Å leve er ikke nok. Solskinn, frihet og en liten blomst må man ha.

HC Andersen

[gallery]

En av jentene stillte et spørsmål til Oprah som lyder omtrent sånn:

Når du ser jeg sitter her og ser meg sånn jeg er - synes du jeg er bra nok? 

Dette spørsmålet gjorde at jeg hadde problemer med å sove i natt. Jeg tenker at dette er et spørsmål som veldig mange i dag stiller seg. Den fattige jenta hvis store drøm er å få lov å gå på en skole tenker det. Vi i Norge som ser på det å gå på en skole som en selvfølgelighet - og "uffer" oss ofte over hvor forferdelig det er, tenker nok også det samme. Men det er noen vesentlige forskjeller i tankegangen...

For de fattige små jentene er det å gå på en skole en drøm. For dem er selv en myk seng å sove i en drøm. For dem er drømmer en del av overlevelsen. Det er nok drømmen om det som kan synes uoppnåelig som er drivkraften til å kjempe for overlevelsen - til tross for at familiemedlemmer dør av aids, eller blir myrdet kaldblodig utenfor døren til hjemmet, et hjem som er uten vann, uten mat - et blikkskur som ikke tåler engang et regnskyll. Det disse barna lærer seg er ydmykhet. INGENTING er en selvfølge. Det er deres egen innsats som avgjør hvor de lander. Det er ydmykhet å spørre - synes du jeg er bra nok?

Barn og unge - vel, voksne også - i Norge spør seg nok ofte det samme. ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg selv dette hele tiden. Men det er en vesentlig forskjell her.

Vi i Norge vet knapt nok hva fattigdom er. Vi lever trygt og stort sett alle våre behov er dekket. Ja MER enn dekket. Vi lever i et overflodssamfunn. Mange ville ikke bøyd seg ned for å plukke opp en tier engang. Vi gidder ikke. Når vi synes vi er fattige så er det fordi vi ikke har råd til å kjøpe oss den dyreste mobiltelefonen, eller ha mulighet til å kjøpe flatskjermtv. I Norge har vi en fattigdomsgrense og går vi under den blir vi plukket opp og sørget for. At dette systemet mange ganger føles urettferdig er vel egentlig også et luksusproblem...

Når vi i Norge spør oss selv, er vi bra nok? - så handler det om vi er bra nok i forhold til naboen, i gjengen, i familien, på skolen, på jobben. Overflodsamfunnet har gjort oss hensynsløse i kampen om å bli best, rikest, ha best karriære, ha de fineste og dyreste moteklær, de fineste kroppene. I den hensynsløse klatringen på suksessstigen blir vi blindet for de andre rundt oss. De som prøver å klatre sammen med oss men som ikke makter farten, "bråket" og jaget, blir liggende rundt oss som ensomme, syke, redde enkeltindivider. Vi klatrer hensynsløst alene og vi detter ned igjen alene og blir ofte liggende igjen alene. Individualismen står sterkt i Norge. Vi skiller oss når ekteskapet blir kjedelig - det er lett. Vi dytter barna våre imellom oss og snakker dritt om x-mannen/kona til barna våre - det er lett. Vi sender mor og far på gamlehjem - det er lett. Vi skyver alle andre som ikke har samme karriæremål som oss vekk fra oss og tråkker over dem på vår vei - det er lett.

Vi er iferd med å skape et suksessskillesamfunn. Mange er bra nok - veldig mange er ikke bra nok. Definisjonen på suksess er penger og makt - OG mangel på ydmykhet.

Slik tenker jeg...

Jeg er klar over at jeg kanskje overdriver veldig i det jeg skriver ovenfor. Kanskje gjelder dette bare noen få - noen få hensynsløse. Vi kan jo heller ikke tenke oss hvordan denne jenta i Sør-Afrika egentlig har det. Vi ser henne på vår flatskjermtv, gråter litt og tenker så trist - for mange av oss er dette underholdning. Vi skifter kanal og ser "Vil du bli millionær" i stedet. Selv Oprah Winfrey lager underholdning av dette og ikke bare det - hun tjener masse penger på det.

Jeg vet ikke hva jeg vil med det jeg skriver. Jeg vet bare at jeg vet at jeg ofte stiller meg dette spørsmålet selv; ER JEG BRA NOK? Jeg spør meg dette fordi jeg er tykk og nærmest konstant går og tenker på at jeg burde være slankere. Jeg spør meg dette fordi jeg er homofil og går hver dag og hører at jeg ikke er like bra menneske som andre. Jeg spør meg det fordi jeg ofte går og føler meg blakk og har ikke råd til å kjøpe meg dette drivhuset som jeg VIRKELIG drømmer om og som jeg tenker er det som er igjen for at jeg virkelig skal føle meg lykkelig. Jeg spør meg om det fordi jeg ofte sliter med nerveproblemer, panikkangst og depresjoner - hvorfor har jeg det når jeg går og føler at jeg ikke egentlig har noen grunn til å ha angst eller depresjon.. Jeg spør meg det fordi jeg vet at til høsten må jeg ut i jobb igjen etter å ha vært syk i mange år. ER JEG BRA NOK? VIL JEG KLARE DET?

Jeg føler at jeg er ydmyk. Men jeg vet at noen vil si at jeg ikke er det. Det føler jeg er fordi noen mener at jeg ikke er bra nok.. Det gjør meg syk.

Endelig Påske!

For meg er Påsken på mange måter startskuddet for ordentlig vår og vårfornemmelser, hagearbeidsstart og vask og rydding av terrassen, utemøblene kommer på plass og det lukter appelsin og forventning rundt "Stusslistuggu" disse tider!

Det er som om man får en overdose vitaminer og man skrus opp mange hakk i gledesbarometeret. Barna mine - blomstene strekker seg opp mot solen og den spede solvarmen. Fargene kommer tilbake - på mer enn en måte! Krokusen står der og minner om hvor vakker verden og menneskene egentlig er, men så skjøre overfor hverandre.

Inne i huset er knoller av georginer allerede vokst seg lange og "straltete" - det er som om de skriker "vi vil uuut!!!"

Mennesker blir gladere og smilene og fargene i kinnene kommer tilbake. På kafeene sitter folk ute i vårsolen og det ryker av varm kakao og all verdens kaffedrikker. Noen våger seg til med den første utepilsen..

Jeg kjenner jeg våkner igjen av en dvale - våren er så absolutt den beste årstiden!

Jeg vil få ønske alle en riktig GOD PÅSKE, PÅSKESOL OG MASSE PÅSKEGLEDER. Ta vare på hverandre og nyt!

Generelt har jo vi nordmenn veldig mye å være takknemmelige for. Selvfølgelig er det veldig mye som kan ble bedre, men det er jo også litt fordi vi er "bortskjemte" at vi har "råd" til å tenke sånn.

Det er jo en del grunnleggende behov man må ha dekket for i det hele tatt å overleve. Så som mat, rent vann og klær. Såkallte fysiske behov.  I Norge får heldigvis de aller fleste dekket disse behovene.

De neste viktige behovene er trygghet og sikkerhet. I Norge er det heldigvis fred og vi kan stort sett bevege oss fritt uten fare for overgrep eller kriminalitet. Men det er jo bekymringsfullt at kriminaliteten og volden øker her i landet. Allikevel, sammenlignet med mange andre land er vi også her heldige.

De sosiale behovene er nok også stort sett dekket. Iallefall liker vi å tro det. Men selvfølgelig er det . og iallefall nå i julen - mennesker som føler en ekstra stor ensomhet. Som ikke har den store fellesskapsfølelsen, venner og familie rundt seg eller som føler seg elsket og tatt vare på.

Behovet for aktelse, selvrespekt, selvtillit, verdighet og status blir først påtrengende når de førnevnte behovene er tilfredsstilt. I Norge har vi veldig lav arbeidsledighet og vi har et trygdesystem som fanger opp syke, arbeidsledige, gamle og uføre. Selvfølgelig vet jeg at det er mennesker som klager på trygdeordninger og at de kanskje opplever urettferdighet og forskjellsbehandling både i jobb og trygdesystem, men jeg tror allikevel at dette er "luksusproblemer" i forhold til veldig mange andre land.

Gjennom at vi dekker alle disse behovene er det relativt enklere i Norge å selvrealisere oss for å nå oss de målene vi har satt oss.

Maslows behovspyramide er oppsummert som en teori basert på ulike behov mennesker prøver å tilfredstille i en prioritert rekkefølge.

Jeg føler at jeg har dekket alle disse behovene. Jeg er først og fremst frisk - iallefall så frisk at jeg godt kan fungere normalt. Jeg har et hjem og alt jeg trenger av mat og drikke. Jeg føler meg relativt trygg selv om jeg som homofil alltid må ha i bakhodet at ikke alle liker det. Jeg har blitt truet men jeg går heller ikke og er redd. Jeg har masse venner og jeg har en familie som alle aksepterer meg og som er glad i meg. Jeg er snart ferdig med skolen og har gjort det veldig bra, noe som virkelig har gjort det godt for selvtilliten og selvaktelsen. Utfordringen i 2008 blir å finne seg en jobb hvor jeg kan få brukt det jeg har lært nå disse tre årene. Jeg tror det går bra.

 JEG er veldig takknemmelig over alt i livet mitt. Det eneste luksusproblemet for meg er at jeg må sitte å krangle med noen kristenfundamentalister som mener at mitt liv er feil. Jeg kaller det et luksusproblem for dette er jeg ikke nødt til en gang. Desto mer er jeg takknemmelig for at jeg er sterk nok til å stå imot og si imot disse hovmodige  "fasit"menneskene. Jeg er glad for at jeg har evnen og ork til å bry meg og til å forsvare å forklare overfor disse noe som jeg selv er så heldig å ikke ha som noe stort problem, men som jeg vet er et stort problem for mange andre homofile. De som kjenner hatet og fornedrelsen på kroppen og som ikke tør å være 100 % menneske. De som kanskje risikerer å bli utestengt fra sin egen kristne familie eller som går og føler skam og skyld overfor dem. Kristenfundamentalister og konservative kristne gjør meg mange ganger så sint og såret og jeg blir faktisk syk av det mange ganger. Jeg kan bare ikke forstå at folk kan være så onde og bruke slike karakteristikker om andre mennesker. Skulle ønske de klarte å innse hva slags skade de gjør på mennesker. De gjør seg faktisk medskyldige i mange selvmord og mange lidelser for mennesker - pga sin egen egoisme og hovmodighet. Dette bringer meg litt over på hva jeg kan bli bedre på....

Jeg skulle faktisk ønske jeg klarte å bli bedre på å ikke engasjere meg så mye i dette. Jeg forstår de mange som ikke kan skjønne at det skal være noe vanskelig. Men det er faktisk det. Mye fordi jeg kan nesten ikke unngå det. Og jeg vil tro at frem til denne nye ekteskapsloven er kommet i havn så vil det bare bli verre og verre. Du vet når selv Paven mener at homofili og ekteskap mellom to av samme kjønn truer verdensfreden - ja så er det jo ganske alvorlig...... huff.

I det hele tatt kan jeg bli ganske så mye bedre på å bruke mindre tid foran datan. Jeg bør bli mye flinkere til å besøke venner og ta meg av venner. Jeg er ikke flink til noe av dette. Her er åpent hus og mange kommer hit - men jeg kommer meg ikke ut selv. Jeg håper dette blir bedre nå når jeg er ferdig med teori på skolen og ikke er avhengig av all lesing til eksamen osv... Dessuten kommer jeg jo mer ut siden jeg skal ut i praksis allerede i januar. Gleder meg!

Jeg kan også bli litt bedre på å tenke på meg selv. Jeg sliter veldig med vektproblemer nå... Skole har skyld i dette!!!  hehe.. (lett å skylde på at jeg sitter for mye rolig...) Men seriøst så må jeg nok bli flinkere til å bevege meg mer og komme meg ut i frisk luft. Ironisk nok så var jeg veldig flink til dette før røykeloven kom. Da gikk jeg inn til sentrum hver dag og satte meg på en kafe eller gikk rundt i byen og tilbake igjen.

Så er det selvfølgelig alle de andre vanlige tingene jeg kan bli bedre på feks ØKONOMI.... Jeg blir aldri noen økonom! Spare burde jeg også bli flinkere til - slutte med impulsskjøp på ting jeg absolutt ikke trenger.

Jeg streber hele tiden etter å bli et så godt menneske som mulig. Jeg tror det er viktig da at man også har det bra selv. Man må elske seg selv for å kunne elske andre, tror jeg. 

Akkurat nå satt jeg og tenkte på at jeg burde bli flinkere til å skrive kortere bloggartikler... ;-)

Dette er en historie som er særdeles privat, men jeg forteller den fordi jeg vil at folk i lignende situasjon kanskje skal kunne lære av min erfaring. IKT har gjort verden så liten og mennesker møtes over landegrenser på helt andre måter enn før. Dette er ikke den typiske gamle historien om en sydenflørt som ender galt - men en moderne historie om to mennesker som møtes gjennom et kontaktsted på internet (Gaysir)

I likhet med mange sydenflørter så er denne historien like naiv og blind. Blind kjærlighet - fra min side. For så forelsket kan man bli - også gjennom internet - at man blir blindet. Uforståelig for alle som ikke har opplevd det selv, men vi ser at det skjer stadig oftere. Tross advarsler, tross aldersforskjell, tross dårlige rykter fra landet han kom fra - jeg trodde på han. Jeg tenkte som alltid: Størst av alt er kjærligheten! - i dette tilfelle må jeg tillegge - så lenge den er gjensidig! ;-)

Jeg møtte Stefan fra Romania på Gaysir på høsten 2003 og vi holdt kontakt gjennom mail og telefon helt frem til han kom hit i januar 2004. Hans historie var at han jobbet som nestkommanderende under sjefen på en skinnfabrikk. Han bodde i Bucuresti men kom fra lenger nord i landet, hadde mor, far og en søster. Familien visste at han var homofil og aksepterte det til en viss grad. Stefan hadde egen leilighet som han delte med en kamerat og etter hva jeg forsto var han ikke fattig. Hvis han hadde spurt etter penger ville jeg vært skeptisk. Han ga et bilde av at han klarte seg godt. Han ba heller aldri om penger.

Da jeg hentet han på Gardemoen var jeg allerede forelsket - og selv om bildet jeg hadde fått på forhånd viste en tynn, lang gutt og den jeg hentet var en stor bamse av en mann så var ikke dette noe jeg tenkte over. Bildet var av Stefan men bare tatt på en tid han var vesentlig tynnere. I løpet av kort tid begynte vi å snakke om en fremtid sammen. Hans turistvisum tillot han å være her i tre måneder. Hvis vi i løpet av denne tiden ikke giftet oss, ville vi måtte være fra hverandre i 6 mndr før han kunne komme hit igjen. (dette var iallefall hva jeg fikk fortalt) Så det ble litt enten / eller. Enten måtte vi satse på hverandre eller så fikk vi bare gi opp "kjærligheten". Selv ikke hans historie om en voldtekt som gjorde at han hadde problemer seksuellt gjorde at jeg ble skeptisk. Jeg følte bare synd på han og mente at dette problemet kunne løses ved at vi gikk til psykolog - noe han uten tvil ble med på. Det var forøvrig denne psykologen som etterhvert avslørte løgnen hans.

Jeg var oppover ørene forelsket - og blind for alt. Stefan var tillitsfull og hadde en måte å opptre på som gjorde at de fleste trodde på han. Han begynte fort på norsk skole og fikk seg tidlig jobb på en restaurant. Det var ting som jeg opplevde som "rare" men de tingene skyldte jeg på kulturforskjeller, aldersforskjeller osv.. Jeg så på det som en spennende utfordring og jeg hadde så sterk kjærlighet til han at jeg mente at ved å møtes midtveis ville det meste ordne seg.

Jeg sto overfor en situasjon der jeg skulle gifte meg med "mannen i mitt liv" samtidig som jeg måtte fortelle min mor både at jeg skulle gifte meg og det endatil med en gutt. Min mor taklet dette på en fantastisk måte og insisterte på at mitt bryllup skulle ikke være noe mindre enn mine andre søskens brylluper. Derfor ble det feiret bryllup både her i Skien med venner i mars og stort familiebryllup i hjembygda i mai. For at Stefan ikke skulle være helt alene inviterte jeg hans kamerat fra Romania, betalte flyreisen hans og han bodde hos oss i tre måneder etter bryllupet. Han var også Stefans forlover i bryllupet. Det jeg ikke visste var at jeg egentlig inviterte hans forlovede! Stefan ringte sine foreldre og fortalte at han hadde giftet seg på selve bryllupsdagen. Jeg sto ved siden av han når han fortalte det og han gråt og gråt. Troverdig.

Det var først etter bryllupet at det skjedde mange ting som vekket mistanken i meg. Stefan var aldri fornøyd uansett hva jeg gjorde for å lage livet bra for oss begge. Han snakket nedsettende om Norge og nordmenn. Alt var bedre i Romania. Jeg begynte å merke den tette kontakten han hadde med sin rumenske venn. Først vurderte jeg det som normalt men etterhvert fikk jeg en rar mavefølelse. Denne kameraten kom stadig imellom oss og jeg ba han til slutt om å dra. Og det var vel da han forsvant at problemene begynte for alvor. Det blir for mye å komme inn på alt her men vi slet fryktelig og det endte i store krangler, oftere og oftere. Da Stefan en dag kom og sa at han ikke ville være med å dele utgiftene og "nedbetale et hus som ikke var hans" men heller sende penger ned til familien i Romania begynte jeg å forstå saken og motivet hans. I smug begynte jeg å sjekke litt hans bakgrunn. Blant annet var han ikke i Romania en gang da jeg ble kjent med han men i Italia. Det var da jeg fikk vite at hans kamerat også var hans kjæreste og hadde vært det i 5 år. Psykologen kom også og fortalte meg hva hun hadde funnet ut gjennom samtaler med han. Det endte med et voldsomt oppgjør som gjorde at jeg måtte flykte fra huset mitt. Politi ble kontaktet og han måtte forlate huset her samme kveld. Han fortsatte å jobbe og en dag jeg ringte jobben hans og presenterte meg som hans ektemann fikk jeg en voldsom reaksjon fra sjefen hans. Stefan hadde nemlig fortalt på jobben at han var gift med en alkoholisert dame som tok alle pengene hans til brennevin! De hadde brukt timer på samtaler med han om dette problemet og forsøkt hjelpe han så godt de kunne ved å betale ut forskudd osv..

Største helvete hadde vel egentlig bare så vidt startet. Stefan nektet å underskrive skilsmissepapirer. I tiden etter at han kom til Norge hadde jeg brukt sikkert 100 000 på å gjøre livet bra for han. Han hadde nesten ingenting når han kom. Et av argumentene til Stefan var at han aldri ba om noenting fra meg. Han har rett - men det var jo en naturlig ting å skulle sørge for han når han bodde her. Han måtte jo ha mat og klær og opplevelser. Vi skulle jo leve sammen! Det er dyrt å være to på en inntekt. Han rakk bare å jobbe en måned - lønna hans der så jeg aldri.

Man skulle tro kanskje at politi og UDI var på min side i slik sak som dette. At bevisene jeg hadde mot han var opplagte og at han ville bli sendt sporenstreks ut av landet med beskjed om å ikke vise seg her igjen. Dessverre er det ikke dette som skjer. Stefan var beskyttet - jeg er ikke det. Jeg anmeldte han - men fikk til svar at når jeg var så dum å gifte meg med en rumener så fikk jeg bare tåle konsekvensene. UDI har kontaktet meg med at hvis han kommer hit må jeg gå til politi. Jeg vet hva svaret fra politiet i så fall ville være. Har han skadet deg? I tilfelle ikke - er det ikke noe de kan gjøre. I tillegg til sorgen over alt jeg har stellt i stand - særlig overfor familien som jo ble så glad på mine vegne og som med åpne armer godtok min avgjørelse å gifte meg med en av samme kjønn, sliter jeg med redsel over at han en dag kanskje står her på døra mi igjen.

I ettertid har jeg mottatt en rekke mail og henvendelser fra han. Han hevder fortsatt at jeg lyver om hensikten hans. Han kaller meg psykopat, og at jeg var voldelig mot han. Voldtekten han påsto han var utsatt for er bekreftet var en løgn. Jeg har til og med snakket med den påståtte gjerningsmannen. Han poengterer gang på gang at han skal tilbake hit. Jeg står maktesløs.

Vel, dette er en ærlig historie om noe veldig privat. Det er mange fler nyanser ved denne saken som blir for langt å komme inn på. Hvorfor skriver jeg om dette? Jo jeg vet at det skjer lignende ting stadig vekk. Dette er historier som det ikke skrives så mye om i mediene. Det er flaue historier hvor de som opplever det sitter bare med en skamfølelse og en følelse av å ha vært veldig naiv. Det er sant. Jeg skammer meg. Og jeg kan ikke forstå hvor dum jeg har vært. Samtidig har det ikke vært så lett å finne ut av ting. Det handler om at jeg måtte stole på han eller ikke. Jeg tror ikke jeg tenkte tanken engang først om at han kanskje løy. Heller kunne jeg ikke klare å tenke at "når han er fra Romania" må man være obs. Jeg elsket han over alt på jord. Det var nok for meg.

Jeg er flau og jeg er veldig såret. Jeg er en voksen mann som ble rundlurt, tråkket på og såret så inderlig. Noen ler sikkert av denne historien og tenker: hvor dum går det an å bli??? Jeg tror det er mange som begår samme dumhet. Bare det å gifte seg med så ulike kulturer må man nok nøye vurdere om man klarer å takle. Det høres nesten litt romanisk ut sant? Vel, for meg var det langt ifra det. Men for all del. Det går ikke å dømme og dra alle lignende ekteskap over en kam.

Hm..  det var vel største argumentet mitt når folk advarte meg i forkant av dette ekteskapet.

Eli Rygg, som er forfatter, sanger og underholder og kjent for å være særlig opptatt av barnevern og barns interesser, sa noe jeg merket meg og som jeg har gått og tenkt på i dag. Hun sa blant annet: Det er mangfoldet som er det perfekte!

Vi mennesker er mer enn noen gang opptatt av hvordan folk oppfatter oss. I dette ligger det veldig mye hvordan vi skal se ut - mer enn hvordan vi skal oppføre oss. Vi lever i et samfunn hvor krav til utseende blir bare viktigere og viktigere. I frokost-tv i dag snakket Eli spesiellt om barna, men jeg tror dette gjelder alle i et moderne vestlig samfunn. Det er jo vi voksne som gjerne overfører denne ideologien over på barna. Vi går foran som dårlige eksempler.

Penger er viktig. Rikdom gir makt og det gir muligheter til å vise omverden at vi har det tilsynelatende godt. Høy materiell standard er blitt et slags bevis på at vi har det bra. Vi kan kjøpe det vi vil. Vi konkurrerer med venner og vi sloss med naboer om å ha det beste - eller om det ikke er det beste så er det iallefall det dyreste. Men vi konkurrerer ikke tilsynelatende. Nei, vi har gode begrunnelser for at vi BARE MÅ HA DET..

Vi lager oss statussymboler og vi ER statussymboler. Selv barna våre gjør vi til statussymboler. Midjemål, struttende ubevegelige unaturlige dd-cup-bryster og hårforlengelser og anabole solariumbrune muskler og konebil og flatskjerm-tv viser andre hvor vellykkede vi er. Vi har råd til det. Vi bare Må HA DET og vi er lykkeligst sånn. Eller?

Proposjonalt med all "lykken" og velferden og de STORE musklene og puppene vokser også de psykiske problemene. Vi vet ikke lenger om vi er lykkelige pga all luksus vi skaffer oss, "den sunne livsstilen" og kroppsbyggingen vår - eller om det er lykkepillene vi måtte begynne med. Kroppsbygging og sunnhetsidealer går proposjonalt med økt selvskadingstilfeller, stadig større psykiske problemer, anorektiske problemer og kriminialitetsproblemer. Tross all velstand og lykke og tross at tilbudene hagler over oss av kultur og idrett og kjøpesentre, kjeder vi oss. Noen går og slår ned noen eller raner noen i stedet.

Kravene er store. Mange faller utenfor. Stadig flere faller utenfor.

Noen mennesker går det rett og slett ikke å gjøre "bedre". De blir ikke så mye verre heller. Noen mennesker klarer å godta seg selv som de er. De synes det er deilig å sitte utenfor og bare se og registrere andres kamp for tilværelsen - om å være best, vakrest, størst, minst, slankest, sunnest... osv... osv... Noen mennesker liker godt å ha realiteten bare på realityshow på tv og å vite at "det er bare på tv" - "det er ikke noe jeg vil trakte etter...". De ser mennesker som ved bruk av nær sagt alle midler vil bli kjent. Jo verre jo bedre - og jo mer blir man kjent - og jo mer nærmer man seg selve klimakset av all lykke - kjendisstatusen. Det er godt å sitte utenfor å kunne slå av når man blir lei..

Jeg kjenner at det er godt noen ganger å kjenne på at man er 40 år. Jeg synes det er godt å vite at reality`en ikke har vært slik realiteten er i dag i alle år. Dette er et nytt fenomen. Det er et fenomen som har kommet de senere år. Det er et fenomen som kom etter tiden med søndagsturer i folkevogn med bagasjen på taket, eller kveldene med kortspill og ludo. Det er kommet etter at nærbutikken ble lagt ned og vi ikke trengte ringe på forhånd når vi skulle besøke noen. Det var før,  "før i tiden" når vi hadde tid og vi ikke hadde datamaskiner og mobiltelefon og realityprogrammer og kroppshysteri.

I dag burde alle være like. Staten prøver å fortelle oss det hele tiden. De advarer alle mot røyking, sukker, karbohydrater, overvekt, alkohol, ikke bli for tykk, ikke bli for tynn, ikke gå alene, ikke gå hjem for sent og ikke gå alle på en gang, ta taxi - nei helst bussen, iallefall ikke kjøre bil. Man kan faktisk dø av å leve. Staten advarer oss mot det hele tiden. Moteindustrien sier vi skal være syltynne. Legene sier vi må ikke dø - det kan være farlig.

I dag har en innsatt på fengsel alenerom, dusj og toalett og luftes hver dag- mens gamlingene som vi egentlig ikke trenger mer, setter vi på dobbeltrom eller på gangen - eller toalettet om det ikke er flere rom igjen på gamlehjemmet. De gamle fratas retten til frie valg, frisk luft, rene bleier og en god klem.

V I  H A R  I K K E  T I D!!!!

Det kan synes som om at samfunnet krever at vi skal alle være like. Vi skal være slanke, være sunne, aktiv innen idrett, dusje flere ganger pr dag, følge moter, være velstående, være perfekt... Men ER det dette som er perfekt? Er det et mål at alle skal strebe etter det vi tror er det perfekte? Hva ER perfekt? Det som er perfekt for meg - burde jeg kreve at det også skal være perfekt for deg- eller omvendt?

Dette fenomenet har konsekvenser. Jeg tror det fører til en individualisme som igjen fører til at vi føler oss mer ensomme. Vi bryter opp hele tiden. Skifter miljøer. Oppbrudd. Blir mindre rotfaste. Mister identiteter. Mister samhold. I  vår sunnhet blir vi syke. Vi er stadig på leting etter det perfekte men blir aldri fornøyd. Vi er hele tiden i bevegelse. Vi vil fremover men føler at vi hele tiden står stille. Vi blir egoistiske. Vi blir kalde. Vi bryr oss ikke.

I verste fall er det, eller blir det sånn. I beste fall innser vi at det er mangfoldet og ulikhetene alle besitter som gjør oss rike og velstående og at det er å følge den gyldne middelvei som er det perfekte.

Passe tykk, passe tynn, passe sunn, passe rik, passe fattig, passe egoistisk.

Det er jo bare en ting som vi aldri kan overdrive og det er kjærlighet og det å bry oss. Elske og bry oss om våre medmennesker.