Denne fortellingen her skrev jeg in 6. klasse. Vi skulle skrive om en liten reise langs den kinesiske mur, og hva vi opplevde der. Og siden jeg var så glad i å skrive kjærlightes fortellinger, så, gjorde jeg det da :P .
Håper du likern' :D

Det var nyttårsaften, i året 1313, og Chiq våknet fra den lange dype søvnen sin. Hun satt halvveis på den ikke så behagelige senga (det var ikke ei seng en gang, hun sov selvsagt på gulvet). Hun hadde ikke åpnet øynene enda, de lange buete øyevippene hennes var fortsatt nede. Og det lange mørke silke håret hennes var klossete. Hun gnidde seg på øynene og åpnet dem, og så seg rundt. Og fikk øye på broren sin som er 21 år gammel, og het Kob. Hun så at han drev og snorket, til og med mer enn faren hennes som het Kublai Khan som var keiseren. Chiq var stolt over å være i keiser familien. Hun følte seg som en prinsesse, noe som hun selvsagt var.

Hun hadde gledet seg til ”i dag”, det var nemlig hennes bursdag, og hun skulle fylle 18 år. Da hun plutselig kom på det åpnet hun øynene helt og slengte seg fra teppet(senga).

Hun løp bort til Kob, som nettopp hadde stoppet med å snorke.

- Kob! Sa hun. – Stå opp!

Han var halvveis våken, men snudde seg fra Chiq. –nei, sa han svakt.

Men hun ga seg ikke. – Kob, gjett hvilken dag det er i dag? Spurte hun.

Kob pustet ut, snudde seg til henne og åpnet øynene. Chiq gledet seg til å høre ” gratulere med dagen” fra han. Og håpet på at hun skulle få en eller annen presang fra han, en han hadde nevnt hun skulle få for lenge siden, som et bursdags gave. –Nei! Sa han høyt. –jeg vet ikke hvilken spesiell dag det er i dag. Se og kom deg vekk nå, jeg vil sove! Han snudde seg tilbake, og tok teppet sitt over hodet. Chiq holdt på å si noe men lot det være. Hun ble lei seg og sto opp fra gulvet, meget skuffet.

Hun gikk bort til skuffen sin som innholdt hennes klær, og tok ut et skjørt som moren hennes, keiserinnen, hadde sydd til henne. Og den søte, lille genseren som faren hennes hadde hentet til henne fra Mongolia. Hun gikk til rommet ved siden av og skiftet. Da hun kom ut igjen så hun seg selv i speilet. Skjørtet var laget av bøffelskinn, og hadde rødt og blått dekor på toppen av. Den rakk helt ned til føttene hennes. Genseren var av samme stoff som skjørtet. Armene var lange, og hadde den samme pynten som på skjørtet, som om de tilhørte hverandre. Akkurat som mor og far. Chiq så bort fra speilet og gikk ut til verandaen.

Hun fant en kam, ved blomstene, og hun begynte å gre det fine håret sitt med den. Da hun ble ferdig la hun den ned igjen og plukket en velduftende blomst og satte den på øret sitt.

Hun så opp og oppdaget at sola var halvveis oppe, himmelen var nesten helt rosa. Hun kjente en svak bris som nesten fikk håret hennes til å sveve i lufta. Så hørte hun et fløytespill. En herlig morgen tenkte hun, bortsett fra det med Kob. Hun kunne fortsatt høre fløyten, og hun merket at hun kjente til den musikken som ble spilt. Chiq så ned fra verandaen, der satt Chong og spilte fløyte (som hun allerede visste). Chong var ”hovedtjeneren” deres. Han hadde tynt(men mye) mørkt hår.

Chiq pleiede å tilbringe mye tid sammen med han. Hun syntes han var veldig kreativ og klok. Men han tenkte mye, han tenkte alt som det går an å tenke på. Og hun likte å høre på alt han sa. Men det aller beste hun likte ved han var at han var så moden. Og han var like gammel som henne.

Det var mange gutter hun kjente til på hennes egen alder som var umodne. Fløytespillet. Det var den han spilte for henne for noen dager siden. Chiq nøt musikken til den stoppet. – det er da ikke sånn den slutter. Tenker hun. Hun så ned, og oppdaget at faren hennes hadde tatt fløyta fra han. Han mislikte at Chong spilte fløyte om morgen. Hun så at faren hennes kjeftet på han. Og ba han om å gå. Chiq løp ned, og stoppet plutselig da hun så faren sin i veien, hun så at han hadde fløyta hans i hånda. Det var det hun mislykket ved faren sin at han var så streng mot Chong. Pluss at han hadde stor bart.

- God morgen far, sa hun. Han svarte ikke først, men så: - jeg tipper du vil at jeg skal gi han fløyta tilbake til Chong, hm? Sa han spørrende. Hun nikket.

- Siden det er bursdagen din i dag, så kan jeg ikke si noe imot. Han rakte henne fløyten og hun tok den imot med et smil på fjeset, og holdt på å løpe til Chong men så: – også var det en ting til, sa han. – Chong spurte om han kunne få fri i dag. Si til han at jeg sier ja til det, vil du? Chiq ga faren en klem og løp bort til Chong. Han satt nede ved elven, med føttene i vannet.

Hun gikk bort til han. Da hun sto bak han merket hun at han var helt stille. Gjorde ingenting, hadde bare øynene stirrende på vannet. Hun løftet opp skjørtet og satte seg ned ved siden av han. Han rørte seg ikke. Da hun ga han fløyta, så han opp fra vannet og bort på henne. Han tok den imot.

- Takk, sa han. - Men hvordan fikk du tak i den?

- Tja. Jeg smisket litt med far. På en måte da.

- Mhm. Takk.

Han ga henne et lite smil og så tilbake på vannet.

- Du Chong? Sa Chiq.

- Ja? Sa han og så tilbake på henne.

- Hvor glad er du egentlig i den fløyta?

Chiq hadde lurt på det veldig lenge.

- Vel, som du vet er jo jeg, foreldreløs. Og denne fløyta her lagde far til meg og moren min dekorerte den. Og jeg vil ikke glemme dem heller, så jeg tar vare på den så godt jeg kan.

Han pustet dypt etter å ha sagt det.

Begge satt stille en stund, til Chong avbrøt stillheten.

- Hm, det føles ut som at jeg har glemt noe.

- Lurer på hva det er, sa Chiq.

Hun så stirret på han til han fant ut av det.

- Gratulere med dagen, sa han lavt.

Hun kom med et stort smil på munnen.

- Takk, sa hun. - Og forresten, far sa du kan få fri i dag. Men hvorfor spurte du om fri da?

- Vel, etter min erfaring har du alltid ønsket å gå langs den kinesiske mur, ikke sant?

- Ja…? Sa hun forventningsfullt.

- Og derfor har jeg lånt to hester av vennen min. Og der har du gaven fra meg.

Chiq strålte av glede. – Tusen takk. Men jeg må snakke med far først. Vent her.

Så kom hun seg på bena og løp tilbake til huset.

Moren, faren og Kob satt der og spiste frokost. Da hun kom, reiste Kob seg opp og gikk ut. Men Chiq overså han. Øynene hennes var rettet mot faren.

Men før hun fikk sagt et ord, sa faren: - La meg se. Chong har invitert deg ut et sted, som gave. Men du må spørre meg om tillatelse først. Eller hva?

Chiq nikket: - Ja, en liten tur på den kinesiske mur. Kan jeg gå, vær så snill?

Faren så henne inn i øynene et øyeblikk, så: - Greit. Du kan gå.

Hun ga han en klem og snudde seg. - Men hver hjemme før klokka fem, sa han.

- Greit, sa hun da hun løp tilbake til Chong.

- - -

Sola var nesten midt på himmelen og det var ganske varmt. Rundt den kinesiske mur var det for det meste mye busker.

Chiq og Chong satt på hver sin hest. De red i full galopp. Chiq fikk vann i øynene da hun følte vinden svosje forbi.

Det føltes ut som at de hadde ridd i tre timer, men egentlig bare en og en halv time.

De ble slitne og bestemte seg for å ta en pause. De gikk av hestene sine. Chiq tørket bort vannet fra øynene sine, og gikk bort til kanten av muren. Den var ikke så behagelig, men det brydde hun seg ikke om. Chong kom og sto ved siden av henne. - Vil du ri hele muren, eller bare en tur? Spurte han.

- Bare en tur, svarte hun. – Far sier at jeg må komme hjem før klokka 5.

- Hvor langt vil du vi skal ri da? Spurte han.

- Hmm. Vi kan ri en og en halv time til. Også tilbake, sa hun. - Greit?

- Greit, svarte han. - Forresten, har du lyst på litt mat. Jeg har et par epler i sekken.

- Ja, helst. Jeg har ikke spist noe i dag.

Chong gikk bort til hesten, der han hadde eplene. Han tok ut to epler fra sekken, og gikk tilbake til henne. Han ga henne det ene eplet. Det var yndlingseplet hennes, fuji. Den var knall rosa og veldig saftig.

Mens Chiq spiste eplet, så hun en skikkelse nærme seg. Det var en person, en person som løp. Chiq så bort til Chong, han så samme vei.

Da personen kom nærmere så Chiq at det var ei jente, på omtrent 16 år. Hun hadde på seg en tradisjonell bryllupsdrakt. Den hadde fine farger og forskjellig pynt spredd utover. Håret hennes var kullsvart og satt opp med tradisjonell hårpynt.

Jenta sto nå foran dem. Hun prøvde å få igjen pusten, også: - Dere må hjelpe meg, sa hun. - Vær så snill.

Chiq ble helt forvirret. Men det ble kanskje ikke Chong. - Hva er det, hvem er etter deg? Spurte han.

- Det er faren min, begynte hun. - Han lovte meg at jeg skulle få gifte meg med en gutt jeg likte. Men så...

Jenta stoppet å snakke, men de skjønte hva hun mente.

- Jeg rømte med hesten, men falt av da den galopperte for raskt. Nå er de etter meg, jenta begynte å gråte. Chiq kom p på at hun så en hest galoppere forbi dem da de red veldig fort.

De så på hverandre. De visste ikke hva de skulle gjøre. Plutselig hørte de trampende hester nærme seg. Jenta så opp med et bekymret blikk. Chiq så at Chong stresset for å finne en løsning.

- Gjem deg bak hestene der borte, sa han og pekte bort på hestene.

Jenta løp bort til den og skjulte seg bak den. Chiq og Chong snudde seg og fortsatte å spise eplene sine. De latet som om ingenting hadde skjedd.

Så kom hestene de hørte tidligere. Det var en stor, rund mann i spissen, med to-tre par andre soldater bak seg. Den runde mannen så ut til å være faren til jenta.

- Har dere sett en jente i bryllupsdrakt løpende forbi? Spurte han.

Chong latet som om han ikke visste noe. – Nei, vi har ikke sett noen folk gå forbi her, sa han. Mennene på hestene ridde, tilbake der de kom fra.

Da de var ute av sikte kom jenta fram fra bak hesten.

- Ta hesten min og ri tilbake, sa Chong til henne. - Men ikke tilbake til din far. Gå til han du vet du burde gå til.

Jenta tok hesten og travet med den tilbake.

Chiq så på Chong og smilte til han. - Du kan dette du, sa hun.

- Vel, hun var jo i krise, sa han. - Skal vi gå videre?

- Greit, svarte hun. - Jeg ble nettopp ferdig med eplet.

- - -

Da Chiq våknet, lå hun i et rom. Da hun så nærmere etter oppdaget hun at hun var hjemme igjen. Hun lå i rommet sitt. Sannsynligvis hadde Chong ridd henne hjem. Hun gnidde i øynene sine for å våkne ordentlig. Det var ikke solnedgang enda, men nesten. Det blåste litt kraftig. Hun så trærne vifte frem og tilbake.

Chiq hørte komme inn i rommet, det var Kob. Hva skulle han her, legge seg og sove? Men det var visst ikke det han hadde tenkt å gjøre.

Han kom bortover og satte seg foran henne. Han så på henne, og Chiq ventet spent. - Chong har fortalt meg alt, begynte han. - Han har fortalt at du kanskje vil tilbringe mer tid sammen med deg.

- Vel han har et godt poeng, sa Chiq.

- Og beklager at jeg glemte bursdagen din. Jeg var muligens veldig trøtt.

Chiq tilga han og ga han en klem. De gikk ned der alle de andre var.

Nede stod foreldrene hennes. Hun løp bort til dem, og ga dem en klem.

- Å fylle atten er noe stort, begynte faren. - Derfor skal du få et ønske oppfylt, uansett hvor stort det er.

- Vel, mitt ønske er at Chong skal få et ønske, sa Chiq.

- Men… Greit, som du vil. Kilch, kall inn Chong.

Chong kom inn, og han hadde mest sannsynlig overhørt det de sa.

- Greit, Chong. Du skal få oppfylt et ønske, sa keiseren til han.

Chong så sakte bort på Chiq. De begge visste hva de ville.

- Min keiser, Kublai Khan, begynte han. - Jeg vil mer enn gjerne… gifte meg med din datter, Chiq.

Det ble helt stille. Spesielt keiseren, han var forskrekket.

- Chong, det var et stort ønske, mer enn jeg forventet faktisk. Så lenge du holder henne lykkelig, kan du få hennes hånd.

Både Chiq og Chong strålte av lykke. Chiq løp bort til Chong, og nesten hoppet på han. De så på hverandre, og hva som skjedde videre, kan du bare forestile deg…

The End

Dette blir min første historie som jeg skriver inn på bloggen. Jeg skrev første utkast i 6. klasse, men nå i 8. skrev jeg den om. Håper du liker den. :)

Charlott våknet av at sola strålte gjennom de grønne gardinene med knallrøde moreller. Hun fikk så vidt opp øynene, med lange mørke øyevipper. Mens hun lå på senga prøvde hun å våkne helt. Prøvde å finne ut hva hun skulle gjøre i dag, den andre dagen i sommerferien.

!

Nå kom hun på at det var i dag de skulle reise, i dag hun og familien skulle til Barcelona!

Charlott hoppet opp av senga.., men fal tilbake igjen, for hun var jo så trøtt fortsatt. Jeg orker ikke stå opp, tenkte hun.

Bank – bank!

Noen banket på døra. – Kom inn! ropte hun.

Og inn kom moren hennes, tydeligvis for å vekke henne.

• Nei men vennen min da, begynte hun. – Du vet vel at vi må dra tidlig. Kom igjen, sto opp å kle på deg, vi må skynde oss.

• Men mamma! Jeg er jo så trøtt!

Hun tok ansiktet under puta.

• Jaja, det er jeg også, men vi har dårlig tid, så du for sove litt i flyet, eller i bilen.

• Greit, jeg kommer.

Moren gikk ut av rommet hennes, og Charlott hoppet opp av senga.

• Som om jeg er trøtt. Mamma da, du er så lettlurt.

Hun viste tunga mot døra som moren nettopp hadde gått ut av.

• Nå skal jeg stå opp, være glad og ikke ødelegge ferien min.

Charlott pleide nesten alltid å snakke med seg selv når hun var alene, det var en vane fra da hun var seks år. Men nå var hun seksten år og hadde fortsatt den vanen.

Charlott hadde kledd på seg, spist frokost og sto nå i bilen og ventet på faren. På fanget hennes var lillesøstera, Isabelle på 4 år, som lå og sov.

Charlott strøk henne på det gylne håret hennes. Det var så deilig og glatt.

Broren hennes, Nadal, satt ved siden av henne.., og sov. Han var 20 år og hadde fortsatt ikke en jobb, hadde ikke engang orket å gå på universitetet.

Familien til Charlott er egentlig fra Spania, men siden søsknene ikke er født i Norge og ikke kan spansk skal de heller bo i et hotell.

Nå satt Charlott i bilen, på vei til hotellet. Hun så ut av vinduet, alle palmene ved stranda. Men det var ikke denne stranda de skulle bo ved, det var stranda Barceloneta, og hotellet het Princess Hotel.

Det var snart solnedgang og de var snart framme. For det hadde Isabelle spurt nesten hele tida etter at flyet hadde landet.

Charlott gledet seg, det kilte i magen.

De var framme, og Charlott gikk ut av bilen. Hun så på hotellet og det var kjempefint. Noe av det vakreste hun hadde sett. Stort, fint og… stort.

Hun hadde fått vite at det var 364 rom i hotellet, da de skulle booke. Hun hadde også fått vite at det var 4 stjernes og lo i hjertet av Barcelona.

Det var egentlig bare lov å ha maksimum 2 barn der og bare lov til å være der i 1-3 døgn, men de hadde fått spesialbestilling.

Charlott fulgte foreldrene sine til rommene deres. De sa ifra i lobbyen og tok heisen opp. De skulle være i 13. etasje.

De var kommet ut av heisen og på vei til rommet.

• Her er rommet ditt Charlott, sa faren.

• Kult!

Charlott gikk inn. Hun kikket rundt i rommet.

• Det er så vakkert, sa hun til seg selv.

Det var grønnaktige gardiner med fine mønstre på. Teppet hadde det samme mønstret, og den samme fargen. Og midt i det hele, en stor taklampe. Men hun hadde glemt noe, senga ja. Det var… det var… det var… to senger! Hun snudde seg, og der sto Nadal og flirte, hun hatet den onde latteren hans.

• Nei! skrek hun. – Jeg kan ikke dele rom med han!

• Men kjære deg, sa moren. – Du må nok dessverre gjøre det. Vi hadde ikke noe annet valg. Isabelle skal være i rommet vårt.

• Åååh!

Moren gikk ut, og Charlott ble igjen med broren. Hun prøvde å overse han, bare så ut av vinduet. Og der la hun merke til den fine solnedgangen. Hvordan den rød rosa himmelen reflekterte i havet. Det var det vakreste hun hadde sett! Hun ble hypnotisert av utsikten, det ble helt stille.

- BØ!

Hun hørte lyd, ble skremt og snudde seg. Og der var jo selvfølgelig broren hennes.

- Nadal!!

Men han brydde seg ikke, bare fikk latterkrampe.

- Du er så barnslig!

Hun ble sur og gikk ut, smalt igjen døra.

Charlott var ute ved stranda, satt i sanden og så utover havet. Det er så mye vakrere å se det herfra, tenkte hun. Hun lente hodet mot knærne, så til høyre. og akkurat da hun skulle til å lukke øynene, så hun noe, en skikkelse ikke så langt fra henne. Hun så nærmere. Det var en gutt, omtrent på hennes alder. Han satt også å så utover havet. Det var noe seriøst i blikket hans. Som om han tenkte på noe, noe viktig.

Charlott så han, nesten stirret gjorde hun. Men da han plutselig så bort på henne, snudde hun hodet og tenkte: Jeg har visst sett litt for lenge. Shit!

Hun så litt tilbake mot høyre, for å se hva han gjorde. Han sto opp, og.., og kom mot henne. Charlott sto fort opp og holdt på å gå. Men han var litt raskere.

• Hola! sa han.

Hun gulpet, hva skulle hun gjøre nå? Men var modig, snudde seg og sa:

• Emm… Me no habla español (jeg snakker ikke spansk), sa hun.

• Gjør det noe da?

Charlott ble forskrekket, var han norsk?

• Emm… jeg vet ikke…

Gutten smilte.

• Jeg kommer fra Spania, men har bodd i Norge, forklarte han.

• Oja, okey.., Charlott visste ikke hva hun skulle gjøre.

• Er du her på ferie?

• Ja, med familien. Og du?

• Jeg bor her, med broren min, Rafael, han er 22 år. Eller jeg bor med han og kona hans!

Hun så ut som et spørsmålstegn.

• Ja, du skjønner, begynte han. – Han er gift, men de pleier å krangle hele tida, så noen ganger orker jeg bare ikke å være tilstede når de krangler. Så jeg pleier å komme hit, for å tenke.

• Oh! okey, Charlott visste ikke hva hun skulle si. Her stod hun på stranda (i Barcelona) og snakket med en helt ukjent gutt!

• Fabio, sa han og tok fram hånda.

• Hæ?

• Fabio, det er det jeg heter, han smilte til henne.

• Oh! Charlott, hun tok hånda hans. Den var myk og varm, men samtidig stram og sterk.

• Du snakker ikke mye, sa han med et smil. Charlott hadde lagt merke til at han smilte mye.

• Vel… jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg mener, her står jeg og snakker med en helt fremmed gutt midt i Barcelona!

Hun angret med en gang på at hun sa det, så hun prøvde å finne på noe annet å si.

• Jeg må gå, sa hun fort.

• Nei vent, når kan vi møtes igjen? Jeg kan vise deg rundt i byen, hvis du vil? Hva sier du?

Han så håpefullt på henne.

• Ja, greit. Kan vi møtes her i morgen klokka 11:00?

• Samme for meg!

• Fint, god natt.

• Natta!

Charlott gikk fort tilbake til hotellet, løp nesten. Hva har jeg gjort nå da? tenkte hun. Hun hadde nettopp blitt kjent med en fremmed gutt, som ikke var så fremmed nå lenger. Nå var han Fabio.

Charlott våknet klokka 10:30.

• Oi da! sa hun. kanskje litt høyt, for nå våknet broren hennes.

• Hva er det du har det så travelt med da? spurte han.

• Jeg… jeg skal møte noen, sa hun mens hun hoppet ut av senga.

• Aha! Noen. Tørr jeg spørre hvem denne ”noen” er?

• Tro meg det gjør du ikke. Kom igjen snu deg.

• Hvorfor det?

• Fordi jeg skal skifte vel!

• Ok, Sinnataggen!

Nadal hadde alltid kalt henne for det, Sinnataggen. Hun begynte nesten å bli lei av det.

Hun skyndte seg å skifte, spiste frokost og løp ut.

På stranda, midt blant alle menneskene, stod Fabio der og ventet på henne. Bare på henne. Det føltes herlig.

• Hei, sa han til henne da hun kom fram.

• Hei!

• Så skal vi dra, eller vil du heller være her og bade.

• Tro meg, jeg er ikke akkurat glad i svømming. Jeg liker heller å se meg rundt. Spesielt hvis jeg er på et nytt sted.

• Fint, for jeg har ikke tenkt å tilbringe hele dagen min her.

Charlott lo litt, men fikk plutselig litt dårlig samvittighet.

• Måtte du vente lenge, spurte hun.

• Jeg? Nei nei, jeg vet at jenter bruker lang tid. Kom igjen så går vi.

Hun lo igjen. Du har et så fint smil, ville hun si.

De hadde gått i et par timer, og stod nå foran en statue av to menn på hver sine sykler og to skjeletter på som også hadde sykler. Charlott skjønte ikke helt vitsen med den, men hun sa ingenting.

• Vil du ha litt iskrem? spurte Fabio.

• Ja, okey, svarte hun.

• Kult, kom da.

Han tok henne med til en liten kiosk, den het visst ”Las Ramblas Helado”.

Helado betydde visst iskrem, og Las Ramblas var navnet på det området de var i eller noe sånt.

• Her, sa Fabio og rakte henne en pistasie is.

• Takk, svarte hun og tok den i mot. Hun elsket pistasie is. – Hvordan visste du at jeg likte pistasie is?

• Hm? Han hadde is rundt hele isen. – Tja, jeg er vel flink til å kjenne mennesker. Det er faktisk sant, jeg er født med det.

Han smilte, igjen og igjen.

• Kom igjen, vi setter oss et sted.

• Kan vi ikke heller gå hjem? spurte hun.

• Okey, greit for meg.

• Venga! (Kom igjen!)

Fabio og Charlott gikk langs stranda utenfor hotellet. De hadde vært stille en stund.

• Du Charlott? sa Fabio plutselig.

• Ja?

• Skal du noe i kveld?

• Jeg? Nei, hvordan det?

• Vel, du vet det er sånn strandfest her ute i kveld. Så jeg lurte på om du ville bli med meg, hvis du ikke opptatt altså, for ellers kan vi bare glemme det, hvis du vil…

De så på hverandre. Men Charlott prøvde å overse det han hadde sagt.

• Du har litt is rundt munnen, sa hun og tok en serviett for å fjerne det.

Fabio holdt håndleddet hennes.

• Charlott, vil du?

Han hørtes litt mer seriøs nå.

• Vel, jeg vet ikke.., hun ble litt forvirret.

• Men hvis du ikke vil er det helt greit for meg.

Han slapp hånda hennes, snudde seg fra henne. Og nå fikk hun i hvert fall dårlig samvittighet.

• Fabio? sa hun. – Greit unnskyld, jeg kan bli med deg. Jeg mente ikke å gjøre deg noe vondt eller noe.

Fabio snudde seg, sperret opp øynene.

• Seriøst? Vil du?

• Ja, hun nikket.

• Fett!

Han holdt rundt henne. Han var deilig å holde. Så varm du er, ville hun si.

Han slapp henne, og holdt hendene rundt ansiktet hennes. De så på hverandre en stund. En litt lengre stund faktisk. Og da, da gjorde han det, kysset henne. Og slapp henne. Han ble visst litt sjenert selv, for han snudde seg da han snakket til henne.

• Så skal vi møtes klokka 19:00? spurte han, mens han sto med ryggen til henne.

• Ja, greit, svarte hun og gikk tilbake til hotellet.

På bare 1 dag? tenkte hun mens hun var på vei til hotellet.

Klokka 18:30 var Charlott ute av dusjen. Og plutselig så hun Nadal, som vanlig lo han og sov.

• Din latsabbe, sa hun stille ristet på hodet.

Hun gikk tilbake til badet og fønet håret. Men hun gjorde det, tenkte hun på hvordan det ville bli, og hvordan det ville ende. Hun skiftet fort, men passet selvsagt på hva hadde på seg. En halvlang, lyseblå kjole, fine sandaler og en søt, hvit sløyfe på håret.

Hun så på klokka: 18:55!

Da hun var på vei ut av rommet, hørte hun en lyd: - Ikke kom for sent da.

Det var Nadal. Hun snudde seg og sa: - Neida.

Som vanlig sto Fabio ved stranda og ventet på henne. Da hun ankom så han på henne med store øyne.

• Du… du.., han klarte ikke å fullføre setningen.

• Ja, jeg?

• … Ser fantastisk ut!

• Takk, du ser ikke så verst ut selv, hun nikket mot skjorta hans.

• Hihi, takk! han smilte med store tenne, nesten litt barnslig. Men det var noe av det hun likte ved han.

• Skal vi gå? spurte han

• Ja hvorfor ikke? Kan ikke stå her hele kvelden.

Hun smilte til han.

På festen var det masse folk. Og Charlott hadde ikke sett så mange spanske folk på et sted før. Unntatt på TV. Det var kjempefint der. Spesielt med palmene rundt der. Og musikken var råkul.

• Still deg her, så henter jeg noe å drikke til oss, ok?

• Ja, okey.

Han ga henne et lite kyss på panna før han dro. Charlott tenkte: Så nært, og så fort?

Hun sto der Fabio hadde sagt hun skulle stå, men han var ikke kommet enda. Plutselig kom det noen gutter bort til henne. De så ut til å komme fra det skandinaviske hotellet ikke å langt ifra.

• Nei, men se hva vi har her gutter, sa gutten som var helt forrest i gjengen. Han var ganske stor.

• Har du ingen å være med eller?

Charlott svarte ikke, bare så en annen vei og tenkte: Fabio, kom!

• For hvis du ikke har noen å danse, er vi frivlige.

Hun svarte fortsatt ikke.

• Ja, men svar da for helsike!

Gutten prøvde å få tak i armen hennes, men Fabio kom heldigvis i forkjøpet. Han tok henne vekk fra gutten. Og hun ble selvsagt kjempeglad for å se ham. Han holdt rundt henne og trøstet. Hun presset ansiktet mot halsen hans.

• Ikke gå fra meg igjen, sa hun til han.

• Det skal jeg ikke, sa han unnskyldende.

Men de andre guttene hadde ikke gitt seg.

• Og hvem er du da?! Sa en av dem. – Er det dama di eller?

• Hm! sa Fabio men han fortsatt holdt rundt henne. – Du bruker det ordet som om hun er en ting!

• Ja, hva ellers er hun? Ting er noe man bruker og da er damer ting.

Nå ble Fabio rasende. Han slapp Charlott og gikk mot gutten.

Charlott gikk et annet sted. Hun ville ikke se det, ville ikke se, ville ikke høre. Tårene rant nedover kinnene hennes, hun ville ikke være her.

Charlott satt ved strandkanten utenfor hotellet, og lurte på hvordan Fabio hadde det. Lurte på om han var skadet eller noe. Tårene hennes hadde tørket mot huden, men orket ikke å ta det bort. Hun følte seg dum som hadde forlatt Fabio i en sånn situasjon. Nå ville han sikkert aldri tilgi henne.

• Er det her du er? hørte hun en stemme si bak henne, det var Fabio han satte seg ved siden av henne.

Hun så bort på han, han var skadet!

Charlott rettet på seg, tørket bort tårene og rev av et stykke fra kjolen.

• Hva er det du gjør? spurte han.

• Ser du det ikke, du er skadet. Sånn ikke rør deg nå, jeg skal fikse det.

Hun lot han ikke si noe. De bare satt der, og Charlott fikset på armen hans som var veldig skadet.

• Hvorfor gjorde du det? spurte hun da hun ble ferdig.

• Hva da?

• Du vet.., sloss med de guttene der.

Hun lente seg mot skuldrene hans.

• Det vet du godt, jeg tåler ikke at noen sier noe sånt om deg.

• Men det er så rart…

• Hva da?

• At vi ble så fort kjent, og plutselig.., sammen.

• Det er da ikke noe nytt, jeg gjør sånt hver dag jeg.

• HVA?!

Charlott sto opp, kunne ikke tro hva hun nettopp hadde hørt. Så hun snudde seg for å gå.

• Hey, hvor skal du? Jeg bare tullet litt det vet du vel.

Han sto opp og gikk etter henne, men hun hadde stoppet. Han holdt rolig rundt henne, bakfra.

• Unnskyld, sa han.

Charlott snudde seg, smilte og krøp inn til halsen hans igjen.

• Lov meg å aldri si noe sånt igjen, sa hun.

• Jeg, Fabio Nuez, lover å aldri si noe sånt igjen til deg, Charlott Lingerie, den vakreste og hyggeligste jenta jeg noensinne har møtt.

De så på hverandre, begge smilte.

• Kom, jeg følger det opp.

• Ok.

THE END

------------------------

I was having my best sleep in days, but suddenly I heard a voice.
- Wake up, you sleepy dosser! The voice said.
I opened my eyes and saw a police-officer. Before I had time to stand up, he kicked me out. I ran as fast as I could, he was yelling at me but I didn’t hear it.
- Here I am…again, I said to myself. I had not talked to other people in weeks, so I started talking to myself now, and sometime with God.
- How many times do I have to end up like this? I mean, I don’t deserve it, do I? Hey you, up there! You’re responsible for this, yes you! I’ve asked you several times for a better life, but you don’t do anything. And because of you I always end up in these dark and rainy streets. You just want me to give up, don’t you? Well, listen at these four words; I won’t give up.
I began crying, because I knew that I had to give up, there was no hope.

Next day I found myself on the street, as usual. There were absolutely no people in this poor street. I walked to the small store across the road. – Be ready for some breakfast, I said to myself. I looked inside the shop, and my dear friend was (luckily) there. I walked in and stood in front of him. Without saying anything, he gave me some bread and juice. I went out to the street again and sat down.
When I started eating, I looked around in the street. It was very comfortable actually. So silent, just as I liked it. Without knowing it myself, I went to sleep, a long sleep.

When I woke up, it was very dark and a bit cold too. And it had started raining again. Actually I didn’t have anything against rain; it was like a shower for me.
A piece of paper touched my feet. I picked it up, a poem.

“Hope
I thought I would give up,
But I won’t.
I thought I would live like this,
But I won’t.
I thought I would die like this,
But, no, I won’t.
I’ll keep on fighting,
Until I get a better life.
I’ll keep on fighting,
Until we’re together again.
I still got hope, I’ll not give up.”

I closed my eyes. This poem really gave me hope. I opened my eyes again and looked up.
- Thanks, I said. – Thanks for giving me hope. I will keep on fighting, and not give up.