I dag døde Boyd. Boyd som bygget så fine biler.

Han ble bare 63 år gammel, og på TV så han ung og frisk ut.

Og hva skjer nå med American Hotrod? Kan jeg ikke lenger drømme meg bort i bilbyggernes verden?

Det hele startet da jeg sto opp tidlig, og registrerte at været ikke var særlig bra. Samtidig fantes det ikke noe brød, og jeg fikk ikke spist frokost. I seg selv er jo dette små uflakser, og enkelte vil kanskje påpeke at brødmangelen var selvforskyldt. Brødet har nok heller ingen stor betydning for noe som helst; jeg spiste frokostblanding og melk i brødets sted.

Dårlig vær og løpetid

Men været var uflaks. Og hadde det ikke vært for været, ville nok hele dagen gått greit for seg. Ganske greit i alle fall. Det er én faktor i uflaksforløpet jeg er usikker på om ville slått til selv uten været, men det får jeg aldri vite. Derfor kjører jeg like godt på, og skylder på været for alt.

Nuvel. På grunn av været, valgte jeg i dag å ikke gå en lengre tur med hunden. - Vi får heller gå en tur på plena og kaste litt ball, tenkte jeg, for på den måten skulle vi slippe lettvindt unna, både jeg og hunden.

Hunden har løpetid, så jeg passa godt på at ingen sprengkåte nabovoffer av det andre kjønn var tilstede. Halsbånd brukte jeg til og med, helt til jeg fikk forsikra meg om at det var fritt leide.

Naboens gromkåte elghundjævel

Så satte vi i gang med ballkastingen, som i følge planen skulle virke forløsende på avføringssystemet til hunden. I det jeg skal kaste ball nummer to, merker jeg på hunden at noe er på ferde. Hun stivner til, løfter ørene og stirrer mot noe bak meg, mens hun delvis er flink og sitter, og delvis er på vei til å miste kontrollen.

Jeg snur hodet, og ser i sidesynet naboens gamle, og upulte, elghund på veien 150 meter unna. I ettertid har det kommet frem at han hadde løpt flere kilometer fra naboens hytte, og hjem til oss.

Før jeg rekker å bøye meg ned å ta tak i hunden vår, setter hun avgårde. Styrt av naturens edle hormoner er alt hun noen gang har lært forsvunnet fra hennes sinn. Jeg plystrer høyt, noe som frem til nå aldri har slått feil. Jeg roper, jeg blir til og med litt streng i stemmen, men nei. Hun har glemt at jeg eksisterer.

Faen

Tanken på 7 små elghund-dalmantinere med sans for gjeting farer gjennom hodet mitt. Den gjør ikke godt.

Faen svarte. Jeg setter kondisen på spill, og henger meg på, men de to hundene er borte før jeg rekker å registrere om jeg feis eller ikke i det jeg sprintet opp den lille kanten opp til veien.

Jeg finner dem igjen etter en liten stund, men med en gang de ser meg beiner de bort.

Jeg følger sporene deres et godt stykke, halvveis joggende og med et enormt sinne som er på vei mot overflaten. Jeg er så sint. Så sint, så sint!

Sinnehåndtering

Jeg må trampe hardt i bakken flere ganger, samtidig som jeg vurderer å rive greinene av de stakkars små buskene som finnes her i Finnmark, for så å slå dem hardt i bakken og kaste dem bort. Ballen vi skulle leke med, som ligger i lomma mi er i stor fare for å forsvinne. Jeg puster tungt, og kjenner at jeg ikke har vårt så sint på flere år.

Men jeg tar meg i det, og går hjem for å hente bilen og alarmere min bedre halvdel.

Etter en kort kjøretur finner jeg hundene, men de stikker selvfølgelig til fjells når de ser meg. Nok en gang stiger sinnet, og jeg har lyst til unevnelige ting.

Men med hjelp av nabodamens fagre røst kommer hunden og jeg gir henne leverpostei fra tube fordi hun var flink, og plasserer henne i bilen og kjører hjem.

Gledens dusj

Jeg er fortsatt sint, og overlater hunden i madammens varetekt og går for å ta en pleiende god dusj. Og jeg dusjer lenge og vel, i veldig varms vann som kjærtegner alle kroppens krinker og kroker. Jeg titter litt på kattepusen, den snille kattepusen som sitter utenfor dusjen og følger spent med på hva som skjer.

Etter ferdig dusj legger jeg merke til en svak og ukjent eim, litt syrlig kanskje. Men jeg tenker ikke videre over dette før litt senere. Jeg åpner døren til vaskerommet hvor kattepusen har doen sin, slik at kattepusen har tilgang til alle nødvendigheter.

Det er ikke før jeg har tørket litt kropp at jeg ser det. Kattehælvete har bæsja på baderomsgolvet, helt inne i kroken ved dusjen. Og katten har hatt løs mage.

Dermed må jeg trø til og fjerne avføringen, noe jeg velger å gjøre med et stykke reklamepost og en gammel tue. Hele jobben ødelegger den fine stemningen jeg hadde opparbeidet meg i dusjen. Dette er ikke høyt på listen over ønskede aktiviter å ta seg til når man er nydusja og rein.

Dermed var jeg uvenner med katten også. Sånn umiddelbart var jeg helt klar for å kaste kattepusen i vedovnen, men ettersom det ikke var fyr i den, så ble det ikke til at jeg gjorde det. Men han må nok klare seg uten melk i kveld.

Jeg skjønner jo at jeg har skuffet enkelte av dere ved ikke å oppdatere denne siden på månedsvis, men det har sin forklaring i at jeg nå jobber med å skrive ting på internett for NRK, og at prosessen derfor blir noe mindre fristende å ta fatt på etter endt arbeidsdag.

Men nå skal det bli andre boller. Jeg kan ikke garantere ferske boller i morra, men nå er de i alle fall rykende ferske.

Min kollega Henrik har forresten kjøpt seg en slik Sega Master System, Segas patetiske forsøk på å matche Nintendos eminente 8bit. Henrik om det.

Jeg for min del kan skryte av at sola er kommet tilbake, noe som feires med sus, dus og solboller i Finnmark. Nå er det litt overdrevent å si at sola er kommet tilbake, det som i realiteten har skjedd er at den har vist seg over bakkekammen på andre siden av fjorden. En hel time var den her på fredag, men så ble det overskyet og siden har ingen sett den. Nå er det bare en hælvetes til vind.

Kommer tilbake med full oppdatering senere. Må på jobb snart, og så kommer det en mann hit med masse kontanter straks.

I morges, som i går, våknet jeg sterk i troen på at postmannen hadde gode nyheter i veska si. Telefonen ble jo sendt fra Oslo på mandag, og så jævla lang tid kan det jo ikke ta å flytte den lille pakken fra A og over på et fly.

Damn you, Posten!

Men dette var først etter at jeg, i dag som i går, våknet av en oppmerksomhetssyk hund som har lært seg å åpne dører. Men jeg må si det er en fin måte å våkne på. Jeg plages jo litt med hormonell ubalanse på morgenkvisten, noe som gjerne går ut over Madammen. Man kan si at jeg ikke er så mottakelig for annet enn meg selv om mine egne tanker den første timen jeg er våken. Men man kan jo ikke være sinna på en hund. Hunden mener jo ikke å være slem, i motsetning til alle mennesker jeg møter før morrarøyken og litt meditering på ramma.

Så jeg sto opp da, og satte meg ved kjøkkenbordet for å vente på postmannen, mens jeg med jevne mellomrom sjekka pakkesporinga på internettet og kjørte innpå med kaffe. Håpet steg da jeg så pakka registrert for omlasting i Tromsø. Den forrige pakken min kom nemlig frem bare timer etter å ha blitt registrert der.

Men da postmannen kom var det ingen pakke til meg. En syk bastard i Tromsø hadde tydeligvis gjennomskua planen min og på pur faen tatt pakken ut av sirkulasjon.

Så jeg måtte dra på jobb med visshet om at jeg måtte vente enda en dag. Men i morgen kommer den. Uten tvil.

Frittgående tilhenger

Like før jeg kom frem til jobb skjedde det noe besynderlig. Jeg ble påkjørt. Av en tilhenger. Og ikke tro at tilhengeren satt fast på en bil, dette var en tilhenger på egne hjul, på fart ut i verden på egen hånd.

Heldigvis skjedde dette i lav hastighet i et kryss, så ingen liv var i fare. Jeg klarte heldigvis å gasse på litt, da jeg la merke til tilhengeren som la på veg mot meg, så den traff akkurat bak bakdekket. Tilhengeren var dog lastet med en hælvetes svær ATV og dens like store tilhenger, og var skikkelig tung, så den reiv med seg hele støtfangeren min, og laget en brutal bulk på bakskjermen.

Sjåføren av bilen som pussig nok hadde mista tilhengeren, noe jeg trodde var umulig, skjønte ingenting. Han ante ikke hvordan dette kunne skje, og la seg flat. Han var skikkelig hyggelig, skulle på jakt på mandag, og mente at dette måtte vi kunne ordne uten å blande inne forsikringsselskap og slike ting. Noe jeg naturligvis var enig i. Ingen vits i å blande autoriteter inn i det her.

Lukter fortjeneste

Så i morra må jeg få ordna et prisoverslag, så fyren kan betale meg penger for udåden sin. Dette passer meg jo midt i rævhølet, jeg har bedre ting å gjøre i morra. Derfor må jeg opp grytidlig og ordne dette, slik at all min oppmerksomhet kan retter mot det som betyr noe; iPhone.

Jeg har forresten ingen planer om å få fiksa dette. Tenker jeg plukker av skjermen, tar frem slegga og denger løs, slik at jeg kan få festa fangeren igjen. Bilen er jo ikke verd mer en to binders og ei tom snuseske, og er ikke verd å bruke penger på. Så jeg er egentlig ganske fornøyd med dette, jeg. Penger kommer til å veksle hender og ende opp i lomma mi.

Lørdagen dro vi på fjellet. Det blåste litt, men det antok vi at bare var sunt for oss. Så vi pakka og fløy på dør. Litt seinere så jeg døden i hvitøyet. Jeg trodde jeg skulle dø. Det er helt sant. Jeg innså at denne gangen kom jeg ikke til å slippe like lett fra det som jeg har gjort tidligere.

Døden nær

Nå tror du sikkert at jeg falt ned fra fjellet, streifskjøt meg selv med hagle eller ble angrepet av rein? Nei, så enkelt var det nok ikke.

Vi har også tidligere vært på fjellet, så det var ikke noe nytt for meg dette. Jeg har vært ute en litt kald og forblåst høstdag før jeg. Det var bare det at vi ved tidligere turer på fjellet har fraktet oss selv opp den første kneika med ATV. Denne gangen skulle vi gå.

Og det var ikke hvilken som helst bakke som skulle bestiges. Denne bakken er beryktet i omegn som områdets bratteste og lengste bakke. Vi snakker altså om Øst-Finnmarks kanskje aller bratteste og lengste bakke.

Så da jeg var kommet halvveis opp bakken, som av praktiske årsaker ikke har flate partier, så jeg enden på visa. Men ny sekk og fiskestang på ryggen, klar for fjellets koseligheter og myggløshet tenkte jeg at nå var det gjort. Og for en utrolig flau måte å dø på, tenkte jeg. Dødsårsak: utmattelse allerede før jeg kom meg på fjellet.

Ved godt mot

Men jeg kom meg da opp. Svimmel og jævlig, med stjerner dansende i synsfeltet satte jeg meg ned med en sigg og litt vann. Og etterhvert kom motet tilbake; jeg tenkte fremover. Jeg priset meg lykkelig for at når man endelig kommer seg opp på fjellet i Finnmark, så eksisterer det nesten ikke bakker. Fra nå av var det bare vidde og nedoverbakker, og jeg gledet meg til vi skulle hjem, for da skulle jeg vise bakken hvem som er sjefen. Da skulle baken gåes nedover. Og ingen klarer å stoppe meg når jeg går i nedoverbakke.

Det var også her hunden vår, Sorry, så sitt snitt til å fange, leke med og drepe sitt første av en lang rekke lemen. Det er utrolig fascinerende å se bikkja leke seg med et hylende og vettskremt lemen.

To og en halv time og noe i nærheten av 20 lemenliv senere kom vi frem til hytta. Da var humøret på plass, og vi fyrte opp i ovnen, pratet med en forbipasserende rypejeger og koste oss en times tid. Så pakka jeg ovnen full av ved og fyrte opp oljefyren. For nå skulle vi på fisketur, og vi kunne ikke risikere at hytta ikke var varm når vi kom tilbake utpå ettermiddagen.

Fisketur

Ingen av oss skal ha det på oss at vi kan fjellet utenat, men på lang avstand hadde vi sett oss ut et vann vi regna med det var fisk i. Så vi la i veg, jeg med sekken full av ved og Baileys Original Irish Cream; vi skulle tenne bål og kose oss.

Men ikke langt fra hytta måtte vi ta et valg, og etter litt hit og dit befant vi oss så langt ute i leggdyp og tung myr at det ikke hadde noen hensikt å snu. Så vi trødde på. I en times tid trødde vi på i myra, og omsider kom vi frem. Og for dere som måtte lure; det er ikke å anbefale å gå i myr. Ta heller en liten omvei.

Vi fikk forresten ikke noe fisk. Da vi endelig fant en bit bakke å sitte på som ikke var myr, skulle det vise seg at den delen av vannet vi hadde snubla over var helt dødt. Bare langgrunn leire. Jeg så at det på andre plasser var mer liv, men det var ikke aktuelt å utfordre mer myr enn strengt tatt nødvendig den dagen. Så jeg vaska spinneren litt, før jeg slo meg ned ved bålet Madammen hadde fyrt opp.

På vei tilbake valgte vi klok av skade å ta en omvei. Omveien gikk rett opp den eneste bratte bakken på hele vidda, men det fikk gå. Heller bakke en våt myr. Det tok oss omtrent 15 lemen å komme oss til hytta, men da var det godt å komme hjem.

Og hytta var varm den. 35 grader.

Turen hjem gikk uten større hendelser enn en og annen lemen som møtte døden. Men jeg lærte en ting. Er nedoverbakken lang nok, blir man jævlig skjelven i låra før man kommer ned. Og jeg lærte at neste gang, da skal jeg ikke slutte med fotball i fjerde klasse.

Iphoneupdate

incredifred - 1. Tollvesenet - 0.

Gleder meg sånn!

(Beklager at denne ble så lang, det var ikke vondt ment).

Selv kjøpte jeg lisens fra IPFS så fort det lot seg gjøre. Det ante meg naturligvis at softwarehacken før eller siden kom som freeware, men for å være på den sikre siden kastet jeg meg på kjøret da folk på mac1.no kjøpte inn lisenser. Kosta meg 220 spenn, og det var det verd.

Nå har jo ikke telefonen min kommet enda, så om jeg bruker betal- eller gratisversjon vil vise seg, etter hva som er mest praktisk der og da.

Kan jo fise ut noen linker:

• http://cre.ations.net/creation/ibrickr

Essensiel tool for iPhones sammen med windows. Brukervennlig pek-og-klikk-applikasjon som åpner telefonen slik at du kan bruke alle funksjoner utenom telefondelen. Dette er per dags dato nødvendig uansett hvordan du vil åpne iPhonen for annet enn AT&T. I løpet av kort tid vil det nok komme løsninger med pek og klikk som lar deg åpne telefonen helt.

• http://www.freeiphoneunlock.com/unlock/

Gratis softwareunlock. Beta as we speak, men tar sikkert ikke lang tid før den er ute.

• http://www.hacktheiphone.com/

Tips og triks og råd og vink og slikt.

• http://www.iphone4world.com/

Tips og triks og råd og vink og slikt.

P.s. Skulle poste denne i går, men ble forvirret.

Jeg har i lengre tid ligget våken om natta og tenkt på Apple iPhone. Den er veldig fin, og jeg har veldig lyst på en slik telefon. Selv føler jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at det er verdens tøffeste og fineste device. Ingen over, ingen ved siden.

Nå er det slik at denne bare selges i Land of the Doomed, USA. Ting tyder på at den kanskje kommer til Norge en gang neste år. Men som vanlig når det gjelder Apples produkter veit man ikke.

Utfordringen

Et problem med iPhone er at man i USA har valgt å selge den låst til det amerikanske telefonselskapet AT&T. Den er med andre ord operatørlåst, og det er ikke mulig å bruke telefonen med en norsk operatør.

Men alle låste og/eller lisensbaserte produkter i verden har før eller siden blitt hacka. I hackemiljøene kan det til og med virke som om det er om å få hacka ting fortest mulig. Så det har på en måte ligget i kortene siden Steves legendariske presentasjon at det skal komme en dag da også iPhone blir opplåst.

Endelig

Jeg har fulgt med på dette med et halvt øye, og nå føler jeg at tiden er kommet.

Jeg har bestilt med en flunkende ny 8GB iPhone, fra selveste Land of the Doomed. De siste ukene har jeg frenetisk lett etter en billig nok iPhone i Norge, men det lar seg ikke gjøre. Men etter at Steve satte ned prisen på 8GBen med 1200 norske, følte jeg at tiden var inne.

Jeg vurderte først å kjøpe den rett fra forhandler, men da måtte jeg ha en mann i Land of th Doomed, til å foreta transaksjonen og det postale som naturlig følger med. Jeg hadde vel egentlig en mann på hånden, men det tok litt tid, så jeg endte opp på eBay. Også der har prisene gått ned, men det er klart det blir litt dyrere enn i butikk. Men ikke så veldig. Knappe 3500,- ferdig shippa til Norge.

Hva nå?

Såh, nå er ventetiden i gang.

Rent hackemessig, er det nå barenmat å åpne iPhone for å bruke den som iPod og som trådløs internettdevice. I disse dager bekreftes det at det også er barnemat å åpne den for telefonbruk, men da må man kjøpe en lisens til knappe 200 spenn, noe jeg tilfeldigvis har gjort. Denne lisensen har jeg enda ikke i hende, men den skal komme i god tid før telefonen, skulle jeg tro.

(Det er ikke 100% bekreftet at den virker, men gizmondo, CNN og Engadget går god for den. Dersom den ikke fungerer, noe jeg betviler, må jeg åpne telefonen fysisk, og snuske litt rundt der inne, samtidig som man gjør div via sånn puttygreie. Litt mer svetting der altså, men det går)

Fotnote

Ellers er jo verden sånn at man enten elsker eller hater iPhone, og jeg elsker den. Jeg er fullstendig klar over at andre hater den, så ikke føl at dere jeg trenger å informeres om dette i kommentarfeltet.

Dersom jeg får litt respons på det, kan det være at jeg lager en liten howto, etterhvert som jeg skrider frem med telefonen. Uansett kommer jeg til å poste oppdateringer og bilder her etterhvert.

Nå har jeg uansett gjort Finnmarking av meg. Folkeregisterflytta til og med. Da må jeg betale ekstra lite skatt. For skatt må jeg betale, nå når jeg med jevne mellomrom klipper meg og går på jobb. På skikkelig jobb, ikke noe tullejobb denne gangen. NRK og greier. Men det står det om i forrige post.

Jeg har også fått hus, med kjøkken og bad og tre soverom. Og, ikke minst, badstu. Eller damp, som det heter her oppe. Man tar damp, ikke badstu. Og dette fenomenet med damp, det har frem til nå vært meg ganske fremmed.

Jeg har vært klar over at enkelte nordmenn, og alle fra Finland, har drevet med dette i uminnelige tider, men for meg er det altså nytt. Men Gud jamre seg langsomt i søvn, hvor deilig det er.

Og ikke nok med det, det er også skikkelig maskulint. Her fyrer man opp i et lite rom, og lar det stå til tempraturen er oppe i minst 75 grader. Har man noen år på baken kjører man gjerne på, opp i hundrevis av grader. Når rommet har blitt skikkelig varmt, da setter man seg der inne, helst naken, og setter i gang med å tømme vann på ovnen slik at det utvikler seg damp. Og damp er varmt. Damp er så varmt at man kan koke poteter i det. Og der sitter man da, og fyller på med damp helt til man ikke klarer mer. Da tar man en pause, og er det vinter løper man ut og ruller seg i snø, før man går inn igjen, og damper i vei. Herlig.

Dette ble jo mye svada, og lite bilder. Men jeg lover bilder neste gang, og jeg lover at neste gang er ganske snart. Må bare installere shoop først, og det gidder jeg ikke i dag.

Men nå er det altså gjort. Man er ferdig med utdanningen sin for denne gang.

I skrivende øyeblikk er rumpen min plassert på en stol i Vadsø, mitt fremtidige bosted. Damen som har lokket meg hit opp er i Tyrkia, og dermed er det kanskje noen som lurer litt på hva jeg egentlig gjør her. Jeg er nemlig ikke her for å underholde/jøgle for svigerfar. Nei, jeg er her på mer offisielt oppdrag. Jeg har nemlig, i all hemmelighet, vært på jobbintervju (dypere samtale som det heter nå til dags) hos NRK i Vadsø. Og tror du faen hakke meg ikke at jeg fikk jobben? Joda, så nå blir det tilbake til Steinkjer i noen uker før man flytter til Vadsø for fulle seil, bretter opp ermene og tar fatt på nettsidene til NRK Nordnytt. Noe som skulle passe meg like godt som det passer for eksempel en maur å tilfeldigvis komme over et glass med sirup.

Og det er vel alt jeg har å si for denne gang. Men jeg lover å komme sterkere tilbake etterhvert som jeg har tid og eller inspirasjon. Nå skal jeg på sjøen og drepe fisk ved å lokke dem til å spise en falsk fisk som jeg henger i et snøre og senker ned i sjøen. Dumme fisken.

I dag har vært en fin dag. Jeg har vært på kunstutstilling. Sånn der moderne greie tror jeg. De hadde i alle fall sånne installasjoner, som for eksempel en boks festet til et anker. Litt stilig egentlig. Og så hadde de tepper laget av kart, og en skikkelig kul gammeldags lysbildefremviser med innebygd skjerm og vippebryter man kunne vippe på for å skifte bilde. Og de hadde to svære pappesker som man kunne gå inn i og se på kunstfilm. Og dette var svære pappesker, skikkelig svære. Og så solgte de vaffel, kjempegod vaffel med brunost, hvitost eller syltetøy. Og vafflene var nok tilsatt rømme, for de var kjempegode. Rutinert.

På kunstutstillingen fikk jeg også bedrevet litt innendørs streetart for pyser; man kunne nemlig tagge på tre sånne trykk som hang på veggen. Så da tagge jeg buglyen på alle tre. Det var moro. Og ikke bare det, men disse tre trykkene med masse tagging på var dritstilige og jeg kunne vært villig til å ta opp pengeboka mi for å få tak i dem. Slike vil jeg ha.

Grunnen til at man var på kunstutstilling var at man i dag støttet opp om den lokale kinoen, som holder på å bli utkonkurrert til fordel for kinoen i Verdal, ved å se 300. (Spaaaaaaartaaaa!) Jeg ergrer meg skikkelig mye over at folk her i steinkjer stikker til Verdal for å se kino. Det skulle jo være mulig å forstå at kinoen ikke kommer til å bli noe bedre ved at man bruker en annen kino? Det var jo knapt folk i salen, kanskje ti stykker og det på 300 som iteorien skulle dra masse folk. Stakkar kinoen. Filmen var bra. Knallperlebra. Aprikos kino, så er det faktisk ikke lenge siden jeg for andre gang var helt mutters alene i salen for andre gang her på steinkjer. Dette var på Taxidermia, en litt underlig og skrudd film fra Ungarn. Fint at de velger å spille slike filmer selv om de veit det ikke kommer til å dukke opp mer enn en håndfull folk tilsammen.

ÅH! Finfin jummyfilm med en snert av andre herligheter: Stranger than Fiction.

Veit ikke helt hva jeg skal si om den egentlig. For det første er det noen effekter gående i filmen som passer utrolig bra, men som kanskje ikke gjør seg hvor som helst. Og så er det faktisk Will Ferrel som gjør hovedrollen. Og han gjør den bra, etter min mening passer han perfekt. Og til sist er det historien, som er noe for seg selv. Den opererer med et passende driv, og en fin snert som minner meg litt om Douglas Adams' stil. Herlig.

Forresten; det hadde vært fint om noen av dere få som titter innom hadde kommentert litt, dere kan jo for eksempel gjette på hvor overskriftene i denne bloggen har sine opphav, så kan det hele utvikle seg til en slags konkurranse. Joda, det kan dere gjøre.

Dette bildet måtte bare postes, jeg har egenlig ingen grunn annet enn å mimre over gamle dager. Akk så fin verden var den gang B-A Barracus var verdens tøffeste mann. Ingen over, ingen ved siden. Ikke engang Chuck var i næreten back then. Men i dag må jeg spørre meg selv; hvordan kan en så helt inn til margbeinet hetro mann se så utrolig homo ut? Hva er meninga med gullvesten uten noe under? Finnes det egentlig et plagg som signaliserer homofili mer enn en åpen gullvest uten noe under?

Min gamle venn Magnus har vært så vennlig å tipse meg om denne filmen, Pictures of Assholes, som denne unge mannen står bak. Takk til Mags.

Jeg vil i samme slengen anbefale Rubber Johnny, som ligger i en litt annen kategori, og ikke har noen nytteverdig som helst. Bortsett fra at jeg liker den.

Delivery er en herlig liten animert sci-fi-kortfilm som anbefales på det varmeste. Denne ligger veldig høyt på lista mi over fine filmer. Den er direkte vakker og bærer et klart budskap om ting.

Jeg har klart å rota meg inn i en debatt på denne bloggen. Ganske moro, men akk så unødvenig og tidssløsende. Jeg veit jo det ikke har noen betydning hva jeg sier til slike folk. Men jeg blir jo så provosert over folk som er av samme støpning som fjortisene på It-avisen som hisser seg opp i windows/linux/mac-diskusjoner. Ikke klarer de å hoste opp et eneste saklig argument, men meninger skal de faen meg ytre fordi!

Nå gir jeg meg for denne omgang, i fare for å felle meg selv med min egen argumentasjon. Men hvis det er litt tak i dere lesere så bør dere slenge dere på debatten. På min side, selvfølgelig.

Sitter og ser på Senkveld, med Thomas og Harald, hvor Lise Karlsnes er gjest. Og hun gestikulerer og fekter med hendene og er så inne i popstjerneverden og alt det der da det slår meg.

Lise Karlsnes bæsjer hun også.

Dask apekatten! har tatt ansvaret med å teste hvordan det er å være på sykehus. Og da snakkes det ikke om en enkel blodprøve eller en brukket hånd. Vi har virkelig stresstestet hele systemet og avgir her en ganske detaljert rapport om hele hendelsen. OH, the exitement!

Vi kom litt for sent til sykehuset. Var ved inngangen fem over syv, så det tok oss ca 15 minutter å navigere oss frem gjennom ymse korridorer og heiser før vi fant kirurgisk dagenhet. Kom altså dit ca tjue minutter for sent. Jeg regner med det er derfor vi ble plassert i to stoler på gangen. Det var ikke trådløst nettverk der. Da vi kom frem ble jeg hilset på med et meget slapt og foruroligende håndtrykk av søster Knipenberg. Jeg hadde forventet et fast og stødig håndtrykk som signalisere stødighet og knowhow og ikke en hånd som bare var der. Hun prøvde ikke engang å lukke hånden, hun bare stakk den frem. Jeg fikk følelsen av at hun hadde mistet håpet og alt for mange pasienter, slik at hun automatisk tenker at pasientene sine skal dø. Dette lover jo ikke bra. Men heldigvis er hun bare en sykesøster, jeg regner med at kirurgen kommer til å ose av stolthet. Akkurat som en hane kommer han til å være.

Så fikk jeg møte kirurgen. Det var en ung spjæling, maks tredve år, men håndtrykket var fast og fint og jeg fikk stor tillit til at han klarer å gjøre jobben sin skikkelig. Han var snill, og lovte å ta bilde dersom de hadde et tilgjengelig kamera på OperasjonsRommet. Så tittet han på der det skulle opereres, forklarte at han skulle skjære ut helt ned til beinet i en form som jeg kan illustrere som to paranteser satt sammen til en oval. Han kalte det en båt. Så satte han merket sitt med en sprittusj på meg, slik at han skulle være sikker på at han hadde sett på meg.

Plutselig gikk alt fort og jeg ble beordrett avkledning, lagt i seng og påsatt sånn drypp. De kjørte i meg en halv liter antibiotika, mens jeg småsov, før jeg ble trillet opp til the OR. Jeg la merke til at jeg ikke klarte å slutte å smile, og det føltes som om jeg var på TV. Inn i heis, ut av heis, inn på operasjonsrom. Så ble jeg beordret å ta av truse, som de sa selv om jeg bruker boxershorts og konsekvent holder meg unna truser, og ble plassert under et slikt sykehuspledd. Et sånn som er meget grovkalibret, og gjennomsiktig. Det var hælvetes kaldt, og jeg ble påsatt overvåkning av vitale organer. Det var litt moro å sjekke pulsen, jeg holdt blandt annet pusten litt for å sjekke hva som skjer og sånn. Men det var jo så kaldt at jeg lå å rista, så jeg gleda meg til narkosenjeg hadde blitt henspeilet at jeg skulle få av sykesøsteren. Men da anestesilegen kom fikk jeg høre at det var spinalbedøvelse som gjaldt. Jeg skulle midlertidig lammes fra navlen og ned. Etter mer ventig og lytting til leger som skulle bestemme seg for den eller den tingen måtte jeg sette meg opp og blotte ryggen som ble vasket med sprit, og så ventet jeg på det lille stikket jeg hadde blitt fortalt skulle komme. Små stikk gjør meg ingenting, det er jo værre med papirkutt. Men de løy, eller vred om på sannheten, alt etter hvem som ser. Jeg kjente et lite stikk, og så en nesten grusom smerte. Og så sa legemannen at det ikke gikk. Måtte prøve en gang til. Javel? Og denne gangen var det grusomt vondt. Ganske lenge faktisk, helt til sykepleiersken nevnte noe om at pasienten nok hadde det ganske vondt nå. Da ga de seg, bare for å prøve en gang til. Denne gangen gikk det greit, og jeg kjente en herllig varme spre seg fra ryggen, gjennom penisområdet og ut i beina. En herlig avveksling til store smerter. Jeg måtte legge meg ned, og plutselig var jeg lam. Ganske stilig egentlig. Så måtte jeg snu meg rundt, hvilket medførte litt om og men. Jeg var jo lam og måtte ha hjelp til å snu meg, og der lå jeg da, klar til operasjon. Men først lurte legemannen på om jeg ville ha litt å slappe av på, og jeg var ikke sein om å takke ja til det. Så det ble blandet en slags festblanding på en sprøyte, og jeg fikk halve sprøyta rett i blodet. Etter et par minutter merka jeg litt tunge øyebryn og det neste jeg husker er at jeg våkna og lurte på hva de holdt på med. Da var de i gang med operasjonen. Litt irritert ser jeg at legemannen tar på seg et headset og tuner inn radioen, og jeg tenker på hva i svarte det er han holder på med. Men det viser seg at han ordner det hele til meg, før han spør om jeg "vil ha en liten knert til?". Jeg takket ja, og neste gang jeg våkner blir jeg sydd igjen, rullet over på en seng og er ferdig.

Jeg ble så transportet til oppvåkningsstuen, hvor jeg måtte ligge mens ventet på å bli litt mindre lam. Det var egentlig litt kjedelig, men jeg brukte tiden på å forske på hvordan det er å være lam. Det aller mest underholdende var å kjenne på min egen penis. Jeg hadde jo ingen følelse fra navlen og ned, slik at det føltes litt som å kjenne på fremmedmanns-penis. Med litt godvilje kunne jeg se for meg hvordan det er å være homofil, og jeg tenkte litt på Paul, en homofil kompis. Etterhvert som dette ble mindre og minde underholdene vendte jeg oppmerksomheten min mot mannen som lå i nabosenga. Det at det var en gardin mellom oss hindret meg ikke i å høre hva som foregikk. Mannen hadde tydeligvis operert magen sin, og var heavily sedatet. Han bare sulla og tulla og skjønte ingenting, spurte sykepleierne hvor han var i annenhver setning. Men det virka som han hadde det ganske bra, for han var ikke fremmed for å påpeke hvor behagelig tilværelsen var. Spesielt begeistret ble an da han ble tilkoblet det jeg tror var en morfinpumpe, da var det ikke måte på hvor fint han hadde det, selv om han ikke ante hvor han var.

I neste øyeblikk var jeg visst blitt mindre nok lam, og jeg ble transportert tilbake til utgangspunktet. Der var Hanne og jeg fikk lov til å få litt snus og vann. På dette tidspunktet hadde jeg jo fastet i et døgn, og det var helt OK med litt snus. Det var også på dette tidspunktet jeg begynte å mistenke at jeg drev å tissa meg ut. Jeg hadde jo ikke kontroll på vannlatingssystemet selv, så det var lite å gjøre med det. Tross alt var jeg jo naken og det var jo ikke mine sengeklær, så jeg brydde meg ikke. Etterhvert skulle jeg få mat, men jeg antydet til sykesøsteren at det kanskje ikke var så lurt da jeg ikke hadde kontroll på hva som kom ut av kroppen min når, men hun mente det skulle gå greit. For sikkerhets skyld ville hun at jeg skulle prøve å tisse på flaske for å se om jeg hadde fått kontroll. Jeg putta penis inn i en flaske og anstrengte meg så mye jeg bare kunne, men skuffet tok jeg frem flasken fra under dyna og fortalte at det ikke gikk. Pussig nok hadde jeg kvitta meg med en god desiliter urin uten å merke det. Damen konstaterte at alt fungerte og jeg fikk mat. Etter dette forsøkte jeg å reise meg, bare for å oppdage at jeg var stø som et rådyr på isen, så jeg fikk utlevert en sånn gåstol. Vi gikk ned i kantina og spiste litt mer, før vi dro hjem.

Og slik endte sykehusoppholdet mitt; med et stort sår på ræva og uten å ha fått morfin, men svært i live.

Tiiiiiiight!
Dagen i dag startet så positivt at jeg måtte ta bilde av det og blogge om det.Da jeg kom på skolen var det bare en ledig parkeringsplass, og den var på størrelse med en minimorris. Jeg var trøtt og ble umiddelbart grinete av at ingen hadde tenkt på at det alltid skal være en ledig plass til meg. Jeg pressa meg inn, men innså at det ble litt vanskelig å komme ut av bilen. Så jeg kjørte ut igjen, og tenkte at nå skal jeg faen meg vise denne utrolig udugelige parkereren hva som skjer når man ikke parkerer skikklig. Så det hele endte i at jeg parkerte så nærme jeg bare kunne (heldigvis er batmobilen så skamsenka at speilet mitt passerte under speilet til idioten). HAH! tenkte jeg, og gikk i studio for å produsere mitt første lydcollage. Noe som var så moro at timene bare fløy og plutselig måtte jeg på jobb.

Gandalf.
Noe av det førse som møtte meg på jobb var denne eldgamle mannen som skulle ha kaffe. Det var såvidt han fikk snubla seg fremover, men kaffe skulle han ha. Gjerne med sukker og fløte. Jeg ble blodsjarmert av mannen, blandt annet fordi jeg har en klar målsetting om å bli akkurat slik når jeg blir gammel. Jeg fikk papparazziert ham, og har døpt ham for Gandalf.

Jeg har også laget pizza.
Og slik ser en Dollypizza ut før man har på osten. Ikke så magisk nå lenger hva? Nesten så det ser ugodt ut. Kjøttdeig og løk. Nå får jeg sikkert Dollymafiaen på nakken i tillegg til sleske advokater og Morten Abel. Men mesteparten av arbeidsdagen har bestått av kjedelig tid som må gå, snuseskedekorering og spørrelek på TV. Sånn der greier hvor det sitter mange i salen som også skal man svare på spørsmålene og så må de som konkurrerer konkurrere mot publikum og så må de slå ut publikum og sånn.

D-day coming up.
I morgen tidlig er det avreise til sykehuset. Den store dagen har kommet og brosjan skal bort. Har forhørt meg litt med erfarne operasjonsobjekter og det er jammen ikke småtterier jeg skal ut for. Vedkommende (pappa) jeg har snakket med har mange, mange ganger vært under kniven, og kan blandt annet fortelle om å bli bevisst under narkose, men ute av stand til å signalisere om at han er våken. Dette høres ikke bra ut. Skal jeg i narkose så skal de jammen kjøre på. I brevet jeg har fått står det også noe om at man ikke er i sine fulle fem i tiden etter oppvåkning, og at man ikke bør ta viktige beslutninger. Noen kommer sikkert til å lure meg til noe.

Hvis dere ikke hører noe fra meg innen to dager, så er jeg nok død. På forhånd takk for meg, jeg har i alle fall fått utrettet bittelitt her i livet. Ikke noe stort, men litt.

For det første; er det riktig av kassajenta å irettesette BH'en sin mens jeg drar kort? Trodde hun jeg ikke kom til å legge merke til det? Vil det i så fall også være riktig av meg å omorganisere penis neste gang jeg skal dra kort, eller for den del, servere pizza på Dolly? Er det å irettesette en BH i samme ballpark som å omorganisere penis? Jeg lot meg iallefall provosere av denne jenta som ikke kunne vente i ti skarve sekunder med denne handlingen. Jeg var eneste menneske i umiddelbar nærhet, og så ubeagelig kunne det umulig være at det ikke lot seg gjennomføre å vente, i la oss si ti sekunder, til jeg hadde forlatt kassa og var på vei ut.

For det andre. Mens jeg, fordi jeg vil unngå en potensielt kjip opplevelse ved å møte på en semibekjent i kassa, gjemmer meg bort i bladseksjonen faller blikket mitt på det som på forsiden av Illustrert Vitenskap er framstilt som en banebrytende revolusjon av en gammel drøm som går i oppfyllelse. Jeg kunne rett og slett ikke tro det, og ikke kunne jeg bla opp heller, da magasinet snedig nok var pakket i plastikk, akkurat som Sara Palmer. I pur glede over at teleportasjon nå er i boks, eller i det minste straks er i boks, betaler jeg uten baktanker 69,50 hos den BH-fiklende jenta i kassa. Lykkelig tusler jeg mot batmobilen, mens jeg tenker på at om ikke alt for lenge trenger man ikke gå i butikken. Man teleporterer til butikken. Jeg gleder meg ufattlig mye til å brekke nyheten for Rolf, kompisen min som aldri har mista trua på at teleportasjon er fremtida. Rolf har til og med tenkt ut et velfungerende avgifts og kontroll-system for teleportasjon, slik at ikke David Toska og andre kjeltringen skal kunne boltre seg fritt.

Så kommer jeg hjem og river umiddelbart av plasten av herligheten før jeg tar en velfortjent slurk med Meierienes Premium Sydtyrol-epler. Men nei. Skuffelsen river i meg da jeg leser meg frem til at alt de kaffepauseutnyttende og sikkert statlig lønnede sjarlatanene av noen forskerfiser har funnet opp er en vag metode for å transportere lys til atomer. Så de ser liksom for seg at de skal kunne utvikle dette slik at atomer skal fungere som harddisker og slikt piss. Vi har jo datamaskiner for faen. Vi vil ikke ha datamaskiner. Vi vil ha teleportasjonsapparater. Og vi vil ha det nå. Men i illustrert vitenskap står det at det ikke kommer til å skje. (Her passer det seg å skyte inn at man på den tiden toget kom var overbevist om at mennesker kom til å bli sinnsyk av å reise i den hårreisende hastigheten av 40km/t og at man en gang i tiden visste at jorda var flat og at å bygge en flymaskin, nei det var bare tull. Jeg har trua enda jeg, Rolf).

Dumme Illustrert Vitenskap.

Jeg kunne ikke motså å poste denne linken, selv om jeg jo skjønner at mange kanskje vil misforstå og kanskje ikke helt skjønne hva jeg driver med. Men jeg veit at noen vil forstå, og det er denne målgruppen jeg nå sikter til. Hva målet til de som innehar siden linken kommer til å føre deg til er heller utsikkert, personlig bryr jeg meg ikke. Hele greia var bare festlig.

Mer trenger man ikke å vite om incredifred. Skulle behovet likevel være der kan man etter grundig overveielse ta kontakt ved hjelp av informasjon ganske langt nede på siden helt til høyre.

Ja, og forresten. Jeg tror jeg kan kjøpes for penger.

Har skrevet et relativt detaljert referat av alt som skjedde der nede, kanskje med unntak av de siste dagene, da inspirasjonen ble noe hemmet av den travle livsstilen som ble ført. Jeg kommer til å offentliggjøre i alle fall deler av denne loggen her, og jeg nevner teasere som The Official Hookacount, skitne bakgater, narkotika og (forhåpentligvis) fine bilder.

Over/slutt.