Jeg fikk møtt flere spennende personer, både profilerte stortingspolitikere, rådgivere og grasrotaktivister i partiet. Det er mange som har mange gode ideer og innspill. Mange konstruktive debatter, som jeg tror vil ha mye for seg videre. Jeg vil nok en gang bare takke Audun Lysbakken for en flott helg!

Mens jeg var på konferansen brukte jeg anledningen til å prøve og presse Kunnskapsministeren litt. Bård Vegar Solhjell (SV) har hatt en vanskelig jobb, men har fått gjennom en del - og har ambisiøse planer videre.

Jeg hadde særlig en sak jeg ønsket å fremme, noe jeg håper han jobber videre med. Det dreide seg om psykologi som programfag i videregående skole. Dette er en sak som jeg tror har stor viktighetsgrad for mange. Det er et viktig fag: man lærer seg mye om det å være menneske.

I disse tider satses det mer på psykologi hos unge enn det noen gang har blitt gjort. Da er et av de grepene som kan gjøres å få det inn i skolen som programfag. Man blir kjent med: behov og følelser, konflikter, sosialpsykologi, utviklingspsykologi, personlighetspsykologi og mye annet som er av stor betydning for mange.

Vi vet at mange ungdommer sliter med psykiske problemer. Det kan være et virkemiddel i en prossess som skal hjelpe dem inn på en bedre vei i livet.

Jeg overrakte Bård Vegar søknaden, samt en del underskrifter. Det ligger også ved et skriv som sier at en lektor ved Stavanger katedralskole, rådgiver ved Randaberg vgs. og skolepsykolog i Rogaland kan gå sammen om å skrive læreplanen. Det vil altså være enkelt for statsråden og departementet å gå inn for dette. Jeg håper han tar det alvorlig og følger opp saken.

De mest opplagte forandringene var jo selvsagt kunnskapsminister Øystein Djupedal og Miljøvernminister Helen Bjørnøy. Jeg er på ingen måte i tvil om at begge har gjort en formidabel innsats i sine departementer, men det er ikke alle forundt å bære en bør på denne størrelsen.

OVERRASKELSE: At Karita Bekkemellem sier takk for seg i barne- og likestillingsdepartementet var noe mer overraskende. Til nå har Bekkemellem gjort en formidabel innsats for likestilling, og er definitivt en både sterk og dyktig politiker på alle måter.

Karita Bekkemellem har tatt kraftig til orde for økt bruk av kjønnskvotering på mange samfunnsområder og satt mannens posisjon oppi likestillingsspørsmålet på dagsorden. Feminisme handler tross alt ikke bare om kvinnen.

Jeg er likevel ikke det minste i tvil om at Manuela Ramin-Osmundsen, som tar over ministerposisjonen, kommer til å gjøre en god innsats. Men det er det nok flere på den ytterliggående høyrefløy som vil være uenige i.

RINGREV: Veteran Erik Solheim utvider sitt ansvarsområde til å også omslutte miljøspørsmål. Han tar over miljøverndepartementet etter Helen Bjørnøy og beholder sitt ansvar for utviklingsarbeid.

Den tidligere partilederen er et kjærkomment gjensyns i norsk rikspolitikk og jeg håper det nå virkelig kan bli litt sving på miljøvern både nasjonalt og internasjonalt.

OPPDELING: Etter kunnskapsminister Øystein Djupedals avgang blir ministerposten for kunnskap delt i to ansvarsområder; et for skole og barnehage, og et for høyere utdanning og forskning. Regjeringen har innsett at det totale ansvaret i denne sektoren blir for mye for en minister.

Ansvaret deles mellom SVs nestleder Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland, hvor Solhjell tar seg av skole og barnehagesektoren og Aasland tar seg av forskning og høyere utdanning.

SMEKK PÅ PUNGEN: Miljø, forskning og utdanning er de viktigste områdene for SV, og har vært nettopp den politikken som SV har vunnet velgere på til alle tider. At SV-velgerne føler at partiet svikter i hjertesakene er forståelig. Jeg håper de nye omrokkeringene kan hjelpe til å snu tendensen og heve det synkende skipet.

SV har utvilsomt fått seg en smekk på pungen etter det elendige resultatet etter årets kommunevalg. Det er viktig nå at partiet setter inn alle krefter de kan og de beste politikerne de kan oppdrive for å snu den negative utviklingen. Det meste som er ødelagt kan repareres, men jeg håper at SV nå utfordrer Arbeiderpartiet noe mer og radikaliserer politikken sin igjen. Noe som i alle fall er sikkert er at Arbeiderpartiet ikke kommer til å gjøre det for dem.

Norge har en av Europas desidert mest radikale regjeringer, men alt kan bli bedre.