Og når alarmen går, springer vi. Hver gang er det like spennende å se hva som har skjedd. Noen ganger er det trist og vanskelig. Andre ganger er det lett å ordne. Og noen ganger er det bare hysterisk morsomt...

Med vingene som flottører
Panikkslagne rop fra badet vekket meg opp av mine egne tanker der jeg lå og hvilte.

-"Ka f..., Kari! Kom! Ka ska æ..??!"

Som vanlig så jeg for meg det verste. På badet bor nymfeparakitten om natten. Og hun hadde ikke fått slippe ut for dagen enda, siden kattene hadde fått lov til å ligge å dra seg litt ekstra på morgenen. Og, vel.. Nymfeparakitten er minst 11-12 år gammel, og i disse dager med død hund og skadet katt skulle det ikke forundre meg om Louise også plutselig la inn årene.

På badet fant jeg en lettere forstyrret kar som sto og dro opp smekken, mens han stirret storøyd ned i klosettskåla. Og etter en nærmere titt fikk jeg raskt bekreftet at Louise riktignok var nede for telling. Men hun var ikke død, nei. Hun lå med kroppen godt senket i ... vel, vann... mens hun brukte vingene som flottører.

Sindig som alltid (joda, jeg kan være selvironisk) bøyde jeg meg frem, tok tak over ryggen hennes og løftet henne opp. Imens forklarte Robert at Louise hadde prøvd å lande på hodet hans. Men siden han for tiden er så kort på håret, fikk hun ikke fotfeste og skled nedover pannen og ansiktet hans og falt som en sten ned i skåla.

Der ble hun liggende rolig mens hun tilsynelatende tenkte så det knaket. Men nå, når jeg tok på henne, bestemte hun seg for at dette ikke var noe blivende sted. Og hun var våt og glatt, så jeg mistet taket og hun tok til vingene.

Robert erklærte smådystert: -"Æ ha' pessa nedi der".
Og etter en liten pause kom det med enda dystrere stemme: -"Æ mått stopp å pess."

Vi ble stille begge to, mens det sank inn over oss hva det var som skvatt vått rundt ørene på oss. Riktignok hadde Robert rukket å stoppe strålen så fuglen ikke fikk seg en dusj. Men hun hadde likevel vært senket i ... vel .... Så når hun nå fløy rundt og rundt i forsøk på finne seg et egnet sted å stå og tørke, fikk vi oss en grundig og ufrivillig golden shower.

Det var da jeg brøt sammen i latter. Hva annet skal man gjøre? Og snart begynte Robert også å dra på smilebåndet. Den neste kommentaren hans fikk latteren min opp i hysteriske høyder, fordi det var akkurat en slik ting man kunne funnet på å gjøre i forskrekkelsen. For da hadde det jo hvertfall blitt rent...

- "Men hældi'vis trakk æ itj i snora."

---

Vel - Louise ble behørig trøstet, og alt og alle ble vasket med såpe, vann og en god porsjon godt humør. Det var tross alt bedre med en golden shower enn en nymfeparakitt som ble spylt ned i kloakken.

En halv time senere sukket Robert plutselig lykkelig, og sa "Nå kan æ gå og gjør mæ færdig". Og jeg fikk et lite anfall av latterkrampe igjen, da jeg skjønte hvor inderlig han hadde stengt igjen krana i forskrekkelsen.

Det er ikke vanskelig å forstå at man kan få problemer med vannlatingen av mindre.

Så nå pustet matmamsen dypt, og lot den lille kroppen tusle seg nedover stien alene. Når jeg hadde tråkket tre ganger rundt meg selv på verandaen, og han hadde vært borte ett halvt minutt, fulgte jeg etter så fort jeg kunne.

Nedenfor låven, like innenfor gjerdet nådde jeg ham igjen. Jeg satte meg på huk ti meter fra ham og sa "Nå må du passe på deg selv, og kom hjem til matmamsen igjen!". Og han mjauet, påsan, og kom tilbake opp bakken til meg. Strøk seg inntil bena mine, la kinnet i handa mi og mol. Så snudde han og tuslet ut i skogen. Og jeg gikk baklengs hjem, mens jeg fulgte ham med øynene så lenge som mulig.

Litt over to timer senere klarte jeg ikke å la vær å se etter ham. Jeg fant ham nede i hogstfeltet. Han lå og slikket sol oppå en stor grå stubbe. Og da han så meg, kom han springende. Litt skjev i kroppen og sliten i foten, men han strålte. Jeg satte meg i sola og så på ham mens han lekte. Klatret opp på en kampestein, smøg i bringbærkrattet og fikk kattenoia langs en stokk. Klorte og kastet seg rundt og rundt mens han lekte kriger.

Han var selvstendig katt igjen!

Når matmamsen gikk hjem fulgte han blidt etter. Han tagg til seg en skive servelat på vei gjennom kjøkkenet, og så krøp han opp i hvilesenga mi og sovnet med bena stikkende til alle kanter. Sliten og lykkelig.

Å ha tillit til at han klarer seg ganske godt selv
Man kan føle så mangt om når det er forsvarlig å slippe en bevegelseshemmet katt. Men for det første så er det veldig trygge omgivelser her. For det andre var jeg ganske sikker på hvor han kom til å gå. Men det viktigste av alt var å gi ham friheten til å finne den helt spesielle katte-livskvaliteten.

Man må ta så forsvarlige sjanser som mulig, og ha tillit til at de vet ganske godt selv hva de klarer. Men jeg kommer nok til å passe på godt det meste av tiden en stund til fremover. Og han får ikke ut om natta, når reven lusker rundt her. Lurven og reven er gode venner, og har jaktet mus sammen flere ganger. Men det får da være måte på fristelser for en rev. Musekollega eller middag... musekollega eller middag...

GRANSKOG
Granskogen som står inntil hogstfeltet har nok vært drevet med tynning og plukkhogst i mange år, og står nå og venter på å bli hogstmoden. Den er preget av lavurter, bokstavelig talt. Vegetasjonen mellom trærne er noen ganger så lav at man ikke blir våt på bena om det regner... Noen ganger er ikke et begrep så veldig mystisk :-) (Vegetasjonstyper i Norge og Kartlegging av Naturtyper)

Den veksler imidlertid mellom forskjellige typer lavurtvegetasjon. Noen steder er skogbunnen dekket av urter som virkelig er "lave" slik dere ser på bildet; av moser, gress og noen få urter. Andre steder er det bregner og hvitveis, eller lyng. Enkelte steder, særlig der det er bratt, er det bare mose. Og noen steder er det fuktig bunn, med frodigere vegetasjon rundt. Alt i en slags småmosaikk.

Det er en veldig vakker skog, som det er flott å gå tur i. Men det føles som en "rolig" skog, hvor det ikke er så mange arter og så mye liv. Helt til man begynner å se seg omkring.

Grevling
Det første vi møtte på var spor etter grevlingen. Den har gravd opp noe, sannsynligvis insekter. Jeg husker et år det var ekstremt mye jordvepsbol her i bygden. Både hundene og jeg tråkket flere ganger på dem, og ble stukket. Thelma mistet bevisstheten en gang pga mange stikk. Men hun kom seg heldigvis igjen. Det var nesten ikke mulig å bevege seg i skogen. Det var jordvepsbol i en tetthet på omtrent 1 pr 100m.

Utpå sensommeren skjedde det imidlertid plutselig noe. Det ene jordvepsbolet etter det andre var utgravd og endevendt. Jeg tolket sporene så godt jeg kunne, og kom til at det måtte være grevling.

Nå fant vi også flere steder i skogen de karakteristiske hullene etter grevlingen, der den har fisket frem meitemark. Meitemark står på hovedmenyen til grevling. Og den bruker snuten til å grave seg ned til marken. Jo kortere vegetasjonen er, desto lettere får grevlingen tak i marken. Resultatet etter søket blir en relativt rundt hull i bakken, hvor det ser ut som om noe har gått i sirkler for å bore seg ned. Dette er et ganske sikkert sportegn etter grevling. Det er altså ikke gravd, men boret "mykt".

En hovedvei for maur
Like bortenfor grevlingsporene kom jeg over en svak sti, og tenkte det kunne være en grevlingsti. Disse dukker opp enkelte steder i skogen, og markerer gjerne en territoriegrense, eller "innkjøring" til en spesielt god matplass, en latrine eller et hi. Men denne stien skjønte jeg raskt at var noe annet. Dette var en maurskogsvei til en enorm maurtue like bortenfor. Tenk at så små føtter kan lage så store stier, eller vei for dem, bare de er mange nok!

Skogsvei
Skogsmaurens skogsvei kom i et fiffig perspektiv når Lurven og jeg satte oss ved en menneskeskogsvei. Den ene slitt av tusenvis av føtter. Den andre gjengrodd etter år uten bruk. Det får meg til å tenke at vi mennesker skal vise respekt når vi er ute i naturen. Vi er på en måte gjester, for det er tydelig at det ikke er vi som bor her fast.

Sommeren er på hell
Hist og her fant jeg ørsmå tegn til at høsten snart kommer. Vel - soppen kan jo godt begynne tidligere på sommeren, men ved tørre sommere er det først nå når dagene blir kjøligere at det blir bekvemt med fukt til dem. I denne skogen står det lite kantareller, og ganske få sopp. Men noen vakre fargepletter er det innimellom her også. Slike som jeg ikke vet om er spiselige, men som jeg vet å beundre.

Rådyr som markerer?
I et relativt begrenset område fant jeg noe som sannsynligvis er markeringsgroper til rådyr. De viste tegn til å være i forskjellige aldre, hvor de eldste var nesten helt grodd igjen, mens det nyeste var åpen jord. Noe som moret meg litt, var at jeg akkurat hadde stått og studert en av gropene til hestene. De bruker småtrær til å klø seg på magen, og resultatet blir noe som kan ligne det hjortedyrene lager, men med en kløbusk i midten. Og den gropen jeg fant i skogen kan nok kanskje hatt begge formål, både markering og litt kløing, siden den også er like ved en deilig kløbusk. Noen ganger er ikke dyrene bare opptatt av markering, formering og slekt skal følge slekters gang... Noen ganger klør man bare littegrann... (hestene sitt til høyre)

KULTURMARK
På veien hjem gikk vi langs naboens beiter. Kulturmark er veldig interessant, og man kan fylle side opp og side ned med opplevelser, betraktninger og forvaltningsstragerier. Samt om arter og særtrekk ved akkurat disse naturtypene. Men nå var vi slitne etter turen og lå mest og luktet på gresset. Lurven mol i sola, så det sikkert kunne høres lang vei. Malingen hans blandet seg med hanenes galing på Brandhaug, og jeg lengtet hjem til litt å drikke og en hvil.

Der vi lå i gresset, like inntil en kantsone, fikk vi med oss noen få ting. En bille som så ut til å ha samme livsfilosofi som oss akkurat nå - å nyte solen. At høstfargene såvidt var begynt å vises her også. At blåklokker kan være fine hus og at ora var dekorativt pyntet av bladgaller.

Orebladgallene forårsakes av bittesmå midd. Midden lever av bladsaften. Men når jeg tittet nærmere på bildet, fikk jeg se en krabat som står midt inne i bladgallene... Kanskje er det ikke midd som har laget disse bladgallene likevel, men en bille? Dette vet jeg ikke nok om, og det ble for meg et lite mysterium som jeg kunne tenke over mens jeg lå i graset og tygde på et strå med handa godt inne i den glovarme, mette kattepelsen.

Over oss sto rogna igjen med alle sine rognbær. Og med skjegglav som dekorativt slør. Vi var kommet tilbake til utgangspunktet, like utenfor vår egen tomtegrense. Midt mellom granskog, beitemark og hogstfelt.

Livet er levelig for en fotlaus katt og en MEsyk matmams. Så lenge vi kan passe tempoet selv, og vi bare er friske nok til å bruke sansene våre, så har vi gode dager vi to.

Purr purr purr purr mjaaau

--

På grensen til hogstfeltet sto det mye rogn. Og da vi gikk forbi, kunne jeg ikke dy meg for å ta bilde for å vise at her er det mye rognbær i år. Og da kan man spørre seg: betyr det at det blir mye eller lite snø til vinteren? Noen sier at rogna aldri bærer tungt to ganger. Andre sier at når rogna bærer tung gir det mye næring før en streng vinter. Det må vel være til folk og dyr, det. Hvis det første er riktig, blir det lite snø til vinteren :-). Men om kulde sies det ingenting...

Som en oppfølging til ett av de tidligere innleggene mine hvor jeg skriver om frøspredning - les dette innlegget på nrk's naturside: Vakker og smart rogn.

Gjerdesmetten, gjerdesmetten - sladrehanken
Lurven og jeg tuslet videre, langs en gammel steingard frem til kanten av hogstfeltet. Der la Lurven seg ned og hvilte, og det tok ikke lang tid før "sladrehankene" hans kom.

I løpet av disse dagene har det hendt et par ganger at Lurven har lurt seg litt langt unna meg. Og da er det bare å skakke på hodet og lytte en liten stund, så er det alltids noen bevingede venner som sladrer.

Fuglene varsler hverandre om at det er rovdyr i sikte, og dette kan jeg også benytte meg av hvis jeg bare vet hvordan jeg skal lytte. Den samme metoden brukte jeg på jakthundene mine hvis de var ute en lang stund uten å gå i harelos (=når de bjeffer og springer etter haren).

I dag var det gjerdesmetten som sladret. Den holdt på med matsanking i grensen mellom hogstfeltet og skogen, og viste seg riktignok bare i silluett. Men denne silluetten så da også veldig ut som en gjerdesmett...

På nettet fant jeg etterpå et lydspor med sangen dens, og der gjenkjente jeg sladrehanken fra i dag.

På kanten av hogsfeltet bruker Lurven lang tid på å skue over sitt rike før vi går uti.

I øyet hans speiler hogstfeltet seg.

--

--

Selve hogstfeltet med sine stubber og trær
Et hogstfelt som begynner å få noen år på baken, har ihverfall et lokkemiddel til oss menneskene. Det blir rikt på bringebær, og er man heldig også markjordbær. Innimellom denne rikdommen finner man i et "godt" hogstfelt gamle stubber med nye beboere, nye småtrær, en og annen klynge med trær som har fått stå igjen og flere halvnakne døde trær som kan få fortsette å være bolig for de som setter pris på slikt husvære.

Ikke bare det, men slike stammer kaster skygge slik at det er fint for en liten katt å hvile like ved. Lurven ligger helt nederst til høyre på bilde nr 4 i serien under - en liten svarthvit prikk inne i skyggen. Ser dere nøye etter på tørrstammen til venstre ser dere hullet øverst på stammen. Nærbilde ser dere på bilde 5.

På noen av stubbene kan man lese at skogen sto lenge før den ble hogd, så trærne var begynt å råtne innvendig. Oppi stubbene har det begynt å vokse mose og gauksyre. Men jeg blir mest fasinert av det vakre nedbrytningen.

På kanten av hogstfeltet står store, mektige graner utsatt for vær og vind (se bildet av selve hogstfeltet, oppe til høyre). Men ett sted må det jo slutte....

--

Og hvem bor her?
Det første yrende livet vi møte er ei maurtue (skogmaur. PS - følg lenken til Maurkonkurranse 2008!). En av mange grunner til at gjerdesmetten er så jublende glad? Og det er mange andre insekter på hogstfeltet. Idag var det strålende sol, og humla suste. En av dem suste rett ned i bærbøtta mi.

Det var veldig mange sommerfugler. De var omtrent umulige å fange med kamera, så travelt hadde de det i solsteiken. Jeg klarte bare å "fange" en liten kamerat. Riktig nok litt pjusk i vingene, men i storform likevel. I tillegg fløy det forbi en neslesommerfugl, en stor knallgul type og talløse snøhvite.

Det var også øyenstikkere, snyltevepser, edderkopper, forskjellige fluer og en rekke andre arter som jeg knapt rakk å se før de svinset bort. Veps var det selvfølgelig også i hopetall. Litt dorske er de nå så sent på sommeren, og de flyttet seg pent unna veien for oss. På en stubbe fant jeg også en annen interessant liten krabat, en tege som syntes kameraet var underlig og skummelt.

Biologisk mangfold
Av andre dyr vi har sett i hogstfeltet tidligere, men som ikke var der i dag er elg og rådyr. Reven lusker også her, sikkert fordi det er endel mus. Vi har dessuten sett det gå gaupespor i snøen her. Men den passerte bare.

Dette er det vi har sett. I tillegg finnes det nok utallige arter som vi ikke ser. Grevlingen tusler nok her. Lurven og jeg så spor etter dem noen få meter inne i skogen på nedkanten. Hakkespetten sjekker kanskje tørrtrærne. Og noen har jo bodd i treet vi fant hull i, selv om vi ikke kan være sikre på om det var før eller etter at det ble hogsfelt her. Dessuten er det sikkert mange forskjellige fugler, insektsarter og en god del plantearter vi ikke fikk med oss til tross for at vi tok oss god tid. All bringebæra hypnotiserte oss en stund (rødme).

Hogstfelt i store flater kan redusere biologisk mangfold. Men hogstfelt er bra for noen arter, selv om det er dårlig nytt for andre. Er hogstfeltene så små, og slik hogd som her, så gir det kanskje mer rom enn det gjør skade?

Og ved må vi ha, og byggemateriale. Så da er det om å gjøre å få det beste ut av det. Og mangfold, det er jo også mangfold av naturtyper. Så lenge den ene naturtypen eller arten ikke går på bekostning av andre. Så jeg må innrømme at jeg trives med dette hogstfeltet, innimellom kulturlandskap, elv og granskog.

Lurven og jeg fikk hvertfall mye ut av det i dag. Og dette var bare halve turen. Så gikk vi inn i granskogen, og på beite og i kanter... :-)

(PS - alle bilder ble tatt av meg på turen i dag (copyright))

Hun sovnet så rolig hos veterinæren, med oss kjære rundt seg. Med det samme hun sovnet inn, begynte værhårene hennes å vibrere, som om hun luktet noe spennende. Kanskje gjorde hun det? Det vet vi ikke noe om, vi som er igjen.

Det er en rar dag. Hvordan skal vi dele hundepølsen når det plutselig bare er to? Hvorfor kommer ingen og forlanger kålrabbi når vi lager godis til hestene? Det er et savn, men ikke altfor vondt. For savnet er et resultat av at livet med Thelma var så fantastisk fint.

Tenk så heldige vi har vært! I sentrum står gleden. I halsen står gråten iblant. Men det er fint. Vi hadde ikke fortjent henne om ikke vi følte slik.

Jeg er så glad i deg, Thelma. Og kommer alltid til å være det.

Takk

Enn så lenge må matmamsen være med på tur, så vi kan føle oss trygg på at han ikke roter seg opp i mer trøbbel. De første dagene humpet han i rett linje ut fra gården, og forsto ikke helt at han ikke var like god til bens som før. Men nå har han tatt ned territoriet sitt til det er rimelig overkommelig (både for matmamsen og for ham selv), og koser seg med småturer rundt gården. Han holder godt øye med at matmamsen holder seg trygt i nærheten.

Det blir mye tid til overs for oss - følgesvennenene. Katte-brødrene klatrer og leker. Jeg blir stående å se meg rundt på alt som er spennende rundt oss.

Ekorn og ikkeno' kamera
Idag traff vi ett ekorn. En riktig vakker skapning. Først satt den høyt i en furu og spiste. Den kastet ned alt som ikke passet på menyen, til og med en stor pinne. Jeg sto og så på den en stund, og så tuslet kattene og jeg videre. Men da hadde ekornet blitt oppmerksom på oss. Den fulgte oss fra tre til tre lenge, mens kattene svinset nysgjerrig rundt trestammene og myste oppover til de fikk kink i nakken. Lurven la seg til på en liten høyde og fulgte interessert med.

Til slutt satte ekornet i en rasende skvatring. Jeg svarte så godt jeg kunne. Det er forferdelig morsomt å imitere låtene til forskjellige dyr man møter. Midt i all skvatringen min traff jeg visst noe han forsto, for plutselig ble han stille et stund og jeg kunne nesten høre han tenkte. Så kom det en siste rasende tirade, og han forsvant. Gudene vet hva jeg "sa". Kanskje at jeg hadde glemt kamera, så det var ingen vits i å posere?

Ikke bare flaggermus kan henge oppned
Noen meter utenfor granskogen ble vi stående en evighet under ei bjørk. Så jeg begynte å studere det grønne løvverket. Og der oppdaget jeg en liten krabat til.

Den hadde festet seg riktig godt under et bjørkeløv, og lå der og dormet. Vel, lå og lå... Den hang opp ned, og brydde seg ikke stort om tyngdekraften. Jeg hentet kamera, dro forsiktig ned greina, og foreviget den lille skjønnheten. Mon tro hva akkurat denne skal bli?

I kveld har jeg lett litt i en oversikt over norske sommerfugler i denne databasen, på siden lepidoptera.no og på en vakker oversikt over larver av lepidoptera i Nord-Europa her.

Den hadde en vakker blå strek langs ryggen, mørke flekker langs sidene og vakre små, nesten gjennomsiktige "ben" som stakk frem under kroppen. Si ifra om dere finner ut hvem den "skal bli" (humre - jeg ga opp å lete)

Men egentlig, som alle oss andre er den ikke bare hva den KAN bli. Den er hva den ER.

Innimellom gresstråene
Det er en stor opplevelse å være ute i naturen med mye tid til overs. Mens Lurven lå og luktet på gresset begynte jeg å titte på det yrende livet som fantes overalt. Edderkopper og fluer i gresset. En svart skogsnegl som ikke var fotogen i det hele tatt (snegler (Agder naturmuseum og botaniske hage.)) Jeg satt på kne en stund og så på den, mens jeg mintes en barneopplevelse der vi matet svart skogsnegl bak i hagen. Med brødsmuler. De gapte over smulene med store hvite munner.

Like bortenfor skogsneglen står frøkapsler og er bare dekorative etter at de har tømt sitt livgivende innhold rundt seg.

Har du tenkt på at bær er søte som en strategi for å få oss til å hjelpe dem med å spre frøene? Noen bær har frø som tåler at de går gjennom tarmsystemet til pattedyr. Andre foretrekker at fugler spiser dem, fordi de tåler deres fordøyelsesystem bedre. Da har de gjerne en strategi (smak) som tiltrekker fugler og ikke pattedyr. Jeg fant en kjempefin side om frøspredning her.

Men de gule blomstene som sto på andre siden av stien... De skal vi ikke forske og grave i, ei heller gi navn i dag. Det er viktig noen ganger at man bare nyter, uten å tenke så mye...

Skjer det ikke mye i skogen der du går?
Når man er ute i skogen slik, kan det hende man ikke ser noen dyr. Da er det morsomt å se etter spor og sportegn. Man kan for eksempel kjenne igjen ekornets gnaging på konglene. Når ekornet har vært på færde får konglestengelen et frynsete utseende fordi ekornet rykker kongleskjellene ut. Konglen ender i en spiss, og det ligger masse kongleskjell på bakken under der ekornet har sittet og spist. En mus spiser litt annerledes på en kongle, slik at den får en avrundet ende. Konglestengelen ser glattere ut fordi musa gnager av kongleskjellene. Og spiseplassen er mer skjult.

Det er mangt man kan lese av restene av en kongle. Og av mange andre ting i skogen. Les mer om spor og sportegn her.

Jeg håper dere koser dere like mye som meg :-)

--

*hvisker*

- "Hva ser du, Vilje?"
- "Jeg ser livet, matmamsen."

--

--

- "Hva ser du nå Vilje?"
- "Jeg ser deg, matmamsen."
- "Og jeg ser deg, Vilje."

Hunden Kira og katten Sylvester leker og leker dagen lang, mens harehunden Lilith sjekker at alt går riktig for seg.

Her er en liten FILMSNUTT for de som har lyst å se hvordan det også kan utspille seg når man er "som hund og katt".

--

Hva disse tre tenker?

Jeg tror kanskje det bare er lykketanker...

Jeg tror dere skip er fylt med et ord på L - Lykke.

Og hvem sier at man ikke kan være venner?

--

Katten Mio og nymfeparakitt Louise deler en skål med fisk:

--

Lurven ligger og friskner til i matmamsens fang mens Louise sitter og nyter nærheten og litt kos:

--

"Men tankene mine får du aldri", sier Lurven og Mio.

De vet ikke de, at matmamsen og matpapsen har ekstraordinære evner. Noen tanker kan vi lese, nemlig....

--

Men da kan jeg jo vise frem trivselsflekkene hennes :-)

--

Man er ikke helt sikker på hva trivselsflekker kommer av. Men muligens har hesten et anlegg for å få slike flekker, og når kosthold er optimalt og hesten er sunn og frisk (og hesten dermed sannsynligvis trives) så kommer de til syne.

Uansett så synes jeg det er veldig fint!! Og et betryggende tegn på at vi gjør ting rett, vi hesteamatørene.

Vilje begynner å bli stor, og det har skjedd store endringer med henne. Man kan se at hun begynner å bli lys. Hun er hva man kaller avblekbar skimmel, etter hva jeg har lært. Alt dette er nytt og spennende for oss. Det vil si at hun var født mørk, men kommer til å få flere og flere hvite hår for hver hårfelling til hun blir hvit. Hun har allerede fått veldig mange hvite hår, og ser grålig ut.

Vilje er veldig vakker, synes vi. Og det synes hun selv også. Hun er en liten primadonna, og mener hun kan gjøre det meste av hva hun selv vil. Når vi sier at det ikke er riiiiktig helt slik blir hun forundret. Og så blir hun fornærmet og går sin vei.

Det skal bli veldig spennende å begynne med dressur etter hvert. Foreløpig får hun lære at det ikke er lov å sparke eller bite, at vi skal kunne ta på henne over alt og løfte benene og ta på grime. Det er utfordring nok så lenge, synes vi. Og det er et stykke igjen til mål. Matfar kommer gjerne lenger enn matmor. Matfar er en klar favoritt hos Vilje.

Vi presse ikke på så mye, men prøver å rette oss litt etter de store hestene. De tvinger henne sjelden til noe, og har bare såvidt begynt å irettesette henne når hun gjør noe galt. De synes hun er en baby, og da lytter vi til det. De store hestene er jo våre beste lærere.

De lærer forresten Vilje en hel masse omkring samhandling med mennesker også. Når vi gjør noe med Vilje som hun ikke liker og hun prøver med hele kroppspråket sitt å skrike til de store hestene at "de er slemme, de er slemme, hjelp, ta dem!", så viser de andre henne med hele kroppsspråket SITT at det ikke er farlig og at vi har lov til å gjøre slik. Så om Vilje steiler og springer i sin slosskamp med oss (som da vi måtte sjekke sårene hun hadde på mulen) står gjerne moren og spiser ved siden av, uten å rikke på et øre.

Men om noe virkelig ER skummelt, da går de voksne hestene mellom Vilje og farligheten. Jeg ville ikke vært den som gikk inn for å skade Vilje, for da hadde jeg nok fått smakt at hun har mektige omsorgshester rundt seg.

Det Vilje er best til er foreløpig å springe. Hun springer av glede, av trass, i lek og på alvor. Nesten alle følelser kan uttrykkes ved å springe. Fort, fort, fort og fortere enn fortest!

Hvordan kan man unngå å bli forelsket i henne?

Dyreungene begynner å klare seg selv. Bare noen få av dem er småtasser enda. I stærkassen vår ligger et kull med tårnseilere. De tar seg god tid i redet. De skal fly et langt liv når de kommer på vingene. Tårnseilerne lever det meste av livet i luften.

Lurven er ikke lenger overrumplet av at kroppen ikke vil være med. Han humper ut på tur et par ganger om dagen. Matmor følger våkent etter, med en fjøskrakk i neven så hun kan hvile iblant. Vi er et underlig par. Men nå begynner Lurvens siste bakfot også å få igjen førligheten. Snart vil vi ikke se tegn til at han var lam i halve kroppen for en uke siden.

Men han blir fort sliten, og nyter å sitte litt sammen med de andre dyrene for å bare se livet tusle rundt ham iblant. Mon tro om han selv noengang var i tvil om hvorvidt han kom til å bli frisk igjen? Jeg tror ikke det.

Kyllingene har blitt store nok til å få gå på tunet. De kaster seg overlykkelig over blomsterbedene og finner ny jord å sandbade i. Det er spennende å utforske verden utenfor hønsegården. De finner et skilt og skakker på hodet:

- Hva står det, matmor?
- Joda, dere er på rett vei. Det står chicken crossing.

De klukker og bruser med fjæra. Om nebb kunne forme et smil, så hadde de garantert smilt fra øre til øre. Hun er merkelig den matmora deres, som tror høner kan lese.

Og midt i det hele kommer elgen (filmsnutt). Han tusler inn og ut av skogen. Napper en munnfull her og en munnfull der. Han bryr seg ikke stort om at det yrer av fremmed dyreliv og menneskeliv bare noen meter unna. Han tygger og glor. Man kan se AT han tenker, men ikke hva.

Naboen kjører en tur forbi med traktor. Han ler av elgen som ikke blir redd, og hilser til høyre og venstre. På både folk og okse. Vi hilser og gliser tilbake. Elgen spiser raigrass så vommen er stor og blank. Mon tro om han vet at det er naboen som står for gildet? Sannsynligvis gir han blaffen. Skaperverk er skaperverk og gress er gress. Elgen kjenner ikke de tekniske detaljene, og har heller ikke tid til å lære slikt. Han har det travelt med å nyte livet.

Det er en vanlig sommerdag, og lykken smiler til oss. Vi smiler mette tilbake.

Nr 2!!!

DET kan de lagre i nasjonalbiblioteket!! Lurven sin nr 2 er en norsk kulturarv! Kanskje jeg skulle rammet den inn?

Se hva VG skriver om at det vi blogger blir liggende i nasjonalbiblioteket til evig tid...

Nå gjorde han nr 2 innomhus, men hvis han hadde "gjort det" da vi var ute på plenen for litt siden, så hadde dere kanskje kunnet zoome inn for å se. For når du er ute i dag, så er det best du er på rett tid til rett sted. Storebror ser det, bare se på dette, som jeg fant i Dagbladet.

Men det er vel kanskje ingen satelitt, flykamera eller helikopterkamera som bryr seg om at Lurven og jeg går en tur på plenen og venter på nr 2. Eller.... (hører dere skrekkfilmmusikk i bakgrunnen, eller er det bare meg?)

Han har fått en liten bedring i føttene. Han løfter dem greit selv. Den ene klarer han å humpe litt på. Den andre henger slapt. Men når han ligger og hviler, plasserer han begge der han vil. Han løfter dem til og med opp på foten av skrivebordet mitt. Og når han sover rykker det litt i begge.

Nå har jeg akkurat plaget ham litt, for han har ikke vært på do i hele dag. Han drikker litt jevnlig, og spiser bittelitt når matskålen holdes foran ham. Men ingenting kommer ut igjen.

Det er skummelt når slike pjuske dyr ikke vil på do. Jeg har satt en tissekasse til ham, men den vil han ikke oppi. Så la jeg håndkleet han tisset litt på i bilen, på gulvet og la ham forsiktig på den. Han snuste litt på den, men ville ikke reise seg, stakkar. Men tisse må han jo.

Så jeg gjorde meg hard, løftet ham opp og bar ham ut i låven til et sted kattene går på do, selv om de ikke får lov. Der satte jeg ham ned, og han virket interessert. Jeg gikk et stykke unna, og da reiste han seg plutselig på tre føtter og humpet seg ivei innover i låven. Jeg fulgte forsiktig.

Og der - et sted jeg en gang har satt en tissekasse for utebruk - hoppet han oppi og huket seg ned. Han satt og satt og jeg håpet og håpet. Og da han hoppet ut og la seg utenfor, gikk jeg bort og sjekket.

Uff. Det var tørt. Jeg kunne grått. Jeg begynte å tenke dyrlegevakt igjen. Trist bøyde jeg meg ned for å bære ham inn igjen. Og han var våt!!! Jippy!! Han hadde ikke klart å plassere den verste foten,og hadde tisset på seg selv isteden for i kassen.

Sjelden har vel noen blitt så glad for en tissevåt liten katteskrott.

Så nå sover han godt på sauefellen sin igjen. Elskede lille Lurven min. Kanskje vi skal klare dette, vi to.

Så jeg har lett etter Lurven noen dager allerede. Det føltes som om noe var galt.

Klokken fem i morges bjeffet bikkjene, og da jeg kom ned fant jeg Lurven på innsiden av kattedøra. Først hilste vi gledesstrålende på hverandre, men det tok bare sekunder før jeg så at han var skadet til tross for at han mjauet så blidt. Han var lam i begge bakbena og i halen og det var tydelig at han har slept seg hjem.

En rives nesten i sønder med det samme man skjønner at noe er så forferdelig galt.

Da veterinæren kom på jobb i morges satt Lurven og jeg i bilen utenfor klinikken. Og det er håp! Veterinæren fant ikke noe brudd eller tegn på skader. Så vi tror han har fått en smell som har gitt en hevelse ved ryggen. Hevelsen trykker sannsynligvis på nerver og gir lammelse. Så nå får han kortison og ligger i ro for å komme seg. Vi håper inderlig at det går bra.

Han maler så snart han ser oss, og har tydeligvis ikke smerter. Han reiste seg faktisk såvidt på den ene foten allerede hos dyrlegen. Utover dagen har han fått litt krefter i den ene foten og i halen igjen.

Vi tror han har blitt påkjørt, har sittet fast i klem, har hengt fast et sted eller har falt. Det er tusen farer for slike små puser. Men det viktigste er at det er tusen gleder for slike små puser også. Idag er stemmen vår, freden på badegulvet og en kjærlig hånd som å være i himmelen for Lurven.

For meg er lykken å vite at vi har hatt så mye godt sammen, at vi fremdeles har en sjanse til mer lykke, og at han er HER - hos meg hvor han kan få stell. Det er fælt er å føle at noe er galt, og å ikke finne dem.

Bilde: Lurven i skuvsenga mi. Jeg var sengeliggende den gangen, så det ble knyttet nære bånd. Louise prøvde å være med på oppdragelsen en stund, men måtte gi opp når kattungenes jaktinstinkt slo til. Her er imidlertid Lurven fremdeles blåøyd og naiv. Fotograf: min far.

Da man var ung var kattastrofene liksom små og håndterlige. Ja man kunne praktisk talt gi et sniff i hele trusselen.

Men i disse dager, når man har litt mindre overskudd og energi, så er det akkurat som om kattastrofene vokser en regelrett over hodet så snart man legger meg ned for å ta en blund.

Ja så sannelig. Når man tenker tilbake var ikke kattastrofene den gang en brøkdel så store som i dag.

Nede på kjøkkenet tittet fem skyldbevisste dyr på meg. Den eldste hunden, Thelma, smatt opp i 2.etg for å gjemme seg. Det er skummelt når noen har gjort noe galt og matmor blir oppgitt...

Den yngste hunden satt og så på en katt oppå kjøkkenbenken med en mine av "Det er DEN som gjør det. Jeg har ikke gjort noenting...". To katter satt på gulvet og så på alt annet enn kjøkkenbenken. Og en katt satt i på benken og nistirret på vannkokeren.

Aha - flaggermus
Så jeg gløttet bak vannkokeren, og der lå det en flaggermus. Den hadde klemt seg ned i sprekken mellom vinduet og kokeren. Jeg tok en stor fyrstikkeske, tømte fyrstikkene ut på benken og fanget flaggermusen forsiktig inni, slik man gjør med humler og veps. Den skrek som en lemen. Jeg tittet som snarest over den og sjekket at den var uskadd. Så ga jeg alle kattene og hundene et irettesettende blikk, trasket i halvsøvne opp på soverommet igjen, og slapp det vakre vesenet ut soveromsvinduet. Det var flott å se den folde ut vingene og fly.

Så stupte jeg til sengs igjen. De merkeligste opplevelser kan komme til de merkeligste tider av døgnet.

Det er mulig flaggermusen hadde kommet inn av seg selv, noe som har skjedd før. Vi har ikke flaggermus i huset, men det er ganske mange rundt omkring her. Det kan også være at den ene katta vår hadde klart å fange den. Jeg har sett den hoppe opp i luften etter dem når de dukker ned mot ham. Det får være måte på å bli provosert når man er katt. En flygende mus, hvertfall i navnet. Han MÅ jo nesten gjøre noe.

De to gangene jeg så den få tak i en, kom den til meg med dyret uskadd inne i munnhulen. Jeg berget dem, selvfølgelig. JEG har jo lest lovene og reglene. Nå har jeg forklart ham at de er fredet, så jeg satser på at han slutter med det der. Uansett ser det ikke ut til at han riktig vet hva han skal gjøre med dem når han først har fanget dem, så det har gått bra for flaggermusa hittil.

Hønsehus på gangen
En av kattene kom forresten hjem med en rugde en gang. Den KAN han ikke ha båret inne i munnhulen. De er store i forhold til en katt! Han hadde tredd hele den store fuglen med det lange nebbet inn kattedøra, og der sto den forfjamset og uskadd da jeg sto opp. Og det var ikke en katt i syne. Rugden sprang rundt i det trange rommet til den traff veggene med nebbet, og syntes verden var blitt merkelig trang. Jeg løftet den opp, sjekket den og sendte den uskadd ut i verden igjen. DA kom katten, og var tydelig fornærmet! Den hadde jo LAGRET den flotte steika. Og så SLAPP jeg den ut! Panneklask.

Dagen etter satt det en spill levende fuglekonge på samme sted. Jeg, som atter en gang var litt i halvsøvne og ikke tenkte meg ordentlig om, strakte ut en finger så den kunne gå oppå slik nymfeparakitten pleier å gjøre.. Hans majestet var tydeligvis like forfjamset, for han klatret momentant opp på fingeren. Så sto vi der, fuglekongen og jeg, og så på hverandre. Jeg åpnet døra og gikk ut på verandaen og etter å ha trippet litt på fingeren tok han til vingene og forsvant over låvetaket.

Jeg holdt en liten forelesning om at katter ikke holder "hønsehus" med levende fugler på gangen. Det er det vi mennesker som gjør - i fjøset! Katter får kattemat, og trenger ikke fange sin egen mat!!

Kanskje det hjelper med hypnose?

D-U
L-I-K-E-R
B-A-R-E
K-A-T-T-E-M-A-T.

Jepp. Det kan jeg prøve. Jeg hadde ei venninne da jeg gikk på barneskolen. De bodde i verdens herligste hus helt nede ved sjøen i Tønsberg. Hun kunne hypnotisere katter, hun. La dem på rygg i fanget sitt og gjorde noe med fingrene. Så ble de stille som om de sov med åpne øyne, og hun kunne legge dem ned ved siden av seg og gå fra dem. Etter en liten stund kom de til seg selv igjen, og satte seg opp med et forvirret uttrykk i ansiktet. Så labbet de etter henne for å se hva hun drev på med nå...

Men inntil jeg lærer denne evnen, holder jeg gjerne kattene innendørs på natten i den mest produktive fugleungetiden.

Mus i alle hus
Men- det er jo bra med musefanging, da. For med fjøs og foring av husdyr, så kommer det mus. Og hadde det ikke vært for kattene hadde vi vel druknet i dem.

Men, jeg kan ikke noe for det...det er bra med musefanging så lenge jeg slipper å se det.... De jeg ser bli fanget, de redder jeg. Jeg fanger dem med hendene og springer bort til låveveggen. Der sender jeg dem tilbake inn i grunnmuren mens jeg hvisker "Fort deg, du er fri - gjem deg".

Å være inkonsekvent er en rettighet, mener jeg...

Men de biter, tullingene. Når jeg åpner handa henger de der etter tennene med bena dinglende rett ned langs kroppen.... Så jeg må riste handa forsiktig og gjenta "du er fri" flere ganger. I mens sitter kattene gjerne ved siden av og følger interessert med... Hele "løp fri" scenen blir liksom mer komisk enn romantisk når musa ikke vil slippe handa med tenna'. Jeg kan neste se kattene le...

En gang sprang det en mus over stuegulvet med fire katter og to hunder bak seg. Jeg klarte å fange den bak tv'n et sted. Men det ble litt ukontrollert fanging siden den sprang opp ermet på genseren. Jeg strammet genseren rundt livet så musa ikke skulle springe ned i buksa - og fortet meg ut til låveveggen. Selvfølgelig med den vanlige tilhengerskaren av katter bak meg. De ville jo se hvordan dette kom til å gå.

Vel fremme ved låveveggen skulle jeg ha musa ut av genseren igjen. Og det var ikke bare bare. Musa sprang rundt på bare huden der inne, og jeg så nok sannsynligvis ut som om jeg danset breakdans der jeg buktet meg for å holde musa på "det laveste punktet så nær en utgang som mulig". Mens jeg hele tiden tenkte "ikke bit, ikke bit, værsåsnill og ikke bit". Særlig når den løp over ... vel, dere kan jo gjette på hvor jeg HVERTFALL ikke ville bli bitt..

Men det gikk da bra. Plutselig smatt musa ut av ene ermet igjen, og inn i låvemuren. Kattene var imponerte.

Heldigvis begynner kattene å bli eldre og latere, så de tar sjeldnere dyr.

Hands up!
En dag jeg kom inn i stallen hadde den ene katten fått en mus inn i et hjørne. Katten satt på katters vis og var fjern i blikket, mens musen praktisk talt sto med forlabbene over hodet og lente seg mot veggen. Det lignet en velkjent tv-scene hvor noen må stille seg mot veggen for å bli ransaket. Da jeg kom inn snudde både musen og katten på hodet og sååå på meg. Så jeg gikk resolutt bort, løftet musen opp og gikk forbi katten til nærmeste sprekk i gulvet. Der sendte jeg musen ned, men beskjed om å tenke seg litt om før han gikk for langt unna musehullet igjen. Og ærlig talt - når en katt brøler "hands up and spread them" så kan det kaaaanskje bety at den ikke orker å springe etter mus lenger. En riktig klok mus vet at når man hører katten rope slikt, så skal man ikke stoppe og strekke hendene over hodet!!

Katten rørte seg ikke før musen var borte. Men da sukket den og gikk. Det er ikke lett å gjøre jobben når man er katt og det stadig er slik utilbørlig innblanding fra matmor.

Hvorfor denne kjærligheten til kattene?
Det er mange grunner til at jeg er så veldig glad i kattene. En hovedgrunn er nok at jeg har de tett innpå meg, jeg får med meg deres særegenhet og personlighet. Jeg føler omsorg for og glede over dem.

En annen ting er at de har et spesielt instinkt for å trøste og passe på meg når noe skjer. En gang jeg brått ble svært syk og falt sammen på stua, kunne jeg etter en stund høre det tikke og gå i katteluken. Jeg hadde akkurat sett kattene gjennom vinduet, og visste at de ikke hadde vært i nærheten da jeg falt sammen. Likevel kom de. Den ene etter den andre. Og de tuslet stille gjennom huset til de fant meg, og der la de seg tett inntil alle sammen. De lå der så lenge jeg ikke klarte å reise meg. De mol og holdt vaktsomt øye med omgivelsene.

En annen gang ble jeg svært trist på grunn av noen vonde ting som skjedde. Jeg satt på låvebruen og gråt. Da kom kattene og la seg rundt meg i en perfekt liten ring. Hver katt lå med ryggen til meg og voktet sin himmelretning. Om det hadde kommet noen som ville meg vondt akkurat da, måtte de nok gå forbi fire kampklare katter først. Så snart jeg begynte å føle meg bedre, tuslet de hver til sitt for å gjøre slikt katter gjør når de ikke er på jobb.

Jeg har også opplevd at kattene viser spesiell omsorg for andre mennesker. Vi kan få besøk av noen som har sine egne problemer, og det er akkurat som om kattene vet at de trengs. Det kan være en spesiell katt som fotefølger og tar seg av akkurat dette mennesket, mens neste mann kan få spesialbehandling av en annen katt. Og det gir meg en spesiell glede å se båndet de lynraskt knytter ved å ta reell kontakt med den det gjelder.

Noen ganger føles det virkelig som om de er oversanselige.

Helseeffekt
Det er gjort undersøkelser på hvordan dyr påvirker menneskets helse. Artikkelen "Dyr kan helbrede" (lenke) i Mat og helse er veldig gjenkjennelig for meg.

Her skriver de også om hunder og hester. Og igjen - jeg kjenner meg mye igjen.

Jeg må til tider bruke rullestol. Det er tungt å venne seg til, men med rette hjelpen blir det litt lettere. Denne historien skrev jeg for noen få uker siden:

Idag var vi på tur med alle hestene. Vi hadde ei her som red den største hesten, Pippo. Føllet løp løs og moren ble leiet. Det var en lang tur i skogen. Pippo var veldig flink ridehest. Tok mye hensyn og koset seg. Hun passet også på føllet som om det er hennes eget, så Vilje holdt seg rett i hælene på henne. Mens moren fikk litt pause og luntet bak og nappet gress.

Jeg kjørte permobilen min (= elektrisk rullestol), og var spent på hva hestene ville si om å være på tur med stolen. Det var en smal skogsvei, og den summer og skrangler og hopper jo litt. Jeg har vendt dem til å se meg i stolen, og har kjørt på beitet deres. De to minste har vært og snakket med meg, men Pippo har holdt litt forsiktig avstand og blitt stresset hvis jeg har vært for nære. Hun har ikke helt skjønt det der.

Men det viste seg å gå kjempebra. Vi trente på at jeg kjørte foran og bak, at hestene passerte meg på den smale veien, og at jeg gasset opp og kjørte forbi dem. Jeg ble så glad fordi det gikk så fint.

Og så hendte det helt store. Jeg gasset på forbi Pippo, og satte full fart på stolen for å komme meg foran for å ta bilde. Og så slapp rytteren Pippo i trav. Og hun la ivei etter rullestolen. Jeg snudde meg halvt og ropte oppmuntrende til henne. Og så travet hun opp på siden av meg. Hver gang jeg tok blikket fra skogsveien og så til siden, hvilte det lykkelige hesteblikket i mitt. Vi suste innover skogsveien, side om side. Rytteren lot oss få ha stunden for oss selv. Hun var bare med, stille og trygg der oppe på ryggen. Og Pippo STRÅLTE.

Hun sprang med mamma'n sin! Vi sprang!

Da jeg stoppet kom hun for første gang helt inn til stolen og la hele den lykkelige, varme mulen i hendene mine.

Har dere hørt ordene; "Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet"? I det øyeblikket så tok jeg pulsen på hele det store, fantastiske livet.

Jeg takker og takker så inderlig for lykken og for kjærligheten.

Og hundene? Hundene kunne fått sitt helt eget innlegg. Det samme med nymfeparakitten.

Men nå begynner vel dette innlegget å bli langt nok?

For i ethvert paradis er det slanger. I denne sammenhengen er det blodsugende insekter. Hestene ser ut til å være delvis immune i år. Vi gir endel urter som skal hjelpe dem litt mot insektsplagen. Så i motsetning til i fjor kan de i år stå rolig og tygge med drømmende blikk største deler av dagen. Men det er likevel godt med en pause innunder tak imellom. Dit følger ikke blodsugerne etter.

Den andre slangen i paradiset er fedme. Heldigvis er det riktig grovt for på beitet, så de blir vomfull uten å få i seg for mye næring. Vi følger med på at de ikke skal overspise seg. Det er ikke bare mennesker som sliter med slikt. Om hestene overspiser, blir de ikke bare tykke, men kan få problemer med hovene sine. Vel - igjen er det ganske likt oss menneskene. Folk med sukkersyke kan for eksempel få problemer med bena pga nedsatt blodsirkulasjon.

Med godvilje kan man vel få til to blåner bak hestene (og mange "grønner"). Men to blåner er bedre enn ingen blåner. Humre. Jeg husker godt da jeg var jentungen og oppdaget vannfarger og "de syv blåner". For en herlig utfordring det var å male blåne på blåne, med den rette fargenyansen til å skille dem ad. Blågrønt skjær i det nære, og lysere og lysere blåskjær ut så langt øyet rakk.

Lese mer om insekter?
Er du en av dem som alltid er i tvil om hva som er klegg og hva som er blinding? Her kan du lese mer om de forskjellige sommerinsektene. Husk at wikipeda er et oppslagsverk hvor "hvem som helst når som helst kan redigere en hvilken som helst artikkel". Så om du leser for vitenskaplig bruk, så kan det lønne seg å dobbeltsjekke informasjonen. Men når det er sagt, så synes jeg wikipeda kommer med mye god, folkelig informasjon. Det samme gjelder forskjellige bloggere på internett. Så les og grøss av hjertens lyst!

- klegger
- hestbrems/magebrems
- knott
- mygg

Men etter en rask sjekk og en aha opplevelse omkring de mystiske lydene jeg hadde hørt den siste halvtimen, kunne jeg konstantere at hun var inne. Siden jeg var så pjusk på den tiden at jeg ikke klarte å tenke meg ordentlig om når ting kom brått på meg, kom hennes alibi ut noe slikt som dette:

- "Nei, det kan ikke være Lilith. Hun ligger i stuevinduet og tygger på en tampax."

Det var egentlig en hel pakke nyinnkjøpte tampax, men DET var det jo ikke noe poeng å si. Og - øh - når jeg tenkte meg om så var det jo uansett særdeles klønete å fortelle akkurat hva hun holdt på med. Det var bare en måte å berge seg på, og det var ved å fortsette tappert med den argumentasjonen jeg hadde startet. Så jeg fulgte den vage logikken som jeg et øyeblikk hadde ant der et sted, og med flagget til topps kom jeg med følgende konklusjon:

- "Hun er nok så tørr i munnen nå at hun ikke kan lose..."

---

Etter den litt i overkant tørre tyggeopplevelsen, gikk Lilith heldigvis over til hundetyggeben. Og jeg går fremdeles rundt og håper at naboen er en av disse mannfolka som ikke er helt sikker på hva tampax er.

* LOS. For de av dere som ikke er vant til slik jakt, så betyr altså los at hunden bjeffer mens den springer i sporet til viltet.

En dag på sommeren i fjor var matmamsen (jeg) ikke i noe særlig til form. Hun fotet seg dårlig, og vet jo da av erfaring at hun kan bli så dårlig at hun faller og ikke klarer å bevege seg. Men så hadde hun en liten time midt på dagen da fornektelsen satte inn. Og i løpet av den tiden klarte hun å rote seg ut på beitet til hesten i et eller annet ærend som hun fikk for seg at var nødvendig (ingen forstår helt hva matmamsen tenker på noen ganger).

Og så falt hun jo sammen på beitet, da. Pippohesten sto og gresset litt nedpå beitet. Og det tok ikke lang tid før hun så at mamsen lå ubevegelig ute på beitet. Og grisen var ute!

Potensiell rovgris som kanskje kan fly, her som en svart klump sånn ca midt på inngjerdingen ved låven...

Pippohesten, som fremdeles bestemt kunne huske å ha hørt at griser er rovdyr, ble aldri så lite stresset av at mamsen lå der aldeles uten å kunne forsvare seg. Så Pippohesten fant ut at her var det bare en ting å gjøre - hun måtte ta på seg rollen som The Doktorhest! Enhver matmams trenger en superhelt (superhest) noen ganger, nemlig. Det er noe alle vet.

Doktorhesten kom springende som en stor bekksvart skygge med man og hale som den flotteste hulder.
Med store mørke omsorgsfulle øyne..
og store mørke tunge ben...

Mamsen så henne i øyekroken der hun lå, og var ikke helt sikker på om det hele var så betryggende egentlig.

Det første Doktorhesten gjorde var å diagnostisere. Hun bet tak i tåa mamsen sin sko - løftet foten hennes og slapp den igjen. Og dunket av foten som falt som en stokk, fikk Doktorhesten til å dra den fullstendig korrekte konklusjonen "akutt slapphet".

Doktorhesten hadde lært sikring av ulykkesplass - og tok en runde rundt beite for sikkerhets skyld. Spesielt tok hun noen raske runder bort til grisen, vurderte høyde på gjerde, lengde på griseføtter og avstand til evt bytte - og fant at rovdyrtrusselen ikke var umiddelbart overhengende (Doktorhester bruker alltid store ord).

Doktorhesten tok deretter en tur bort til matmamsen igjen for å sjekke ståa. Mamsen prøvde på nåværende tidspunkt, etter å ha lyttet til intens patruljering med stigende uro, å reise seg. Uten særlig effekt. Hun klarte slettes ikke å fote seg. Mamsen hadde også meget rare lyder "uaouaouao - uæ", fordi hun var litt følelsesmessig satt ut av å ligge rett ut med en stor Doktorhest springende rundt henne. Mamsen hadde visst ikke forstått at hun var i gode hender.... eller hover, ettersom man ser det. Tårer sprutet, og Doktorhesten sjekket matmamsens kinn med myk mule, før hun for sikkerhetsskyld sikret ulykkesplassen en gang til.

Så tok Doktorhesten en beslutning. Det var på tide å flytte matmamsen. Hun stilte seg trofast over mamsen, og bød frem manen. Så når mamsen flettet fingrene inn i manen - hevet Doktorhesten hele mamsen opp på bena og holdt henne der til hun fikk balansen.

Men så ble Doktorhesten i villrede. For hun er jo ingen tamhest akkurat. Og var det Doktorhesten som holdt mamsen - eller var det mamsen som holdt ikke-helt-tam-Doktorhest? Siden Doktorhesten var veeeldig god til å passe på at grisen ikke kom seg over 2 m høyt gjerde, og siden hun syntes å huske regel om at når man har ydet førstehjelp skal man forsikre seg om at ulykkesstedet fremdeles er sikret ...

... så gikk Doktorhesten. Hvoretter mamsen, som strengt tatt ikke hadde noen ben enda, satte seg pladask igjen. Men Doktorhesten var nå sikker på at mamsen ikke var fullstendig hjelpeløs, så hun fortsatte å stå mellom mamsen og fryktelig gris (som fremdeles sov søtt bak 2 m gjerde) mens mamsen krøp ut av innhengning.

Den neste timen voktet Doktorhesten matmamsen og grisen, mens de begge to lå og luktet på gresset - på betryggende avstand fra hverandre. Etterhvert slappet Doktorhesten også av og rullet seg grundig rett innenfor gjerdet, mens mamsen (som lå med ryggen til og var redd hele Doktorhesten skulle komme under gjerdet i ren glede) utstøtte merkelige lyder igjen "uoauoauoa- uæ"! Etterpå sto Doktorhesten utenfor gjerdet og sov på vakt.

Etter enda en liten halvtime kom matpapsen, og etter enda en liten stund kom mamsen igang og klarte å bevege seg igjen. Doktorhesten var tydelig stolt av sin bragd.

Og matmamsen var stoltere enn stoltest over selvsamme Doktorhest. En av de beste doktorer matmamsen har møtt.

(bildene er fra en av dagene tidligere samme uke, da Pippo oppdaget den forferdelige grisen for første gang)

-----

OK

Jeg har et viktig råd å komme med!

Ikke smør inn grisen med lotion FØR du skal kutte klauvane...........

Jeg fikk Fia for noen år siden. Hun var et hengebuksvin med definitiv overvekt. Og så hadde hun feilvokste klauver. Griser skal trippe avgårde på klauvene, slik sauer gjør. Men Fia sine klauver vokste fremover, som tøfler. Dette gjorde at de ikke ble slitt ned, og at de fort ble veldig lange. Og det ble jo dermed så som så med rørligheten hennes (derav overvekten).

Hun var slik da jeg fikk henne. Jeg hadde veterinærer her som prøvde å skjære henne ned, med og uten narkose. Men de fikk ikke kuttet mer enn et par centimeter. Og siden hun var veldig redd for veterinærene og de strengt tatt ikke klarte det bedre enn meg, så begynte jeg å gjøre klauvarbeidet selv.

-----

Så en dag, på forsommeren 2007, gikk jeg ut i fjøset og slo igjen porten bak meg. Så sto vi der en stund og skulte mot hverandre fra hvert vårt hjørne grisen og jeg.

Det eneste jeg fikk til å bite på klauvene hennes var en diger hekkesaks. Og hun skjønte hva som kom når hun så den. Jeg satte hodelampa på og "ladet" hekkesaksa. Den var så stor at jeg måtte "hive" den omtrent som en pumpehagle for å få den til å åpne saksa nok til å få inni klauvene. Dette samtidig som jeg skulle holde fast grisen....

.... og så tenkte jeg: Kanskje jeg skal begynne litt på den milde siden idag." Hun var så tørr i huden, og burde bli smurt inn med lotion. Så jeg la fra meg hekkesaksa og hentet spenol og helosan. Så smurte jeg inn hele grisen.

Hun ble så fin! Det glinset i henne. Det ble litt slossing det også, for hun var ikke sikker på om hun likte det (hun var en særdeles sær gris). Men tilslutt sto hun og smågryntet og gynget fornøyd. Og fornøyd var jeg også! Helt til jeg reiste meg, grep hekkesaksa og snudde meg mot grisen igjen... og så DET målbevisste trynet, klar til kamp. Og så ... oi...

mmm... nå var hun glatt, ja...

Panneklask!!!

Og det ble som vanlig et HEIDUNDRANES leven! Hun sloss som om livet skulle stå på spill! Fråden sprutet og hun skrek som om hun ble skåldet levende (jeg hadde på meg øreklokker, for hvis ikke ble jeg både syk og psyket ut).

Og denne gangen ble det et interessant nytt innslag. For hver gang jeg kastet meg over henne, sklei hun ut av grepet mitt. Så hun sprang foran så lotionen skvatt, og jeg sprang bak. Tilslutt var vi lilla i huden begge to.

Jeg skrek forbannelser til både gud og skjebnen - og kosmos for den slags skyld. Kanskje jeg burde kjøpt øreklokker til grisen også? Men ærlig talt, hun så ikke ut til å bry seg om hva jeg sa, så lenge bevegelsene
mine var snille. Hvertfall prøvde jeg tappert å skylde ekstraslossingen på alle andre makter enn på meg selv som hadde smørt inn grisen med lotion! Et lite apropo: det er forresten ganske herlig å skrike forbannelser med øreklokker på - for da hører du dem ikke samtidig. DET er jo god AAA (aktivitetsavpasning)!.. Bruker bare en sans av gangen... sansen for å uttrykke frustrasjoner (hø hø).

For hver gang jeg fikk et godt tak rundt en fot, sklei den saaaaakte ut av handa mi før hekkesaksa fikk tak. Tårene mine sprutet og snørret til grisen rant. Vi fikk høy inn i alle svette kroppskroker som man kan tenke seg - og innimellom satt vi bare i hvert vårt hjørne og prustet.

Men vi ble ferdig! Jeg fikk kuttet den centimeter'n som gjorde at hun ikke plagdes unødvendig. Tenk så mye slit for en centimeter eller to! Men det var en avgjørende centimeter. Etterpå var jeg ute til henne med saftige pærer som trøst. Vi var så fornøyde begge to. Fine grisen.. Nå gikk hun lettere - og huden var hvertfall ikke så tørr at den klødde!

Men altså MORALEN ER - ikke smør inn grisen med lotion før du skal holde den fast for å klippe klauvene!

Her er en film publisert av dyrevenner i Australia, den viser hva som skjer med dyr som er eksportert fra Australia til Midt-Østen. Se hvordan ingen reagerer på den groteske dyremishandling, det er "bare" slik det "skal være" der:

Kan du godta at slike holdninger får fotfeste her også? Hvis ikke så gjør noe med det, stem på nye partier ved neste valg, få byttet ut partiene som lefler med islam, få inn nye krefter på Stortinget i 2009

Men inntil videre er de trygt innestengt i hønsegården sin. Endelig har vi fått satt sammen alle hønene også. De gamle damene likte ikke at ei høne lavt på rang fikk status med kyllinger. De prøvde å ta livet av henne hver gang de så sitt snitt. Så vi måtte ha doble nettingdører mellom gammelflokken og mor med kyllinger. De gamle satt utenfor og freste av raseri, mens de innimellom klukket lokkende "Kom hit da.. Skal ikke gjøre deg noe vi...".

Det var ganske fortvilt, egentlig. Og en stund lurte jeg på ramme alvor på om det var klikket for damene (bilde: "skal ikke gjøre deg noe....")

Men plutselig en dag så gikk aggresjonen bare over. Hønemor mente kyllingene klarte seg selv, og sluttet å blåse seg opp i forsvar. Da falt hun tilbake i rang igjen, og på null komma niks ble alt fryd og gammen.

Kyllingene
Jøje meg så stilige kyllingene begynner å bli! Vi har prøvd oss på nye hønseraser i år, og er ikke helt sikker på hva vi har skaffet oss.

Møringer
To lyse gule er muligens blanding, men også mulige Orphington. De ble lagt under høna som egg, og lå der i fulle 21 dager til klekking. De er "møringer". Altså - de er fra Møre - ikke møre i kjøttet... Hehe.

De andre er fra Nord-Trøndelag
Vi kjøpte dem et par dager gamle, og lurte dem innunder høna som lå på to møringeegg, og tre-fire kunstige egg. Etter å ha fått stappet under seg ti små kyllinger, så høna ut som en diger ballong og hadde øyne som tinntallerkner. Raskere klekking har hun vel aldri vært ute for, og hun lurte litt på hva hun skulle gjøre med saken. Var det noe muffens på gang noe sted? Men kyllingene på sin side så ut til å tenke "Ei høne er ei høne" og så snart de begynte å komme med tilfredse lyder inne i den fjærkledde varmen, rufset og hufset høna seg på plass over dem. Og vips så var det en familie.

Silkehøns
Fem er vi ganske sikre på at er silkehøner. Tre av dem er hvite. To er mørke. En hvit og en svart sloss så det synger etter om dagen. Det er rang-settingstid hele tiden i disse dager. Det krangles litt om mat og litt om hvor beste plass på vaggel er. Men stort sett går det svært så rolig for seg. Den hvite på bildet er den tammeste av dem, og har den største "hårpryden". Den minner meg om hovedpersonen i musicalen "Hair"...

Sussex
Vi har to hvite sussex. De er umulige å ta feil av i sin hvite fjørdrakt med svart rundt halsen. De er rolige, snille og dobbelt så store som de andre akkurat nå. Jeg går og lurer på om det ene er en hane og det andre en høne. De er veldig forskjellige i gemytt. Den ene ganske egoistisk, den andre er veldig omsorgsfull. Det hadde vært trivelig med en sussexhane, tror jeg. Jeg har hatt en før, som jeg var veldig glad i.

Appenzellere

Og så har vi to Appenzellere. De er helt utrolig vakre!

Den ene er utpreget fartsidiot. Den står enten og speider etter hvor den skal springe - eller den springer. Når man kommer ut i hønsehuset kommer hele gjengen stormende og hopper geldesstrålende rundt bena våre. Mens denne ene appenzelleren fyker rundt og rundt og viser at den er bygd for fart.

Til tider står jeg og betrakter den og tenker at den dagen vi åpner dørene vil vi ikke nå igjen den krabaten der før den treffer kysten.. Eller vi finner den ved verdens ende for den saks skyld. Hvilke mål den har satt seg er jo ikke godt å vite.

Hm
Den tolvte kyllingen har vi enda ikke klart å gjette oss til rase på. Den utviklet seg mye senere enn de andre, og skifter liksom litt fasong hele tiden. Uansett - det en svær vennlig sjel. Elsker å klatre på oss og alt annet den ser.

Igjen er det spennende å se om det er en hane eller høne etterhvert. Jeg synes slikt er vanskelig. Men har ofte erfart at de vennligste kyllingene er haner. Kanskje fordi de er programmert til å finne mat til flokken, og dermed kjenner igjen en matingsmaskin når de ser en?

Her fant jeg en fin oversikt over noen av hønserasene (ekstern lenke). Der kan dere se hvordan de blir seende ut til slutt.

En av hundene hadde tydeligvis åpnet dørene helt inn og der kom hun. Vakre, småforvirrede Louise. For første gang ute i det fri. Som i mitt verste mareritt. Jeg elsker den fuglen!! Og nymfeparakitter er kjent for å fly rett opp i søken etter "taket" og så legge seg på vingene til de er kilometervis unna hjemmet. Og da har de ikke store sjansen i den store skumle verden.

Vi er her!!!
Louise fløy en kjempestor runde over dalen. Jeg ropte og ropte navnet hennes og alle sprang alle veier for å holde øye med hvor hun ble av. Hun var nesten bare en prikk noen ganger. Vi hylte alt vi kunne for å gi henne et holdepunkt.

Så kom hun inn igjen og landet oppå en stærkasse høyt oppe på låveveggen. Høøøøyt oppe! Vi lokket og lokket, hentet speil (kjæresten hennes bor inne i et speil, og er veeeeldig pen) og mat. Først var hun redd og trykket inntil veggen bakerst på stærkassen. Men så begynte hun å trives. Bøtta! Minst en time satt hun der og skottet. Vi fikk kink i nakken, men torde ikke slippe henne med øynene.

Stær og svale skremmer ingen nymfeparakitt
Så fløy hun en stor runde til. Rundt hele gården til hun satte seg midt oppå låvetaket. Eeeenda høyere. Hun ristet seg, pusset seg, skjeit litt og satt og så på verden. SÅ STOR VERDEN!! Man kunne nesten høre de lykkelige nymfeparakittsukkene hennes. Etter en stund kom stæren, svalene og seilerne og begynte å snittfly på henne. Det hvinte i luften når seilerene strøyk forbi. Hun dukket og hoppet, og så ut som om hun syntes det var relativt greit. Hun er jo vokst opp med katter og hunder. Disse var jo bare småtassene...

Men så lettet hun igjen, og denne gangen gikk det galt. Hun fikk tydeligvis panikk i luften. Som alle vet - hunder og katter kan ikke fly. Og plutselig fikk hun tingene i perspektiv... kanskje. Hun begynte å sveipe lenger og lenger unna. Hun sneiet hestene og fikk dem i vill flukt. Hadde jeg ikke vært så redd, hadde det vært riktig lekkert. Hestene har vel aldri blitt jaget av nymfeparakitt før.

Men skjære...
Og så irriterte hun på seg en skjære. Den sperret utvilsomt øynene opp da hun fløy forbi, og gikk rett i angrep - uten å tenke seg om engang. Den har unger i et tre her ute, og visste vel ikke helt om dette var en trussel eller et måltid. Men å få tak i hva-det-nå-var var uansett det eneste som sto i hodet på den. Og den fikk så definitivt tak i henne. To tre ganger i lufta allerede. Louise skrek hjerteskjærende, og jeg begynte å hyle. De andre var et annet sted akkurat da - så jeg la på sprang, enda så hjelpeløst det føltes.

Louise ble jaget inn i skogen, og jeg mistet dem av syne. Hørte bare smerteskrikene hennes. Hestene sprang sammen med meg, jeg hørte det dundre bak meg, men jeg hadde vinger. Dagen i morgen var langt fra mine tanker, og ME var glemt. Nederst på beitet traff jeg en grind. Og jeg hoppet over den i nesten samme fart som jeg hadde hatt nedover beitet (hørt om mødre som løfter biler fra sine elskede?) Louise skrek og jeg skrek. Og i det jeg hoppet over grinda kom skjæra som et skudd opp fra gresset noen meter inne i skogen. Og der satt hun. Elsklingen. Like hel, men mørbanket og vettskremt. Jeg kastet jakka mi over henne før hun rakk å tenke seg om.

Og så var hun der. Hos meg igjen.

Og selv om jeg skrek mye stygt til skjæra da jeg sprang, så har vi nok den å takke for å hente henne ned. Det er bare bra den ikke klarte å skade henne.

Liten hjerne mestrer inntrykk fra stor verden
I dagene etterpå har vi ikke merket noe uvanlig på Louise (det gikk bra med meg også :-)). Men i dag fløy skjæra forbi vinduet der hun satt. Og Louise skrek som om hun hadde smerter før hun ble stiv som et frossent tv-bilde. Det hender jeg kjenner på meg hva disse dyrene "tenker". Og denne gangen fikk jeg et absolutt inntrykk av hva som foregikk oppe i hodet på henne. Der ble det aldeles blankt.

Etter laaang tid ristet hun på hodet og ble normal igjen. Og senere på dagen tok jeg henne på fersken i å rane potetgullposen min og smuldre det meste oppå PC'n. Tror hun har funnet en god mestringsmåte, jeg. For små fuglehjerner kan det være like godt å gå blank iblant.

Sånn er det med den saken.