Se videoene: Baby Bible Bashers

Klær har i mange år vært en kjempestor industri som vi lett glemmer fordi klær jo er nødvendig. Klær er faktisk en viktig del av vårt primærbehov. Uten klær kan vi faktisk fryse i hel. Men klær har blitt så mye mer - og klær har blitt til en bekymring. Klesindustri har gått over til moteindustri. Klær i seg selv er stort sett bare til det gode, hvis vi ser bort i fra at klær kan skape allergier, for mye eller for lite klær kan gjøre oss syke. Mote er en helt annen ting. Mote skader på helt andre måter.

Jeg er for at folk skal få kle seg slik de vil. Klær sier en del om din identitet. Klærne er gjerne førsteinntrykket vi blir møtt med. Klær bestemmer gjerne hvem du vil ha kontakt med og hvem du vil kontakte. Klær er symboler og som gjerne sier en del om den som bærer klærne. Ikke nødvendigvis - men ofte. Det er lett å bedømme folk utifra klær de går i. Klær skiller nerden fra bimboen, klær skiller kulturer, religioner, yrker og status du har, om du er fattig eller rik, gutt eller jente.

Når vi før tenkte på mote tenkte vi mest på jenter. I dag er mote blitt minst like viktig for gutter. Mote er ikke lenger for de forfengelige eller de rike. Selv de mennesker som ikke bryr seg om klær er blitt moteskapere. Mote handler heller ikke bare om klær. Det handler også om hår, sminke, sko, vesker osv osv.. Det nye som er kommet i tillegg til dette er piercing, tatoveringer og "kroppsutsmykning".

Klær har blitt et problem. Klær har medvirket til at vi har fått andre større problemer. Slankehysteri, mobbing, utestengelse, voldtekter og forhåndsdømming. Klær er ikke et luksusproblem - men et stort alvorlig problem. Et problem som vi kanskje ikke så lett legger merke til. Og et problem som vi så lett umerkelig blir en del av selv.

Jeg skriver om dette i dag fordi jeg i helgen har jobbet på et stort ungdomsarrangement og sett hva klær ER for mennesker. Klær og kleskoder er jo spesiellt viktig for de yngre. Slik har det jo alltid vært, så DET er ikke noe nytt. Jeg vet jo ikke hvor bekymret jeg skal være heller. Jeg vil bare stille spørsmål ved det - fordi jeg hadde noen "kles-opplevelser" i helgen som gjorde inntrykk på meg. Disse opplevelsene handler utelukkende om jenter. Jenter helt ned i 12 års alder.

Jeg var dørvakt på en ungdomsklubb og da er det viktig å se på alder på de man slipper inn - og i og med at det var et rusfritt arrangement så var det også viktig å se etter at folk var edru. Det ser man gjerne på oppførsel. Jeg må innrømme - og her er jeg ærlig - jeg er SJOKKERT over "mange" jenter og hvordan mange går kledd og hvordan mange oppfører seg. Jeg så jenter som jeg tenkte måtte være kanskje 25 år som faktisk viste seg å være 12-14 år.. Jeg må være ærlig i det jeg skriver nå og jeg synes mange ungjenter var kledd veldig utfordrende og hadde veldig frekk oppførsel. Jeg tok meg i at jeg tenkte på gatejenter. Det som på mange måter avslørte dem var oppførselen som jeg nesten må si var nesten barnsligere enn hva alderen skulle tilsi. Dvs jeg blir litt forvirret for jeg må innrømme at en 13 åring SKAL jo være barnslig - men når denne 13 åringen er kledd så utfordrende og "sexy" så må jeg innrømme at bildet ble veldig forvirrende og VELDIG rart. Vi måtte faktisk jage bort "rånere" og berusede menn som forsøkte å plukke opp jenter, noe som fikk meg til å tenke - vet disse guttene egentlig at de de "siklet" etter faktisk var bare 12-14 år?

Jeg VIL bry meg om dette. Jeg er bekymret - enda jeg ikke selv har barn. Og jeg må få lov å si: Hvis jeg hadde hatt et barn i denne alderen ville jeg ALDRI tillatt henne å gå så utfordrende. Hvor er foreldrene? HVEM er foreldrene til disse jentene?

Som sagt innledningsvis så synes jeg folk skal få kle seg som de vil og være den de vil. Dette gjelder jenter selvfølgelig også. Jenter skal også få kle seg sexy og det er ikke dermed sagt at mannfolk skal få ta seg "friheter". Her blir det forskjell på hva slags rettigheter mennesker har og hva som faktisk er virkelighet. Jeg er bekymret fordi kanskje ikke en jente på 12-14 år kjenner konsekvensene - virkeligheten - en slik utfordrende klesstil og oppførsel KAN føre med seg. Kanskje ikke foreldrene en gang har fortalt dem det?

 Når alt dette er sagt så må jeg bare få presisert hvor utrolig mye fantastisk ungdom som finnes. Jeg synes også mange av disse jentene er fantastiske når du kommer i snakk med dem og du lærer dem å kjenne. Som ungdomsarbeider er jo det en av oppgavene - å komme inn på ungdommene, snakke med de og bry seg om de. Dog synes jeg ikke det er ungdomsarbeiderens oppgave å være bekymret for barnet når det går hjem om kvelden etter at arrangementet er slutt.

Er det jeg som er gammeldags? Er det jeg som bekymrer meg uten grunn?

Den gangen så handlet alt om å skjule den store SKAMMEN.

Skammen over hva som skjedde i mitt hjem, i min familie.

Jeg visste ikke helt hva som var normalt i “de beste familier“. Jeg hadde ingen referanser, bare min egen barnslige logikk og magefølelse å orientere meg etter. I det ene øyeblikket skjønte jeg at ting var ute av kontroll, men det var glemt når ordene “glad i deg” eller unnskyldingene kom.

Jeg turde aldri si noe til noen disse årene. Jeg brukte masse energi på ikke å bli avslørt.

Jeg passet på så ikke blåmerkene syntes eller læreren oppfattet noe mistenkelig. Jeg trodde det var noe galt med meg. At jeg var unormal. Kanskje det til og med var min skyld alt sammen? Derfor måtte man ikke røpe noe. Men samtidig så var det ikke noe jeg heller ville enn å bli sett og hørt. Kunne fortelle alt som lå meg på hjertet. Til en jeg stolte på. Men jeg ble ikke “sett”, ikke da. Ikke av en utenforstående. Men pappa visste.

Det var endeløse netter uten søvn hvor man var vitne til helvetet i stuen. Jeg husker hvordan jeg lå med høy puls og fulgte lydene. Hva ble knust denne gangen? Serviser? Møbler? Og jeg lå og tenkte på naboene. Jeg synes det var så pinlig. Hva om de hørte? Hva ville de si på bygda? Og jeg kom til at de måtte ha hørt, og en kvalmende, flau følelse kom opp i meg. Jeg husker alltid vi ble liggende å gråte i køyesengen, meg og bror. Vi var redde. Etter hun hadde sluknet av utmattelse etter raserianfallene, listet pappa seg inn og var der for oss. Han trøstet, han strøk, han beklaget, han gråt, han lovet.. Det skulle bli bedre, en dag…

Jeg holdt det opp foran meg, håpet, at om en dag....

Det handlet om å svare riktig. Svarte jeg feil, så fikk jeg min straff. Jeg måtte ofte finne ut det svaret “hun ville høre”. Det var ikke lett. Det gikk som det gikk ofte. Jeg rygget da hun kom mot meg, tok armene foran ansiktet intuitivt for å beskytte meg. Men hun var for sterk. Håret mitt var for fristende å dra av, eller ansiktet en perfekt landing for et slag. Tiden stod stille. Bare jeg og min raske puls. Etter seansen kunne hun låse seg inne på do med kniv og si hun ikke orket mer.

Det ble mange knuste dører, svimerker fra stekepanner i gulvbelegget, servise var forbruksvare. At hun stod å hugde opp et møbel med øks, var ikke unormalt. Ikke hos oss. 

Jeg ble tidlig voksen. Jeg ble tidlig brukt som psykolog også. Jeg satt ved sengen hennes til kroppen min verket, time etter time, og lyttet og lyttet til grelle detaljer fra deres samliv. Hørte hvor fæl pappan min var. Jeg måtte jatte. Jeg hadde lært meg det. Jeg forhindret mye med å jatte. Jeg hadde ikke noe valg.

Ferieturer var nok en skam. Det var så flaut når hennes gråt og hyl runget uttover campingplassen på Sørlandet. Dagen etter visste jeg at alle VISSTE. Men ingen turde si noe. Ingen tok affære. Ingen undret seg heller på hvorfor en voksen kvinne hoppet ut av bilen i fart og løpte rasende rundt på E 18. Ville ikke folk se?

Noen dager fikk jeg umenneskelige valg. Jeg måtte velge mellom pappa og henne. Men jeg turde ikke velge annet enn henne, ellers ville slagene bli så mange etterpå. Pappa stod og dro meg i en arm, hun i den andre. Så, hva blir det til.. hvem er du mest glad i?

***********

I dag sitter vi ved samme bord. Vi har faktisk kommet dit, hun og jeg. Veien har vært krokete, veien har vært hard. Det ble noen innleggelser underveis. Men jeg klarte aldri å besøke henne. Klarte ikke synes synd på. Jeg hadde ingen sympati igjen. Skilsmissen måtte komme, samme med diagnose og medisinering. Det var en lettelse. Det var ikke jeg, det var HENNE alene som hadde et problem. Jeg smilte da de skulle skilles. Og jeg sukket ett lettelsens sukk. I det skjulte.

Jeg trengte og tid til å fordøye alt fra utsiden. Prate og prate. Lette på lokket. Lette på skammen. Gråte strie strømmer. Fortelle til mine venner hva som hadde skjult seg bak husets fire vegger alle disse årene. Fortelle om det unormale, for så å føle seg litt mer normal. Fordi dette også var til å snakkes om.

I dag er det så underlig å tenke disse tingene. Underlig å skrive denne posten. Det føles som et helt annet liv. Nesten som jeg har drømt. Fortsatt er det ikke-tema. Jeg tørr ikke spørre henne om hun husker hva hun gjorde. Fortsatt er det litt skambelagt å fortelle om dette eller skrive her. Vold og ufred skal fortsatt ikke snakkes om. Alt skal være så bra.

Jeg strevde lenge med tanken; må jeg tilgi henne? Og jeg slet med å tilgi. Sakte men sikkert skjønte jeg at jeg ikke trengte å synes oppførselen hennes var grei, selv om jeg tilgav henne. Å tilgi betydde å velge å forholde meg til personen fremover, “på tross av”. Å tilgi handlet om at JEG skulle få gå videre, uten å bli bitter, og velge meg en god fremtid. Det gamle skulle ikke få ødelegge. Det er mitt valg.

Jeg har tenkt at alt kunne gått så mye verre. Jeg hadde ingen forventninger til at jeg noensinne skulle kommunisere normalt med henne. At det har skjedd er en bonus. Ikke har jeg blitt narkoman eller alkoholiker - jeg føler meg på mange måter heldig. Jeg klarte meg. Fordi jeg hadde en far som var der. Et løvetannbarn er jeg. Som klarte seg og skjøt blomst gjennom asfaltert vei

- mot alle odds.

Bildet lånt fra Rælingen Kunstsamling

Få vet om historien til barnevernet i Norge. I 1900 fikk Norge "Lov om behandling av forsømte barn" og var den første barneloven både nasjonalt og internasjonalt. Vergerådet bestående av 7 medlemmer, var de som hadde myndighet til å ivareta oppvekstvilkårene til barn under 16 år. Vergemedlemmene måtte bestå av iallefall en prest og en sorenskriver - resten skulle helst bestå av en lege og helst et par kvinner - oppnevnt av kommunestyret. Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene. Først i 1953 fikk vi en barnelov som tok utgangspunkt i at det var foreldrene som skulle ha fullt ansvar for og omsorg til barnet.

Vi har alle hørt de grusomme historiene fra barnehjemmene Det viser seg at mange av de stedene der det har pågått psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep, er drevet av pinsemenigheten, indremisjonen, samemisjonen eller frikirken. (eks Korsfjordsaken i 2001) En rekke granskinger av barnehjem har vist grove omsorgsvikter og overgrep helt frem til vår tid. Mange barnehjemsbarn sliter med følelsen av tapt barndom og vonde minner som har vært vanskelige å snakke om. Først i de senere år har vi fått høre de forferdelige historiene.

Barnevernloven av 1992 sitt formål er å: å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, - å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

I dag er heldigvis prest og sorenskriver byttet ut med kompetente mennesker med lang og god utdannelse. Barnehjemmene er under kontinuerlig granskning. Barnevern er et veldig ømtålig emne. Det er liksom ingen vinnere i en barnevernssak. Barnevernet kommer inn der det kan dokumenteres omsorgsvikt i grov eller lettere grad - altså i de tilfeller der foreldre av ulike årsaker ikke klarer å ta seg av sine barn, forsømmer dem eller påfører dem problemer som barn ikke skal ha. Her har foreldrene på en måte allerede tapt siden de i mange slike tilfeller knapt nok klarer sine egne liv pga problemer. Barna blir ofte skillt fra foreldrene sine og opplever det opprivende fordi de tross alt kanskje er glad i dem og er redde for dem. Samtidig vet de lite om hva de kommer til og hva som skal skje med dem.

Så må vi heller ikke glemme at det å skille barn og foreldre er absolutt siste utvei. Oftest skjer det at det er nok at man bruker frivillige tiltak og hjelp og støtte til familien.

Det må være fryktelig vanskelig å være barn i slike situasjoner der de kanskje slites mellom vonde OG gode følelser overfor foreldre og gode og vonde følelser overfor et barnevern. Jeg skulle ønske og jeg HÅPER virkelig at barna blir lyttet til og at deres ønsker blir oppfyllt i så stor grad som mulig og DER det er mulig. Det er ingen menneskerett hverken å få barn eller å ha barn hvis forholdene ikke ligger til rette for det. Barn har krav på en barndom mest mulig fri for voksnes problemer. La barn få lov å være barn. Når foreldrenes evner til å ha barn rapporteres ikke ikke å være gode nok så er det nødvendig at noen nøytrale avgjør evnene til foreldrene og forholdene barna lever under. Ikke en ønskesituasjon - men barnets beste må alltid stå i fokus. Og dessverre vet ikke barnet selv heller sitt eget beste.

Jeg vil gjerne hedre de som jobber i barnevernet. Jeg tror kanskje ikke at de får høre for mye ros. Hva mener dere?