epikk « WordPress.com Tag Feed

Latter

esalen — Wed, 03 Jun 2009 00:07:35 +0000

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

esalen — Wed, 28 May 2008 04:35:10 +0000

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

Edderkopp

esalen — Mon, 19 May 2008 14:32:35 +0000

Det var til å begynne med en fornøyd dag i mitt liv da jeg endelig hadde fått henne med på café. Jeg hadde spurt henne om hun ville være på café, og hun hadde sagt ja. Så enkelt kan det være av og til. Nå skulle vi dit, – hei, hilste jeg på henne, og så gikk vi. Hun var svært vakker, det sier seg selv, slik må det være. Vi bestilte hver vår kopp kaffe, jeg bestiller alltid cappuccino i tekstene mine, og gjorde det denne gangen også. Hun bestilte det samme som jeg, det vil si, jeg sa bare ”to cappuccino” til servitøren, og tenkte betalingen kan jeg ta meg av fordi hun er så vakker. Mens vi satt der og ventet på koppene våre, tenkte jeg at jeg kunne snakke litt. Så begynte jeg på en historie. – Vet du hva, sa jeg til henne, og lo litt, – en gang jeg skulle legge meg var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte nettopp på denne historien her, men nå som den var begynt, måtte jeg nesten fortelle den ferdig. – Den hang ned fra taket. Rett over hodet mitt. Den kan bare være, tenkte jeg, og la meg til å sove. Neste morgen hadde jeg glemt hele edderkoppen, men utover dagen husket jeg den igjen og sa det til min far, det hendte forresten en gang jeg var hjemme og besøkte mine foreldre, sa jeg til henne, – du far, sa jeg, – i natt var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg nevnte dette for far, det var selvfølgelig ingen grunn til det. – Du tok den vel ut? sa han. – Nei, sa jeg. – Det måtte du gjort, det blir så mye nett og graps, og sånt, sa han. Og jeg tenkte at det hadde han rett i, det var klart jeg måtte ha tatt den ut, fordi det blir så mye nett og graps og sånt, det hadde jeg ikke tenkt på. Kaffekoppene kom, – her har dere to cappuccino, sa kelneren, – takk, sa jeg, og tok straks en slurk. – Neste natt hang den der på ny, fortsatte jeg, – det var en slik svær, svart edderkopp, sa jeg og holdt fingrene på en måte som skulle vise hvor svær den var. – Nå skal jeg ta den, tenkte jeg, og gikk opp i sengen. Den hang fortsatt fra tråden, slik den hadde gjort dagen i forveien. Det ser ut som den svever i løse luften, men jeg vet jo den henger i en tråd. Derfor er den lureste måten å ta den på bare å gripe liksom i luften over den, altså ta tak i tråden og rive den løs, og så holder man den i tråden og kan bare flytte den ut av vinduet som var åpent. Men – poengterte jeg – med en gang jeg tar tak i tråden, vil edderkoppen begynne å spinne. Det går svært raskt, jeg har gjort det før, på et blunk vil den være helt nede på bakken og stikke av, det går utrolig raskt. Jeg måtte derfor med en gang jeg hadde tatt den, være klar til å skifte hånd, sa jeg til henne og lo, og viste henne hvordan jeg måtte gjøre det, – jeg måtte gjøre det på denne måten her, sa jeg til henne og viste, tok liksom og nøstet med hendene høyre og venstre, slik at jeg kunne holde en tråd på samme sted selv om den vokste utrolig raskt, og samtidig fikk jeg tatt enda en slurk cappuccino, før jeg fortsatte: – og så skulle jeg ta den da, vet du, jeg løftet hånden for å ta den, men så hadde den spunnet mer nett enn jeg hadde ventet, ikke sant, det var ikke bare denne tråden, det var mer på siden som jeg kom borti, et slags nett, og jeg skvatt, vet du, haha, jeg hadde ikke ventet at det var nett der, jeg skjønte ikke hva det var, jeg skvatt, vet du, og ristet på hånden så edderkoppen falt rett ned på sengen. Der forsvant den, haha. Jeg fant den ikke igjen, jeg tenkte det var ingen vits i å lete etter den. Den hadde sikkert funnet seg et skjulested i en eller annen fold i lakenet, et eller annet sted, hvem vet hvor den ble av? Jeg la meg bare til å sove, men når jeg sov vet du, så følte jeg liksom hele tiden at det var en edderkopp der. Den var jo et sted også. Det er merkelig det der, du har en følelse av at det er noe der, kanskje er det noe der også, men følelsen, ikke sant? Akkurat som når jeg kom borti det spindelvevet, jeg skvatt vet du, mistet hele edderkoppen. Fant den aldri mer igjen. Jeg tenkte jeg skulle føle henne litt på kneet, se hvor landet lå. Kneet skulle da være uskyldig nok. Men det var det ikke. Så snart jeg kom borti med fingertuppene, skrek hun og kastet hele koppen med cappuccino hun holdt i hånden utover bordet og utover meg, den var rykende varm og jeg skrek jeg også. – Hva er det du gjør!? skrek jeg. Hun skremte meg virkelig med skrikingen sin og ikke minst med den rykende cappuccinoen sin som hun kastet over meg, jeg brant meg og skvatt noe forferdelig fordi jeg var så anspent på forhånd, jeg hadde jo forsøkt å berøre henne på kneet. Hun kunne ha reagert mer dempet ønsket jeg å fortelle henne, men jeg sa ikke noe mer etter jeg hadde skreket.

ES2004

Jeg vil leve

esalen — Mon, 12 May 2008 08:05:10 +0000

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter - ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende E., det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES2007

Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

esalen — Mon, 05 May 2008 22:35:12 +0000

Kjære Eivind Salen. Dette brevet kommer fra hele verden. Hele verden er interessert i deg. Det sier litt om hvordan du er, du er helt enestående. Så vidt vi vet, og hvem skulle vite det, foruten oss, er det ingen annen som er gjenstand for en slik unison interesse som du er, en interesse så stor at hele verden, rett og slett hele verden, skal ta seg tid, sette seg ned, og skrive et brev, og sende det, til deg, slik du nå ser vi har gjort. Forstår du? Du er viktig, svært viktig. Vi vil ikke gå så langt som å kalle deg en inspirasjonskilde, eller en som gir håp i en kanskje mørk hverdag, neida, det vil være å overdrive, og hele verden overdriver ikke, haha, neida, en inspirasjonskilde er du ikke akkurat, og du gir ikke så veldig mye håp, egentlig. Men du er veldig fin å ha med å gjøre. Vi liker å ha deg her. Det er vel i det store og hele det vi ville uttrykke med dette brevet vårt, du får lese det med omhu og ikke la det gå til hodet på deg. Da blir du ufordragelig, vet du, og enestående er det ingen som er, eller så er alle det, det er hipp som happ ettersom hvordan man ser det. Alle vi i hele verden liker i alle fall å ha deg her, som sagt, det er ikke så verst bare det, og mer enn grunn nok til å skrive et brev. Skriv gjerne tilbake, for vi liker svært godt skrivestilen din og synes den er festlig. Fem seks tusen millioner hilsener, alle oss i hele verden.

ES2005

Viktig person

esalen — Thu, 24 Apr 2008 15:31:12 +0000

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005

Pass på denne

esalen — Tue, 08 Apr 2008 14:51:31 +0000

sier hun og gir deg en liten musling som knuser i det du tar i mot den. Du er ikke så fortvilet over det, som du er over hvor vakker hun er. Slike setninger må til. Når man skal beskrive henne, så må man ta i. Hun er vakker, svært vakker. Du er så innstilt som en mann kan bli, på å gjøre en stor innsats for henne, hva det enn måtte være. Du skulle gjerne passet på muslingen og beskyttet den mot alle farer, hvis det bare ikke hadde vært for at du allerede hadde knust den. – Den er svært verdifull, sier hun. Hun har åpenbart ikke sett at du har knust den, eller kanskje er det nettopp det hun har sett. – Det er en gave, sier hun. – Fra hvem da? sier du, høflig. Og hun svarer, hun kommer opp med en aldeles usannsynlig historie om hvem hun fikk denne muslingen fra, og hvorfor, og hvordan, så usannsynlig at hun aldri kunne klart å dikte den opp der og da. Du klarer ikke engang å huske den. Det eneste du klarer, er å tenke: ”herregud! det er viktig”, ”herregud! hva har jeg gjort” og ”herregud! hun er vakker”. – Så du forstår, den er svært viktig, avslutter hun. – Jeg forstår det, sier du. – Jeg har knust den. Du holder frem de knuste bitene. – Det var ikke med vilje. Du hører hvor utrolig teit, hvor ubeskrivelig teite de ordene der er, de ordene du nettopp har sagt. – Det skjedde da jeg tok i mot den. Alt blir teit, alt du har å si, alt som har med deg å gjøre, alt. – ”Jeg skulle gjerne beskyttet den med mitt liv,” vil du si. – ”Jeg elsker deg,” vil du si. – ”Jeg skulle gitt hva om helst for å gjøre det godt igjen!” vil du si. – ”Det var ikke meningen,” sier du.

ES2004

En ikke ubetydelig glede

esalen — Mon, 21 Jan 2008 14:55:25 +0000

Plutselig en dag jeg stod opp fikk jeg det for meg at akkurat denne dagen her skulle jeg oppleve en ikke ubetydelig glede. Jeg våknet med et rykk, som fra et slags omvendt mareritt, og tanken stod med en gang helt klart i hodet mitt, akkurat som om den hadde vært der fra før av. Men det kan jeg ikke si for sikkert, for jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt mens jeg sov. Da jeg våknet var jeg i alle fall meget blid og lett til sinns. Jeg hadde en merkelig lyst til å smile, akkurat som om munnvikene hele tiden trakk seg oppover av seg selv, og rett som det var brøt jeg også ut i en liten latter. Det var søndag, og jeg var helt alene i leiligheten min og skulle ikke på jobb. Jeg skrudde på radioen, søndagsposten, og syntes det var noen festlige debatter de hadde der. Og musikken de spilte syntes jeg var veldig velvalgt. Til orkestermusikken svingte jeg armen og dirigerte, til populærmusikk og visesang sang jeg med, og annen musikk spilte de ikke på søndagsposten denne dagen. Til frokost var det egg og rundstykker, kjempegodt. I ren, skjær appetitt spiste jeg ikke bare tre rundstykker som jeg pleier, men fire. Samme stemningen holdt jeg gjennom hele dagen, under alle mine gjøremål som jeg skal være den første til å innrømme verken var særlig store eller særlig viktige. De var ingen av delene, og det ene mindre enn det andre. Store deler av dagen satt jeg bare rett opp og ned i sofaen og smilte. Jeg leste litt, men husker mye bedre at jeg satt i sofaen enn hva jeg leste. Til middag hadde jeg stekt laks og stekte poteter, fløtesaus og paprika og tomat, kjempegodt. Til dessert hadde jeg enda en runde poteter, og enda et par stykke laks også, og fløtesaus, paprika og tomat. Det var en suveren dessert, og jeg hadde nok tatt en runde til av den, hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede hadde spist den opp. Etterpå drakk jeg én liter kaffe. Det tok sin tid, og det tok ekstra lang tid siden jeg måtte lage den i to omganger. Jeg laget nemlig ikke nok første gang. Da jeg var ferdig med å drikke den, var det allerede langt over midnatt og på tide å legge seg. Jeg hadde selvsagt ingen muligheter for å få sove etter all den kaffen, så jeg skjønte jeg nå ville bli liggende og tenke. Og hva jeg ville tenke på, var den ikke ubetydelige gleden jeg skulle oppleve, hva den var og om jeg hadde opplevd den.

ES2007

En knyttneve

esalen — Sun, 20 Jan 2008 10:49:56 +0000

Jeg husker ikke lenger anledningen, men jeg husker at jeg ble meget opprørt. Så opprørt at jeg på en eller annen måte måtte gi uttrykk for det, jeg hadde bare lyst til å slå i bordet, og hadde allerede formet knyttneven, og løftet den, klar til å gi et dundrende slag ned i bordet, da jeg så at bordet akkurat der jeg ville treffe, var litt tynt, så jeg lot det være. Jeg satt ved skrivebordet mitt, og jeg så meg om etter et annet sted å slå på det, et sted jeg ikke bare ville treffe platen, i hvert fall ikke helt ytterst på platen, men et sted lenger inne, et sted som ville tåle slaget. Mens hodet flakket litt rundt i jakten, alt dette gikk selvfølgelig svært raskt, holdt jeg fremdeles hånden løftet, klar til å slå, men pulten min var veldig rotete, og mitt opprørte slag passet seg ikke mellom blyanter og ledninger og papir og sakser og tastatur og alt det der som ligger der, jeg merket at jeg slapp fra meg en lyd, en slags knurren. På grensen mot raseri reiste jeg meg opp, jeg var full av innestengt aggresjon, jeg var alene i leiligheten, og jeg måtte få utløp for den, samtidig som alle disse forsinkelsene gjorde meg litt vel reflektert til opprørt å være. Jeg begynte å tenke at slaget når det eventuelt kom, egentlig ville miste litt av sin virkning, og kanskje mest av alt være for syns skyld, bare for å ha gjort det, liksom. Og det ville se veldig rart ut å gjøre en ting for syns skyld, når jeg var helt alene i leiligheten. Likevel måtte jeg gjøre noe, jeg kunne ikke la hele denne opprørtheten munne ut i intet, jeg gikk med knyttet hånd bort til kjøkkenbenken, men der kan det komme en uønsket lyd når kopper og kniver og kar hopper etter vibrasjonene, så i stedet slo jeg litt til veggen, murveggen min, bare litt forsiktig, sånn for å ha gjort det liksom.

ES2006

Sjakk

esalen — Tue, 10 Jun 2008 13:37:26 +0000

En gang under en sjakkturnering hadde jeg en forferdelig opplevelse. Jeg skulle møte en motstander, det var greit nok, slik er det alltid i sjakk. Jeg hadde heller ikke noe i mot at motstanderen min var svært dyktig, kanskje en av de bedre sjakkspillerne i hele turneringen. Hva vet jeg? Jeg følger ikke så nøye med. Jeg hadde i hvert fall registrert at jeg skulle spille mot ham, og satt nå og ventet på ham, eller ventet på den forferdelige opplevelsen det kom til å bli. Han satte seg ned, vi håndhilste, jeg startet klokken hans og han gjorde første trekk. Samtidig glemte jeg alle reglene. Det er ingen overdrivelse å si det så sterkt, jeg hadde glemt absolutt alt. Kjente ikke igjen en eneste brikke. Og det var min tur. Jeg falt naturligvis i tanker. Jeg tenkte at han nok trodde han hadde gjort noe uvanlig smart, siden jeg måtte sitte slik og tenke over trekk nummer 1, men slik var det ikke. Jeg hadde glemt reglene, det var det hele. I sjakk har man god tid, vanligvis to timer på de første førti trekkene, deretter en ny time på de tjue neste, og så en halvtime for resten av partiet. Den tiden hadde i alle fall vi, jeg hadde god tid til å tenke. Kanskje ville jeg huske reglene igjen etter hvert. Min motstander forlot brettet, det er helt vanlig blant sjakkspillere, det vet jeg. Jeg la merke til at han av og til kom tilbake til rommet for å se om jeg hadde gjort noe, det hadde jeg ikke den første halve timen. Da fant jeg ut at jeg måtte ta hensyn til situasjonen som den var, jeg kunne ikke sitte og vente på at den forandret seg av selv, jeg måtte gjøre noe, samme hva. Så jeg gjorde et trekk, flyttet en brikke og trykket på klokken. Deretter forlot jeg bordet, tilsynelatende fordi jeg var så avslappet, men egentlig fordi jeg var nervøs om jeg hadde gjort noe ulovlig. Da jeg fikk øye på min motstander ute i vrimlehallen, liksom nikket jeg til ham. Han gikk straks inn og gjorde et trekk, jeg fulgte etter. Denne gangen var jeg raskere til å gjøre mitt, det fikk bære eller briste. Det bar, han gjorde straks et nytt, og jeg ett, og han, og slik fortsatte vi å spille til vi hadde gjort en ti-tolv trekk hver. Han noterte, jeg gjorde ikke det. Hvordan skulle jeg klare det? Nå var det han som brukte tenketiden. Jeg undersøkte virkningen av å hele tiden flytte brikkene mine selvsikkert og øyeblikkelig, akkurat som om jeg på et blunk refunderte ideen han måtte ha. Det gjorde jeg nok ikke, for etter ytterligere noen trekk merket jeg meg at han hadde atskillig flere brikker til rådighet enn jeg. Dessuten så brikkene han hadde tatt fra meg, større ut. Jeg tenkte at når han hadde de fleste og største brikkene, var alt likevel tapt. Jeg kunne gi opp med æren i behold. Og det gjorde jeg. Jeg gav han hånden og gav opp, – takk for kampen, sa jeg. – Det var et interessant parti. Den vendingen hadde jeg hørt før en gang. Og denne gangen stemte det.

ES2004

Identitet

esalen — Sun, 08 Jun 2008 20:22:03 +0000

Midt en gang mens jeg drev og gikk til jobben – det er ikke lang vei, så god tid til å tenke var det ikke – kom jeg til å tenke på hvem jeg egentlig er. Hvem er jeg egentlig? tenkte jeg, og var egentlig fremme i samme øyeblikk. Avstanden er bare noen hundre meter, så det tar bare et par minutter å gå dit. Men jeg tenkte også på det på vei hjem, hvem er jeg egentlig, hvem er jeg blitt, klarte jeg å tenke i tillegg. Og nå kunne jeg tenke videre mens jeg laget middag, selvsagt samtidig som jeg tenkte lite grann på hva jeg egentlig skulle ha til middag, men det tenkte jeg ikke så lenge på, for jeg hadde egentlig på forhånd bestemt meg for å ha stekt laks. Det var nemlig fredag og flott vær, sommervær, så jeg kunne godt ha noe ekstra godt, altså stekt laks. Men hvem var jeg egentlig? Hvem var egentlig denne jeg som stod i denne leiligheten i Strandgaten 204 og stekte denne laksen, og hvordan var jeg blitt akkurat jeg, hva er det egentlig som foregår med meg? Dette er velkjente tankebaner, jeg har vandret dem opp og ned mangfoldige ganger, men hver gang jeg tror jeg har brakt opp en viss ide om hvem jeg egentlig er, så har jeg enten forandret meg eller tatt feil uten å måtte forandre meg. Jeg trodde for eksempel lenge at jeg var utvalgt. Ja, ikke noe stort utvalgt slik man blir i eventyrene, utvalgt til å redde verden eller utføre de helt store bedrifter eller sånt noe, neida, så utvalgt var jeg nok ikke og følte meg heller ikke slik, men jeg følte meg nok mer utvalgt enn folk flest. Jeg følte nok at jeg nok kunne og burde drive det lenger enn andre folk kunne drive det til, at jeg var mer talentfull, mer ressurssterk, hadde større potensial rett og slett, og jeg var sjelden i tvil om at dette potensialet ville bli oppfylt. Ja, jeg må nesten tilføye selv om det er litt pinlig, jeg følte at potensialet ville bli oppfylt til alles forbløffelse. Alle ville bli forbløffet over hvor talentfull jeg egentlig var, når det åpenbarte seg, og en gang ville det åpenbare seg. Jeg var villig til å jobbe hardt for dette, og i dette la jeg store deler av min identitet. Nå stod jeg altså her og stekte laks, god laks fordi det var så fint vær, og var veldig fornøyd over å ha kort vei til jobb, en ganske dagligdags og helt alminnelig jobb. Så den som var blitt forbløffet var altså jeg, og ikke over at potensialet ble så til de grader oppfylt, men heller at jeg så til de grader tok feil. Jeg skar laksen i to og kjente i midten om den var gjennomstekt, det var den ikke, så jeg stekte videre. Jeg var 33 år, tenkte jeg, lektor, enslig, skriver litt på fritiden, ivrig etter eventyr, går på, det er jeg, tenkte jeg. Nei, det er jo ikke meg det der, tenkte jeg omtrent rett etterpå. Det er riktignok slik jeg er blitt, men det er ikke slik jeg egentlig er, det er ikke riktig at jeg er en 33 år gammel, enslig lektor, det er ikke det jeg er laget for, ikke slik det skal være. Mitt egentlige jeg er helt annerledes, eller kanskje ikke helt annerledes, men i alle fall annerledes, mitt egentlige jeg er i en helt annen livssituasjon og tenker helt andre tanker. De tankene han tenker, tenker til det livet han lever, og og som jeg skulle ha levd. Det er han som har tankene mine, tenkte jeg, og kjente på laksen en gang til. Den var meget passende gjennomstekt, og jeg satte meg ned for å spise den opp. Jeg lurer på hva mitt egentlige jeg, tenker om meg, tenkte jeg.

ES2007