Fredrik Hossmann - Byen Uten Navn (pdf)

Byen uten navn - eller hvordan lage verdens beste vafler

ble utgitt første gang i 1996 av BonnierCarlsen, illustrert av Annette Halvorsen. Her blir den gjenutgitt som digital bok, uten illustrasjoner. Teksten er tilpasset det nye formatet, og er tildels skrevet på nytt.

4232 ord.

Omslagsfotoet er av Olav Ljone Skogaas.
Redigert og designet av Konrad Rasmussen.
Takk til Gina Nordvang for god hjelp underveis.

Byen uten navn ble også spilt som teater i 1992:

“…Hymne til vaffelen. Et stykke om ensomhet, om fremmedhat i det store øde landskapet. Øde selv om  landskapet er storbyen… Anslaget er á la filmen “Paris, Texas”...  gir meg en følelse av tomhet, av store åpne sletter…

Fredrik Hossmann har skrevet en tekst med surrealistisk anslag. Men i stedet for å tømme disse elementene for enhver hverdagslig betydning besjeler han dem. Vaffelen - det bankende hjertet og vinflasken som snakker og “drikker meg helt tom” - får historier rundt seg som griper, som gir meg opplevelser. fremmedheten, lengselen, angsten, drømmen blir i Hossmanns framførelse virkelige størrelser. Lavmælt, men kanskje derfor så virkningsfullt…”

(Inger-Margrethe Lunde, Klassekampen, 92)

Den Norske Bokdatabasens omtaler boken slik:

Bokas jeg-person kommer til Byen Uten Navn. Her opplever han de selsomste ting og møter de underligste figurer. Han treffer pappmenneskene, han møter de onde bilene som hersker om natta og de gode som regjerer om dagen, han støter på dvergene som bilene har fortrengt, og han blir kjent med vaffelmannen. De er alle vesener som eksisterer i de viltre drømmene hans.

(© FS Informasjonstjenester)

"Hva kan jeg si, dette var noe med det beste jeg har lest her. Forunderlig vakkert og fantasifult, jeg legger meg flat...gratulerer :) Må lese den en gang til for å assosiere litt. Har denne en dypere mening eller er det bare jeg som leser mellom linjene her?... Wow... hva kan jeg si? Magisk realisme de luxe..."

(Kommentarer, poeten.no)

Byen uten navn kan lastes ned ved å klikke på linken. Leses med Adobe Reader.

Fredrik Hossmann - Byen Uten Navn (pdf)

Inne på Kremlingården i Tobolsk, Russland

Byen er delt i tre. Lengst mot nord, godt utenfor byen, faktisk, ligger jernbanestasjonen. Så følger en halv mil med skog og mark og en enslig vei, en og annen bussholdeplass midt i ingenting, en og annen fabrikk fra Sovjettiden, før nybyen kommer et par tre kilometer før det gamle sentrum. Denne nyeste bydelen er nitrist, gamle, Sovjetiske betongblokker fra 60-tallet, standard modell, helt like alle andre slike blokker bygget over hele Sovjetunionen, og like nedslitte. Så kommer bydelen rundt Kremlin, det som må sies å være sentrum. Her er det russiske kontraster, med den prangende St. Sophia katedralen som midtpunkt i festningen, som alt sammen er meget godt bevart og se godt ut, det er også noen andre, nyere, luksusboliger her, men de er få, for det meste er det gamle trehus, der en luksusvant nordmann kan bli overrasket over at det bor folk. I hvert fall om vinteren, med sibirske kuldegrader. Til slutt er det en og annen nedslitt betongblokk her også, det er vanvittig så de kommunistiske byplanleggerne kunne overse alle estetiske, kulturelle og til og med menneskelige hensyn, for å få disse betonghjemmene ut over alt. Til sist er det gamlebyen nede ved elven, med en flott trapp opp til Kremlin eller en russisk bilvei opp til den delen av byen hvor jeg bor. Man kan fortsatt si at dette er hoveddelen av byen, her er administrasjonen, flere kirker, og de få butikkene som er. Men for en turist som jeg, er det flotteste og best oppe ved Kremlin.

Jeg har ennå ikke laget en bloggpost om Sibir og Sibirs historie, det må jeg gjøre en gang. Den vil vise at storparten av erobringene ble gjort av en viss Yermak Timofeevitsj, som kunne velge mellom dødsstraff og å erobre Sibir med en liten hær. Han valgte det siste, og hadde fordelen av å at hæren han ledet bestod av krigsdyktige kosakker som ham selv, og at han hadde krutt. I stedet for en æreløs, er han i dag en russisk helt.

[caption id="attachment_803" align="alignnone" width="300" caption="Trappen opp til festningen, Tobolsk"][/caption]

Byen Tobolsk ble grunnlagt som Sibirs første russiske hovedstad, og et viktig fort. Plasseringen er klassisk velvalgt, med festning oppe på en høyde, og selve byen nede ved en elv. Og dette er en vanvittig elv, Irtush, sjekk selv, den er mye lenger enn Ob før de elvene slår seg sammen, den går ned gjennom de nordøstlige delene av Kasakhstan, over Kina og nesten helt bort til Mongolia, nordover går den sammen med Ob opp til Kara-sjøen. Det er også flere betydelige sideelver, Tobolsk ligger midt i et viktig krysningspunkt, men det må også bli sagt at tross elvenes størrelse, hadde de ikke så stor økonomisk betydning som Russlands europeiske elver, det var nå en gang større rikdommer langs ved dem. Til sist var Toblsk for spredningen av kristendommen østover, så den hadde alle forutsetninger for å bli en riktig, russisk storby.

Slik gikk det ikke. Den ideelle plasseringen ved krysningspunktet av de store elvene, og med festningen oppe på høyden, lå litt for langt nord til å havne langs den strakeste Sibirske postruten videre østover. Strategisk fikk den heller ikke særlig betydning etter at Sibir først var erobret, truet utenfra har Sibir aldri vært, og innenfra har det heller ikke vært særlig med uroligheter i russisk målestokk. Da den transsibirske jernbanen også ble lagt sør for den, forsvant en ny mulighet for økonomisk og befolkningsmessig vekst.

Kanskje er dette like greit. Selv om kommunikasjonene langs den transsibirske jernbanen er bedre, også med tanke på flyplasser og veier og andre midler enn tog, så har ikke veksten millionbyene der har opplevd alltid vært av det gode. Tobolsk ligger fortsatt i fin harmoni med landskapet, her er frisk og ren luft, og ikke så mye av andre typer forurensning heller. Folk her er fattige, det er det ingenting, men mens jeg er her, ser jeg byggeaktivitet overalt, noe som pleier å være et sikkert tegn på økonomisk oppsving.

 Denne byen ligger rett på Østsiden av Uralfjellene der de er på sitt laveste, og befinner seg derfor akkurat på grensen mellom Europa og Asia. Byen ble grunnlagt av den utrettelige Peter den store i 1723, og hensikten var å ha en by som kunne utnytte mineralforekomstene i Uralfjellene. Navnet kommer både fra Peters kone, Ekaterina (senere Katerina I), og den russiske helgenen for gruvedrift, Santa Katerina. Fra 1924 til 1991 het byen Sverdlovsk, etter Yakov Sverdlov, en av lederne i borgerkrigen som fulgte den russiske revolusjon.

Byen er i dag kjent eller burde vært kjent av flere årsaker. Den er en millionby, med cirka 1,1 millioner innbyggere, og oljerikdommer i området har sørget for en god økonomisk vekst. Det er også hjembyen til Russlands ledende dramatiker, Sigarev, noe Ingrid gjorde meg oppmerksomt på, kjekt å skrive hun er en av Norges ledende Sigarev-eksperter, men det er hun altså, siden hun har hovedoppgave om ham (eller masteroppgave, som det nå så bakstreversk heter). Det var også her Boris Jeltsin begynte sin politiske karriere, som guvernør i kommunistpartiet. Partisekretær Mikhail Gorbatsjov ble gjort oppmerksom på ham, og trakk ham oppover i gradene. Resten av historien er velkjent. Byen var også åsted for noen av de verste oppgjørene i den russiske mafiaen på 90-tallet. Dog er dette alt sammen å spnne rundt grøten. Mest av alt er byen berømt, fordi det var her familien Romanov ble myrdet 16. juli 1918. 

[caption id="attachment_713" align="alignnone" width="300" caption="Minnesmerket over tsarfamilien i Jekaterinburg"][/caption]

 

[caption id="attachment_725" align="alignnone" width="300" caption="Med kors og tsarfamilie og russisk tekst..."][/caption]

Det er jo ikke akkurat uvanlig at den regjerende makt blir myrdet under revolusjoner, men det er sjeldent drapene blir så myteomspunnet som disse mordene på den russiske tsarfamilien. Hva som skjedde under oktoberrevolusjonen i 1917 er klart nok, kommunistene tok makten ved å storme vinterpalasset i St. Petersburg, og tsarfamilien ble forvist til Ekaterinburg. Om det var meningen at de skulle få leve der i et slags indre eksil, eller om det hele tiden var meningen å henrette dem, er ikke like klart. Dog hadde kommunistene lite å tjene på å la dem leve, og døde ville de tsarvennlige ikke ha noen legitim tsar å slutte seg om, så krigens og revolusjonens logikk tilsa å gjøre ende på dem. Det ble i alle fall gjort. 

[caption id="attachment_711" align="alignnone" width="300" caption="Minnesmerket der tsarfamilien ble skutt og blodskirken i Jekaterinburg"][/caption]

 

[caption id="attachment_712" align="alignnone" width="300" caption="Den lille trekirken (kapellet for den ærede martyr storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna - familiens tante) og korset der tsar Nikolai II og familien hans ble skutt av kommunistene i 1918"][/caption]

[caption id="attachment_714" align="alignnone" width="300" caption="Inngangen trekirken, som egentlig heter kapellet for prinsesse Jelisaveta Fjodorovna, tanten til tsarfamilien som ble skutt på dette stedet."][/caption]

 

[caption id="attachment_724" align="alignnone" width="300" caption="Inne i Kapellet for den hellige martyr Jelisaveta Fjodorovna, på stedet tsarfamilien ble skutt i Jekaterinburg"][/caption]

 Men Jekaterinburg er langt mer enn bare åsted for et av verdenshistoriens mest berømte drap. Det har tross størrelsen et ganske koselig sentrum, med mange kafeer og restauranter, og den utstrakte byggevirksomheten viser at økonomien er ad oppadgående. Det blir sagt at alle Russlands ressurser ender opp i Moskva og St. Petersburg, det er en sannhet jeg ikke skal tilbakevise, annet enn å si at noe blir igjen i Jekaterinburg også. Det er en levende og trivelig by.

 

[caption id="attachment_715" align="alignnone" width="300" caption="Gågate i Jekaterinburg"][/caption]

Som de fleste russiske byer er det meste konsentrert rundt Prospekt Lenina, eller Leningaten. Og selv om det er en millionby, er severdighetene og restauranter og kafeer og alt verdt å besøke, konsentrert rundt gangavstand i sentrum. Spise- og drikkesteder er det ikke mange av, men det er mange nok til at du ikke vil gå tom for nye steder å besøke. Dessverre er drikkestedene begeistret for utenlandsk importøl, som de selger til tilnærmet - faktisk - norske priser. Restaurantene er imidlertid bra, spesielt "Datsja" i vestre ende av Leningaten, hus nr. 20, ypperlig mat og ypperlig servert i ypperlige omgivelser. Ypperlig.

 

[caption id="attachment_723" align="alignnone" width="300" caption="Pelemeni på den utmerkede restauranten i Jekaterinburg, Leningaten 20."][/caption]

 Severdighetene innbefatter noen statuer, av Lenin, selvfølgelig, og av byens grunnleggere Tatisjtsjev og de Gennin, begge disse er plassert rundt bydamen langs Leningaten. Lenger borte mot øst, er en statue av Jakov Sverdlovsk, som gav byen dens navn i kommunisttiden. Rett syd for dammen er den litt merkelig utseende Leninordenen, gitt for innsatsen under andre verdenskrig. Den er mer for å ta bilde av, enn å la seg fengsle av. Her er også byens riktige sentrum, der ungdom i alle aldre nå om sommeren samlet seg, og gjorde triks på rulleskøyter, skateboard og sykler, eller bare gikk med hverandre og koste seg i solskinnet. Noen tok seg også en båttur på dammen. Jeg så til og med noen som fikk påbud om å bruke redningsvest.

 

[caption id="attachment_722" align="alignnone" width="300" caption="Sentrum i Jekaterinburg"][/caption]

 Lenger borte fra sentrum, men fortsatt nær Leningaten og fortsatt i gangavstand, er flere museer og flere kirker, og noen flere minnesmerker. Ingenting er av topp klasse, etter hva jeg synes, men minnesmerket fra krigen i Afghanistan er i det minste interessant. Er det overgriperen som nå skal sørge?

 

[caption id="attachment_721" align="alignnone" width="300" caption="Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg"][/caption]

Jeg bodde på Hotell Sverdlovsk, som har den store fordel at det er svært enkelt å finne, det er bare rett ut fra stasjonen. Standarden er helt grei, det man kan kalle funksjonelt, og for en storspiser som jeg, er det greit at man av frokosten kan forsyne seg selv, og ikke får den servet, som er vanlig i russiske hoteller. Men hotellet var elendig under utsjekking, og hadde ikke engang plass for oppbevaring av bagasjen. Det er for dårlig. Så unngå dette hotellet, reis heller ned til byen til et av hotellene der.

Dagens bloggpost er en varm anbefaling til dataprogrammet GoogleEarth. Hvis jeg får det for meg at nå skal jeg kaste bort tid, nei, nå skal jeg bare kaste tiden rett bort, så starter jeg GoogleEarth, og zoomer meg ned mot Russland, Afrika, Ukraina, en eller annen elv, en eller annen by, et eller annet sted jeg vil vite mer om, og så beveger jeg meg derfra rundt omkring på kloden. Jeg har vært med nokså fra starten, og er en flittig bruker også av alle tilleggsfunksjonene som er der. For eksempel har jeg stor glede av at siden www.globalis.no tilbyr å legge inn søyler for BNP for alle land, slik at jeg raskt kan se hvorvidt et land er fattig eller rikt, når jeg flyr over det. De har lagt inn fargekoder, der europeiske land typisk får rødt, afrikanske land gult, og land i Asia er midt i mellom med oransje. Fra februar i år tror jeg det var, kan man også ha inne været, både skyformasjoner og temperaturer, og jeg hadde stor glede av å seile over det indre Russland vinterstid, for å se om det ble noen kulderekorder på dem i år.

Det ble det ikke, det var en mild vinter, der selv kaldeste Sibir strevde med å komme seg over 50 grader minus. Den størte overraskelsen var å se Kazaksthan, det nordlige Kina og Mongolia, hvor det ble mye kaldere enn jeg trodde, og hvor standarden lå på mellom 20 og 30 minus. Det var også slik at det indre av Sibir ble kaldere enn nordområdene, slik det er vanlig. Under et slikt sveip, kom jeg over byen som skal spille hovedrollen i dagens post.

Byen heter Dikson (på russisk Диксон), den er plassert 73 grader nord, altså nord for Norge, og 80 grader øst, altså øst for Uralfjellene, nord i Sibir, midt ute i villeste ingenting. Det er en av verdens nordligste bosetninger, det er Russlands nordligste havn (og selvsagt en av verdens nordligste havner, hvor ellers), og det er ikke noen by, egentlig, Russisk Wikipedia oppgir 742 innbyggere. I Sovjettiden var det opp mot 4 000 og vel så det, befolkningstallet går nedover, forståelig nok.

I dag, for eksempel, er våren på god vei over det meste av Russland, med varmegrader og tynnjakkevær, i Dikson er det fremdeles -20. Og vind, så det føles som -30, oppgir GoogleEarth. Men det er i det minste dagslys, fra 8. desember til 5. januar er det bare mørke, snø og vinter er det noe sånt som fra august til mai. Tøft, men helt greie forhold i det russiske nord, sånn er det der.

Hva som gjør Dikson virkelig interessant, er hvor isolert det er. Jeg forsøker med et bilde fra GoogleEarth (greide jo ikke å få det inn - kanskje senere). Jeg har skrudd på alle transportmuligheter, men som man ser, her er ingen jernbane, og vel egentlig ikke noen vei heller, ut av stedet. Det eneste er en flyplass, men den er for sikkerhets skyld plassert på en øy utenfor fastlandet. Ser man det. Så for å komme dit, må man altså ta fly til øyen, og så båt inn til fastlandet. Og for å komme seg bort - tilsvarende. Ekstra artig blir det av at havnen slett ikke er isfri vinterstid.

Bildet under er tatt i juni, vinterbildet et stykke over er tatt i mai.

Så hva skal man med et sånt sted? Hva rørte seg i hodet til dem som først bosatte seg her? Hva driver de med? De fleste isolerte byer og tettsteder og bosetninger i øde Sibir har sin berettigelse av at det finnes en eller annen naturressurs i nærheten, men her i nærheten av Dikson har i hvert fall ikke jeg klart å finne noe sånt. Det eneste er denne havnen, og i riktig gammel tid hadde den også militær betydning, eller, det var et sted ishavsflåten kunne trekke seg tilbake til, og ikke være særlig utsatt for angrep. Det er et sted det gamle Sovjet kunne ha hemmelige våpen under den kalde krigen. Og i andre verdenskrig ble stedet sågar angrepet av tyskerne, av krysseren admiral Scheer, som i 1942 seilte østover på nordsiden av Russland, for å etablere en tysk havn der. Dikson var så langt øst som den kom. Det finnes også en værstasjon der.

Bildet under er hovedgaten.

Stedet har navn etter den skotsk-svenske handelsmannen og filantropen Oscar Dickson, som finansierte en reise for den svenske oppdageren Adolf Erik Nordenskiold. Han gav først navn til øyen, siden oppsto bosetningen på fastlandet, som da tok samme navn. I 1915 fikk denne bosetningen den første radiostasjonen i artktisk Russland, og det er jo ikke verst, det var nok en gledens dag i Dikson.

En av de noen og syv hundre folkene som i dag bor i Dikson, et sted som jeg fort ville nevne hvis jeg måtte foreslå et sted det aldri har vært en turist, en av dem som bor der, går under navnet Aba_di (bilde av huset hans, under), på fotosiden Panoramino. Jeg har aller nådigst spurt ham om det er greit jeg bruker bildene hans. Ingen vil bli mer forbauset enn jeg, om jeg får svar. Takk skal han uansett ha.

Sjekk alle bildene her: http://www.panoramio.com/user/375288/tags/Диксон&comments_page=1&photos_page=1

Det er litt av et land.

I 1996 endret Stortinget kommuneloven slik at tettsteder med 5000 innbyggere eller mer kunne søke om bystatus. Eneste krav var at tettstedet måtte vise til noenlunde bystruktur. NRK viser vel at dette kanskje ikke gikk helt som planlagt.

Blant våre nye byer finner vi nemlig kjente navn som Brekstad, Otta, Mysen og Jørpeland. Kjent herifra, via Karasjok og til Tokyo. Eller ikke?

Spørsmålet mitt er; hvorfor på død og liv bli by? Jeg kan forstå at bystatus sikkert er vel og gjevt for de 5000 folkene som bor på stedet, men når Norge da sitter med ørten flere mini-mikro-nanobyer, sett i et globalt perspektiv, er det da et mål i seg selv? Jeg registrerer også at NRK har notert seg dette bak øret, om da noe humoristisk. Feks. beskrivelsen "Brekstad har en gate. Grønt og fint." og "Rundkjøring og bensinstasjon, og noen butikker rundt omkring. Det er Leknes sentrum." Kanskje grunn til å spørre seg om det faktisk er snakk om byer med stor B?

Hadde bystatusen tilført noe, så hadde jeg vært med på tanken. Feks at bystatus ga folk mulighet til deltakende demokrati, at dette åpnet for flere folkeavstemninger eller at en kommune gjennom bystatus oppnådde mer lokalt selvstyre. Men nei. Eller vent, Åndalsnes fikk Vinmonopol. Bra å se at de viktige tingene kommer på plass, så snart bystatusen er sikret!

Forresten, sjekk ut nettsiden Otta2000.com. Her presenteres en av våre nye byer i bilder og tekst, i fin kompaniskap med Gran Canaria og Tenerife.