"En 20 år gammel gutt ble innlagt ved psykiatrisk sykehus etter at han hadde bitt sin mor i brystet og revet ut telefonledningen da hun forsøkte å ringe etter hjelp. Den unge gutten hadde hatt problemer siden han var 16 år og begynte på videregående. På videregående begynte den 16 år gammle gutten å opptre som verdensmester. I sommerferien hadde han pugget hele mattepensumet og rettet stadig læreren på en så kverulantisk måte at han til slutt ble utvist fra skolen. Gutten og foreldrene var oppbrakte over at skolen ikke kunne takle en så lynende intelligent elev. Foreldrene betalte  det ene brevkurset etter det andre, men gutten klarte ikke å fullføre noe og ble i stedet mer og mer rastløs og aggresiv mot foreldrene. De på sin side bare så et misforstått geni og klarte ikke å se at han trengte hjelp, før han følte seg så forfulgt at han gikk til fysisk angrep på sin mor".

Personer med en schizofreni lidelse er den pasientgruppen jeg liker å arbeid mest med. Det er ofte personer som har utpregende sykdomsbilde som tar for seg storhetsideer, som den 20 år gamle gutten i historen over. Forfølgelsesteorier er også et vesentilig bilde av lidelsen i sin helhet. For mange schizofrene så er disse forfølgelsesteoriene basert på aurotiteter, som feks; politi og militær. Bakgrunnen til disse teoriene kan ha sine sammenhenger med personens egne erfaringer med autoritene, eller at de er endel av personens "fantasiverden", hvor essensen er disse autoritetene.

I mitt møte og behandling med schizofrene, er realitetsorientering en av de mest essensielle behandlingsmetodene jeg kan benytte meg av. I tillegg til realitetsorienteringen er det viktig at man også setter fokuset på miljøbehandlingen. Feks: Når trenger pasienten skjerming fra omverdenen? Når har pasienten behov for tett oppfølging i miljø? Når har pasienten behov for 1:1 kontakt?

Den schizofrenes fordreide virkelighetsoppfatning blir ofte tydligere for andre, når pasienten hallusinerer. Dette er et annet symptom, som kan tyde på at vedkommende er i en dårlig utpreget periode i sin lidelse. Hallusinasjonene kan forekomme ved at dem er hørselhallusinert; hører stemmer som andre ikke vil høre i den virkelige realitet. Stemmene har ofte et preg av et nedsettende eller krenkende budskap, og personen har ofte behov for å forsvare seg selv for de stemmene. Personen blir etter hvert paranoid. Man ser også andre sansemodaliteter i den schizofrenes virkelighetverden. Personene med en schizofren lidelse kan også oppleve sansebedrag; kjenne lukter som andre ikke oppfatter eller at personen er synshallusinert. Synshallusinasjoner kan forekomme, men er allikevel vanligere ved psykoser ved forgiftning eller ved rusmisbruk.

Pasientgruppen som jeg arbeider med har dobbelt diagnose. Innenfor psykiatrien er dette en beskrivelse på at pasienten har et rusproblem i tillegg til en psykisk lidelse. Her kommer pasientene, i en god periode, og forteller om deres tankemessige orkan- assosiasjonsforstyrrelser som er et annet symptom man ser i den schizofrenes verden. Disse assosiasjonsforstyrrelsene gjør det ofte vanskelig å konsentrere seg om en bestemt ting, og jeg ser ofte at dem ikke klarer å være sammen med andre, når tankene tar overstyret. Dette fører ofte til at pasientgruppen isolerer seg fra det sosiale miljø - autisme. Isolasjon og en uorganisert tankevirksomhet hos disse pasientene kan ofte utvikles til agitasjon. Når pasientene agiterer kan man se på pasientens motoriske virksomhet blir urolig, heftig eller brå kroppsbevegelser. Faren for at pasientene kan få en verbal eller fysisk utagering er derfor stor. Bakgrunnen til dette, menes å være i sammenheng med at pasienten opplever deres situasjon som frustrerende og at livets mening ikke gir noen mening. Det er derfor viktig at det praktiseres god miljøterapi rundt pasientene innenfor psykiatrisk avdeling. En stor del av den miljøterapeutiske behandlingen, bør ta sikte på å fokusere på EE (Expressed Emotion). Skåne pasienten for ytre inntrykk som kan være negativ ladet, og dette blir et felles miljøterapeutisk ansvar blandt personalet; Hva skal man snakke om når pasientene er tilstede? Hvor høyt stemningsleie skal man ha ovenfor pasientene? For mange negative ytre inntrykk kan føre til tilbakefall for pasienten som er schizofren (og andre pasienter).

Uansett hvordan man velger å rette behandlingen mot en pasient, er det viktig at man setter fokuset på at alle mennesker er ulike og har derfor ulike behov for behandling og veiledning. Pasientene er mennesker selv om dem lider av en psykisk sykdom, og deres deltagelse og bestemmelse i behandlingsforløpene er derfor viktig. Pasientene har rett til brukermedvirkning og autonomi. Ofte er det slik at behandlingsopplegget vil gå lettere for seg, dersom man inkluderer den syke i planleggingen og utformingen av et behandlingsopplegg. Det er på denne måten man vil opparbeide seg en allianse med pasienten, samtidig som at det gir pasienten en følelse av mestring. Mestringsstrategier kan også bli benyttet i arbeidet rundt en schizofren som man praktiserer det med arbeidet rundt en selvskader. Her er det viktig at man fokuserer på de feltene som pasienten mestrer selv, slik at ikke pasienten føler et nederlag dersom han ikke lenger mestrer de tiltak som er ønskelig å få gjennomført. Et slikt nederlag kan i tilfeller gi et tilbakefall.

Min teori rundt dette tema har en sammenheng med hva slags oppvekst, erfaringer og opplevelser en ungdom har opplevd i sin ungdomstid, som kan være et avgjørende faktor for at selvmord blir begått. Det er allmenn kjent at ungdomstiden er den tiden i livet hvor man søker sin sanne identitet. Man ønsker å bli godtatt or det menneske man selv føler seg vell som, og skillen mellom behovene som man selv stiller og kravene som forventes av oss, er veldig sårbart. Man eldres med de erfaringer og de opplevelser, og dette danner et bilde av hvordan man er. I mange settinger kan dette bildet bli feiltolket av mennesker rundt en. Mennesker, som også er et vlkjent fenomen, farer rundt med sin egen oppfatning av realiteten og virkeligheten.

En annen teori kan være hvor sårbare man er for opplevelser man møter i en ungdomsperiode. Blir man utstøtt av sitt nettverk pga sin seksuelle legning, kan dette føre til at man over en periode blir innesluttet med tanker og følelser som blir uovervinnelig å hanskes med. Tilslutt blir denne smerten så tung å bære på alene, at man finner andre selvterapeutiske måter å hanske problemene med, som man ofte ser ved personer med en selvskadende atferd. Jeg tror dette er en viktig observasjon å fange opp, når en ungdom føler ingen annen vei enn å skade seg selv for å få den reelle smerten til å forsvinne.

Makt og avmakt er et begrep innenfor psykiatriens verden som hyppig blir brukt, og dens mening har så mange vinklinger og definisjoner. En selvskader, sett fra mitt synspunkt, vil i situasjonen hvor han/henne skader seg selv, føle en blanding av makt og avmakt. Makten føles idet personen skader seg selv, og avmakten kommer i etterkant av en selvskading, hvor den følelsesmessige reaksjonen er regjerende i personens liv.

Bloggen til min kjære venn, og hans innlegg om selvmord, forteller om statistikken som er ført i Norge, over mennesker som har begått selvmord. Det er tall, som i et land som Norge, er for høye, og tiltak må bli iverksatt utfra disse tallene. Men en kan ikke alltid stole 110 % på statistiske tall, for hva med de handlingene som ikke er oppført i denne statistikken, og hva med de ungdommer/voksne som hadde sin intensjon å ende sitt eget liv, men som ikke døde av handlingen?

Jeg tror aldri man finner den egentlige grunnen til hvorfor et menneske velger å ende sitt eget liv ved å begå selvmord. Jeg tror det handler mer enn de vonde erfaringer og opplevelser man har erfart i livet. Den som kjenner til den egentlige grunnen til en slik handling, er nok den som selv har begått et selvmord. Og da vil man vel egentlig ikke finne den egentlige grunnen til en slik handling. Det som er så sårende med dette er at man ikke får et ordentlig svar, og at man vandrer i livet søkende etter noe man ikke får.

SKIEN: Den 14 år gamle gutten som dro frem en stor kjøkkenkniv i et klasserom på Gulset ungdomsskole har forklart at han mistrives på skolen, og at han ikke fikk hjelp med problemene. (Hentet fra www.ta.no Dato: 10.05.2007)

**************************************************

Det var dette stykke som kom frem under TA`s overskrifter 10.05.2007. "14 år gammel gutt, fikk ikke hjelp". På tross av at familien til den 14-årige gutten har i en lang årrekke sendt sine bekymringsmeldinger til Skolens administrasjon og lærere, ble allikevel utfallet av denne saken, at den 14 år gammle gutten besøkte skolen under skoletiden med en kjøkkenkniv, som et rop om hjelp - han aldri fikk! Mediaens vinkling av denne saken, er på mange måter usanne, ettersom jeg var tilstede denne dagen, da tragedien fant sted, i en ung gutts liv, som siden skulle vise seg å forandre hans eget og familiens liv for alltid.

Det var en lang periode etter denne hendelsen ved Gulset ungdomsskole, guttens familie måtte søke ly, for å skjerme seg selv og gutten for mange av de reaksjoner som man visste ville komme frem blandt naboer og bekjente. På tross av mange uforstående reaksjoner, som man selv pr idag ikke kan søke relevante svar på, var det på den tiden dette skjedde, familien til denne gutten mottok kun positive reaksjoner fra deres naboer og venner.

Videre skriver TA:

"Etter at vi hadde låst alle dørene til skolen så han ikke skulle gå inn igjen, gikk jeg og to andre lærerer ut for å snakke med ham. Vi ville skape tillit, og det klarte vi. Han la da fra seg kniven og spaserte hjemover, forteller rektoren."

Jeg, som vitne i denne saken, kan ikke fatte og begripe at rektor ved Gulset ungdomsskole, kan påta seg å ha skapt et tillitforhold til gutten, som 10.05.2007, hadde med seg en kniv til skolen. Denne tilliten, etter kjennskap til saken, ble oppnådd mellom den 14 år gamle gutten og hans storebror på 22 år. Guttens storebror, var også den som, under hele denne situasjonen, hadde en dialog med den 14 år gamle gutten, og fikk han med seg hjem til sitt bopel, hvor Politiet møtte opp for å ha en samtale med gutten og hans pårørende. Så jeg undrer meg derfor på det sterkeste at en rektor ved en ungdomsskole kan påta seg en slik ære, når det overhodet ikke stemmer.

Det ble etter en lang stund, fra den 14-år gammle gutten viste seg ved Gulset ungdomsskole med en kniv, til skolen bestemte seg for å låse alle dører inn til skolen. Da jeg bevitnet denne saken, den angitte tiden, la jeg merke til en av skolens ansatte, som også skal være skolens sosiallærer, komme med noen uetiske kommentarer og utspill om den 14 år gammle guttens situasjon. Etter kjennskap til sakens kjerne, skal det også være denne personen (læreren), som under et møte med guttens pårørende og psykolog, ha kommet med utspill om at skolen ikke har økonomi til å håndtere eller iverksette spesielle tiltak for å bedre guttens trivsel ved skolen. Da på tross av mange års kamp, som guttens foresatte har kjempet, uten å fått medhold.

På tross av skolens økonomiske situasjon, kunne man lese i TA, noen dager etter denne hendelsen, at alle skolens 350 elever, ble tilbudt profesjonell hjelp av skolen, og det ble avholdt et informasjonsmøte for elevenes foresatte. I den anledning, bestemte skolen seg også for å sende ut et 2 siders informasjonsskriv, som ble sendt til elevenes foresatte, vedrørende denne hendelsen, ved Gulset ungdomsskole. Den 14 år gammle guttens foresatte, fikk aldri noe informasjonsskriv fra Skolens side.

Skolens manglende oppfølging i etterkant av denne hendelsen, samt manglende observasjonsevne og gehør om pårørendes bekymringsmeldinger, kan ses som et lovbrudd, innenfor Lov om helsetjenesten i kommunene. Gulset ungdomsskole, som andre ungdomsskoler, barnehager, helsestasjon, skolens helsetjeneste osv, går inn under de lover som er satt i 1.linjetjenesten. 1.linjetjenesten i kommunen, skal i følge loven; ".....sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller oppholder seg midlertidig i kommunen". Kommunens helsetjeneste skal: ".....søke å forebygge og behandle sykdom, skade eller lyte".

Først etter en samtale med Grenland Politistasjon, hvor Barnevernsvakta ble tilkoblet, fikk denne gutten og hans foresatte den hjelpen, som skolen i alle disse år, skulle fanget opp. Under gjentatte undersøkelser gjennom 2.linjetjenesten og Barne- og ungdomspsykiatrien, kommer det frem at den 14 år gammle gutten har slitt med alvorlig depresjon som følge av dårlig skolemiljøsetting.

****************************

Er det slik at dagens Norske skoler ikke har den rette pedagogiske erfaringen til å fange opp barn med psykisk lidelse? Og hvem er det i denne saken som skal holdes ansvarlig, for å ha ødelagt en 14 års gammel gutt sin skolehverdag, som pr idag har sine preg fra denne hendelsen?

Er det også etisk riktig av en sosiallærer ved en ungdomsskole, som under et behandlingsmøte skal gi klart uttrykk for at skolen ikke har økonomiske eller ressurstiltak for å hjelpe en elev i en vanskelig skolesammenheng?