Ja, det er fotball jeg prater om. Og for dere damer som ikke helt skjønner hva fotball kan bety for mennesker - la meg sammenligne det med deres barn. Barnet som du er så stolt av og som vil alt best i verden, som vokser opp og viser tydelig stolthet når du viser hvor glad du er i han.

En litt søkt sammenligning - mulig det, men likefullt er det kun slik jeg kan forklare min uforklarlige kjærlighet til en klubb fra Bodø. I år er de i toppen av 1. divisjon. De er serieledere og skårer alle målene som TV2, norsk rettighetshaver av fotball, drømmer om. Alle fotballelskere med Glimt i magen skynder seg hjem for å få med seg fotballmagasinet på TV2. Der vil nemlig målene vises.

Jeg rakk hjem, akkurat i tide til å se oppsummeringen av 1. divisjon. Ikke et ord. Igjen. TV2 prioriterte Moss og andre lag som ligger midt på tabellen. Noen mål fra de dype skogene kom aldri. Aldri. 4-1 og suverent mest målskårende i Norge til tross; Glimt var ikke tilegnet tid på skjermen.

Det er som om ungen din blir forbigått av alle lærererne i rolle etter rolle på det lokale skoleteateret. Det er som om ungen din blir plassert som reserve av reservene, enda du vet at han er tusen ganger bedre.

Kanskje er det slik? At jeg som Glimt-supporter tror for godt om mitt eget lag. Kanskje er det slik med foreldre også? Mennesket har tross alt en egen evne til å fokusere rundt verdens navle, på en måte som aldri vil bli objektivt.

Nuvel, at Glimt blir glemt gang på gang er nå så. Det viktigste er nå tross alt at Tromsø IL ikke har fått noen tippekamp ennå. Der har vi to. Hah!