Du er grisedumpa, har gått konkurs, mistet faren din og er gravid med en ukjent mann - på film
Øynene er triste, du har et følsomt drag i blikket, det renner en liten (og ganske perfekt formet) tåre nedover kinnet (ikke ned i munnen, men pent ned på siden av kinnet), men sminken er perfekt og du ser bedårende skjør ut. Hvis du føler for å komme med noe utagerende sinne varer det i ett minutt, og når minuttet er over er du fattet igjen.

Du er grisedumpa, har gått konkurs, mistet faren din og er gravid med en ukjent mann - på årntli
Du ser ut som om du er utsatt for et angrep fra osterasperen. Du er nalle noll totalt uten kontroll, klarer ikke å ta telefonen eller hente det glasset med vann og ihvertfall ikke noe som kan minne om å stå opp og møte verden. Huden er rødlilla og du er dradd i trynet, mascaraen renner (hvis du har tatt deg bryet med å legge den), håret er fett og flokete, og ingen ville tatt i deg med illtang på grunn av alle de desperate og fortapte vibbene du sender ut.

Derfor går jeg alltid med proppene stappet godt inn i ørene. Blir jeg påkjørt, ranet eller trakassert føles det mye bedre.

You gotta take the time
or you'll miss what really matters
You'll miss all the signs
I've spent my life searching
for what was always there
Sometimes it will be too late
Sometimes it won't be fair

(Utdrag fra I'll be okay med A. Marshall)

Helgevideo:

GOD HELG! :-D

Bakgrunnen er at jeg for endel år siden, men ikke så altfor lenge siden heller, var svært usikker og forsiktig i mange situasoner. Det gjaldt nok i såpass mange situasjoner at jeg kan si at jeg var slik som person, selv om de fleste av oss har en tendens til å tro at våre egne svake sider kun er situasjonsbestemt (mens alle andre bare er slik). Det var nok ikke det. Jeg var opptatt av å bli likt og akseptert, av å være så ydmyk at jeg ikke stod på mine avgjørelser (bunnet både i frykt for sosiale reaksjoner og troen på at jeg nok ikke kunne ha rett når det fantes så mange andre smarte folk), jeg hadde ingen trygghet som "grunnmur". Med dette utgangspunktet er det vanskelig å ta gode valg. Og det er et usedvanlig dårlig utgangspunkt for å lede andre.

Jeg fikk tilbakemeldinger. Noen subtile, noen direkte, noen godt ment, andre vondt ment. Jeg setter pris på at jeg fikk de tilbakemeldingene. Noen av dem var nok preget av at enkelte av budbringerne også kunne hatt godt av å tatt en titt på seg selv før de begynte å vurdere andre, men det er nå så. Det er greit. Det er ikke alltid best å gå i forsvar, selv om budskapet du mottar kommer i form av en forvokst kamel.

I det siste har det gått opp for meg at jeg hele tiden, helt til nå, har sett for meg selv som den personen jeg var da. Det jeg også har forstått, er at selv om det bildet av meg stemte godt da, så stemmer det ikke nå. Ikke i det hele tatt. Det betyr ikke at jeg ikke kan være usikker eller at jeg har noen konstant stoisk ro over meg, men jeg skremmes ikke lenger av å være i en konflikt eller å være uenig eller at andre mennesker ikke har sansen for meg. Det er veldig godt. Og det gir meg en trygghet som base i alt jeg gjør. Selv om jeg ikke på noen måte er ferdig med å utvikle de sidene av meg selv, så har det skjedd en markant endring. Hurra!

Dagens Poeng:
En tidligere kollega og jeg snakket i dag om hvordan han oppfattet meg. Et av hovedpoengene hans var dette:

Du er slik "MY WAY OR THE HIGHWAY!" 

Jeg ble sittende en stund som om jeg hadde falt ned fra månen, for dette stemte overhodet ikke med det bildet jeg trodde andre mennesker hadde av meg.
Spesielt ikke ham, som er en kollega jeg ser opp til yrkesmessig, som er dyktig og utfører jobben sin på en slik måte som jeg selv har sansen for. En slik måte som jeg for litt siden ikke trodde jeg hadde anlegg for.

Nå skal jeg ikke sitte og si at dette nødvendigvis bør tolkes som et kompliment, men jeg ble faktisk glad da jeg hørte det. Det var en morsom tilbakemelding å få. Fordi det viser at jeg har klart å endre meg, og selv om endring kan ta feil vei eller gå for langt eller for kort, så betyr det at man er i stand til å endre egenskaper man har på et gitt tidspunkt, og at man også kan endre seg videre.

Det gir en viss frihetsfølelse å vite det.

Da hun var 75 kjørte hun tulling på spark, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd hun sparket i fylla. Hun pleide å gjøre det, for det var så gøy, og det var viktig å ha det gøy selv om man bare skulle en liten tur i butikken, syntes hun. Vi holdt på å kjøre oss ihjel på akebrett opptil flere ganger, men gud hjelpe meg så moro vi hadde det. Hun var som sagt 75 år, og hadde mer energi og krutt enn meg på 7. Det var jeg som måtte ha akepause, hun holdt ut helt til det gikk en cowboyfilm på TV. Da var det slutt. Seig.

Jeg bodde 50 meter fra henne, og eneste regel der i huset var at hun måtte få sove til klokka 10. Nøyaktig klokka ti stod jeg og banket på døra, og hun var alltid blid og glad for å se meg. Det var ihvertfall det inntrykket jeg fikk, selv om hun sikkert ofte forbannet de fordømte barnebarna som maste til enhver tid. Men jeg er helt sikker på at hun var veldig, veldig glad i oss. Og jeg er så glad for at jeg vokste opp slik, med kun et lite berg å forsere før jeg var inne i stua hennes. Jeg var alltid velkommen. Uansett. Da altså etter klokka ti.

Jeg hadde min egen hest som hun kalte Marie-hesten (veldig kreativt). Den var et bøyd bjørketre, og hun stod og ristet det i timesvis mens hun sang, og jeg satt og "red".

Vi så mye på film. Cowboyfilmer var yndlingen. Hun VAR inne i filmen, farmor, og heiet på de gode og buet på de onde. "TA'N! TA'N DA, HAN STÅR BAK DEG!" Også hyttet hun med neven og klukklo.
Hun syntes at pistoler og blod var helt greit for barn å se på, mens hvis noen kysset litt for intens, ble det svitsjet før vi fikk med oss hva som foregikk.

Da faren  min tente på madrassen da han var liten og ikke turte å fortelle om det før hele soverommet stod i brann, fortalte hun ingenting til farfar. Hun beskyttet dem hun var glad i.

Hun kunne være ganske pinlig å være sammen med også.
I butikken: "EEER det noen som ekspederer her? *skingrestemme*"
Før selskap: "Ja, du skal vel skifte du nå. *stivt smil*" (ferdig skiftet)
Etter middagen som hun ikke likte: "dette var nydelig, men det var så mektig."
Hver gang hun gikk forbi huset vårt: "HOOOOOOOHOOOOOOOOOOOOOOOOOOOI!"
Også trodde hun at "utlendinger" var fandens verk. Det var utelukkende fordi hun ikke kjente noen, og vi diskuterte så ørene flagra. Selv om hun aldri innrømte at jeg hadde rett, så likte hun at jeg mente noe annet enn henne og at jeg ikke var redd for å si det.

Nå snakker hun ikke om sånt. Hun er på pleiehjem, er dement og snakker bare tull. Det er ganske morsomt å være der når hun har en god dag, for da bare jatter jeg med i historiene hennes, og vi er ute på de merkeligste reisene sammen. I tankene. Og når hun har en dårlig dag, er det forferdelig trist. Hun er blek og så tynn at hun nesten ikke er der. Men hun er der, og har vært det lenge. Nå er hun over nitti år. Seig.

Før snakket hun mye om Gud. Hun snakket om gjenferd, og om at Gud beskyttet henne. Hvis det finnes noe sånt som en Gud, så er jeg sikker på at han beskytter farmor. I en eller annen form og på en eller annen måte. Og jeg kunne ønske det fantes en Gud som tok vare på henne når hun ikke er her mer. Hvis det finnes noe sånt som Gud, så må farmora mi være en selvskreven gjest.

Jeg egner meg ganske godt til forelskelse, egentlig. Og siden jeg aldri forelsker meg i mennesker, liker jeg godt å bruke den energien på mål jeg setter meg. Jeg hadde det slik for seks år siden. Det var fantastisk engasjerende. Jeg trives med å være fokusert. Jeg trives med å være nørd. Å ha én ting i hodet, og gå for det med alt jeg kan mobilisere av engasjement.

Jeg tror den gangen for seks år siden var den lengste og mest markante prosjektforelskelsen jeg har hatt. Jeg klarte det også. En stund. Også fant jeg ut at det ble veldig feil, og jeg avsluttet det. Og det er helt greit. Jeg vet at det også var riktig. Selv om det føltes ille den gang. Da var jeg faktisk ganske modig, da jeg valgte å avslutte det. Jeg sitter igrunnen igjen med en hel rekke vanvittig viktige erfaringer fra den gangen. Og alt begynte med et voldsomt engasjement og et fokus som jeg holdt over relativt lang tid.

Jeg kan ikke huske noe lignende fra de siste årene. Jeg har slike blaff, og jeg har det litt slik for treningen min, men jeg savner de litt større prosjektene. Og det som er litt frustrerende, er at jeg ikke kommer på noe spesielt som jeg virkelig ønsker meg, og som jeg ikke har.

Jeg befinner meg bare i tjueårene, også har jeg ingenting jeg virkelig brenner for å få til. Det er ganske trist, når jeg tenker over det. Hvordan i all verden skal jeg finne frem til hva jeg ønsker meg og hva jeg vil luke ut? Det man liksom skal gjøre, er å se for seg hva man ville gjort om man kunne velge fritt, uten å tenke på de begrensningene som vanligvis ligger i veien. Men heller ikke da har jeg noen store Drømmer. Jeg er jo ganske fornøyd, og jeg savner ingenting spesielt, jeg savner bare engasjementet. Men det må jeg fylle, for det er bare da jeg er slik jeg trives best med å være.

Jeg har lite energi, blir sliten av ingenting, vil helst sitte stille og ikke gjøre stort. Innvendig føler jeg meg stressa, rastløs og urolig. Det kjennes som om noe trenger utløp, men jeg vet ikke hva det er.

Når folk er ute av seg av en eller annen årsak, pleier jeg å be dem puste med magen. Det fungerer i de fleste tilfeller. Ja, ikke slik at det hjelper på årsaken, men det hjelper på å gjøre kroppen rolig. Jeg prøver det selv nå, men det går ikke. Kroppen vil puste med halsen, med skuldrene langt opp over hodet.

Også skjønner jeg ikke hva som er galt. 

For tiden går det i
- fotografering
- Dostoevskij
- hund
- eksistensialisme
- natur og frisk luft
- eventyr

Jeg kan finne på tusen dårlige unnskyldninger, men den egentlig grunnen, det er rett og slett at jeg er for lat.

Jeg kan drive med mye og være aktiv på mange områder, greit nok - men det er ingen som er så gode på å gjøre ingenting som meg. Jeg kan sitte i x antall timer foran pc-en å chatte om dumme og smarte ting på diverse nettfora, eller spille bort ølpengene mine på poker. Oppi hodet mitt har jeg selvsagt lagret en forestilling om at jeg slett ikke bruker mye tid foran pc-en, men det gjør jeg jo. Men det er ganske digg, å bare sitte helt stille og slappe av foran en skjerm (som sikkert gir meg vondt i hodet og nakken og sjelen), høre på musikk og spise. Musikk og spising er undervurdert. Det samme gjelder for lite stekte sjokolademuffins.

Eller så kan jeg meditere. Eller lese en bok som er sånn passe hjernedød (men ganske morsom). Eller snakke skit med samboeren. Eller tenke på at nå er det faktisk ganske godt å ha offisiell treningsnekt, for ellers måtte jeg jo trent. Ja, jeg får jo lov til å jogge, men det utgår med usedvanlig skyhøye knæløft i dag.

Dette er altså dagen for latskap. Jeg og C sitter i sofaen og syter over at det er varmt, men for det første orker ingen å sette seg ut, og ihvertfall ikke å løfte på rumpa og sjekke gradestokken. Det er en meter, og det er en meter for langt. I dag. Telefonen min ringer, men å gå opp av sofaen for å sjekke om det var viktig, virker som en uoppnåelig oppgave. Å gå på Meny (den ligger ti meter unna utgangsdøren, som er ned to trapper) ser jeg meg nødt til å utsette til i morgen.
Også ønsker jeg meg Buzz til jul. Nå sitter jeg og lager en 10-punktsliste over hvorfor potensielle ektemenn burde skygge banen, ja ikke at det flommer over av slike potensielle akkurat, men uansett så tenkte jeg det kunne være greit å ha noe å henvise til om noen skulle tråkke i salaten å tro at jeg var noe å satse på.

- Hei! Jeg har drømt om deg i natt. Du hadde begynt på dop - nærmere bestemt pepper. Har jeg grunn til å være bekymret?!

Haha. Nei. Det har han ikke. Han trenger ikke å være bekymret for at jeg har begynt med hverken det ene eller det andre. Jeg sier meg riktignok enig i et eller annet nettmenneske som uttalte at hun kunne ønske hun ble litt syk, så hun fikk masse omsorg og masse dop for en periode - men det er på muhahah-stadiet.

Men det at han drømte om meg, og dermed tenkte at det kunne ha link til virkeligheten, bringer meg over på en diskusjon om såkalt "overnaturlige" fenomener (som forsåvidt godt kan være det som er naturlig, for alt jeg vet). Ikke fordi jeg har tenkt å ta den diskusjonen her nå, for det gidder jeg ikke. De som tror at alt de ikke selv ser og forstår (bortsett fra det anerkjente personer har sagt at er slik) ikke finnes, har jeg ingen hensikt i å overbevise motsatt. De har det sikkert fint som de har det. Jeg har heller ikke noe behov for å få noen ned på jorden ved å forklare i det vide og det brede at situasjoner kan være tilfeldige, og at hjernen vår klarer å oppkonstruere mye rart. Det er en kjedelig og ganske død diskusjon.

Men, for min egen del, så lurer jeg litt på hvor grensene for virkelighet og oppkonstruerte hendelser går. Hvis det er noen klare grenser. Kanskje det ikke er. En natt for noen uker siden, stod det en liten jente inne på rommet mitt. Hun skulle ikke vært der, i betydningen av at det ikke var datteren min for eksempel - det var ingen barn, ingen andre mennesker i huset. Men jeg våknet, og hun stod en halvmeter fra soveromsdøra mi, og så i min retning. Hun hadde en sid, grønn kjole med et slags mønster på, og rødt, krøllete hår satt opp i to slike gammeldagse knuter på hver side av hodet. Også ble hun borte. Eller jeg sovnet. Eller sovnet bare dypere, kanskje. Ikke vet jeg. Men jeg følte at jeg kjente henne igjen, gud vet hvorfra.

Jeg traff ham ikke med en tennisball, en død orm eller et hagleskudd på avveie - ikke den gangen det var snakk om her. Jeg sa derimot noe som kom rett fra hjertet, jeg skrev det rettere sagt et sted på internett, og det ble oppdaget og gjenkjent av ham jeg skrev om. Selv om jeg trodde jeg hadde anonymisert det godt og vel så det.

I den forbindelse kan man fint komme inn på hva man bør skrive om på nett og ikke, men det er ikke det jeg skal snakke om nå.

Jeg skal skrive litt om tristhet. Jeg har kjent mye på det, og i dag kjente jeg det igjen. En blanding av tristhet og litt angst. Angst for å ikke kunne kontrollere det som skjer, og vite at hvis det skjer, så vil det innebære forandringer og digre sår som aldri helt kan forsvinne. For deg selv og for mange andre som står deg nær.

For ikke å forsvinne helt bort i tåka (som jeg gjerne gjør), kan jeg opplyse om at det gjelder psykiske lidelser hos en person som stod, står og alltid vil stå meg utrolig nært. "Psykiske lidelser" høres veldig klinisk ut, og det rommer så mye fortvilelse og jævlige følelser og tunge valg, at det er like greit å bruke et klinisk ord, for det kan uansett ikke beskrives.

Han er frisk nå. Og vi snakket om det som har vært. Vi snakket om det å føle at man er til så mye bry at det beste for alle ville vært om man rett og slett bare døde. Vi snakket om opplevelsen av å virkelig kjenne det slik, og vi snakket enda mer om hvordan det føles i etterkant, etter å ha følt det slik i lang tid og etterpå ikke kunne forstå hvordan den personen som følte det slik og den personen man er i dag - faktisk er den samme. (Ja, det ble en fryktelig lang setning.)

En sorg over å ikke forstå hvordan det kunne skje, og en sorg over å aldri komme over at det skjedde.

Når jeg tenker tilbake, kjenner jeg det samme. Jeg var ikke hovedpersonen, men jeg var det likevel. Det føltes ufattelig vanskelig å være involvert i noe som jeg på ingen måte kunne kontrollere. Og da er det hardt å sette grenser for seg selv. Heldigvis klarte jeg det.

Tilbake til setningen jeg startet med. Vi har aldri snakket om da han oppdaget hva jeg skrev om ham og situasjonen vi var i, da han ble såret tvers igjennom og derfor ble sint og ikke ville snakke med meg mer. Jeg forstår det. Og nå forstår jeg det enda bedre. For nå vet jeg at grunnen til den reaksjonen, var at han ikke tidligere hadde sett det så tydelig. Han var jo liksom ikke så syk, han var jo bare seg selv. Men der fikk han det svart på hvitt, og det gjorde så innihelvetes vondt.

Vi snakket lenge. Vi kjørte bil i mørket, hørte på slik typisk jalla-nattmusikk som blir veldig fint i mørket, og vi snakket om hvor nært man kan være å forsvinne mens man suser avgårde langs veien og plutselig ser en veldig fristende fjellvegg. Vi snakket om alt det som har skjedd. Og det gjør fortsatt vondt. Jeg kjente igjen på den blandingen av latterlig dyp tristhet og en angst som kan ta rotta på deg på 0,0. Jeg tror ikke jeg noengang blir helt kvitt det, selv om det ikke er noe jeg sliter med til daglig. Men av og til kommer de gamle følelsene av total avmakt tilbake, og jeg tror alltid at en liten del av meg vil romme den følelsen.

Den overskygges heldigvis av hvor utrolig glad jeg er fordi jeg har ham her nå, og ikke må gå å vanne en stusselig liten blomst på en kirkegård sammen med haugevis av andre stusselige blomster, som liksom skal symbolisere at vi fortsatt husker dem.