På mitt Nikon D80- kamera heter knappen du trenger for å stille inn "bkt" (bracketing). Jeg valgte 3 bilder oppå hverandre (Innstilling: 3F og 1.0 ved å skru på begge kontrollhjulene). Denne funksjonen passer bare på de manuelle innstillingene på kamera. Videre må man inn på menyen under "Custum setting menu" og under punkt 13 stille inn på "WB bracketing" fremfor den vanlige "AE and Flash").

Å ta bilder med mitt kamera var kjempe enkelt siden kamera selv tok alle bildene på likt og på samme måte som å ta vanlige bilder, men vet at på eldre modeller må holdes lengre mens den knipser, noe som dermed fører til endel bevegelsesuskarphet. Da kan stativ være en fordel, event kjøpe en D 80 ;)

Etterpå setter man de 3 bildene sammen i et program som heter "Photomatix pro". Denne linken forklarer ganske godt hvordan dette skal gjøres. Om man er usikker på innstilingene på "Photomatix pro" kan du titte på denne linken.

Dette er som sagt mine første bilder så jeg trenger litt mer øving på innstillinger, men dere kan få en titt for det:

Vi kan jo late som dette er bilen min som ble lufta på søndagsturen:

Brukte ellers:
Manuell funksjon= M
Polariseringsfilter, skrudd på det mørkeste
Spotmåling (for å måle lyset)
Iso=100
Hvitbalanse= sol
Og stort sett blender/ F: 9 eller 10
Undereksponerte bildene med - 0.3 siden det var veldig lyst.

Det nye drivhuset er åpnet i Oslo

Hardt tiltrengt sikkert for Oslo’s befolkning for stort andre enn dem er det vel ikke som kommer til å benytte seg av den i fremtiden.

En ting er at det er stor oppslutning i dag for å ta den stygge kolossen i øyesyn, men tviler på at det blir folkevandring hver dag.

Den nette som av 3,7 milliarder kroner har det stygge fjøset kostet skattebetalerne som få har anledning til å benytte. Dette er penger som kunne vært brukt mer fornuftig, til glede for flere, enn de relativt få som bor slik til at de har anledning for å besøke bygget

Det er til sammenligning ikke en infrastruktur i Norge og som har trengt krisehjelp i mange år.

Veier som er livsfarlige å ferdes på, spesielt om vinteren, men dette har ikke politikerne råd til av den enkle grunn at veiene ikke ligger i Oslo, slik at de ikke blir berørte

Men nei, det er nok bedre å bruke midlene i Oslo, enn å opprettholde bosetningene ellers i landet.

Dette er en kortsiktig politikk som savner sidestykke og en skam for Norge og hvordan får landet ellers i sin store helhet besøkt denne ”fiskeforedlingsmottak” som i realiteten mangler veier for besøkende å komme seg dit.

Konstruksjonen minner for øvrig veldig mye om en båtslipp, sett fra sjøsiden.

Er det samme designeren som engang tegnet inngangspartiet på fjellhallen i Gjøvik tro?

De har iallfall mye til felles og håper operahuset lider samme skjebne

Jeg står på brua over motorveien i Bjørvika med en hel del folk som i likhet med meg har sett for mange agentfilmer. Vi ser rett ned på en sperring satt opp av politiet, som vi bare kaller Secret Service, og hver gang de stopper en fotgjenger eller en vinglete syklist roper noen fra brua: Bombe!

Vi venter på fyrverkeriet, men ventinga trekker ut. Syklistene kommer ikke over motorveien fordi brua er for full, men politiet nekter å slippe dem bortover kaia mot innfarten til Operaen. Det er fullt av eksellenser på åpninga, og da må folket holdes unna. De latterlige bestrebelsene på å framstille det nye bygget som Folkets Opera er plutselig likegyldige. Vi hutrer i sjølufta og diskuterer om alle politifolkene er Secret Service, eller bare den skumle mannen i trenchcoat (til venstre på bildet).

Like før har jeg vært nede ved Innvik og spanet. Teaterbåten har operafest i kveld, med orkesterplass til det opplyste bygget, men det er lang kø foran landgangen, så jeg gir opp å prøve.

På kaia rundt båten står folk i klynger, klokka er blitt halv tolv, men det er fortsatt mulig å komme nær vannet.

Lenger ute mot Vippetangen ligger Statsraad Lehmkuhl. Mellom mastene er det heist trekantede stagseil som fanger den rosa flombelysningen.

Klokka nærmer seg midnatt, og folk er utålmodige. Ei gammel dame setter krykkene sammen til et slags stativ, som hun lener seg mot for å spare bein og rygg. Noen peker på en lang rekke med svarte biler, som er i ferd med å kjøre fram foran inngangen. De krabber langsomt ned den slake skråninga, som sultne biller med apetitt på kjendiser.

Samtidig står politiet og diskuterer med syklistene igjen. Flere biler har blitt vinket rett gjennom, tilsynelatende uten å bli kontrollert, og sidemannen min sier: Hvis du har en feit svart bil er det visst bare å kjøre.

Det blir stadig tydeligere at vi er Folket, mens de andre er Noe Annet. Vi står her på betryggende avstand og venter på brød og sirkus, mens de paraderer omkring i en opplyst osteklokke og elsker opera og ballett.

Hvis de er kremen, er vi opera mints.

Men så begynner fyrverkeriet, og vi glemmer alle prøvelser. Det er digre lysblomster som dekker halve himmelen, og mindre søyler av ild som reiser seg fra Sørengakaia tvers over vannet. Det drønner og buldrer, og det varer lenge, med mønstre som stiger og synker, tennes og slukner. Jeg står stille og lar meg overvelde, og likevel, midt i all skjønnheten kan jeg ikke la være å tenke, som vanlig når jeg ser fyrverkeri, ikke bare på pengene, hvor mange munner de kunne ha mettet, men også på den vanligste bruken av smell og eksplosjoner i verden, som tross alt er en helt annen.

Jeg kommer rett fra vakt på kinoen, hvor jeg har sittet og snakket med en kollega fra Irak. Han viste meg bilder fra dagens Bagdad, i en nettavis med arabisk skrift, hvor røyken fra siste bombeangrep fortsatt hang i lufta, mens folk løp fra stedet med skrekkslagne uttrykk i ansiktene. Kollegaen min forlot byen i 1994, og de neste tretten årene hadde han bare kontakt med moren og de ni søsknene sine over telefon. Ifjor traff han endelig moren og en søster igjen, da de greide å komme seg ut til en ferieuke i nabolandet Syria. Dette er en historie jeg kjenner igjen fra andre kolleger, og jeg spør om han deltok i krigen mellom Iran og Irak, det åtte år lange helvetet flere andre jeg kjenner har tjenestegjort i. Men S var heldigvis student på den tida, og greide seg såvidt unna militærtjenesten ved å utsette siste eksamen ett år, så han slapp å være soldat, men merket krigen godt likevel, gjennom drepte venner og slektninger, og raketter og flyangrep mot byen.

Samme kveld har jeg også sett filmen In the Valley of Elah, hvor Tommy Lee Jones spiller en amerikansk far som sakte oppdager hvilke grusomheter hans soldatsønn har deltatt i mens han var stasjonert i Irak. Jeg vil derfor tilegne denne posten til det hardt prøvede irakiske folket, og andre i verden som daglig opplever grusomhetens fyrverkeri.

Oppdatering: Andre bloggere har også skrevet om denne kvelden. Avil kritiserer gjestelista og spør om finanstoppene er blitt vår nye adel (få også med deg Tomas’ historikk i kommentarfeltet, om privilegier, veldedighet og velferd). Og se gjerne de flotte fyrverkeribildene til Lothiane (tatt med stativ og lang lukkertid, slik at lyset fra ulike raketter blir synlige samtidig).

Men, litt kritikk er vel på sin plass. Nettsiden er litt rotete, og jeg måtte lete en stund for å finne den informasjonen jeg var på jakt etter. Blant annet hva som var på programmet i begynnelsen av juli. Perioden 5. - 8. juli passer jo særdeles bra, i og med at fruen og undertegnede skal på Bruce Springsteen-konsert. Og hvorfor ikke få i pose og sekk - nemlig en god opera i det nye operahuset? Det viser seg dessverre at Operaen ikke har noen forestillinger i juli - det er jo selvfølgelig ferie. Det er ikke det - jeg unner alle den ferien de kan få - men hvorfor holde stengt i juli - når et stort flertall av Norges befolkning avvikler ferie? Det er jo nettopp i slike perioder at folk flest (er ikke spesielt glad i slike Frp-uttrykk) - spesielt kanskje fra områder nord for breddegrad 61 - har mulighet til å svippe en tur innom Operaen.

Kanskje det er noe å tenke på i årene fremover?

The project is planned to be the largest urban renewal of the city in nearly 400 years, and is much debated. In particular the so-called "barcode" project, a series of relatively tall buildings along the seafront, is the focus of much controversy.

However, many people find it hard to properly visualize how the different proposals will fit into the landscape. Naturally, as all that has been on display so far has been 2D photos and videos from the architects' models. And of course, with this kind of information one may always question why the architects chose to display their models from a certain angle, and not another.

With 3D models which can be rotated and viewed from all angles, this doubt can be removed, and the public will be in a better position to make up their minds about the project. As Google Earth is a program that is available online free of charge, it is my hope that in this way all those who are interested can get access to more, and better, information about the project.

The idea is inspired by a similar project presented by Gerhard Fischer, professor of design at University of Colorado at Boulder. His group invited a number of beauraucrats into a 3D studio in order to show them visualizations of controversial building projects in the city. The beauraucrats claimed that if they had had this kind of visualizations 30 years ago when the projects were up for approval, many bad mistakes would have been avoided.

I set up a page with information about how to open the Bjørvika models (unfortunately the information is only in Norwegian... I guess this is strictly weegie business :).