For meg og andre som ikke er så opptatt av bibelsitater så føles det litt rart å forholde seg til bibelsitater det henvises til. Det er totalt forskjellige tilnærmelser til det man snakker om.

Og så sitter jeg litt undrende og lurer...

Jeg greier ikke helt å engasjere meg i iveren de viser i forhold til sitatene de henviser til i en diskusjon/samtale når svaret kun er en henvisning til et bibelsitat og ikke med en selvkomponert grublende tanke.

Det blir som å stå å snakke sammen med 2 forskjellige språk hvor man bare delvis forstår hverandre.  
Det føles unektelig litt rart at jeg blir mer beveget av Kardemommeloven og Høvding Seattles tale enn av henvisninger til bibelsitater når de står med et stort engasjement og fremsier det ene sterke bibelsitatet etter det andre for å prøve å røre ved min sjel.

"Javel?" tenker jeg da... og...?