Eli Neiburger - «Gamers... in the library?!» «Dersom du [bibliotekene] ikke gir dem [ungdom] noe som har verdi for dem nå, kommer du til å bli irrelevant for dem resten av deres liv. Det er ikke en risiko vi har råd til å ta.» Ordene tilhører Eli Neiburger, forfatteren av «Gamers... in the library?!» - boka som foreløpig må sies å være bibelen for alle som er det minste interessert i dataspill i bibliotek. For Neiburger eksisterer knapt setningen «Nei, det kan du ikke gjøre, fordi (...)» . Han har sannsynligvis mer enn noen andre vært med på å spre budskapet om at dataspill har sin naturlige plass i bibliotekrommet og ikke minst bevist i praksis at de hører hjemme der. Denne boka er derfor vanskelig å komme utenom uansett hvilke ambisjoner man har for sitt biblioteks spillsatsing. Foruten å være riktig så vittig skrevet, er dette i høyeste grad en kjapp og god introduksjon som også fungerer utmerket som et oppslagsverk man kan vende tilbake til. Boka gir alt fra generelle råd om utstyr og muligheter til mer detaljerte turneringsoppsett og tekniske løsninger. Samtidig serverer Neiburger også en god argumentasjonsrekke for hvorfor nettopp dataspill er en naturlig del av et moderne bibliotek.

Kjøp på Amazon eller (fjern)lån på Drammensbiblioteket

Lawrence Kutner /Cheryl K. Olsen - «: The Surprising Truth About Violent Video Games and What Parents Can Do» Selv undertegnede, som er født midt på 70-tallet, har fått føle velmenende voksnes redsel for uønsket mediepåvirking på kroppen. Å ha med seg Fantomet i skolegården var for eksempel ikke spesielt populært, ja faktisk helt imot skolereglementet fikk man opplyst. Dette var på åttitallet, tiåret da videovolden ødela unge sinn og gjorde dem til voldsforbrytere. Eller gjorde den det? I dag er det særlig dataspillet som får unngjelde når bekymrede voksne skal beskytte barn mot skadelig innflytelse. Volden i enkelte spill blir mer og mer realistisk ettersom grafikkmotorene oppgraderes. Dessuten har voldelige dataspill har også et annet aspekt ved seg - man utfører, om enn virtuelt, de voldelige handlingene selv. Dette må da være farlig? «Grand Theft Childhood» er en popularisering av flere kliniske undersøkelser om temaet barn og dataspill gjort ved Harvard Medical School Center for Mental Health And Media. Forfatterne av boka mente at tidligere forskning på dataspill manglet mye, blant annet fordi de inkluderte eksperimentelle studier på college-studenter og mindre på deltagende observasjon blant familier med dataspillene barn. Svarene som gis i boken er ikke entydige, men de er definitivt edruelige. Dette er ikke en forsvarstale for voldelige dataspill, men heller et forsøk på å forså spillets natur og lære voksne å sette grenser og se faresignaler snarere enn å forby og se potensielle skadevirkninger overalt. Et velkomment bidrag til å avmystifisere barn og dataspill – og derfor relevant for oss som driver med dataspill i bibliotek.

Kjøp på Amazon eller (fjern)lån på Drammensbiblioteket

Tjekkiske Milos er en ung praktikant ved stasjonen. I dag har han sin første dag på jobb etter ett selvmordsforsøk. Livet på stasjonen er slett ikke kjedelig. I løpet av Milos første dag på jobben blir vi oppdatert om de siste hendelser, samtidig som vi får med oss denne ene dagens begivenheter. Det dreier seg blant annet om stasjonsbetjentens kvinnehistorier, stasjonsmesterens higen etter karriere og Milos første ustø  kjærlighetsforsøk. Virkelig dramatikk er det også plass til.

Det er forunderlige folk og historier. Innimellom måtte jeg bla tilbake og lese en gang til. Det hele er litt melankolsk slik vaskeseddelen sier, men også ganske fornøyelig. Jeg hadde gladelig lest mer om denne gjengen.

En film basert på boka, fikk Oscar for beste utenlandske film i 1967. Den skulle jeg gjerne ha sett.

"To år etter at moren min døde, forelsket faren min seg i en glamorøs, blond, fraskilt dame fra Ukraina. Han var åttifire, og hun var trettiseks. Hun kom inn i livet vårt med ett smell, som en luftig rosa granat, og virvlet opp alle de mørke understrømmene slik at halvglemte minner kom opp til overflaten og gav familiespøkelsene et spark i baken."

Det handler om Nadézjda og hennes immigrant-familie fra Russland, faren Nikolai og søsteren Vera. Etter ett langt liv i England har den aldrende Nikolai vært enkemann i 2 år bare, når den utrolige Valentina dukker opp på arenaen. Til søstrenes store fortvilelse.  Samtidig med den elleville historien om Nikolai og Valentina, får vi i små tilbakeblikk også familiens historie fra Russland.

Man leser ikke denne romanen for vakre stedsbeskrivelser og poetisk språk. Men hvilken historie. Den er jo morsom, alvorig, full av fortvilelse, handlingslammelse og leseren vet slett ikke hva som skjer rundt neste sving. Det hele er levende fortalt.

Jeg er helt fasinert og oppsummerer kort: Umulig å legge vekk.

Det er et engasjerende tema, og jeg synes romanen er helt ok selv om noen partier ikke flyter helt godt.  Den kommer ikke opp mot "Saman er ein mindre aleine", som jeg likte svært godt.  Likevel, grei bok.

Kjegler er en spennende roman. Sweeney har skapt noe så sjelden som en interessant slektsroman. Karakterene er troverdige og mangefasetterte. Rammefortellinga er en far, John Kavan, som skriver ned sin og slektas historie for sin sønn, som han er alene om omsorgen for fra fødselen av.

Hovedpersonen og fortelleren er ganske anonym. Fokuset ligger på dem rundt ham, både levende og døde. De sterkeste karakterene er faren George og Anne-Lise, som framstår som mer komplekse enn John.

Språket bærer tydelig preg av den amerikanske bakgrunnen. For meg blir det støy som hemmer lesingen og ikke har noen funksjon. Her burde forlaget gjort en mye bedre jobb!

Jeg liker som kjent ikke lange romaner, og denne var lang. Etter mitt syn bør en roman holde seg under 200 sider. Så langt har jeg ikke lest en eneste roman som kunne rettferdiggjøre flere enn 200 sider (men så har jeg holdt meg unna en del som er opplest og vedtatt som god litteratur). Jeg har ingen problemer med å legge fra meg ei bok som ikke fenger, og det gjorde jeg altså ikke med denne. Altså kan den anbefales.

Men heldigvis tok jeg boka fatt nå nylig. Den er utrolig lun og god. Dette er historien om Liesel 9 år i Tyskland 1939. Mamma følger henne og den yngre broren til sitt nye hjem hos forsterforeldre, i en by langt borte. Under togturen dør Liesel' s lillebror og i forbindelse med begravelsen blir boktyven "født".

Vi følger Liesel gjennom krigsårene, og blir kjent med varme, fanatiske, redde, dumme og modige mennesker. Det er mye trist, men likevel er det mest humor og varme.

Fortelleren i boka er døden selv, og døden er som folk flest. "De sier krigen er dødens beste venn, men jeg må gi deg ett annet syn på den saken. For meg er krigen som en ny sjef som venter seg det umulige. Han henger over skulderen på deg og gjentar en ting, uopphørlig: "Få det gjort, få det gjort." Altså arbeider du hardere. Du får jobben unna. Men sjefen takker deg likevel ikke. Han ber om mer."

Denne boka er av det slaget som smyger seg under huden din og blir der.

Det er bare ett å gjøre: Les den.

De siste sider leste jeg på flyet hjem. Heldigsvis hadde jeg kjøpt en kopp te og hadde en serviett tilgjengelig. Mitt hjerte kommer til å verke en tid.

Oppdatering:
Sjelden har jeg møtt skjellsord framført med slik ømhet som i denne boka.

Dette er historien fra det okkuperte Guernsey, en av de britiske øyene i skjærgården til Normandie. Plutselig en dag dukker det opp et brev hos den engelske forfatterinnen Juliet Ashton. Brevet er fra en av øyas innbyggere,  Dawsey Adams.  Han har funnet navnet hennes i en brukt bok av sin favorittforfatter. Så er ballen i gang. Hele boka  er skrevet i brevs form og det er mange brevskrivere i aksjon. Slik blir vi kjent med folk og forhold på Guernsey under og like etter krigen. Beskrivelsen av hvordan store og små taklet gleder og sorger, er varmt formidlet.

Om jeg ikke ble sjarmert i senk av denne fortellinga, så er det ikke langt unna. En advarsel kan likevel være på sin plass. Hvis du er spesielt opptatt av littaraturforeninger er kanskje ikke dette boka du leter etter.

Anbefales

Jeg likte Gifttreet av Barbara Kingsolver veldig godt så jeg konsentrerte meg om å holde forventningene på ett passe nivå da jeg startet på denne boka.

Frodig sommer er paralelle historier om Deanne, Mr Walker og Lusa. De bor alle i Zebulon i Appalacha-fjellene.
Deanne er en kvinne tidlig i 40-årene som er naturverner på sin hals. Hun har valgt å leve ett ensomt og enkelt liv som skogvokter. Mr Walker er mannen som låner oss øynene sine, slik at vi kan bli kjent med hans handlekraftige kvinnelig nabo, Nannie. Nannie driver økologisk fruktdyrking i motsetning til Mr Walker som er raus med ugradmidler. Lusa er insektsforskeren og byjenta som gifter seg og flytter til landet. Sannelig er hun imot insektsmidler og ugrassmidler hun også. Livet blir ikke som forventet for den nygifte Lusa, men hun er (også) en arbeidssom og dyktig kvinne.

De 3 hovedpersonene har hver sine kapitler i boka. Og dette fungerer fint. Historiene fletter seg sammen på en grei måte. Men særlig de første kapitlene om Deanne føles som overdoser med naturfag. Etter hvert blir det bedre, men Deannes kapitler er ikke det helt store for meg. Da går det adskillig bedre å lese om Lusa og hennes sære svigerfamilie. Trefningene mellom Mr. Walker og Nannie er riktig så fornøyelig til tider.

I Giftreet synes jeg årene i Kongo var ubetalelige, men boka tapte seg mot slutten. Her vil jeg si at begynnelsen ikke er det helt store, men det tar seg opp ett hvert. Men Frodig sommer kommer ikke opp på høyde med Gifttreet.

Likevel brukbar sommerlesing.

Boken i seg selv er slik at en forstår at det går godt til slutt (det gjorde det også godt å lese den). Men før den tid skjer det mye spennende og en får del i noen oppmuntrende ting. For eksempel det at Ellen greier å holde seg oppe selv når hun møter motgang. For livet blir ofte hva en gjør det til. Hvis en velger å tenke positivt, så er det større sannsynlighet for at ting går bra. Men hvis en begynner å gi plass for det negative, så får en ofte en negativ tilværelse. Dette har jeg selv sett i praksis. Jeg har møtt mennesker som har gjort begge disse delene. Dem som har valgt å tenke positivt selv om de gjerne ikke har det slik som de ville ha hatt det, har en tendens til å ha det bedre enn dem som tenker negativt

Rebekka

Før jul kom jeg til å lese om ABC-prosjektet Redd Barna har for å gi skolegang til fattige barn. Jo Nesbø har skrevet en liten bok til inntekt for dette og jeg benyttet julen til å ønske meg boken. Fint tiltak som jeg synes det er vel verdt å støtte. Du kan lese mer om prosjektet her og her.

Det er en kort liten roman på 53 sider og 4 kapitler. Boka rommer likevel helt greit 2 historier. Historien om Ali Mustafa og forskringsagenten fra Norge som ved å reise til India skal finne ut av Ali's identitet. Historie 2 handler om den litt blaserte forsikringsagenten og livet hans i Norge.

Boka funket bra som ei pause-bok etter den litt tunge Badlands. Og den passet veldig bra siden jeg ennå har Balansekunst av Rohinton Mistry mellom ørene. I "Balansekunst" synes jeg at jeg kom nært innpå tiggerne i India og i "Det hvite hotellet" får jeg vårt vestlige turistsyn på tiggerne. Ingen dum kombinasjon av bøker.

Jeg håper det kommer flere historier til inntekt for ABC-prosjektet. Jeg støtter det gjerne samtidig som jeg kan få med meg smakebiter fra forskjellige norske forfattere.

I Babylon Badlands er motbakkene så godt beskrevet at de verker. Her er det Fats, Håkon og Adam som legger Norge bak seg, for å oppleve en ny giv i Usa. Adam har tunge tanker med i bagasjen. Han ble satt ut av spill etter ulykken da han kjørte på og drepte en gutt med bussen. Fats som aldri ble en skikkelig rockestjerne og Håkon som har sine hemmeligheter.

Og det får en si! I Usa er det ikke bare solsiden midt-i-livet-guttene treffer på.
Jeg lurer på en ting: Hvor mange nedturer skal ett menneske klare?

Men det er ikke bare sorgen. De treffer varme og hyggelig folk også. Og opplever gode stunder og mestring. Heldigvis sitter jeg igjen med en følelse av at det er lys i enden av tunnelen.

Levi Henriksen har noen stofer som setter seg fast hos meg, og denne gangen er det beskrivelsen av en søvnløs natt:

"Jeg forsøker å sove videre, men jeg er ikke alene i hodet mitt."

Godt sagt.

Nå jakter jeg på livets lyse sider. Trenger en dose smil fra litteraturen nå.

Denne samlinga bør for det første leses fra perm til perm. De lager en historie, samtidig som hvert enkelt dikt godt kan stå på egne bein. Og det er en sterk historie vi blir fortalt gjennom disse diktene.

Det er veldig godt å se at jeg har klart nettopp det jeg ville; å gjøre diktsamlingen til en helhet samtidig som hvert enkelt dikt fungerer for seg.

Jeg synes denne diktsamlinga er godt skrevet. Den berører et tema som fortsatt er tabubelagt, og som mange nok synes er vanskelig å forstå. Dette er en sårt tiltrengt litterær utgivelse, da dette er et tema det er skrevet lite om. Så stor takk til Tarald Stein for å dele sine tanker og følelser med oss!

Takk for god omtale!

Men nå skal jeg ikke være altfor surmaga. Det er tross alt en positiv omtale. Her kommer en liten smakebit:

Tarald Stein har gått til oppgaven med denne boken med et intenst alvor og en innsikt som er resultatet av et dypt savn, og av en eksistensiell frustrasjon som er vanskelig å forestille seg. Denne boken er faktisk en svært god portal inn til forståelse av denne marginale seksuelle nisjen, for Stein skriver svært godt, språket er på en gang enkelt og dyptloddende, uten ornamentikk og annen litterær pynt.

Når han dessuten kaller tekstene mine "overbevisende debutdikt" har jeg ingenting å klage over. Det kan dessuten virke som om han også synes formuleringene mine er veldig gode og treffende, siden han bruker en stor del av anmeldelsen på sitater fra boka, i herlig vill forvirring.

(Enten takler jeg ros svært dårlig eller så er jeg i ferd med å bli bortskjemt. Jeg frykter at det er en kombinasjon. Dette er ingen oppfordring til å slakte hjertebarnet mitt i mediespaltene, bare så det er presisert. Jeg er veldig glad for all positiv omtale!)

For første gang i norsk litteratur kommer en personlig beskrivelse av livet som transkjønnet. I sin debutbok skildrer Tarald Stein hvordan det er å være mann født i en kvinnekropp. [...] De brutalt ærlige, sårbare og vakre diktene om kropp, kjønn og nødvendig forvandling gjør boka til en usedvanlig sterk leseopplevelse. Men man behøver ikke å ha gått gjennom det samme for å ha fullt utbytte av diktene. I de tette, korthugde og poetiske verselinjene klarer Stein å formidle en universell følelse utsprunget av sin situasjon. Det handler om vonde hemmeligheter og uforløst identitet - og fremmedfølelse overfor seg selv.

Jeg er veldig fornøyd.

For meg var serien ren underholdning, med en undertone av metaforer som jeg aldri helt gadd å tenke igjennom eller gå nærmere innom, men etterordet syntes jeg var veldig bra. Her er et utsnitt som jeg likte spesielt godt.

The Scrapyard is a world where every value system has broken down. There are no legends, myths, or ideologies. We are living in that kind of world right now. And the important thing is not to criticize the rights and wrongs of it, but merely to see it for what it is: the contrast between inner naivité and harsh reality. Once aware of that, the struggle is to not be nihilistic or cynical, but to live on. That's not a flight or whimsy, but the force of will, and the true meaning of the battle to maintain individuality.

Ajax er et velkjent ord som er blitt brukt i flere tilfeller, men innenfor webteknologien var det først en forkortelse for Asynchronous Javascript and XML, og ble først smidd av Jesse James Garrett i februar 2005. Han beskrev en ny måte å behandle nettsiders interaksjon med serveren gjennom bruk av javascript og den til da ukjente funksjonen XMLHttpRequest. En vanlig misforståelse av forkortelsen er at XML er essensielt for begrepet. Først og fremst er det begrepet XMLHttpRequest som det refereres til, for det andre har Ajax utvidet sitt begrep til å omfatte langt mer enn XML-formaterte filer (som f.eks. JSON).

Ajax er blitt et moteord godt brukt av webteknologi-nerder rundt om på det store nett. Jeg skal innrømme at jeg hadde en misoppfatning av ordet før jeg leste boka. Heldigvis begynner boka med å nettopp greie ut om begrepet. En viktig egenskap med boka er at så lenge du tar forfatterens ord for god fisk (festlig uttrykk forresten), så kan du forvente en fin gjennomgang av begreper og uttrykk. Så sier også Keith i innledningen at denne boka ikke er for hardcore-programmererer, men snarere for nettside-utviklere som ønsker en introduksjon til Ajax og tilgangen til noen eksempler slik at de selv kan begynnne å kode med Ajax-teknologien i hende.

Jeremy Keith leverer varene. Starten av boka går for det meste ut på å beskrive begreper og introdusere leseren for javascript så vel som DOM (Document Object Model). Han legger opp til at skriptene skal skrives gjennomført og "bulletproof". Boka lever da også opp til navnet sitt ved at alle ferdige eksempler som presenteres for leseren skal være skuddsikre.

Men det viktigste som kommer frem i boken, mener jeg, er begrepet Keith presenterer; Hijax. Dette må ikke forveksles med javacsript-biblioteket Hijax, men snarere et begrep Keith bruker for å forklare sin fremgangsmåte for å implementere Ajax på nettsider. For begrepet Bulletproof betyr ikke bare at nettsider skal være sikre for hackere, det betyr også at alle skal kunne bruke nettsider, uavhengig av nettleser, operativsystem og lesevansker (fra de med dårlig syn til de blinde). Dette er et konsept som ofte blir forbigått av mange webutviklere, da vi ser sider som er begrenset til enkelt nettlesere (for det meste IE og Firefox). Det er forståelig at man tar denne predisposisjonen, da disse nettleserne har flest brukere, men det er også dumt siden du da utelukker evt. brukere. Dette mener Keith ikke er akseptabelt for nettsider som skal ha profitt.

Hijax går ut på at sider skal være backward compatible (kom ikke på noe godt norsk ord i farta (bakover kompatible? høres ikke bra ut)), altså at de skal levere alle sine funksjoner uavhengig om Ajax er til stede eller ikke. Dette er for å gjøre opp for Ajax's akilleshæl: er javascript skrudd av funker det ikke.

Hijax-fremgangen er da at man gjennom DOM "tar over" deler av siden, som f.eks. lenker og submit-knapper, de delene av sidene som vanligvis fører til at serveren blir bedt om å sende en ny side med informasjon. Keith leverer da også hele skript i boka som skal gjøre denne jobben for oss.

Jeg er veldig fornøyd med boka, siden den har presentert begrepet Ajax på en ordentlig måte for meg og har introdusert meg fremgangsmåten Hijax. Jeg har ikke prøvd ut eksemplene noe særlig enda, men har tiltro at de skal fungere som Keith forklarer. Jeg vil anbefale boka for dem som identifiserer seg med å være på mitt "nivå" av webteknologi, altså at jeg aldri har hatt det som studie, men har en interesse for det som hobby. For folk som koder mye med javascript og føler at de behersker DOM, gir ikke denne boken mye nytt. Trolig er da eneste interessante lærdommen Hijax-fremgangen.