- Hva i all verden er det du sier?

Pappa kaster et bestyrtet blikk mot Mamma, før han fester blikket på veien igjen. Han kjører fort. De har det travelt, noe Mamma bebreider ham, selv om hun var den som aldri ble ferdig med å velge kjole.

- For sminken da, skjønner du vel?

Mamma er stressa, og når hun er stressa kan hvem som helst komme i klem. Pappa er intet unntak. Den irriterte tonen gjør det klart at mannlig uforstand ikke duger i denne situasjonen.

- Javel.

Pappa tar den nøytralt positive posisjonen som vanligvis begrenser skadene.

- Det er jo helt umulig å sminke seg når en fest begynner så tidlig! Legger jeg på for mye så ser jeg oversminka ut når vi kommer frem, men legger jeg på for lite så syns det ikke til kvelden!

Hun strekker seg opp mot speilet igjen, for å legge på ett eller annet. Hun har et imponerende arsenal av pussemidler for festrustningen i den lille sminkepungen sin. At hun tør å legge sminke mens de kjører, forstår ikke Pappa, men så går det også galt.

- Åhhh!

Mammas frustrasjon er total! Hun forvandler seg til en ildsprutende drage!

- KJØR FORSIKTIG!!! MÅ DU ALLTID LEKE RALLY!!!

Pappa sier "jada" og "unnskyld", og senker farten. Han kan ikke for at det dukker opp fartshumper og uforutsette hull i veien de kjører på. Han prøver så godt han kan å unngå dem, men brå unnamanøvre er heller ikke heldig når dragen legger sminke i sidesetet. Nå snegler de seg frem, og har snart en utålmodig kø bak bilen.

Dragen tar en våtserviett og tørker bort feiltrinnet. Pappa kjenner heten stige i sidesetet, et sikkert tegn på et nytt utbrudd, og det kommer:

- NEIII!!!

- Hva er det?

- Jeg glemte å barbere her. Tenkte at jeg måtte gjøre det, men ble så stressa at jeg glemte det!

Mamma løfter hånda og peker på noe, men trafikken lar ikke Pappa se hva hun peker på. Han våger et spørsmål, og Mamma forklarer at hun glemte å barbere bort håret på overleppa. Mamma har nemlig noen ganske små og usynlige fjon på overleppa. Pappa vet at alle kvinner har det. De vil vanligvis ikke innrømme det (det tok Mamma ti år, Pappa så dem på første daten). Kvinner er redde for at menn skal oppdage leppehåret deres, og innbiller seg samtidig at menn ikke allerede har oppdaget det. De tror øyensynligvis at menn stirrer på kvinner uten å se noenting, og at om mennene så leppehårene ville de eksplodere av vemmelse. Så liten tillit har kvinner til menn. Sukk!

Pappa blinker bilen inn på det siste smale veistykket. Køa forsvinner videre på riksveien, med økende fart nå da Pappa er ute av veien. Mamma og Pappa nærmer seg kirka. Det er bryllup for en av hennes beste venninner og Mamma er som vanlig i harnisk. Pappa syns det er fantastisk at det finnes et ord som "harnisk". Det betyr jo både "rustning" og "opphisselse", og er et perfekt ord for å beskrive Mammas tilstand akkurat nå (hissig, og i kjole/sminke-harnisk). Selv ikke når Mamma går på møter i departementet blir hun så stressa som når hun skal på fest. Dette er Mammas vanlige førfesthumør, ei krigssone der du aldri vet hvor fronten er. Akkurat nå er fronten på Mammas overleppe.

- Men kjære deg da ...

Sier Pappa, og tar seg sammen for å ikke le.

- Du har jo med deg sminkepungen, så du kan legge mer sminke når skumringen kommer, ikke sant?

- Joo ...

- Og de små fjonene på overleppa kan du legge maskara på, så får du en skikkelig bart som syns!

- Hææ?

- Maskara! I følge reklamen forlenger og fortykker maskaraen hårene, og gjør dem svartere, så det vil jo hjelpe.

- Hva er det du snakker om?

- At hårene på overleppa di er usynlige, men at maskara kan trylle dem om til en mandig bart! Tror du har anlegg for en flott, svart snurrbart jeg!

Pappa snakker høyt og fort, så han skal rekke å si det før han må gi seg over til en boblende latter. Det spruter ut av ham, en latter som ikke tar hensyn til situasjonens lettantennelige element: DRAGEN (som lever midt blant oss under aliaset "Mamma").

Han merker at Mamma ser på ham, men holder blikket stivt festa på veien og ler så blikket begynner å dogge. Han ser kirkespiret over trærne foran dem. De vil rekke vielsen. Nå begynner Mamma å humre også. "Snurrbarten" var en så vill fleip at selv hun ser humoren i det, og dessuten inneholdt den en forsikring om at hårene på overleppa hennes er usynlige. Hun ler vel like mye av lettelse. Samma det, bare hun ler!

Han kaster et raskt blikk mot henne, ser smilet og de lattermilde øynene, og puster letta ut.

- Jeg elsker deg! Du ser fin ut nå!

- Jada-jada, og jeg elsker deg, din raring!

Krisa er over. Mamma er forvandlet. De er klare for fest.

Hopp over dette avsnittet om du ikke er spesielt opptatt av musikk.
Det er en del som har spurt meg om hvorfor vi skal til Macon (ettersom de færreste har hørt om byen). Så jeg tar meg tid til å forsøke og forklare På denne turen gjennom sørstatene har vi vært innom fødeplassen til de fleste populære musikkformene fra forrige århundre. Jazz, Blues, Rock og Country. Alt dette kommer mer eller mindre fra sørstatene og da gjenstår det som simpelthen kalles Sørstatsrock. En sjanger som stjeler hemningsløst fra alle de forannevnte sjangere På slutten av sekstitallet ble denne sjangeren "oppfunnet" av brødrene Allman og resten av bandet deres i nettopp Macon. Bandet het selvfølgelig the Allman Brothers Band. Et annet og kanskje mer kjent band innen sjangeren er Lynyrd Skynyrd. Det var dagens forelesning i musikkhistorie og nå tilbake til reisebrevet.

Macon viste seg å være en koselig liten by (ca. 100-tusen innbyggere) og siden vi ikke hadde planlagt så nøye hvor vi skulle bo tok vi turen ned til turistsenteret. Vi kom frem fem minutter etter stengetid men fikk likevel hjelp til å komme oss til et Best Western-motell med rabatt på kjøpet. Etter innlosjeringen tok jeg en tur ned til kirkegården for å finne gravstedene til Duane Allman (gitaristen) og Berry Oakley (bassisten) fra ... ja, the Allman Brothers Band.

Lina er ikke like levende opptatt av sørstatsrock generelt og Allman spesielt som meg så hun ble igjen på motellet for slappe av ved bassenget. Etterpå forsøkte vi å ta oss en tur ned i byen for å finne en restaurant men det viste seg at det ikke var lett å finne en åpen restaurant etter klokka sju i Macon. Så vi dro opp igjen til motellet og sjekket ut tilbudet i restauranten/baren der. Maten var vel ikke all verden å skryte av men det var en fin bar på en sliten måte. Dama bak disken kunne teksten på alle sangene fra jukeboksen og sa ikke nei til en tequila eller to og visste hva vi ville ha. Tja, det ble i hvert fall koselig sent.

På tirsdag var målet å komme seg til Savannah som er endemålet for turen. På veien ble det mye mat og mange omveier. Vi startet med å besøke Georgia Music Hall of Fame, nede i sentrum av Macon. Lengden på besøket ditt trenger strengt tatt ikke å være lenger det tar å si Georgia Music Hall of Fame. Ikke fordi det er få kjente artister fra Georgia (jeg nevner i fleng: Otis Redding, Ray Charles, R.E.M og selvfølgelig Allman) men fordi det var veldig lite informativt. Etterpå insisterte jeg på brunch på H&H Restaurant. I grunnen bare fordi dama som driver stedet pleide å lage mat for Allman når de turnerte på søttitallet. Hva kan jeg si om maten, en halv fritert kylling med mais, bønner og collard (har ikke helt funnet hva det er men det ser ut som kokt spinat og smaker verre). Med andre ord et realt sørstatmåltid.

Via et par oppslag i reisebiblioteket oppdaget vi, at vi var bare noen å miles unna Juliette som er den nesten forlatte byen som har den opprinnelige "Whistle Stop Cafe" kjent fra bok og film. Dermed ble den den omvei dit for å se hvordan det virkelig så ut. Ettersom brunchen fortsatt lå tungt i magen ble det ingen stekte grønne tomater på oss men en liten dessert hadde vi jo plass til. Resten av turen gikk på kryss og tvers av Interstaten og vi passerte både Dublin og Statesboro før vi kom frem til Savannah. Min tidligere nevnte forkjølelse hadde i løpet av natten nådd orkanstyrke 5 med mulighet for økning. Med andre ord måtte Lina kjøre hele etappen, i tilfelle jeg skulle få et nyseanfall. Hun loset oss trygt inn på the Promenade Hotel, som ligger nede i "gamlebyen", og som vi fikk en god deal på fordi de holder på å pusse opp, uten det ser ut til å berøre oss.

Vi var ikke helt forberedt på hva som kom til å møte oss i Memphis verken av varme eller ståheien rundt det som kalles Elvis-week som feires rundt dødsdagen hans 16. august hvert år. Det var kanskje like greit. All ære til alle som har sovet i telt på syd-og nordpolen - men hva med å prøve seg i et knøttlite telt i drøye 40 varmegrader og meget høy lyftfuktighet? Dere er herved utfordret! Uansett går det over all forventning, det er utrolig hva kroppen takler bare vi tar det med ro, drikker nok både av øl og vann, og avkjøler seg i bassenget.

Graceland Camping er perfekt plassert rett ved Graceland og vi har gangavstand til alt som skjer av underholdning (les: Elvis imitatorer) og et ukjent antall Elvis souvernir-sjapper. Også er det det mye rart og se på. Det er imponerende hvor mange som holder ut i skinndresser og Elvis-dresser i denne varmen og spennvidden er stor. Fra nyfødte babyer til eldre par forlengst passert gamlehjemsalder, i alle farger og fasonger.

En stopp på legendariske Sun Records var obligatorisk. Det var sannsynligvis den travleste dagen i året, men vi fikk omvisning etter hvert. Det var litt spesielt å tråkke rundt på linoleumen hvor Elvis, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins og i senere tid bl.a U2, har gjort legendariske innspillinger. Mikrofonen som har blitt brukt til alle innspillingene var der fortsatt og Stian fikk leke seg litt med den :-) Vi fikk også med oss borgerrettighetsmuseet som er bygget rundt motellet hvor Martin Luther King jr. ble skutt i 1968.

Graceland har vi gjort i dag, på dagen 30 år siden Elvis døde. Køen var lang men det var verdt å vente litt. Selve huset er overraskende lite, men Elvis' smak kom godt fram. Det var mye av alt, lyskronene var store, tremøblene massive i jungelrommet, som hadde grønt teppe på gulv og tak, og tvene var var såklart på plass i hvert eneste rom. Graven var overfylt med blomster, teddybjørner og gråtende damer.

Nå har vi hentet billetter til kveldens konsertopplevelse, "Elvis - Midnight in Vegas Concert". Der kommer Elvis på storskjerm sammen med backingbandet hans, the TCB-band, live på scenen.

Siste dag i New Orleans startet sent men godt, vi tasset i grunnen bare litt rundt i de franske kvartalene og gjorde et lite forsøk på å besøke St Lois Cemetary No.1 kjent for blant annet graven til tidligere omtalte Marie Laveau og gravplasscenen fra Easy Rider. Det hele strandet fordi vi som sagt hadde startet dagen sent, og gravplassen stengte klokka tre. Antageligvis like bra ettersom gravplassene i New Orelans er yndede steder for ranere. I stedet fant vi oss en bakgårdsbar som serverte Mint Julep og skrev noen postkort. Kvelden ble tilbrakt i områdett rundt Frenchman Street en gate med barer og restauranter og ikke minst musikk ut av hver dør. Vi var innom blues, swing og country på et par kvartaler og sannelig havnet vi ikke midt oppi en plateinnspilling. Så i oktober kan du kanskje høre oss hoie og klappe på den nye plata til Linnzi Zaorski.

Mississippideltaet

Veien ut av byen gikk tilbake langs samme rute som vi fulgte inn til byen så nok en gang så vi ingenting til ødeleggelsene til Katrina. I dag har vi fulgt Mississippi-elva nordover inn i staten Mississippi og selv om vi har kjørt veien merket som the Great River Road har vi sett bemerkelsesverdig lite til elva. Likevel har det vært en fin og rolig kjøretur med første stopp i St. Fredriksville for lunsj på koselige Magnolia Cafe. Stedet ble styrt av en dame som sannsynligvis ble lei av livet som bryggesjauer og stedet slo seg på kafedrift. Dagens var røde bønner og ris og den var god selv om det kanskje ikke var det lureste valget når man har flere timer i bil foran seg. Målet for dagen var å komme seg til Vicksburg ca halvveis mellom New Orleans og Memphis og ved inngangen til Mississippi-deltaet. Vi visste egentlig ikke så mye om byen men det viser seg at byen spilte en stor rolle i borgerkrigen pga beliggenheten i forhold til elva. Nordstatene med General Grant i spissen beleiret byen i 49 dager før de til slutt vant kotrollen over elva.

A mansion on the hill

Hvor overnatter man i en by med en slik historie? Jo, man legger seg inn på Cedar Grove Mansion, stedet General Grant tok som hovedkvarter etter overgivelsen. Nå har vi riktig nok ikke tatt oss råd til et rom i selve hovedbygningen men tatt til takke med et lite krypinn ved siden av svømmebassenget. Rommet byr på peis, badekar med løveføtter og en velkomst -sherry, så vi klarer oss nok.

Middag spises selvfølgelig i hovedhusets gourmetrestaurant og avsluttes som seg hør og bør med et par friske Mint Juleps på "trammen". Takk og lov for lavsesongen.Tudelu!

PS! Dette skrives rett ved siden av Beale Street i Memphis

PPS! Jeg har bare i igjen 13 porsjonssnus og Amerikansk Smokeless Tobacco er ikke det samme.

Dagens uminneverdige samtale(r)
Lina: Do you have any available rooms for this and the following two nights?

Resepsjonisten: No, I'm sorry we're fully booked through the weekend

Stian: Hrmph!!!

Gjentas til du blir lei, og reiser ut på motellstripa ved innkjøringa til byen, booker deg inn på et av de vanlige gjennomfartsmotellene og bruker resten av kvelden på å finne et hotell i sentrum via det fantastiske internettet. Til slutt fant vi et rom på Holiday Inn, vi har til og med oppgradert til "Lake View". Om det koster? Ikke spør, for nå er vi klare for to knalldager i Austin, og resten av overnattingene blir nok booket på forhånd.

En avstikker til Tombstone - "The town to though to die" fra Interstaten var en morsom opplevelse. Selv om byen en temapark har de klart å bevare den mer eller mindre orginal slik den ble etablert som gruveby i 1877. Men det er skyteepsioden hvor Wyatt Earp og Doc Holiday drepte tre mistenkte kvegtyver 26 oktober 1881, som har gjort byen legendarisk. Historien har ikke blitt enig om hvorvidt Wyatt Earp var den noble sheriffen som vernet om byen sin eller om han bare var en en cowboy på lik linje med kvegtyvene han drepte. Uansett lever byen i dag godt på hendelsen. To ganger om dagen spiller skuespillere sheriff og cowboys til ære for turistene. Vi opplevede opptakten i den støvete gaten, finalen kostet litt dollars og det var vi for kjipe til å betale og fortsatte heller videre mot El Paso.

I dag var vi kjørt 700 miles, inkludert en 50 miles avstikker for litt trøbbel i Tombstone, og er endelig i Texas. Etter gårsdagens kjipe motell-opplevelse satset vi på en kjede denne gangen. Nå er vi tygt innslosjert på Super 8. Rommet er fint, rent og billig, men vi har har en del romkamerater i form av kakerlakker. Og de er STORE (Texas size). God natt...

Det var på høy tid med litt klesvask så vi cruiset bort til nærmeste bensinstasjon (50m men det regnet jo fortsatt) og bunkret opp med en sixpack, Doritos og vaskepulver. Så alt ble det en trivelig kveld på motellet med klesvask, øl og fire epsioder CSI på rappen mens vi kjente at musklene ble stølere.

Nå går turen videre til Austin og GPSen vår sier at raskeste veien er 1150 miles (185 mil) som faktisk er litt lenger enn det vi har kjørt tilsammen så langt. Derfor må vi nok regne med en overnatting underveis. Vi starter med noen kilometer langs den berømte Route 66.

Men dette er en sinnsyk by - både på godt og vondt, og det er vel unødvendig og si at det er veldig varmt.

Etter en noe kjedelig bit på ca. 100 miles med omtrent bare to svinger kom vi inn i Mojaveørkenen og det var for så vidt fortsatt få svinger men det var et flott landskap å kjøre i gjennom med sola i ryggen.

PS Jeg fortsatt ikke spist en is dette landet og det begynner jo å ligne en parodi men jeg håper på Vegas og en velassortert iskrembar.

Alcatraz var veldig bra. Hele øya var forblåst og nesten litt skummel i seg selv. Omvisningen i fengselet var imponerende. Vi fikk innsyn i hvordan det var på fengselet blant Al Capone, Birdman og Machinegun Kelly. Etter opppholdet i fengselet hentet vi bilen, sa på gjensyn til San Francisco og lette fram Monterey på kartet. Men først kjørt vi litt att og fram på Golden Gate. Fin bru. Vi fant ut at GPS er menneskets beste venn og fant "uten" problemer veien ut av SF til Montery. I Montery fant vi Cypress Garden Hill Inn og ettehvert Monterey Live hvor gamle jazzgubber koste seg på scenen. Det smittet - vi holdt ut til nesten tolv og det er ny rekord ;-)

Vi begynner med gårsdagen. Jeg skulle stå opp tidlig for å lese til eksamen, men alarmen har jeg tydeligvis klart å skru av, for jeg bråvåknet av en sms fra Nienna, rundt klokken to. Da ble det ikke tid til noen eksamenslesing. Måtte hive meg rundt, hoppe i dusjen, dra på meg klærne og klokka tre kom Nienna. Den jenta er GAL bak rattet, og i går trodde jeg seriøst jeg kom til å dø et par ganger, men jeg lever da enda. Vi kom til Fredrikstad og stressa verre, for vi skulle nemlig være med Jon og kjøre noen fotballjenter. Asosial som få plugget jeg iPoden i ørene i det de hadde kommet i bussen og sa ikke stort før vi kom frem til ødemarka der de skulle spille.
Den første jeg møter på når jeg hopper ut av bussen er Linntitti, som skal spille kamp mot laget vi kjørte.

Kampen startet, og da fant Jon ut at han måtte ha mat. Vi hadde sett en Prix butikk i nærheten, så vi setter oss i bussen, og kjører typ ti meter, og da ser vi jo en ICAbutikk rett ved stadion, så parker bussen igjen og går dit. De reklamerte for grilla kylling, og da tenkte vi at da har de jo sikkert annen varmmat også. Men de grilla kyllingene hadde tydeligvis flydd sin veg, og annen varm mat var ikke å oppdrive på det stedet. Vi tusler ut og ser at de har jo til og med en restaurant ved siden av. Med det klingende navnet Restaurant Lee. Der må de jo ha mat. Og det hadde de. Jon bestilte pizza til alle tre, og må si den smakte utsøkt. Brus kjøpte han også. Halvannenliter flaske med Solo, som vi faktisk fikk i flaska, og tre glass med noen stakkars isbiter... Siden vi ikke drakk opp brusen, tok vi den liksågodt med oss, og når vi ser hvor mye den kostet, så er det ikke rart. Det stod 36 kroner i menyen, men neida, den kostet 51 kroner! Men egentlig er det ikke så ille, for en halvliter pleier jo å koste rundt 25 kroner..

Vi fant ut at vi kunne liksgodt se resten av kampen, noe jeg personlig gjorde, mens de to andre gikk i bussen ti minutter før slutt.. Følte meg ganske dobbeltmoralsk da kan man si, siden jeg har skrevet et lengre innlegg om fotball tidligere. Men det er jo litt morsommere å se på når det er venner som spiller da.

Kampen var ferdig, resultatet ble 2-2 og dommmeren fikk noen kraftsalver fra både trenere og spillere. Dømte litt i hytt og gevær kan man si.. Fikk snakket litt med Linn før vi kjørte tilbake til Fredrikstad med en liten stopp innom McDonalds. Det første fotballdamene på Rolvsøy gjør etter en kamp er tydeligvis å spise junkfood og en hel del av de røyker også. Jadda. Lenge leve sunnheten.

Tilbake til Fredrikstad, og vi kjører rundt og ordner ting og tang, og klokken to er vi hjemme hos Nienna og Jon. Godt man hadde musikk, for Jon snorket, datamaskinen duret og skorpionen Hermann bråka. Hehe.

I dag våknet jeg rundt ti på ni, etter få timers søvn, av Nienna som skriker vi har DÅRLIG tid, for hun skulle nemlig på jobb. Kan si jeg ikke var like redd for å sitte på med henne i dag, for i dag var jeg TRØTT. Kom hjem, leste litt samfunnsfag før jeg sov litt, for å bli kvitt feberen min. Slitsomt å bli syk nå kan man si! Det passer seg så dårlig. Etter noen timer søvn hadde feberen roet seg litt, og jeg har fått lest mer og skrevet litt notater. Men står jeg på eksamen, det tviler jeg på. For så dårlig forberedt har jeg aldri vært tror jeg.. Men jeg har dagen i morgen også, så da får man legge seg tidlig i kveld og lese i hele morgen :)

Jeg kom forresten over en greie på telefonen jeg låner nå, som jeg irriterte meg over med en gang.. Den kommer her:

Fisketuren
Det var
svensken
dansken,
nordmannen,
russeren,
tyskeren,
sveitseren,
sveitserens svigermor
japaneren,
den tykke belgieren,
den syltynne spanjolen,
en gjeng med gale kurderen,
noen fettere av dem,
en italierer,
broren hans,
kineseren,
den andre svensken
to kamerater av han,
dama til han ene,
kusina hennes,
bikkja til kusina,
og noen til som skulle på fisketur.
Men så ombestemte de seg.

Ja, greit at de ombestemte seg, men hva skulle de istede for? Det har jeg ligget og tenkt på de siste nettene nemlig, og funnet på historier om alle disse menneskene.
Historiene kan være litt krenkende, men til mitt forsvar skal jeg si at dette ikke er mine egentlige meninger om de ulike folkeslagene!

Vi begynner med svensken. Han tok med seg den andre svensken på campingferie til Norge, men siden de ikke skjønte noe av språket, dro de hjem til kameratene og dems venner, og spiste Svenska Köttbullar.

Kineseren hadde begynt å bli sulten når han hadde planlagt denne fisketuren, så han tok liksågodt å spiste bikkja til den ene svensken, for de gjør jo det i Kina.

Nordmannen på sin side, fant ut at han kunne ta seg harrytur til Svinesund og kjøpe kjøtt, alkholer og annet snuskeri, siden han uansett måtte ha noe å spise.

I Danmark er de glad i Tuborg og rød pølse, så dansken han dro med halen mellom bena rake vegen hjem, satte seg ned på en pub og tok seg en stor slurk av Tuborgen sin, før han joinet demonstrasjonen mot rivingen av Ungdomsshuset, uten at det hjalp noe..

Russeren kom fra Sibir, men siden det er kjent for å være så kaldt der, dro han heller en tur til Moskva og drakk seg dritings på russisk vodka og sørget over Jeltsin sin bortgang.

Det var en tysker som skulle være med på denne fisketuren, men siden det ble avlyst, tok han en tur med Kielferja, og satte seg bak rattet i sin nye BMW når kan kom til land, men kom ikke så langt før han smalt inn i en annen bil som kjørte for sakte. Men han lever, såvidt.

Sveitseren hadde begynt å gå lei sin svigermor, så han etterlot henne på et slott på landsbygda og dro på fjelltur i Alpene i stede. Ingen har hørt fra han siden.

I Japan er de kjente for sine tekninske duppeditter, og japaneren han lagde seg et digitalt fiskevann, så han kunne dra på fisketur alikevel. Siden han følte seg litt ensom, inviterte han med seg noen venner.

Den tykke belgieren fikk en ahaopplevelse, og fant ut at han måtte gjøre noe drastisk med kroppen sin. Han meldte seg på Slankekrigen, og endte med å vinne hele greia. Pengene han vant derimot, ble brukt på junkfood og annet usunt, så nå er han igjen den tykke belgieren.

Spanjolen, syltynn sådann, ble med italieneren og broren hans hjem til Italia, og sammen startet de en pizzarestaurant, og spanjolen var plutselig ikke så tynn lenger.

Til slutt har vi gjengen med de gale kurderene og fetterene dems. En av de bestemte seg for å dra hjem og gifte seg med en av kusinene sine. De andre synes dette var en god idè, og fant hver sin kusine. De hadde stort fellebryllup, men dessverre gikk det av en bombe i lokalene, så en del av de måtte bøte med livet.

Kristin burde i allefall lese til eksamen.