P3307 FELTARBEID MED RAPPORT

DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN

og ulike kulturprosjekter for eldre i Skien kommune.

Forfattere/Studentnr: Kjell Morten Bråten / 052609

Fagkode: P3307

Oppgavetype: Feltarbeid med rapport

Studiepoeng: 30

Studium: Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, Bachelor.

Konfidensiell: nei

FORORD

Jeg er student ved Høgskolen i Telemark, avdeling Bø og har tatt utdanning i Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, Bachelor. I tiden 7. januar – 3. mars 2008, hadde jeg min praksis ved Kulturavdelingen i Skien som en del av kurset Feltarbeid med rapport. Jeg har i denne perioden deltatt i arbeidet til Fritidsenheten - kultur for barn og unge ved Kulturavdelingen. Samtidig har jeg jobbet selvstendig med mitt selvvalgte prosjekt, Den kulturelle spaserstokken og ulike kulturprosjekter for eldre i Skien kommune.

Arbeidet med Den kulturelle spaserstokken i Skien befinner seg i startgropen og kulturavdelingen planlegger å søke midler for første gang nå i år. Denne rapporten studerer hvilke kulturtilbud som allerede finnes for eldre i Skien og hvordan de ulike aktørene innenfor kultursektoren og pleie- og omsorgsektoren ser på Den kulturelle spaserstokken i sitt arbeid for eldre. Prosjektet har vært gjennomført i samråd med praksisstedet i forkant og underveis i praksisperioden.

Jeg vil få takke alle mennesker jeg har møtt i forbindelse med min praksis og feltarbeid. Først og fremst vil jeg takke alle de vakre eldre mennesker som har møtt meg med smil og varme og som har invitert meg inn i en del av deres hverdag og hvor vi sammen har delt gleden ved sangen, dansen og ordene. Takk til miljøarbeidere, aktivitører, enhetsledere, og ansatte ved sykehjem og kultur- og aktivitetssentrene, artister som har opptrådt for eldre, Eldrerådet og Pensjonistforbundets ledere. En stor takk til alle ansatte ved Kulturavdelingen i Skien Kommune som fra første henvendelse fra meg har vist stor interesse for min oppgave, gitt meg så frie tøyler og tillit. Takk også til Gunn Opdahl for god og grundig veiledning underveis.

Skien, mai 2008                                                                                 Kjell Morten Bråten

SAMMENDRAG

Denne rapporten er et resultat av mitt feltarbeid rundt temaet Den kulturelle spaserstokken og de eksisterende kulturtilbudene for eldre i Skien kommune.

Kulturavdelingen ved Skien kommune vurderer å søke midler fra støtteordningen Den kulturelle spaserstokken for første gang i år.

I min praksisperiode ved Fritidsenheten i Kulturavdelingen har jeg deltatt i og vært deltagende observatør på ulike arrangementer for eldre i Skien. Jeg har blant annet besøkt samtlige Kultur- og aktivitetssentre i kommunen. Jeg har videre intervjuet og samtalet med ulike aktører som jobber innenfor kultur, Pleie- og omsorgssektor, Helse- og sosialsektor, representanter for eldreorganisasjoner og eldreråd, samt hatt samtaler med de eldre på institusjonene. Jeg har også lest relevant litteratur om emnene.

Med utgangspunkt i mitt feltarbeid vil jeg undersøke hva støtteordningen Den kulturelle spaserstokken er. I tillegg ville jeg undersøke hva som allerede finnes av kulturtiltak for eldre, på institusjoner og blant andre generelle kulturtilbud i Skien.

For å kunne søke støtte fra Den kulturelle spaserstokken ligger det et krav om at de bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet. Under mitt feltarbeid oppdaget jeg at det eksisterer ulike synspunkter blant aktørene om hva som ligger i kravet og de ulike begrepene.

Jeg er kommet frem til følgende konklusjon:

De ulike synspunktene kan gjøre et samarbeid mellom de ulike aktørene vanskeligere. Det blir derfor viktig at aktørene kommer sammen og lager en felles plattform i forkant av en eventuell søknad om midler. De ulike begrepene må avklares og rollene må fordeles slik at kulturkompetansen og kompetansen eldreinstitusjonene sitter inne med, blir brukt der den er ment til og ikke blandes.

Den kulturelle spaserstokken er ment som en garanti for de eldre slik at de skal få profesjonelle kulturopplevelser med god kvalitet i tillegg til de ordinære tilbudene.

I møte mellom de to sektorene kultur og pleie- og omsorg, må ikke de eldre bli stående bare som tilskuere. De eldre bør brukes i mye større grad som ressurs og i bestemmelser som angår dem selv.

1. INNLEDNING

Barn, unge og eldre blir nesten som to ytterkanter, skulle man tro. Men i mitt feltarbeid har jeg opplevd at ulikhetene skaper mange likheter. Det er to grupper, hvor den ene gruppen befinner seg i ”startfasen” i livet, mens den andre befinner seg i ”sluttfasen”. Gruppen barn og unge lever i forventningens tid og har livet og utfordringene foran seg, mens de eldre har lagt størsteparten av livet bak seg og sitter inne med masse livsvisdom og erfaringer. Den ene gruppen skal etablere seg, lage seg identiteter og finne sin plass i samfunnet, de andre har vært etablert i mange år. Jeg tror det er lett å tenke at når man er eldre så er det ”det beste og det meste i livet over”. Spør vi de eldre selv vil kanskje mange si at det er nettopp i pensjonisttilværelsen at man har anledning og tid til virkelig å leve livet.[1] Dette er etter min mening ikke ulikt slik ungdom tenker det: - leve hver dag og la bekymringene om fremtiden vente.

Når jeg skulle bestemme meg for type feltarbeid og emne for denne rapporten, hadde det kanskje vært mest nærliggende å velge emnet kultur for barn og unge. I mitt valgfag ”Kulturarbeid for barn og unge” (2. år på høgskolen), lærte vi mye om tilrettelagte kulturtilbud for denne gruppen gjennom observasjoner blant annet i skolene. Den kulturelle skolesekkens mål er blant annet å medvirke til at elever i grunnskolen får et profesjonelt kulturtilbud. Den har eksistert i flere år og det finnes evalueringer og mye litteratur om dette emnet både i fagbøker og på internett. I kulturavdelinger i større kommuner finnes det egne enheter for barn og unge og ofte egne ansatte som har dette som sitt virkeområde, mens Den kulturelle spaserstokken er et ganske nytt tiltak. Dette sammen med en offentlig debatt om at eldreomsorgen i dag kan virke forsømt, gjorde at jeg fant det mer interessant og utfordrende å gå inn i dette emnet. Det er også slik at Den kulturelle spaserstokken og Den kulturelle skolesekken har forbindelser til hverandre, hvor den kulturelle skolesekken fungerer som et slags forbilde og hvor begge har et klart hovedmål: - å gi unge og eldre et bedre kulturtilbud gjennom profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet.[2]

Den kulturelle spaserstokken er et samarbeid mellom Kultur og Kirkedepartementet og Helse og Sosialdepartementet som startet høsten 2006. Forbildet og opphavet til Den kulturelle spaserstokken er blant annet tidligere prosjekter med samme eller lignende navn[3] og Den kulturelle skolesekken.[4]

1.1 Problemstillinger

I min feltrapport vil jeg forsøke å gi svar på følgende problemstillinger:

·        Hva er Den kulturelle spaserstokken?

Hva er egentlig bakgrunnen for Den kulturelle spaserstokken og hvilke mål har departementene med støtteordningen? Jeg vil også se på hva som ble gitt av budsjettrammer det første året, i 2007, og hva som blir gitt i år.

·        Hva slags kulturtilbud eksisterer allerede for eldre i Skien Kommune?

Skien Kommune sier i sin Kulturmelding at ”Den gode og inkluderende møteplass nås med kultur som strategi” og visjonen er blant annet.[...]”.. det legges til rette for gode kulturtilbud for alle innbyggere”.[5] Jeg har i mitt feltarbeid sett på hva som allerede finnes av egne kulturtilbud for de eldre i Skien. Hva finnes av tilrettelagte kulturtilbud og hva har de eldre tilgang til av generelle kulturtilbud i Skien..

·        Hvilke synspunkter har de ulike aktørene som driver med kulturaktiviteter for eldre i Skien på at det nå vil bli søkt om midler fra Den kulturelle spaserstokken?

Er det enighet eller eksisterer det ulike syn på hva kultur for eldre bør være ut i fra den helsefaglige innfallsvinkel og den kulturfaglige innfallsvinkel? Hvordan fungerer samarbeidet mellom de to sektorene kultur og pleie/omsorg?

For å finne svar på mine problemstillinger har jeg deltatt som observatør og gjort feltarbeid på en rekke eksisterende arrangementer for eldre i Skien under min praksisperiode ved Kulturavdelingen i Skien. Dette i tiden 7. januar – 3. mars 2008. Feltarbeidet omfatter samtaler med, og intervjuer av aktuelle informanter. I tillegg kommer analyser av skriftlige kilder som Stortingsmeldinger og Stortingsproposisjoner hvor Den kulturelle spaserstokken er omtalt. Jeg har videre sett på hva noen andre kommuner, som allerede har fått midler fra Den kulturelle spaserstokken har av erfaringer.

1.2 Kort om praksisstedet

Skien kommunes øverste administrative leder er Rådmannen. Skien kommune er inndelt i 6 fagavdelinger som hver ledes av en fagsjef. Kulturavdelingen er en av fagavdelingene og har sine kontorer ved Langbrygga i Skien. Kultursjef er Alfhild Skaardal. Kulturavdelingens organisasjon er bygget opp som vist på tegning nedenfor:

"TEGNING"

Antall årsverk i Kulturavdelingen (2006): 94,8[6]

Fritidsenheten som jeg har hatt min praksis ved, ledes av Henriette Stoltz og denne enheten har ansvar for idrett, fritid, ungdom, tilrettelagte tilbud og flerkultur. Den kulturelle spaserstokken vil også ligge under denne enheten. Skien kommune vil mest sannsynlig søke tilskudd fra Den kulturelle spaserstokken i 2008. Foreløpig er det bare Ina Voigt, v/seksjon for kunst- og kulturformidling ved Kulturavdelingen i Skien som har jobbet med Den kulturelle spaserstokken. Hun har hatt en vikarstilling og sluttet ved Kulturavdelingen i mars 2008.

Den kulturelle spaserstokken er et samarbeid mellom to departementer, Kultur- og Kirkedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.. På kommunalt plan i Skien blir Den kulturelle spaserstokken et samarbeid mellom Kulturavdelingen og Pleie og Omsorgsetat, Helse og sosialetat og Frivillighetskoordinatoren, samt representanter fra Eldrerådet i kommunen og Pensjonistforbundet i Telemark. Alle er representert i plangruppen og skal sammen lage et Planprogram, og ut i fra dette søke midler fra tiltaket.

1.3 Kulturmelding for Skien Kommune

Kulturavdelingen har igangsatt arbeidet med en ny strategisk kulturplan for Skien for perioden 2008-2020. Denne skal avløse den nåværende kulturmeldingen (2004 – 2007). Et utgangspunkt for denne plandelen er at ”kulturlivet i Skien skal være for alle – og alle skal ha like muligheter til å agere som kulturaktører, kulturutøvere og kulturpublikum”.[7] Ifølge Kulturplanen vil et mangfoldsperspektiv være med på å ivareta alle grupper som likeverdige aktører, også de som av ulike årsaker har behov for tilrettelegging i en eller annen form. Mangfold skal være et gjennomgående perspektiv i hele planen, men fortjener også særskilt oppmerksomhet nettopp for å sikre like vilkår for alle brukergrupper. Ellen Rodvang, prosjektleder for den nye Kulturplanen, hevder at Den kulturelle spaserstokken vil bli nevnt som satsingsområde i Kulturmeldingen, men at det vil bli laget en egen melding om tiltaket.[8]

2 Litteratur og metode

Jeg har funnet lite litteratur om konkrete kulturtilbud for eldre. De eldre er som regel tatt inn og omtalt sammen med de generelle kulturtilbudene. Det finnes vesentlig mer litteratur om konkrete kulturtilbud for barn og unge. Nedenfor vil jeg omtale relevant litteratur som jeg har funnet rundt emnet.

2.1 Relevant litteratur

Stortingsmeldingene fra Kultur- og Kirkedepartementet (KKD) og Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) blir helt sentrale.[9] I en rapport som den jeg skriver, er det nødvendig med en del begrepsavklaringer. I hovedmålet for tiltaket står det å lese om […]…”profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet. [10] Stortingsmelding nr 48 ”Kulturpolitikk frem mot 2014” har tatt med de tre begrepene ”kunst”, ”kultur” og ”kvalitet” og sagt en del om hvor komplekse og hvor ulike betydningene av disse begrepene kan være.

Som pensum 2. året i valgfaget ”Kultur for barn og unge” hadde vi boken ”Det musiske mennesket: Barnet og sangen, lek og læring gjennom livets faser”, skrevet av Dr. philos., professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold.[11]Bokens allmennmenneskelige ramme er den samme. ”Sang er det første vi møter og det siste vi mister”[12]. Jeg hadde gleden av å intervjue Bjørkvold over telefon i sammenheng med denne rapporten, og han sa om boken at ”den må leses i sin helhet mens man fastholder teorien om barnet”. ”Livet henger sammen og er et løp. Rytmen sitter i det gamle mennesket, i det gjenkjennende, barndom, ungdom, opprøret og alderdommen. På slutten er det bare det selvopplevde. Det er ikke vits i teori, for den ligger i barndommen”.[13] Bjørkvold sier at ”det handler om tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda”.

Trondheim kommune har hatt ”Den kulturelle spaserstokken” som prosjektnavn for sine kulturtilbud for eldre siden 2002 og sitter inne med en del viktig erfaring. Evalueringen av prosjektet i Trondheim finnes i en egen rapport, og de har etter forespørsel fra andre kommuner og samarbeidspartnere laget en slags kokebok Denne kokeboken tar for seg etablering av Den kulturelle spaserstokken med utgangspunkt i det som blir kalt Trondheimsmodellen. Denne rapporten fikk jeg tilsendt av Prosjektleder Hanne Jensen Sunde, men den finnes også tilgjengelig i nettutgave for nedlasting på kommunens hjemmesider.[14]

Boken ”Kultur former framtida – hvordan og hvorfor kultur virker”,[15] består av artikler fra ulike bidragsytere. Det er særlig kapittel 3: ”Kultur gir helse” og artiklene til lege og musikkterapeut Audun Myskja, faglig ansvarlig for kultur og helse i Trondheim, Karin Amble, prosjektleder for Den kulturelle spaserstokken i Trondheim, Hanne Jensen Sunde, og professor i musikkvitenskap og musikkterapi Even Ruud, som jeg har konsentrert meg om.

Statens seniorråd er et rådgivende organ for offentlige instanser og institusjoner på nasjonalt nivå. De har gitt ut et hefte som heter ”Seniorpolitiske utfordringer 2006-2009”.[16]De tar i dette heftet opp forhold som angår seniorers aktivitet og deltagelse i samfunnslivet. Begrepet seniorer brukes her om alle personer over 50 år. Her tar seniorrådet for seg blant annet hvordan utviklingen av eldrebefolkningen tenkes å bli i årene fremover. I 2050 vil det være omtrent dobbelt så mange eldre som i dag. 21 % av befolkningen vil være over 67 år. I heftet skriver de om hvor viktig kultur er som en verdiskaper til livet, og hvor viktig den fysiske aktiviteten er for de eldre. De har også en del meninger rundt helse og omsorgspolitikk og er spesielt opptatt av det de kaller helsevesenets mest forsømte områder – geriatrien og alderspsykiatrien.

2.2 Metodevalg og anvendelse

De ulike metodene man kan velge mellom i et feltarbeid er våre hjelpemidler i studiet av samfunnet. Det skilles mellom to former for metodevalg i samfunnsvitenskap. Kvalitativ metode og kvantitativ metode handler om innsamling av data som skal skape en dypere og inngående forståelse for den problemstilling man har og vil undersøke.[17]Den kvantitative metoden omformer data til tall og mengdestørrelser, som igjen kan brukes til statistiske analyser og konsentrerer seg om å gi et helhetlig bilde med vekt på bredde. Den kvalitative metoden brukes for å innhente kunnskap om et fenomen, og fortolke denne informasjonen og er preget av det samfunns- og fagsynet forskeren har, og er ikke objektiv i naturvitenskapelig forstand.[18] Innenfor samfunnsfagene kan man ikke omtale verken kvantitative eller kvalitative studier som objektive i naturvitenskapelig forstand.[19]Kvalitative studier søker en dybdeforståelse i motsetning til de kvantitative studienes higen etter breddeforståelse. Det er også slik at kvantitative data, kanskje mer enn andre data, tolkes på en måte som preges av den som tolker. Kvalitativ metode karakteriseres som ”… tilnærminger som i større eller mindre grad kombinerer de fem følgende teknikkene: direkte observasjon, direkte deltaking, informant- og respondentintervju og dokumentanalyse”.[20]

For meg i mitt feltarbeid har det vært helt naturlig og opplagt å bruke kvalitativ metode, og jeg har benyttet meg av kvalitativt intervju, aktiv deltagelse, deltagende observasjon og dokumentanalyse.

2.3 Kvalitative intervjuer – informant og respondentintervju/samtaler

Intervjuene er blitt foretatt på grunnlag av en intervjuguide,[21] som har hjulpet meg å huske emner og spørsmål. Jeg fulgte ikke intervjuguiden slavisk men brukte den som en slags ”huskelapp”. I slike halvstrukturerte intervjuer blir bestemte temaer angitt, men forskeren har likevel muligheten til å følge opp svar som innbyr til det.[22] Jeg opplevde at både intervjuobjektet og jeg selv ble mer komfortabel med en ”uformell” vinkling på intervjuet. Intervjuobjektene ble valgt ut i fra at jeg ville forsøke å få et bredest mulig bilde av temaet og hvor representanter fra både kultursektor og pleie- og omsorgsektor og de eldre selv ble representert. Informanter fra Kulturavdelingen, Kulturdepartementet og artister som opptrer for eldre har representert kultursektoren i tillegg til samtaler og intervjuer med ulike kulturinstitusjoner som kino og teater. Samtaler med informanter fra Trondheim kommune og Folkeakademiet har vært aktuelle fordi de sitter med erfaringer fra lignende tiltak og som har samme navn. Ledere fra Pensjonistforbundet og Eldrerådet har interesser i begge sektorene og er talsmenn og representanter for de eldres interesser. Fra pleie- og omsorgssektoren har jeg hatt intervju og samtaler med leder, omsorgsarbeidere og aktivitører ved Kultur- og aktivitetssentrene og lederen og aktivitøren for et bo- og behandlingssenter. Intervjuene ble foretatt både ansikt til ansikt, gjennom telefon og via e-post-utveksling. Noen av intervjuene ble tatt opp på bånd.

2.4 Deltagende observasjon og direkte deltagelse

Den deltagende observasjonen og den direkte deltagelsen ble benyttet på mine besøk på kultur og aktivitetssentrene, hvor jeg hadde gode uformelle samtaler med de eldre, danset og sang med dem og var med de på de ulike arrangementene og aktivitetene som var arrangert for dem. Jeg har også aktivt tatt kontakt med eldre på kafeer og samtalet uformelt med dem om hva de ønsker å ha av kulturtilbud i Skien. Jeg har videre oppsøkt arrangementer som i hovedsak er for alle, men hvor de eldre er i absolutt flertall, for eksempel Foajekonserten i Ibsenhuset.

2.5 Dokumentanalyse

I min praksisperiode ved Kulturavdelingen har jeg hatt tilgang til alt av dokumenter som angår Den kulturelle spaserstokken og som er innsamlet og skrevet i det forarbeidet som Ina Voigt ved seksjon for kunst- og kulturformidling ved Kulturavdelingen har gjort.[23]

Jeg har også brukt programmene for de ulike Kultur- og aktivitetssentrene for å se hva slag tilbud disse har for sine brukergrupper og hvor ofte det finnes tilbud.[24]

3 Den kulturelle spaserstokken

Den kulturelle spaserstokken er en støtteordning for kommuner som vil søke staten om midler for kulturtiltak for eldre i sin kommune.

Jeg vil i denne delen forklare hva som er opprinnelsen til Den kulturelle spaserstokken og hvem som er initiativtagerne. Hva er det som har vært føringene fra Regjeringens side i forkant av Den kulturelle spaserstokken og hva er målene? Her vil jeg også se på hvilke budsjettrammer som er gitt.

3.1 Bakgrunn for Den kulturelle spaserstokken

Den kulturelle spaserstokken ble lansert av Regjeringen sommeren 2006.. Om dette sier Eldrerådets leder Samson Sæther: ”Spaserstokken er et resultat av at Statsminister Jens Stoltenberg en gang var i Kristiansand og så noen jenter som hadde invitert noen pensjonister på fallskjermhopping.  De eldste var nitti år”.[25] Det er mye som tyder på at disse jentene er de samme som er omtalt på Folkeakademiet sin hjemmeside ”Livsglede for eldre ble etablert av to sykepleierstudenter i Kristiansand 2005. I mars 2006 holdt studentene et innlegg om opplegget for sykepleierstudenter i Trondheim. To uker senere var Livsglede for eldre etablert og første aktivitet planlagt.”[26] Når jeg henvender meg til Kultur- og Kirkedepartementet bekreftes denne historien av rådgiver Sverre Mjøen og han sier også at ”Navnet spaserstokken er også inspirert av andre tiltak rettet mot eldre. For eksempel Trondheim og Kristiansand har brukt lignende betegnelser og vi finner også navn som vandringsstaven, rullator osv”.[27]

Helt sentralt og grunnleggende for Regjeringens satsing på Den kulturelle spaserstokken og viktigheten av kulturtilbud for eldre ligger i Soria Moria-erklæringen[28]og Kulturløftet.[29]  Kunnskapsløftet er regjeringens felles prioriteringer for norsk kulturpolitikk de neste 10 årene. Kunnskapsløftet skal være et middel for å heve kulturens og læringens status som samfunns- og politikkområde. Regjeringspartiene har blitt enige om femten hovedprioriteringer som samlet vil gi et stort løft for norsk kulturliv. Innen 2014 er det blant annet et mål at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål. 1. august 2007 ble det også vedtatt en egen kulturlov som var et eget punkt i kulturløftet. Regjeringen har en visjon om at Norge skal være en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet, og fremhever at kultur har stor betydning for andre samfunnsmål som næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet.[30] Instrumentell kulturpolitikk handler om å benytte kulturtiltak og kulturinvesteringer som middel eller instrument for å oppnå mål på andre felter enn innefor kultursektoren.  Slike mål har i første rekke blitt utformet i tilknytning til nærings- og befolkningsutvikling i distriktene[31]

3.2 Målsettingen

Den kulturelle spaserstokken er ment å gi eldre et bredt og profesjonelt kulturtilbud. Kunst og kultur skal være grunnlag for god livskvalitet, og er også et viktig aspekt ved eldres omsorgstilbud[32]. Økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal legge til rette for og utvikle gode kunst- og kulturprosjekt lokalt med eldre. Leif Jernquist hevder at

Det er klart at Den kulturelle spaserstokken er med å synliggjøre en prosess som har vært der hele tiden – på ulike nivå og på ulike steder. Vi er i startfasen når det gjelder kultur. Kultur er enormt viktig i arbeidet med eldre. Det som det i denne prosessen aldri må stoppe med.. .- det må brukes som forebygging hele veien. Å leve til vi dør – betyr noe for eldre.[33]

Lanseringen av Den kulturelle spaserstokken kom blant annet som oppfølging av innholdet i Omsorgsmeldingen fra Helse- og omsorgsdepartementet høsten 2006.”Kulturtiltak og tilgjengelighet til kulturtilbud er et svært viktig element i en helhetlig omsorgstjeneste” og ”Regjeringen vil legge vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud.”[34] Dette er den helsefaglige innfallsvinkelen. Målet er å gi de eldre økt livskvalitet gjennom bruk av ulike kulturtilbud og at de skal ha de samme mulighetene som alle andre har til å motta og delta i kulturelle aktiviteter ut fra sine forutsetninger. Om dette sier Samson Sæther:

Man må se på spaserstokken som forebyggendes, for det er klart at det vil bli flere og flere mennesker som blir 80-90 år og da blir det viktig ¨å holde mennesker i form mentalt og fysisk så de ikke dør hen. Dette er faren for pensjonistene, at de bare blir sittende foran tv og dør. Dette har to perspektiver. Det økonomiske og livskvaliteten. Det vil koste kolossalt i fremtiden. Kultur kan også være besparende for de skal leve lenger uten å komme på institusjon. Vi vet en del eksempler hvor de eldre har blitt sittende veldig mye passive hjemme og da går det veldig fort nedover. Revitalisering er så viktig. Å få de tilbake igjen etter sykdom. Hvis man lar mennesker ligge der og uten at de er friskmeldte, så er det veldig viktig å få de ut igjen. Det er også en kjensgjerning at jo mer personalet duller med mennesker og får alt opp i hendene, jo mer passiviserende er det.  Eldre har en voldsom erfaring og vi har hatt en tendens til at når man blir 70 år så har vi den følelsen av at når man blir utmeldt av samfunnet som aktivt menneske. Da er du pensjonist. [35]

Holdningene til flere av mine informanter var at friske eldre er ressursbesparende for helsevesenet, og at aktive eldre er en ressurs for hele samfunnet.  Samtidig hevdet flere av informantene viktigheten av forebygging, slik at man får flest mulig friske eldre, men også viktigheten av rehabilitering for de som er av svak helse, og at det er viktig å gjøre hverdagen for disse enklere og bedre. Begge deler er ressursbesparende både økonomisk og helsemessig. Det koster, menneskelig og pengemessig at eldre blir syke, - og syke lenge.

3.3 Om samarbeidet mellom Kultur og Kirkedepartementet og Helse- og Omsorgsdepartementet

Det er altså kombinasjonen av kunst og kultur som forebyggende og behandlende effekt for eldre som gjør at Kirke og Kulturdepartementet og Helse- og Omsorgsdepartementet har inngått et faglig samarbeid og et slags ”spleiselag” om tiltaket. Om dette sier en rådgiver i KKD.

Den kulturelle spaserstokken skal ha en helsefaglig og kulturfaglig innfallsvinkel og ha en forebyggende og behandlende effekt. Kulturpolitisk kvalitet og kultur av god kvalitet skal være tilgjengelig. Kulturen skal være tilgjengelig for alle der de er og hvor mangfoldet er viktig. Eldre på institusjoner er de man først og fremst har hatt i tankene. Derav har det blitt kalt et spleiselag. [36]

Om det faglige samarbeidet mellom de to departementene og hva som er den kulturfaglige innfallsvinkelen leser står det i St.meld. nr. 39 (2006-2007) ”Frivillighet for alle”.[37]

Målet med ordningen er å legge til rette for kulturtiltak for eldre. Gjennom et økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal Den kulturelle spaserstokken være med å legge til rette for og utvikle gode kunst- og kulturprosjekter lokalt. Dette skal kunne gi kunst- og kulturopplevelser til eldre mennesker på eldresentre, i sykehjem og på ulike kulturarenaer. De bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet, etter modell fra Den kulturelle skolesekken. Tilbudet bør videre favne om et mangfold av sjangere og uttrykk. Den kulturelle spaserstokken bør ha en sterk lokal forankring.

Tidligere har det ikke vært særlig fokus på egne kulturtiltak for eldre og de har gått inn under de generelle tilbudene alle tilbys. Det har heller ikke vært like stor bevissthet rundt å bruke kultur som forebyggende og behandlende effekt før ”Aktiv omsorg” kom inn som et begrep i Omsorgsmeldingen[38]. En satsing på en aktiv omsorg vil kreve større tverrfaglig bredde i omsorgssektoren og gå på tvers av flere sektorer. Den kulturelle spaserstokken vil bli kultursektorens bidrag til aktiv omsorg for de eldre..

3.4 Midlene som er gitt og fordelingen av disse

I 2007 ble det bevilget 10 millioner kroner til Den kulturelle spaserstokken. 5 millioner av dette kom fra KKD og 5 millioner kom fra HOD. Om fordelingen av disse midlene sier rådgiver ved KKD, Sverre Mjøen

Det er Kulturdepartementet som står for selve gjennomføringen av søknadene i samråd med helsedepartementet. Noen kommuner hadde bare amatørbilde i sin søknad og fikk ikke støtte av Kulturdepartementet, men som kanskje godt kunne fått støtte av helsedepartementet. Kjernekravet er profesjonell kunst og kultur.[39]

Departementet mottok 239 søknader (2007) fra kommuner over hele landet med en samlet søknadssum på omlag 43,6 millioner. kroner. Søknadene viser et omfattende engasjement og stor bredde i kulturtiltak for eldre. 67 kommuner i alle landets fylker fikk tilskudd til ulike typer arrangementer og tiltak innen ulike kulturområder. Kommunene Kongsberg, Flesberg, Nore og Uvdal og Øvre Eiker i Buskerud, og Tinn og Notodden i Telemark, samarbeider om et fellesprosjekt – Den blå timen[40] - og mottar til sammen 1 million kroner av midlene som de fordeler mellom seg. Tinn og Notodden var de eneste kommunene i Telemark som fikk midler fra Den kulturelle spaserstokken [41]I 2008 er det satt av 15 millioner kroner til prosjektet, slik at det over to år gis til sammen 25 millioner kroner til ulike utviklingsprosjekter. I år bevilger KKD 10 millioner kroner mens 5 millioner kroner blir bevilget fra Helse og Omsorgsdepartementet[42]

3.5 Konklusjon

Prosjektene som blir finansiert gjennom Den kulturelle spaserstokken skal benytte det lokale kulturmiljø og lokale kulturinstitusjoner, i tillegg til veletablerte kulturarrangementer. Tiltaket skal samle mennesker på tvers av generasjoner, og møtestedene vil være i eldreinstitusjoner og i tradisjonelle rom for kunst- og kulturformidling. Prosjektet ønsker å bidra til at alle eldre som bor hjemme skal få tilbud om transport for å delta. Hverdagen til eldre mennesker i institusjoner skal preges av et mangfold av kulturopplevelser og kulturelle arrangementer. Det finnes altså likheter med Den kulturelle skolesekken, som også har mål om profesjonell kunst og kulturopplevelser ut til barn og unge i skolen. Det er allikevel en vesentlig forskjell. Det er at mens det for skoleelever blir tilbudt som en del av den obligatoriske undervisningen, er det for eldre et frivillig tilbud og man må gå aktivt inn for å invitere og legge forholdene til rette for at eldre skal møte opp. Den helsefaglige og den kulturfaglige innfallsvinkelen fra to så ulike Departementer vil nok være en utfordring. Men med enighet om at kultur er til det gode for mennesker både for helse og velvære, mener jeg at man er kommet langt. Den kulturelle spaserstokken er nystartet og erfaringene man gjør seg i årene fremover må evalueres og departementene må få tilbakemeldinger på hvordan tiltakene oppleves og om det oppnås de mål som er satt.

4 Kulturtilbud for eldre i Skien kommune

Kulturmeldingen 2004 – 2007 for Skien Kommune sier en del om satsingsområdene til Kulturavdelingen.[43]Her presenteres også Skien kommune sin visjon som ”Den gode og inkluderende møteplass nås med kultur som strategi” og ”Visjonen skal nås ved at Skien skal framstå som verdensdramatikeren Henrik Ibsens fødeby og utvikle byens kulturinstitusjoner og – arenaer, slik at det legges til rette for gode kulturtilbud for alle innbyggere”.[44]De eldre er ikke nevnt som spesifikt satsingsområde i denne Kulturplanen, slik det er gjort for barn og unge, men faller inn under ”gode kulturtilbud for alle innbyggere”. Kultur er et satsingsområde i Skien og Kommunen synes bevisste på at en tydelig kulturprofil skaper en positiv profil av byen. Kultur er ment å skape stedstilhørighet, borgerstolthet og engasjement i nærmiljøet, sies det i Kulturmeldingen.

4.1 Kultur- og aktivitetssentrene i Skien

I mange av helseinstitusjonene og kultur- og aktivitetssentrene i Norge er det i dag ansatt fagfolk, både med bakgrunn i kulturstudie eller med utdannelse som aktivitør/omsorgsarbeidere. Så også i Skien. Målsettingen for kultur- og aktivitetssentrene er å ha en forebyggende og aktiviserende funksjon og skal gjennom kultur, aktivitet og sosiale arenaer forebygge mot passivitet og ensomhet for trygdede ”[…] i alle aldre og alle voksne med ledig tid. Sentrene vil bidra med å bygge broer mellom generasjoner og gi plass og tilbud for kommunens borgere i alle aldre. Det skal legges opp til at brukerne skal kunne være både kulturnyter og kulturyter”.[45]

De fire kultur- og aktivitetssentrene i Skien Kommune, Klyve, Tamburlund, Lie og Haugsåsen, er åpen for alle trygdede uansett alder. Det er allikevel en kjensgjerning at flesteparten av de besøkende til disse sentrene er eldre. Statistikken til kultur- og aktivitetssentrene viser at av totalt 1284 brukere (med medlemskort) var bare 74 brukere under 50 år. Hovedvekten av brukere befinner seg i alderen 65 – 90 og utgjorde ca 1000 brukere. (tall fra 2007)[46] ”Det er en utfordring å få endret det faktum at mange tror at Kultur og aktivitetssentrene i Skien bare er for eldre”, sier Enhetslederen for kultur og aktivitet Bente Søfting i intervjuet. Hun er leder for de fire Kultur- og aktivitetssentrene, leder for Dagsenter for demente på Klyvetunet og Nærmiljøtiltakene i kommunen, og leder for frivillighetskoordinatoren. Alle sentrene har et eget brukerråd som består av brukere. Brukerrådene skal være et rådgivende organ for enhetsleder og ansatte på sentrene og de skal på ulike områder arbeide for fellesskapets beste. Brukerrådene har egen økonomi som tildeles aktivitetene på huset i ulike former.

4.2 De frivillige

Det jobber i dag omtrent 200 frivillige medarbeidere på sentrene. Frivillige benyttes på dagsentrene og i bokollektivet på Klyvetunet og er også hjelpere på bussene som transporterer eldre, med mer. Den frivillige innsatsen tilsvarer ca 3,2 årsverk og er kommet i stand etter et samarbeid med 18 frivillige organisasjoner[47]

 Vi er avhengige av frivillige for at aktiviteter skal gjennomføres. Det er viktig at vi engasjerer frivillige medarbeidere, som ikke ser på dette som en jobb, ettersom dem ikke får betaling for det. Vi ønsker at våre frivillige medarbeidere gjør dette i et lys av at det gir dem noe som frivillige, og at dem gir våre brukere noe i forbindelse med opplevelser. De frivillige får dekt arrangementsutgifter dem deltar på, samt mat som blir servert under arrangementet. Rundt juletider, hvert år, inviterer vi alle våre frivillige medarbeidere inn til en julefrokost, for å vise vår takknemlighet for deres engasjement. Vi tilbyr også en såkalt utvidet blå tur til våre frivillige på høsten. Et krav som stilles for at dem kan delta på dette, er at dem har arbeidet minimum i 50 timer. Det er stort sett eldre som er frivillige. Den yngste frivillige vi har er vel 55 år.[48].

Jeg var i kontakt med mange av de frivillige under min praksis. Alle jeg snakket med sa at de syntes det var veldig givende å være frivillige. Samtidig var det en fin måte å komme seg ut på selv, og sørge for at man fikk ”en meningsfull hverdag”. Mange av de frivillige jeg møtte var selv pensjonister. De aller fleste jeg snakket med følte at de fikk god nok takk for innsatsen de gjorde, men en frivillig syntes at ”det hadde ikke gjort noe om kommunen fikk vite om alt vi gjør helt gratis”.[49]

4.3 Arrangementer

I løpet av 2007 arrangerte de fire kultur- og aktivitetssentrene i Skien: 46 ulike klubber med 467 klubbmedlemmer. Klubbtilbudene varierer fra snekring, hage, veving og trekkspill til gåtrim, data og rosemaling. Det ble arrangert 229 ulike arrangementer, som dekker underholdning, fest, kulturuke, tedans, andakter med mer. Det ble holdt 63 ulike hobbykurs med 496 deltagere, blant andre datakurs og språkkurs.[50]Dagsenter for demente har aktiviteter som turgåing, trim, sang/musikk, dans med bevegelse, historiefortellinger og ordleker. Individuelle ønsker og behov blir vektlagt i forhold til aktivitetene

Arrangementene har stor variasjon og her må sies at de til fulle benytter seg av det utvidete kulturbegrepet. Det er alt fra diktlesing, dans, konserter, bingo, idrettsklubb, turgrupper, tedans, fester, kurser, foredrag og kafeer.

4.4 Kommunale Sykehjem

Skien har 6 kommunale sykehjem som hver enkelt har ansatt egne aktivitører og omsorgsarbeidere. De seks sykehjemmene er Skien Sykehjem, Gulset Sykehjem og Bokollektiv, Gjerpen Alders og sykehjem, Melum bo og Behandlingssenter, Klosterskogen Vekst og Ressurssenter og Bakkane Bo og Behandlingssenter.[51]

4.5 Andre kulturarenaer med faste tilbud tilrettelagt for eldre i Skien

Kino1 i Skien har vært privateid siden 2001. Kinoen reklamerer med både babykino og seniorkino i tillegg til vanlige visninger. Kinoen har 5 saler og har 150 000 besøkende hvert år.[52]På telefon forteller kinosjef Espen Raastad meg om kinotilbudet de har opprettet for de eldre:

Kino 1 i Skien har Seniorkino en gang i uken på dagtid. Kinoen har tilbud til alle som føler seg som senior. Pr. definisjon er det alle som er over 67 år. Det foregår gjennom det meste av året med unntak av sommeren. Det er et åpent tilbud. Det er tilrettelagt slik at vi har noe lavere lyd enn ordinære kinovisninger og vi serverer kaffe og kaker i forkant av forestillingene og summen av det hele er til en gunstig pris. I tillegg har vi et samarbeid med Klyvetunet som har en egen kinoklubb en gang i måneden. Da kommer de med felles transport og får omtrent det samme som de andre på seniorkino. Forskjellen er at de går tilbake til Klyvetunet for å diskutere filmen og de kommer også med egne forslag til film de vil se. Ellers er det jo ordinære formiddagsvisninger. Mange eldre uttrykker redsel for å gå ut på kveldstid og derfor oppfordrer vi ofte eldre til å gå i helgene på våre dagkinotilbud.[53]

Teater Ibsen er et regionteater for Telemark og Vestfold fylke. Teateret ble etablert i 1975 som et offentlig teater med finansiering fra stat og av teaterets tre eiere, Skien kommune, Telemark Fylkeskommune og Tønsberg kommune.[54] Markedssjef Per Haugen forteller om teaterets tilbud som egner seg godt til eldre og som skjer i samarbeid med Folkeakademiet:

Teater Ibsen har et tilbud for eldre via Folkeakademiet. Folkeakademiet har laget en brosjyre som gjelder for høsten 2008. ”Kjærlighetsbrev” er en forestilling vi har hatt siden 2006. Denne egner seg godt for eldre. En amerikansk forfatter som har laget den og den har veldig klare begrensninger, ikke med mye lys og lyd og er kun med to voksne skuespillere, pluss en musiker. Vi har noen ganger arrangert teatervisninger på dagtid. Teater Ibsen har ikke andre spesielle opplegg for de eldre utenom sitt ordinære tilbud.[55]

Folkeakademiet kaller seg kultur- og folkeopplysningsorganisasjon. Deres mål er å skape gode arenaer der barn, unge, voksne og eldre kan delta på meningsfylte kulturaktiviteter i lokalmiljøet der de bor. De er organisert i 12 distrikter i Norge og har ca 180 lokale folkeakademier med flere tusen medlemmer. Organisasjonen står årlig bak mer enn 3.000 arrangementer med 220.000 frammøtte.[56].

Folkeakademiet har et satsingsområde som også heter Den kulturelle spaserstokken, som de har hatt siden før regjeringen startet det. Intensjonen er den samme, men i fra staten sin side går denne gjennom kommunen. De som vil ha penger til dette må gå gjennom kommunen. FA er jo en organisasjon som er uavhengig, men som får penger fra Kulturdepartementet og noe av disse pengene går til kulturaktiviteter, blant annet spaserstokk-tiltak. Det kommer litt an på hva det er. Det kan være regulære kulturtilbud og det kan være tilbud som aktiviserer de eldre selv og gir de eldre medbestemmelsesrett. Vi har et par prosjekter gående hvor de involverer de eldre. Det var litt forbauselse fra staten når de oppdaget at vi hadde domenenavn på Den kulturelle spaserstokken. Man kan si at det som er litt problem her er at man kom litt seint ut med den statlige utlysningen. Folkeakademiet har ca 100 turneer i året. På lokalt nivå bruker vi kun frivillige med få unntak. På distriktsnivå er det deltidsstillinger jevnt over, med unntak av et par heltid.[57]

Jeg nevner Folkeakademiet her selv om de er veldig lite synlige i Skien og Telemark for øvrig, og er etter det jeg har funnet ut kun involvert i en teaterforestilling hos Teater Ibsen i Skien.

Ifølge generalsekretæren Pål Djuve har aktiviteten ligget nede i Telemark de siste årene, men at det er håp om at dette vil endre seg fremover og at aktiviteten blir tatt opp igjen.

Foajekonsertene i Ibsenhuset foregår på lørdag formiddag og har eksistert i mange år. Hver lørdag samles det mellom 200 og 400 mennesker på disse ”intimkonsertene”[58]. Flesteparten av de besøkende på disse arrangementene er eldre. Jeg deltok som observatør under foajekonserten 16. februar d.å, og de eldre jeg snakket med der fortalte at de var der ”hver lørdag” og at mange de kjente hadde dette som en tradisjon over mange år. ”Vi går sammen med andre eldre par og koser oss med musikk og kaffe og dette er en hyggelig start på lørdagshandelen”[59], sa et eldre par jeg snakket med.

4.6 Andre generelle kulturarenaer som finnes i Skien

Skien er rik på kulturtilbud og arenaer som er åpent for alle[60]. Her kan nevnes kunstutstillinger på Galleri Falkum og Skien Kunstforening sine utstillinger i Ibsenhuset. Ibsenhuset har også en rekke større og mindre konserter og forestillinger av ulike slag. Eldre kan selvfølgelig også delta på ulike festivaler og arrangementer i sentrum og omegn. Telemark Museum og Ibsen Venstøp er eksempler på museer med temaer som nok er aktuelle også for de eldre, Sammen med en gruppe eldre fra Tamburlund Kultur og aktivitetssenter besøkte vi, og hadde omvisning i Skien Fritidspark som nyåpnes nå i år. Fritidsparken har populære tilbud for eldre som svømming, treningssenter, egen spa-avdeling og vil også ha en restaurant drevet av Hjalmar Johansens hotell- og næringsmiddelfagelever med pensjonistpriser på matretter. I Skien finnes det også fem nærmiljøtiltak som fungerer som sosiale, trygge og inkluderende treffsteder, og som har stort fokus på frivillighetsarbeid og brukermedvirkning. I tillegg vil jeg nevne alle frivillige organisasjoner, klubber og foreninger som er åpne for alle, og som har tilbud av alle slag.

4.7 Konklusjon

Skien har generelt et rikholdig kulturliv for alle innbyggere og besøkende til byen. Med sine fire Kultur- og aktivitetssentre er Skien heldige som kan tilby kulturaktiviteter også for dem med spesielle behov, som trygdede i alle aldre og eldre. De stimulerer til møter på tvers av generasjoner og på tvers av ulike interesser og deltagelse. Kultur- og aktivitetssentrene er også åpne på dagtid når det ellers er få andre kulturtilbud. Dette er med på å gjøre det enklere og mer tilgjengelig for de eldre som kanskje ellers gruer seg for å gå ut kveldstid. Tilbudene er også rimelige. Kultur- og aktivitetssentrene samarbeider og prøver å gjøre det enkelt for deltagerne ved å tilby dem billig transport til arrangementer. Også ved å gjøre det enklere for de eldre å bevege seg mellom sentrene og ulike arrangementer som skjer på andre steder. Samarbeidet mellom sentrene, samt en felles ledelse av Kultur- og aktivitetssentrene gjør også sitt til at tilbudet blir helhetlig og at tilbudene spenner seg over flere interessefelt.

5 Ulike synspunkter om søknad om midler fra Den kulturelle spaserstokken i Skien  

I debatten om kulturpolitikk snakkes det hele tiden om hva kultur egentlig er. Det brukes uttrykk som snevert og utvidet kulturbegrep, profesjonell kultur og amatør kultur, høy og lav kultur. Det blir ofte en debatt om kvalitet og hva kunstnerisk kvalitet er. Alle er stort sett enig om at kunst og kultur, både som et snevert kulturbegrep og utvidet kulturbegrep, er til det gode for mennesker generelt. Gjennom det snevre kulturbegrepet vil jeg definere, at mennesker får erfare, forstå og uttrykke seg selv og vårt samfunn gjennom for eksempel musikk, litteratur, teater og kunst. Gjennom det utvidete kulturbegrepet får vi inn flere aspekter som god helse, naturopplevelser og fysisk fostring. Det vil bli for omfattende å drøfte dyptgående i denne rapporten de ulike definisjoner på hva kultur er og hva kulturbegrepene står for, og de ulike definisjoner på kvalitet og profesjonell/amatørperspektiver[61]. Men jeg kommer inn på begrepene, siden Kultur- og Kirkedepartementet bruker begrepene kultur, kvalitet og profesjonell[62], og også mine informanter bruker disse begrepene i intervjuene.

5.1 Ulike begrepsforståelser

Ingen av mine informanter er negative til at Den kulturelle spaserstokken nå er etablert som tiltak. Det som imidlertid ble ganske tydelig for meg i feltarbeidet helt fra begynnelsen av er nettopp de litt ulike begrepsforståelser som er ute og går. Kulturbegrepene blir brukt litt om hverandre. Men at kultur generelt er berikende og til det gode for mennesket, er mine informanter allikevel tilsynelatende enige om.

Ut i fra mine erfaringer i feltarbeidet virker det som at det kan være litt uklarhet i hva Den kulturelle spaserstokken er ment å bidra med i kulturtilbudene for de eldre, og det synes som at det er litt uklarhet i hva som menes med at ”De bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet”.[63]

Eldrerådets leder, Samson Sæther sier om Den kulturelle spaserstokken:

Det skal være mest mulig profesjonelt for å få midler. Da tror jeg gruppen eldre blir veldig snever. Man klarer ikke å fange de som kanskje aldri har vært på teater eller kino. Det er klart at det er forebyggende også med den profesjonelle kultur. Slik jeg forstår det så blir det jo da ikke noe fysisk utfordrende, bare psykisk stimulans. Jeg sier ikke nei til begge deler både det profesjonelle og det andre. Slik jeg oppfatter profesjonell så er det teater, opera og forskjellig type av den type. Festivaler for eksempel. Det er det jeg tradisjonelt oppfatter mer som den profesjonelle kulturen. Jeg har ikke oppfattet spaserstokken som den mer profesjonelle kultur men mer den allmenne kultur. Man kan kombinere kulturene både den allmenne og profesjonelle.

Sæther sier ikke her nei takk til profesjonell kunst og kultur og han mener at det profesjonelle, ut i fra slik han definerer det, også er forebyggende. Men jeg forstår Sæther slik at han er opptatt av at de eldre også trenger fysiske stimuli. Jeg antar at han her tenker på fysiske stimuli slik han svarer senere i intervjuet:

 ”Et minstemål. De eldre må bli trekt mer i organisasjoner, velferdsorganisasjoner og eldrelag. Det er uhyre viktig for det aktiviserer befolkningen. Turmessig, for eksempel tur i skog og mark, reisevirksomhet og så videre”. Sæther sier også et sted i intervjuet at ”[…] de eldre må opp av stolen!”

Sæther deler tanker rundt dette likt mange av tankene til Pensjonistforbundets leder i Telemark, Leif Jernquist:

Departementet ser to muligheter. Vår målsetting er kultur for alle. Ved profesjonell kultur når du frem til bare noen få. Vi har ikke nok profesjonelle heller. Når vi i dag snakker om eldre så er det en stor flokk hvor det ligger masse profesjonelle som er pensjonert. Hva er kultur? Er ikke det et veldig vidt begrep! Hvis vi skal komme noen vei med det kulturelle tilbud må det offentlige, sentralt eller lokalt samarbeide med de frivillige organisasjonene. Det må være et ledd i det forebyggende arbeid for eldre.

Når kulturdepartementet tok tak i dette så skulle det være profesjonelle utøvere når det gjelder sykehjem og så videre. Det er klart at det er mange uprofesjonelle i dag som har vært profesjonelle. Når vi har hørt noen profesjonelle skal komme så blir det en glans. Vi kan gjøre så mye mer hvis ikke bare holder oss til profesjonelle. Det er klart at Den kulturelle spaserstokken er med å synliggjøre en prosess som har vært der hele tiden, på ulike nivå og på ulike steder. Vi er i startfasen når det gjelder kultur. Kultur er enormt viktig i arbeidet med eldre. Det som det i denne prosessen aldri må stoppe med er at det må brukes som forebygging hele veien. Å leve til vi dør, betyr noe.

Jernquist virker mer kritisk til at Den kulturelle spaserstokken legger så mye vekt på det profesjonelle. Han mener at dette begrenser tilbudene for de eldre. Slik jeg forstår Jernquist ville han også ha gjort mer bruk av de eldre som en egen ressurs. Han sier at det er mange profesjonelle som er pensjonert.. Allikevel gir han uttrykk for at når de profesjonelle besøker de eldre, så blir det en glans over det. Med dette mener han at en profesjonell også kan være en pensjonert profesjonell – altså en eldre som underholder andre eldre.

Det er altså bred enighet om at kultur er til det gode, både utført av profesjonelle og amatører. Representantene for de eldre (lederne for eldreråd, pensjonistforbundet osv.) synes opptatt av å ta inn de eldre selv som en ressurs. De eldre må selv gå mer ut og aktivisere seg og organisere aktivitetene. Sæther og Jernquist er dermed representanter for et bredt og utvidet kulturbegrep.

Rådgiver for Kultur- og Kirkedepartementet, Sverre Mjøen sier noe om tilgjengeligheten til kulturen og om viktigheten av mangfold. Han sier også noe om målsettingen med tiltaket og at profesjonell kvalitetskultur er satt som viktigst fra departementets side for å få midler fra Den kulturelle spaserstokken:

Kulturpolitisk kvalitet og kultur av god kvalitet skal være tilgjengelig. Kulturen skal være tilgjengelig for alle der de er. Mangfold!  Eldre for institusjoner er de man først og fremst har hatt i tankene. Derav Spleiselag. Innfallsvinkelen er forskjellig. Positiv for brukerne, er begges syn. Hva som er tilstrekkelig og hva som er mulig å få til kan være forskjellig. Vurderingen av hva som er mulig er ikke godt å finne ut av. Hva som anses tilstrekkelig – hva nå det kan være – kan være forskjellig ut ifra hvilket departement.  Fra kulturdepartementet var målsettingen profesjonell kvalitetskultur. Vi mener også at amatørkultur er en god ting. I en hverdag på et sykehjem kan hvem som helst komme, men kulturpolitisk så er det ikke dette som er hovedpoenget at kultur av høy kvalitet var målet. Ja takk begge deler kan man på en måte si. Det ene utelukker ikke det andre. Man må foreta prioriteringer og valg og fra kulturdepartementet er det det profesjonelle som er viktigst. Hva som er profesjonell kunst kan være en utstilling, et museumsbesøk, foredrag – det er sikkert forskjellig syn på dette men at det skal være et profesjonelt moment i det.

Mjøen poengterer her at tilgjengeligheten må være god og at mangfoldet er viktig. Gjelder mangfoldet antall kulturopplevelser eller gjelder det at kulturen må nå flest mulig typer eldre? For etterpå sier han at de først og fremst har de eldre på institusjonene i tankene. Han presiserer at for kulturdepartementet er amatørkultur en god ting, men målsettingen for Den kulturelle spaserstokken er allikevel profesjonell kvalitetskultur. Han bruker uttrykket ”ja takk – begge deler”, men fastholder at for kulturdepartementet er det det profesjonelle som allikevel er det viktigste. Jeg opplever at selv kulturdepartementet virker sprikende i sine definisjoner på profesjonell og amatørbegrepet, og om hva som er kvalitet på kultur for eldre.

Tenker departementet på hva de eldre selv vil ha? Han sier at i en hverdag på et sykehjem kan hvem som helst komme. Et kulturdepartement sitter selvfølgelig med kompetanse på kultur, den allmenne kultur, men er de åpne for å lytte til kompetansen fra den helsefaglige innfallsvinkelen. Kunnskap som kommer fra helse og sosialdepartementet og helseinstitusjonene?

Fritidsenhetsleder Henriette Stoltz ved Kulturavdelingen i Skien sier dette på mitt spørsmål om hva hun tenker på som profesjonell kunst og kultur, kontra amatørkultur:

Begge deler er like viktig for et vitalt kulturliv i en kommune. Det må være lov å si at noe holder bedre kvalitet enn noe annet. Det betyr bare at det er en annen kvalitet. Det må være lov å si, også innenfor kultur. Vi kjøper ulike kvaliteter av klær hele tiden – som et eksempel – det er ingen som sier at en HM -genser er dårligere enn noen andre. Det profesjonelle holder en høyere kvalitet, men det betyr ikke at det amatørene gjør er noe dårligere, men det er en annen kvalitet. Kulturavdelingen har høy faglig kompetanse på kultur. Vi vet hva som høver seg. Kultur er et fag og det kan vi og dette er viktig i Den kulturelle spaserstokken. Kultur står i fokus. Vi kan bidra både med vår kompetanse og faglige innsikt. Ressurser som mennesker og økonomi. Spørs prioriteringene. Jeg mener at vi har et ansvar for at alle skal få tilgang til kunst og kultur og fritid. For noen kreves det ekstra ressurser og det er vi ansvarlige for.

Det hersker ingen tvil om at kultursektorene sitter inne med kompetanse om kultur. Stoltz sier at Kulturavdelingen vet hva som høver seg. Det blir naturlig da å stille spørsmål om de også har kompetanse på å kjenne sitt publikum? Er kulturavdelingen villige til å senke kravene på det profesjonelle og kvaliteten, hvis det viser seg at de eldre i Skien ikke er opptatt av det? På mine besøk rundt om på arrangementer for eldre kom det ofte frem at de eldre syntes Ibsensatsingen var altfor fremtredende i Skien. Mange eldre jeg snakket med etterspurte kultur for ”vanligfolk”. Flere poengterte at ”Skien er for det høykulturelle mens Porsgrunn er for det folkelige”. Andre igjen savnet nettopp dette å komme ut til de større arrangementer som var i sentrum. Problemet er ofte reisefølge, eller tidspunkt. Eldre gruer seg kanskje for å dra ut på kveldstid, og er avhengig av transport.

5.2 Om samarbeidet mellom Kulturavdelingen og Pleie- og omsorg

Stoltz legger vekt på hva slags rolle Kulturavdelingen skal ha. De stiller med kulturkompetanse, og de stiller med økonomi og ressurser. Hun understreker utfordringene, og de ulike syn og mål de to sektorene kultur og pleie/omsorg har, og at samarbeidet kan være vanskelig fordi de tenker ulikt.

I sum fungerer samarbeid helse / kultur godt. Men vi har utfordringer på begrepsavklaring og rolleavklaring – de to viktigste tingene. Og innsikt i hverandres fagfelt er det en vei å gå. Tilnærmingen er ulik.  Kulturavdelingen jobber for fremming av kultur. Pleie og omsorg skal ivareta mennesker. Vi ser på kultur som en verdi i seg selv, mens pleie og omsorg ser på kultur som et virkemiddel i arbeidet, i dette tilfelle eldre. Vi begynner på hvert vårt sted. De snakker om trivsel, miljø, ro, spiselyst og vi bruker kultur. Vi bryr oss ikke så mye om effekten faktisk. Men det er bra at det har god effekt. Vi er opptatt av at hr. Knutsen har en god kulturopplevelse. Pleie omsorg vil være opptatt av at Knutsen på grunn av kulturopplevelse blir enklere å håndtere og greiere å ha med å gjøre. Innsikten.. vi burde vite mer om hverandre hva, hvordan og hvorfor. Prate sammen!! Vi kan ikke sende alle på kultur på hospitering eller omvendt men vi må skaffe oss innsikt og med innsikt øker forståelsen. Dette går begge veier.

Enhetslederen for Kultur- og aktivitetssentrene i Skien, Bente Søfting representerer Pleie- og Omsorgssektoren, og altså den sektoren som skal samarbeide med Kulturavdelingen om Den kulturelle spaserstokken. Hun sier dette om hva hun legger i Den kulturelle spaserstokken og om samarbeidet med Kulturavdelingen:

Jeg skulle ønske at det kunne ha løftet hverdagskulturen for beboere på institusjoner og at det gir et innhold i hverdagen til de eldre. Slik jeg har forstått det, så går det mer på små happening med profesjonelle. Jeg skulle ønske det kunne gitt mer kultur inn i hverdagen, også for pleiepersonalet innenfor institusjonene. Jeg snakker om hovedsakelig om brukerne. Jeg synes dem skal ha et bedre innhold i hverdagen sin. Jeg synes vi skal være mer fokusert på den sosiale og kulturelle aspekter av hverdagen. Profesjonelle er dem som lever av kultur. Om det er musikere, malere eller kunstnere og slike. Jeg tenker kanskje at det ikke er der vi skal begynne med det profesjonelle. Jeg skulle jo ønske at vi kunne begynne med hverdagskulturen. Det med å ha sosiale møteplasser, allsang. Ha den gode samtale. Kulturavdelingen bruker kulturen for kulturens skyld. Vi jobber med helsefremmende tiltak og bruker kulturen som et ledd i det. Så det er vel der vi er forskjellig. Jeg tror de ville hatt amatørutøvere flere ganger i uken kontra reise på operahuset en gang i året. Men jeg tror det er viktig at vi som jobber med eldre opp mot kultur også skal tenke profesjonelle utøvere eller gode utøvere i stedet for amatørutøvere. Blant utøvere skal det være en viss kvalitet i det de gjør. Det skal ikke være noe dårligere fordi pasientene er dårligere

Hva tenker artister om det profesjonelle og kvalitet, og hva er viktig å tenke på når de opptrer for de eldre? Artist Alexandra Bråten har jobbet for Den kulturelle spaserstokken i Østfold og sier:

Jeg tror hvis det blir presentert moderne kunstuttrykk så vil de ikke kjenne seg igjen! Jeg tror dette med gjenkjennelse er veldig viktig. Hvis et menneske er i veldig dårlig form så tror jeg kanskje noen ikke ville likt moderne uttrykk. Men jeg tror at man må ta hensyn til hva mesteparten liker. Men akkurat dette er jo sånn. De oppegående er kanskje opptatt av nye impulser i livet Det er ikke sikkert at de dårligste vil bry seg hvis det for avansert. Det må på en måte være slik at man ikke bryr seg om så mange nye ting, men at man vil ha det man likte før. De gamle har jo opplevd en helt annen kultur. Jeg tror også det ville være bra hvis man får de eldre ut av institusjonen og at de får reise og møte nye folk. Jeg tror dette også er mest for de oppegående. Kommer an på hva slags form de er i. Jeg som artist ville valgt å spille for de mindre stedene hvis jeg fikk velge. Litt fordi vår musikk er slik at det blir viktig med kontakten med folk. Smile til de. Hvis det er en stor sal blir det vanskeligere å snakke med de etterpå og sånn. Mange vil bort til meg etterpå og takke og det synes jeg er kjempehyggelig. Det virker som det betyr veldig mye for de. Det er litt sånn spesielt hvor det er forberedt litt og sånn, så er de plutselig med i samfunnet igjen. De har liksom vært på konsert og de kommer til oss og takker og tar oss i hånden og snakker om hvordan de kjenner igjen sangene. De snakker som om de er i en vanlig situasjon. Når de sier slikt til oss så blir vi veldig glad og det tror jeg de ser at vi blir glad.

5.3 Eldreinstitusjonens rolle

Eldreinstitusjonens rolle er påpekt av mange av mine informanter. Likedan de eldres situasjon på institusjoner. Hvordan legges forholdene til rette overfor de eldre og kulturtilbudene på institusjonene?

Pensjonistforbundets leder Leif Jernquist påpeker:

Hvis vi fjerner aktivitetsledere så mister vi noen til å lede. Noen er veldig flinke og har opprettholdt aktivitetsnivået, men det er de som av økonomiske årsaker ikke har råd som fjerner aktivitetslederen. Det er kanskje drøyt men jeg sier det igjen. Mange pleiehjem har blitt oppbevaringsanstalter. Det er veldig mange bra sykehjem, men det er så veldig mange som ikke er det. Det er veldig mange flinke omsorgsarbeidere som jobber med tilrettelegging. Her har politikere et veldig stort ansvar. Når man er politiker og skal begynne å dele på pengene som kommunen har så er det alltid minst til de som allerede er svakest. Men vi skal være et talerør og skal si ifra at dette går ikke lenger. Det som er så underlig er at gjennom forebygging – hva får vi da – vi får en økonomisk gevinst og en menneskelig gevinst. Vi vet at trivsel skaper et mye bedre miljø og det kan forhindre sykdom osv. det er problemer å få overbevist politikerne hva dette betyr. Uansett i mange ledd i samfunnet må vi ha en holdningsendring. Vi må legge bak oss mange av metodene vi har benyttet. Holdningen til pleie og omsorg og kultur., enten det er politikere eller helsearbeidere. Det må skje en holdningsendring.

Artist Tore Magnus Petterson har jobbet innenfor Den kulturelle spaserstokken mange steder i landet:

Verdigheten må opprettholdes. Jeg kan ikke begynne å krangle med folk om dette men det gjør det ofte vanskelig å møte disse menneskene, de eldre og de ansatte på institusjonene. Mange steder er det underbemanning. Jeg håper at de kan sette seg sammen med beboerne og bidra beboerne. Samme holdningen kan jeg møte når jeg jobber for barn. Lærerne tror de har fri. Etterarbeidet er også viktig. Ett sted hadde betjeningen og alle kledd seg pent fordi det var konsert. Det var et sted hvor det var et rektangulært lokale hvor jeg skulle stå på enden, noen satt og så meg andre satt med ryggen mot meg.. en sa ” er det her det dem kaller konsert”? Den som satt motsatt hysjet på vedkommende. Det viste seg at vedkommende ikke hadde hørt konserten.

Alexandra Bråten synes det er viktig at institusjonene forbereder seg foran en konsert:

Institusjonen må gjøre noe i forkant og under konserten. Vi merket veldig stor forskjell på de stedene som var godt forberedt, med plakater og hvor de hadde fortalt at vi kom. Der merket vi forventninger. De må gjøre det til en kafe-opplevelse med kaffe og vafler i tillegg, og jeg tenker det er viktig at man gjør noe mer ut av det. Opplevelsen blir best hvis det er forberedt, som at vi skal kose oss og at de får pynte seg. Andre steder var det omvendt og de hadde ikke fått beskjed. De eldre ble bare trillet dit. Vi som artister er ikke forberedt på dette. Det engasjerer ikke publikum. Vi gjør så godt vi kan uansett, men det er ikke så inspirerende for oss heller. Man kan se hvor de ansatte på institusjonene er lei. Nedslitte steder, nedslitte lokaler, de som jobber har jobbet lenge. Det har stoppet opp. Folk er lei.

Under mitt feltarbeid og deltagelse på de ulike kulturarrangementene i Skien, var alle tilstelningene godt forberedt. Kultur- og aktivitetssentrene har egne program som ligger godt tilgjengelige ved inngangen til de ulike sentrene og det var også satt ut plakater ved inngangene. Kultur- og aktivitetssentraene bruker faste dager til hvert enkelt tema-arrangement, så som tedans hver fredag, formiddagstreff med andakt på torsdager og gåtrim på onsdager. Sentrene har faste åpningstider.

5.4 Hemmer byråkratiet?

I mitt feltarbeid møtte jeg flere ganger på holdningen at ”kulturavdelingen er bare byråkrati”. Noen eldre og flere ansatte jeg snakket med stilte seg skeptiske til Den kulturelle spaserstokken. Dette fordi pengene skulle fordeles fra