En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Skal dele med dere noen tanker jeg har om det å prestere. Vi går jo rundt og presterer hele tiden. Enten det er skolen, jobben, venner, familie eller hobbyer. På skolen er det relativt greit for der får vi jo karakterer utifra det vi presterer - i jobben får vi jobberfaringer/kompetanse som vi senere får fordeler av gjennom lønn eller "goder". Presterer vi ikke på jobb så får det konsekvenser - enten i form av advarlser, omflytting eller i verste fall oppsigelse, eller motsatt høyere gasje, forfremmelse og gode refereranser.

Innen idrett er det lett å måle prestasjoner. Der måler vi ut ifra tid, lengde, høyde eller antall mål. Her kommer også dette med lagprestasjon inn. Alle som spiller på ett lag skal være like viktige - fjernes en fra laget så må den plassen erstattes av andre - og de andre må påta seg et større ansvar eller en større innsats enn det de opprinnelig hadde.

Hva må vi prestere innenfor venne- og familiekrets? Må vi - eller er det viktig å prestere noe der?

Jeg sier til mange av mine venner at overfor meg trenger ingen å imponere, eller prestere masse. Er det i det hele tatt viktig å prestere noe overfor mennesker som sier de er glad i deg og som sier de bryr seg om deg?

Prestasjoner kan liksom være så mangt. Og hvorfor er det viktig å prestere? Hva ligger det i prestasjoner og hvem gjør vi det for? Hva er liksom målet med å prestere ? - noen ganger forsøker vi endatil å prestere mer enn vi vet vi klarer.. Noen ganger må vi kanskje lyve for å overbevise andre om våre prestasjoner.

Jeg møter mange mennesker som kanskje ikke har det så godt i livene sine. Kanskje de har hatt en dårlig oppvekst - eller de har mistet noen de har vært glad i eller de lever liv som de kanskje ikke helt mestrer helt alene og må ha hjelp av institusjoner, psykologer, leger eller andre støtteapparater. Jeg har jo selv vært der. Og utelukker heller ikke at jeg kan komme opp i lignende situasjoner. Jeg klarer kanskje ikke prestere som forventet - av en eller annen årsak.

Jeg kan nevne et konkret eksempel bare for å lage et bilde. Jeg har vært uten jobb i 5 år nå. For 5 år siden jobbet jeg så mye og hadde så mange ting jeg gikk og bar på - noe som gjorde at jeg ble fullstendig utslitt og klarte ikke de tunge børene slik at jeg rett og slett møtte veggen. Veldig.

Jeg vil ha litt kredit. Jeg presterte. Jeg presterte det at jeg innså en dag at dette ikke kunne fortsette. Noe var feil - og jeg fant ut at for min del var det at jeg bodde alene i Oslo, og at de verdiene og målene jeg tenkte jeg skulle oppnå, ikke kunne oppnåes uten at jeg jobbet meg nesten i hel. Jeg presterte å selge leiligheten min og kjøpte meg et lite gammelt hus i Skien i stedet. Jeg presterte å få et hus med en liten hage som gjorde at noen av verdiene mine - bylivet - ble senket, mens jeg fikk andre verdier inn i stedet. Jeg fikk bla en hage som jeg elsker å dyrke. Dette kunne jeg ikke gjennomført uten at jeg fikk støtte fra lege, psykologer, Aetat og trygdekontor. Jeg trengte tid og fikk tid. Nå skal jeg vel her tillegge at akkurat Aetat og trygdekontor var vel ikke akkurat de som bidro mest - og etterhvert ble vel de likemye hinder for planene mine mer enn de var bidragsytere. Slik opplevde jeg det - men så ser jeg jo også nå igjen at jeg hadde litt godt av den "motstanden". Uten denne motstanden kunne jeg lett ha fallt i likegyldighetsgraven og kanskje ville tingene blitt litt vel for behagelige for meg. Jeg ble stillt krav til og jeg måtte vise at jeg også kunne prestere noe - komme meg videre. Resultatet ble skole. Nå har jeg nesten klart å prestere 3 år på skole - med karakterer over snittet. Ikke noen lett oppgave akkurat. Det ER faktisk tøfft å starte på skolebenken igjen etter 25 år. Men jeg har klart det - jeg presterte det!

I 2008 blir det stillt nye krav til mine prestasjoner. Jeg må finne meg en jobb. Det er med skrekkblandet fryd. Jeg gruer for å prestere i en jobb. EN ting er skole og eksamener. Der skal jeg bare prestere overfor meg selv. Vil jeg skulke skolen en dag så KAN jeg gjøre dette - og det er bare meg selv det evt vil gå utover. I en jobb må jeg møte hver dag. Jeg må følge en stillingsinnstruks og jeg må prestere for at dem jeg jobber for skal nå sine mål. Jeg gruer fordi jeg vet at i dag stilles det veldig høye krav til prestasjoner i jobb. Som enslig er jeg et lett offer. Jeg KAN jobbe overtid - jeg er lett å spørre. Jeg må passe meg så jeg ikke havner tilbake i mitt eget prestasjonshysteri igjen. Jeg må der som så mange ganger ellers i livet finne den gyldne middelvei. Jeg må prestere likt med andre - jeg behover ikke prestere MER enn andre. Det blir min utfordring og det er det jeg gruer mest for.

Jeg er stolt over prestasjonene mine så langt. Ikke alle mennesker synes jeg HAR prestert så mye. Jeg har naboer og bekjente som mener at jeg kanskje bare har utnyttet systemet. De synes kanskje det er forferdelig at jeg skal få "gratis" utdanning som de gjerne kaller det, eller at jeg mottar trygd - så frisk som jeg er. "Du klarer jo å jobbe i hagen" har folk sagt til meg - og så ser de ikke at det er bare i de dagene jeg har vært frisk nok at jeg er der - eller at det å jobbe i hagen min faktisk er terapi for meg. De samme menneskene føler nok at de presterer mer enn meg fordi de "må jobbe for maten" og de må betale skatten som på en måte blir min lønn, og jeg gjør jo ingenting! De glemmer at jeg ikke selv har valgt det som er skjedd. De glemmer at dette også kan skje dem - eller noen i familien eller venner. De dømmer og så risikerer de å få sin egen dom rett i trynet selv senere.

Vi er heldige i Norge. JEG er heldig som bor i Norge. Vi har et system som fanger oss opp og tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke har klart å prestere. Slik er det langtfra i andre land. Trenger vel ikke gå lenger enn til Sverige før vi ser at de ikke har like gode opplegg. Allikevel er det lett for oss å klage. Men det er jo fordi vi rett og slett er bortskjemte.

Alle mennesker er på ulike nivåer og på alle nivåer må vi prestere. Prestasjonene på de "lavere nivåene" er ikke dårligere prestasjoner og prestasjonene på de høye nivåene - de ressursterke er heller ikke nødvendigvis bedre. Vi har alle ulike forutsetninger for å prestere og vi presterer på ulike arenaer.

Jeg bare tenker noen ganger at mine venner som ikke kanskje har så sterke ressurser, faktisk presterer mye mer ofte, enn andre - og får kanskje ikke tilbakebetalt etter hvor store prestasjoner de gjør. Men så tenker jeg også at det kommer jo an på hva tilbakebetalingen består av. Penger eller lykke. Som kjent er kan ikke lykke betales med penger.

Vel, dette var litt rotete (kanskje) tanker om prestasjoner og om det å prestere. Deler du tankene mine?

Hver jul skjer det.. Min allerede dårlige økonomi får seg en kraftig knekk.

Jeg kjøper gaver til mor, 3 søsken, og 8 onkelbarn og 3 grandonkelbarn + onkel og selvfølgelig venner. Jeg antar at 4500 er et reelt antall penger jeg må ut med. Jeg synes det er kjempehyggelig å kjøpe gaver, - ikke misforstå. Men det er en stor utgift for en som går på attføring og allerede får bare 66 % av en allerede dårlig lønn. Ikke synes jeg at jeg overdriver gavekjøpene heller. Jeg beregner sånn 200 kr på hver + litt ekstra til mor og søsken.

Ikke det at man skal regne slik på det når det gjelder gaver, men for meg er det et rent tapsprosjekt ;-) Til mine søstres eller brors familier bruker jeg 1000 - 1200 kr på hver familie og jeg får kanskje gaver igjen for maks 500. (nei, jeg sjekker ikke prisen på det jeg får...) Jeg er selvfølgelig glad for gavene jeg får og forventer heller ikke mer. Faktisk så har jeg sagt fra til alle i år at de kan bruke pengene å gi til de som trenger det mer enn meg.

Jeg nevner dette fordi det er et typisk bilde på hvordan det er å leve alene med ÈN lønn. ABSOLUTT ALT er dyrere når man er alene. Ett sted må jeg bo, og jeg bor i et lite hus hvor standarden ikke på noen måte er slik at en moderne familie med barn ville bodd her. Huset mitt kostet 650 000. Jeg betaler avgifter samme avgifter til staten enten det nå bor 10 eller ett menneske her. Tv-lisens, strømavgift, bilavgift, forsikring, vann og kloakk, søppel osv osv..

Skal jeg ut og reise må jeg betale ekstra for å få enkeltrom. Jeg får aldri noen singelrabatt slik familier får familierabatt eller pensjonister får rabbat. Enmanns-middagspakkene er for små til en og for store til en hvis man kjøper to. Og kjøper man to så blir middagen kjempedyr. Jeg tror enslige må kaste mye mer mat enn hva familier gjør. Å kjøpe seg bolig for en enslig i dag er nesten umulig - iallefall i byene.

Jepp - det oppleves urettferdig. Og det er sjelden man hører single mennesker kreve noe. Vi er meget sjelden tatt med i samfunnsdebatter. Dette til tross for at 803 000 bor alene. Det er hver 3 husstand (ensliges landsforbund)

Jeg går og handler mine julegaver med et ønske om å glede noen - og det er hyggelig å gi gaver. Samtidig tenker jeg hvor mye hyggelig jeg kunne gjort for meg selv med de 4500 jeg bruker - eksempel den sydenturen jeg aldri føler jeg har råd til.

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til både å være litt egoistisk og å gi gaver til mine kjære!

Dette skrev jeg i september i år på min forrige blogg:

Jeg ble født naken jeg - ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født - men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg - ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far - men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge - et blått armbånd, en blå lue - noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første “baggasje”. Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene “brummet” for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned “skråningen” og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en “arrangert” parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken…

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var “femi” så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt “Per” som “Kari”. Tror “Per” visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. “Per” likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til “Per” hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da… Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var “runkebevegelser”. Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i “Per” eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil… Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. “Per…” Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er…

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? - svarte de.

Hva så?????

(artikkelen er hentet fra http://www.nordlys.no/debatt/ytring/article3087870.ece )

Tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem droppet arbeidet med en egen stortingsmelding for enslige. Det ble begrunnet med at gruppen er så variert og uensartet at det blir vanskelig å finne felles tiltak.

Av Toril Eidstø, Ensliges Landsforbund, Målselv

Publisert  29.10.2007

Vi er 800.000 voksne single i Norge, og antall single har økt med 300.000 de siste 20 årene.

Mange er ressurssterke og tjener godt, men mange enslige sliter økonomisk.

Boligmarkedet er det viktigste hinderet å komme over for single. Med dagens boligpriser er det nesten uoverkommelig å kjøpe sin egen bolig med bare en inntekt.

Øvrige boutgifter som eiendomsskatt, kommunale avgifter, forsikringer, TV-lisens, aviser osv., skal også betales med en inntekt. Det urettferdige er at disse avgiftene er like store om man er en eller mange i husholdningen.

Enslige utgjør over en tredjedel av alle husholdninger i Norge. Mange aleneboere er å finne i gruppen av fattige, da samfunnet er innrettet på at man skal ha to inntektskilder. Det perfekte 2007-mennesket synes å være et parmenneske.

Nå er det er viktig at vi som er single og aleneboende organiserer oss, slik at vi får en sterk stemme som vil bli hørt av politikerne. Ensliges Landsforbund er en interesseorganisasjon hvor vi kan samles. Bare 3000 av oss har engasjert oss i Ensliges Landsforbund, og de trenger mange flere medlemmer for å få gjennomslagskraft. Nå må vi opp og kjempe for vår sak, slik at vi som er aleneboere blir hørt ved neste stortingsvalg!

La oss starte en aksjon! Meld dere inn!

Ensliges landsforbund er på http://www.ensliges.no, Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 OSLO. Telefon 22 09 17 10.

I dag er kanskje ikke det godt nok det eller?

På denne bloggen min deler jeg tanker jeg har. Ikke til å komme utenom at mange av temaene har dreid seg om homofili. Homofili er ikke hele livet mitt, men det er jo en stor del av det. Kanskje mer enn jeg egentlig vil.  Men det er det stort sett andre som sørger for. I bunn og grunn er jeg jo bare en enkel sjel - en enkel homo - som egentlig bare vil være i fred og leve livet mitt så godt som mulig. For mange er homofili et ømtålig tema. Et tema mange har masse meninger om,  men også et tema mange ikke mener så mye om - for det angår dem ikke. Tror dem. 

Man kan jo ha meninger om ting selv om det ikke angår en direkte. Selv enkle sjeler har jo meninger. Ikke alle enkle sjeler har interesse av å dele dem med andre. Man går og tror gjerne at man er ubetydelig - at man ikke påvirker - hva skal noen andre lære av mine meninger,  tenker nok mange.

Jeg er en enkel sjel som tenker. Tankene min er ikke fasiter. Tankene mine er tro, håp og bevisst virkelighet. Jeg prøver å si at jeg TROR det er sånn og sånn.. Noen ganger HÅPER jeg det jeg tenker er sånn eller jeg håper jeg tar feil. Virkeligheten er der. Men selv en virkelighet oppfattes jo så forskjellig. Det som jeg tenker er en virkelighet for meg.

Tankene mine kan jeg ikke slå andre i hodet med. Jeg hverken kan eller vil at mine tanker skal være gjeldende for andre - andre enn de som kan kjenne seg igjen eller som tenker det samme som meg. Min misjon er ikke å forandre mennesker. Jeg er jo ikke bedre enn andre så hvorfor skulle jeg forsøke å gjøre andre om til meg selv?

Alle mennesker er i utgangspunktet enkle sjeler. Men mennesker har motiver. Noen motiver er mer egoistiske enn andre. For noen er motivene bare å hjelpe andre - gi av seg selv - hele tiden.

Man bruker kanskje ikke vanligvis ordene enkle sjeler om mennesker som er egoistiske. Jeg synes ofte egoistiske mennesker er vanskelige sjeler. Jeg ser dem, jeg hører dem, jeg observerer dem og jeg ser ofte bare egoisme. En slags negativ egoisme som kanskje ofte må føre til løgner, bedrag og overtalelse. Jeg tenker at det må være slitsomt - uekte og gå å opptre falskt for å vinne noe. Enten det nå er lykke eller penger, eller bedre hverdager. Selvfølgelig vinner ofte sånne mennesker. Det er store sjangser for at vanskelige sjeler når sine mål. Ja for det er jo ofte enkle sjeler som blir offer. Som er lette å bruke.

Vanskelige sjeler bruker ikke andre vanskeligere sjeler for å oppnå noe. Det blir for vanskelig. Sånn sett er de enkle.

I dagens moderne virkelighet er det blitt stadig lettere for vanskelige sjeler å oppnå sine mål - som, som regel gjelder dem selv. I dag slipper vi å måtte stå ansikt til ansikt med mennesker. I dag er det lett å skjule vår dårlige samvittighet. Vi kan bare la vær å ta telefonen. La vær å svare på mail. Vi trenger så absolutt ikke møte noen. Vi er ikke hjemme. Døren er låst.

Enkle sjeler klarer ikke dette på samme måte. Men vår enkle sjel er truet. Vi er jo også moderne. Vi ser også fordelene. Vi har jo alltid vært litt mer anonyme enn andre. Vi stikker oss ikke frem.

Vel, de aller fleste gjør ikke det.

Jeg stikker meg jo frem. Jeg har begynt å si ifra. Jeg forteller nå tankene mine.

Jeg er en enkel sjel som mener at det å bry seg, det å blande seg, det å stå opp for seg selv og andre enkle sjeler og kreve å bli hørt på, respektert og likebehandlet, er en rettighet - selv om man ikke bruker vanskelige ord, vanskelige metaforer eller at man har en tykk bok skrevet for tusener av år siden som sitt våpen.

Jeg er ærlig. Jeg tåler å se mennesker i øynene. Jeg har ikke så mye å skjule. Jeg er hjemme når noen vil komme. Døren er åpen.

Jeg sitter ikke med fasiter. Men jeg sitter med erfaringer. Jeg har lært av livet. Ikke mer enn andre, men heller ikke mindre enn andre.

Jeg VIL være en enkel sjel. Jeg er stolt av å være en enkel sjel. Tror ikke man kan gjøre så mye galt mot seg selv eller andre når man er og lever enkelt.

Derav også navnet på denne bloggen: STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

Kjærlighet kan aldri bli galt. Selv overflod av kjærlighet kan ikke bli galt. Vi bør elske hverandre mer. Bry oss mer. Blande oss mer. Det er IKKE vanskelig!!

Positiv egoisme kaller jeg det. Enkle sjeler er lykkeligst når alle rundt oss har det like bra som oss.

Å være en enkel sjel betyr ikke at man er dum. Heller tvert imot.