Det er noe eget med fredager. Får lyst til å blogge, sikkert fordi jeg er glad. Husker fra da jeg var liten på syttitallet, og fikk være med min mor på jobb. Presis klokken fire sa alle de ansatte god middag! og gikk hjem. Da skulle jeg hatt en blogg. Det var slik en magisk måte å si morna på. De var så glade, jeg var sikker på at alle faktisk tenkte på mat da de sa det.  God middag, kjøttboller og spagetti! Jeg savner det. God middag, pannekaker og blåbær! Enkelte barndomsminner smaker ekstra godt. Hadde noen spurt meg da, hadde det sikkert bare smakt papp. Skjønner du hva jeg mener?

Det er rart hvordan ting man sier kan bli tolket på de merkeligste vis. Nå som jeg er voksen i tallet, skjønner jeg at de ikke tenkte på mat da de sa det. Jeg skal på tur med jobben, vi er seksten mennesker som skal på hytte. I går møttes vi for å planlegge. Silje kan jeg sove med, tenkte jeg. Snorker du, Silje? Hun snorker! Eller som hun sa selv; Ja og særlig når jeg er full, men da sover jeg som en stein så det er ikke noe problem.

Det er så deilig å ikke tenke, men så godt å være. Og nå er det fredag attpåtil. God middag! God fredag og helg! Hilsen Bamboosa, ein sånn feelgood-blågg.

Jeg har ikke noe å blogge om. Det er bare så ålreit alt sammen. Januar er bak, mai er foran. Jeg jobber ikke turnus i år, og det har gått opp for meg hva som er aller best med ikke å jobbe i hytt og vær.

Fredag! 

Foto: Moolight

I går var det en som sa hun syntes synd på sånne som meg, som må kjøpe seg lykke. Men det er da den samme lykken, er det ikke? Spiller det særlig stor rolle hvordan lykken kommer i hus?Jeg bestilte Vesken i går kveld. Den skjønneste lille veske, som skal romme både bærbar pc og penger til lunsjen. Særlig liten er den forresten ikke, men den er akkurat så liten at jeg var nødt til å legge min nye 17" ut for salg.

Man blir snever av å ligge i sengen dag etter dag. Fra lørdag til mandag var jeg kun opptatt av dop. Jeg førte lister og spekulerte i hvor mye større enn foreskrevet dose jeg kunne innta. På søndag tenkte jeg at grensen var nådd om jeg ikke lenger var i stand til å skrive. Da jeg våknet opp fra narkosen, spurte jeg legen om han hadde husket å kjøpe oppvaskmiddel. Han jattet med, men jeg ble skeptisk. Jeg sa det var rart å tenke på at vi var gift, for jeg kunne rett og slett ikke kjenne han igjen.

Tirsdag og onsdag bygde jeg fort av puter og dyner, med et lager av smågodt nok til å føle veldig dyp skam. Ville jeg skrevet om det dersom jeg følte skam? Er jeg blitt en filosof? Bør man blogge akkurat den dagen i året hvor hele ens ego ligger i en veske fra Moo? I dag morges leste jeg et blogginnlegg som fikk meg til å sette pris på livet. Jeg sitter i en gammel furuseng fra Ikea og har ikke kjent frisk luft på en uke. Jeg setter pris på livet, er lykkelig og gleder meg som et barn til det banker på døren. Det er som om jeg aldri mer trenger å ønske meg noe. Noen ganger er jeg tolv år. Og ikke særlig moden for alderen.

Jeg har en fin og ny maskin på fanget. Jeg kommer til det med bena. I går kjøpte jeg en bærbar pc. Det var en surrete mann som leverte meg maskinen, han hadde veldig stor tyggegummi og luktet støv. Jeg fikk en eske med maskin, la den i bilen, reiste hjem, åpnet esken, mistet haken og pakket ut en mye finere maskin enn den jeg hadde kjøpt. Den er veldig stor og veier det samme som en oppvaskmaskin. Jeg lot tiden stå litt stille slik at butikken stengte. Og så pakket jeg ut resten. Installerte litt mye, satte mitt preg på den.

Nå har jeg sendt en e-post, fortalt om det inntrufne, og sagt meg villig til å være hjemme på mandag mellom sytten og tjueto om de vil komme og bytte. Jeg er den lureste på to ben. Bena. De blir jo helt døde av å ha denne kolossen på fanget. Dette er litt som å få et gavekort på tre tusen kroner fra McDonalds. Man må på en måte kjenne litt etter om man virkelig er så glad som en skulle tro.

Nå har det gått sport i å sette mest mulig preg på maskinen. Når vi snakker sport. Jeg pleier å legge ved bilder, men bilder har jeg ikke på denne maskinen enda. Men så ryddet jeg nettopp i en skuff, og da fant jeg noen gamle bilder fra den gang jeg fikk andrepremie i en slags sportsgren.

Det har vært en ganske fin jul. Jeg har lånt den danske serien Matador. Det var så lange, fine episoder. Sytti minutter lange kanskje. Tjuefire episoder Matador og én jul. Mer er det ikke å si i dag, og jeg kunne nok ha spart meg det hele. Men to fine bilder fra glansåret 2005 fikk du i alle fall. Og jeg ønsker deg et godt nytt år. Det blir nok bedre enn det forrige skal du se.

Bamboosa minner for mye om en dagbok. Det plager meg at andre skriver bøker, filosoferer over livet, drøfter og konkluderer. Jeg har litt å lære. Jeg har blogget i tre måneder, så fort tiden går. Nå har jeg filosofert over hvor fort tiden går. Det kommer seg.