Begge presidentkandidatene fra det demokratiske partiet snakker varmt om at deres vei er en ny vei mot forandring. Men hva skal forandres? Barack Obamas retorikk er lett å hengi seg til, men de færreste amerikanske velgere har noen anelse om hva Obama faktisk vil forandre.

REALITET: Er USA et demokrati? På papiret; ja. I virkeligheten; klart et tema for diskusjon. Kun litt over femti prosent av den voksne befolkningen har funnet veien til stemmeurnene siden 1980-tallet. Det vitner om at en betydelig del av den amerikanske befolkningen har liten tillit til det politiske institusjonen i landet.

Debatten om valget i USA er totalt blottet for diskusjoner om de reelle problemene i landet. Presidentkandidatenes personligheter blir tillangt mer interesse enn hva de faktisk ønsker å gjøre med tilstandene som regjerer. Dette gjelder også i norske medier.

CHANGE: Det er skremmende og oppsiktsvekkende hvordan snakk om det amerikanske valget blir redusert til koseprat om presidentkandidatene, fremfor å belyse ulike tilstander og hva de har tenkt å gjøre med dem. Jeg tviler på at noen som helst annen valgkamp i noe som helst annet land i verden ville sluppet så billig unna.

Barack Obama lover stadig "change". I 1980 lovet Reagon "change". I 1992 lovet Bill Clinton "change". Veldig mange av de demokratiske velgerne som faktisk bruker stemmeretten stemmer på "change", uten å i det hele tatt ane hva som skal forandres.

DEMOKRATI: Av den totale inntektsøkningen mellom 1974 og 2000 gikk 74 prosent til den mest velstående femtedelen av husstandene. Fattige 0,8 prosent gikk til den fattigste delen av befolkningen. Hver fjerde amerikaner i jobb lever under fattigdomsgrensen. Er det her vi vil se Obamas "change"? Tvilsomt.

Den norske høyresiden peker på den sterke fagbevegelsen som en trussel mot demokratiet. Ved å se på de amerikanske tilstandene kan man prise seg lykkelig over at fagbevegelsen er så sterk som den faktisk er.

De politiske partiene er totalt avhengige av store pengegaver fra storselskapene for å kunne opprettholde valgkampen sin. At den private storkapitalen har et slikt avgjørende grep om politikken er skremmende.

KAPITALEN: Både Barack Obama og Hillary Clinton er avhengig av slik privat støtte, og en slik støtte kommer ikke gratis. Hva vil gigantkorporasjonene har i bytte for sin enorme pengestøtte? I alle fall ikke "change".

Realiteten er at amerikansk politikk er regjert av det kapitalistiske fundamentet, og ingen av partiene ønsker radikal forandring; verken når det gjelder utenrikspolitikk eller den stadig økende fattigdommen og eskalerende sosiale forskjeller.

Demokrati er i USA lite annet enn tittelen på et forrykende show som blir kringkastet verden over en gang hvert fjerde år.

USA er overhodet ikke interessert i å påta seg noe som helst ansvar for å reversere de menneskeskapte klimaendringene. Til tross for at landet sammen med Kina utgjør det største miljøsvinet i verden.

FORPLIKTELSER: EU, med Frankrike og Tyskland i spissen, gjør hva de kan for å presse USA til å ta ansvar og være med på å pålegge seg forpliktelser sammen med de andre industrialiserte landene. Men USA er ikke interessert i forpliktelser.

Dessverre er det et faktum at det ikke blir noen brukbar internasjonal avtale ut av forhandlingene, så lenge USA ikke er med på laget. Hjemme er USA på gli, men det går tregt og har foreløpig ingen forankringer inn i Det hvite hus.

PARADOKSALT: Veikartet som det forhandles om på Bali innebærer et mål på 25-40 prosent utslippskutt. Uten USA blir dette ingen realitet. Heldigvis samler de demokratiske presidentkandidatene seg om en helt annen holdning til miljøutfordringen, og de internasjonale miljøforhandlingene, enn det president George W. Bush og hans administrasjon har gjort.

At demokratene representeres av eselet og republikanerne av elefanten blir sånn sett et latterlig paradoks. Kanskje blir det kommende amerikanske presidentvalget et av historiens aller viktigste.