Bibelen. Det Paulus formaner oss om, er da altså å ofre våre liv, alle våre gjerninger, til Gud, slik at de blir fullkommengjorte — og realiserte — i Kristus, i Gud. Paulus sier; "arbeid på deres frelse med frykt og beven." Men han legger så til: "For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje." (Fil 2:12.13)

Måten vi gjør dette i messen, er blant annet ved å bære frem offergavene --- brød og vin (og vann) --- som, i følge liturgien, er "en frukt av jorden/vintreet og av menneskers arbeid." I offertoriet, der vi bærer frem vår takkebønn, vår evkaristi, ber vi Gud ta imot våre offer, vår 'åndelige gudstjeneste,' og fullkommengjøre de ved Jesus Kristus. "Tankegangen bak offertoriet," skriver Terje Tønnessen, "er at vi bærer førstegrøden av alt det skapte til Herren. (...) Gavene som bæres fram under offertoriet representerer oss selv. Det er vi som bæres fram, legges på alteret, løftes opp i nådens stråleglans --- ved Kristus og med Kristus og i Kristus. Offertoriet er et selvoffer, et offer av, med, for, fra oss selv. Alt som er vårt har vi fått."^[3]

"Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva jeg her kaller mitt." Slik synger vi i en kjent og kjær sang. Er det ikke nettopp det vi gjør i offertoriet? Vi gir av vårt, vår overflod --- brød og vin (og vann) --- for at Kristus skal ta imot det, fullkommengjøre det, og ved det fullkommengjøre oss. Vi er kalt til å bekjenne Kristus, men dette skal vi ikke bare gjøre ved ord, men også i handling, som er frukten av troen (jmf. Jak 2:14-26). "La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn." (Hebr 13:15)

Enkelte vil kanskje innvende mot dette, og si at evkaristien utelukkende er Kristi offer for oss, og at vi ikke skal 'blande oss inn.' Jeg er uenig. Dette er faktisk en svært ydmyk holdning. Ved å knytte våre offer til korsofferet, gjennom evkaristien, sier vi at våre offer er ingenting uten Kristus. "Ingen kommer til Faderen uten ved meg," sier Han (Joh 14:6). Og jeg tror dette også gjelder for våre offer, som "Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus." (1Pet 2:5, mi uthevelse).

Den gamle pakt gjaldt Israelsfolket. Den var en skygge av den nye (Hebr 10:1), og ble gjort i "blodet av okser og bukker" (Hebr 10:4, jmf. 2Mos 24:1-11). Den nye pakt, fullkommengjøringen av den gamle (Matt 5:17), er gjort i Kristi blod (Matt 26:28, Mark 14:23f, Luk 22:20) --- og den gjelder også hedningene, hele verden. Med utgangspunkt i det, er det interessant å lese denne profetteksten fra Malaki:

For fra solens opgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blandt hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blandt folkene, sier Herren, hærskarenes Gud. (Mal 1:11)^[4]

Noter og referanser:

[1] I katolsk tradisjon sier man at presten opererer in persona Christi, at han feirer messe i Kristi sted. Dette er ikke noen opphøyelse av presten, nei det er heller at han ydmykt sier at han ikkje gjør dette av egen kraft. Det er heller ikke noe tilsidesettelse av Kristus, men det er nettopp Han som opererer.

[2] Hahn, Scott (2007) Lammets nattverd. Messen som himmelen på jorden. Oslo: St. Olav, s. 129

[3] Tønnessen, Terje (2004) Kristus blant dere --- Håpet om herligheten. Eukaristisk spiritualitet i en såret og splittet verden. Saeculum, s. 59

[4] NO 1930