Scotland the brave bagpipe

For the longest time (9 years, to be exact), I had a song running through my head that I wasn’t sure even existed.  I knew that the band was called “Forest For The Trees,” I knew that the song featured bagpipes, and I knew that the chorus included the lines “when I am dreaming, I don’t know if I’m asleep or if I’m awake; when I wake up, I don’t know if I’m truly awake, or if I’m still dreaming.”  Other than that, I had no idea.  I would often sing the chorus to friends or new acquaintances, in hopes that someone else would have ever heard the song and confirm for me its existence.

In time, I came to suspect that the song was merely something I had invented in my childhood dreams and it was a mistake for me to assume that anyone else had ever heard it.  Just when I was ready to give up all hope of ever hearing the song again, save for in my head, another lyric came to me.  “I’m the first person, you’re the second person, earlier today I was in the third person.”  That’s when it hit me: I never would have written that.  I would have written about “he” or “she” being in the third person.

Adding to the terrible confusion, Youtube searches of the words “forest for the trees” yielded no results.  A Google search of the same words provided a few answers.  I learned that the band Forest For The Trees did exist.  I learned that in 1997, they had a song that made it to number 18 on the modern rock charts and got played on MTV.  It was called “Dream.”

I became obsessed.  Like Ponce De Leon searching out the Fountain of Youth, I searched out this song.  I frequently looked through the local record stores, even asking the clerk at one to order the CD for me.  He gave me the most incredulous look, assuring me that either the CD didn’t exist or that it wasn’t available from their supplier.  After about a year on a feverish hunt, I decided that it just wasn’t to be.  I had confirmation that I wasn’t crazy, but I would never hear that sweet, sweet bagpipe solo ever again.

On a whim (drunk), I searched Youtube again six months ago, and what should I find but the Dream music video.  Hoorah!  It was as good as I remembered, but hearing it again raised a lot of questions in my head.  First, why did this song only make it to #18?  In 1997, Robert Bradley’s Blackwater Surprise’s “California” made it to number 1 on the same chart.  What the fuck was that song?  Does anyone remember that one?  Second, why did Forest For The Trees only have one hit?  Their sound was so original, so unlike the Third Eye Blind, Wallflowers, Sublime bullshit that was dominating the airwaves back then.  So, what the fuck happened?

I hope Forest For The Trees is doing well today, but I fear for the worst.  I fear that the drummer has locked himself in his library where he bottles his urine and watches films of airplanes on a 35 millimeter projector.  I fear that the bagpipe player (the bagpipist?  Bagpiper?) was killed by his girlfriend, whom he frequently emotionally abandoned, by suffocating him with a massive potato.  I fear that the lead singer snuck backstage after a magic show and fell into the magician’s hat, which transported him to a magical land inhabited by walking, talking hats who are very, very fond of puns.  Oh, lord, I hope they’re doing better than that.

I miss you, Forest For The Trees.  Write another hit.

On Saturday we went to the Riverfront Irish Festival, in Akron, which boasts is the largest free Irish Festival in the midwest. Ok. Not sure that particular claim to fame is what drove us there but it was a nice perk.

A couple of years ago I went to an Irish Festival in Irvine, Ca that had sheephearing, celtic games, Irish food, clothes and plays. It was a lot of fun. They played to the history, tradition and Irish culture.

The Riverfront Irish festival, presented by the St. Brendan Division Of the Ancient Order of
Hibernians was a middle-aged drunk fest. It played to the Irish stereotype. Everyone had a guiness and the band on stage was playing Neil Diamond. Not sure if he's Irish but the over 40 crowd ranted and raved like it was 1974 all over again belting out Sweet Caroline. It was excellent people watching.

The one highlight was a band called Rathkelthair. It was a rock band centered around a bag pipe. This band actually had someone from Ireland in it (the drummer.). But the star was the bagpipe player, Neil Anderson, who just returned from active duty in Iraq. He played at least five different instruments and two of the flutes at once. It was incredible.

After their set we decided to leave. The drunk boomers and families left and the drunk college frat boys were rolling in. It was a good time to jet.

Still a fun night. We sampled some fine Irish cuisine, heard a rockin' bag pipe and found our families coat of arms.

Det viste seg å være et demonstrasjonstog for mennesker med diverse handikap. (Beklager, det er neppe politisk korrekt, men det eneste ordet jeg kom på akkurat nå.) Jeg kunne jo faktisk ha gått der sammen med dem (eller rullet på scooteren min), men jeg har en så sterk aversjon mot demonstrasjonstog at det er ikke noe for meg. Men jeg har ingen problemer med å støtte saken, altså. Det skulle jo bare mangle.

Så, en noget amputert konsert for oss. 10 minutters spilling etter å ha varmet opp i 40. Den fortvilte damen som var ansvarlig for folkemusikkscenen kom bort til oss og sa hun ikke hadde visst om dette på forhånd. Kanskje et tips til ULOBA om å legge paraden utenom Musikkfest Oslo neste år?

Vi rusla til Karl Johan og stilte oss opp utenfor en butikk der. Et av bandmedlemmene jobber for hovedkontoret og de hadde bedt ham få oss med på å overraske de butikkansatte. Vi satte i gang og etter å ha spilt noen toner utenfor, marsjerte vi inn i butikken. Tror de fikk litt sjokk, det hadde jeg fått. En og en marsjerte vi gjennom hele butikken, rundt et stativ og så ut igjen der vi avsluttet spillingen.

Og for de som gidder og er geni nok til å søke, finnes det et ørlite glimt fra konserten vår på en YouTube nær deg.

The narrow cobbled streets here in Santiago are teeming with people, but it is hard to pay them mind.  Vendors are standing in their doorways, offering passersby free samples of the traditionaly Galician almond cookie.  Gaelic bagpipe bands march through the streets, their beautiful music reverberating off the ancient facades of Santiago´s downtown.  I am fortunate enough to witness a traditional Gallegos dance, where the men jig around women who balance a giant loaf of bread upon their heads.  The symbolism for the working class is clearcut, yet hauntingly beautiful - it would do the United States well to have a dance on MTV celebrating life´s simple gifts of our daily bread and friendship.

Above the plaza, the park is full of people.  Pulperias sell grilled octopus, churrerias hawk tasty churros in chocolate, and gitanos advertise their carnival rides to anyone who will listen. It is a veritable sea of people, a river of workers celebrating their collective productivity and diversity as they chomp on cotton candy and ride kiddie rides.  Atop the ferris wheel, I view the entire 100,000 people of Santiago from a vantage point on par with the highest peak of the Saint James Cathedral.  It is easy to be filled with awe when one stops to think about the magnitude of so many life-works going on right now, and I rededicate myself to advocating for the migrant workers who hope to contribute their life´s work to a new country.

The mass at La Cathedral de Apostolo Santiago de Compostelo is stunning.  It is part holy, part bazaar.  Hundreds and hundreds of people mill around the main wings of the church as the various priests conduct the mass.  Dozens of confessional booths are set up for busy workers to confess on this rare weekday holiday.  A red light above the booth intimates that a priest is ready and waiting to listen.  The interior of the church is amazing.  Gold, which must have taken thousands and thousands of workers´tithes to purchase, is shaped into the most impressive angels and saints and Saviors.  Granite walls echo the message of the Father, and the massive double-breasted organ takes up two entire walls.  When those pipes are filled with the liturgy, it is impossible to ignore the Spirit. 

During the service, I meander behind the cantors.  In the background of the priests, there is a passageway which crosses behind a figure of Jesus.  In keeping with tradition, I give him a quick abrazo like so many millions before me. After this warm hug, I pass beneath the cathedral into the crypt where James the Apostle is believed to be buried.  It is cold, stony, and I pray quickly before leaving. 

For the communion prayer, the ancient priest invites several other priests to say prayers in their language.  It is beautiful to hear bequests to God in Spanish, Gallegos, Italian, German, and French.  The priest closes these prayers by stating that God knows the language of our hearts; every worker in the crowd nods with understanding at this.  Watching the people take communion, I see pilgrims who have walked over 100 miles to finish here at the cathedral in Santiago. I see persons who are obviously staying in the finest hotels, and local workers who have not had a holiday in ages.  I see devout women who remind me of my grandmothers, and proud fathers similar to my own. 

The service finishes with a trademark tradition.  As a traditional zither plays music, 5 priests maneuver a long rope which runs up to the very top of the cathedral´s spire.  A holy incense box swings back and forth, gaining momentum like a kid arcing heavenward at the schoolyard.  The aroma of prayer wafts over the crowd, all of whom snap pictures as if the incense container were a death-defying trapeze artist.  Incense everywhere, all the workers looking up, music harmonizing to the sounds of people praying - every one of us is overwhelmed.  Whether this is the last thing a peregrino pilgrim will see on their Camino de Santiago, or this is merely the capstone of the International Day of Workers, it is a memory which will always mark the first of May for me.  How overwhelming, to think of workers the world over clinging to faith in order to derive meaning from each day´s labor.  From Santiago to San Francisco, from the twin cities of Brownsville and Matamoros to the Twin Cities of Minneapolis and Saint Paul, my heart goes out to immigrants working thanklessly, yearning for recognition of their work and their lives, longing for basic rights and hope of citizenship.  When next I celebrate the International Day of Workers, I pray that we all will have done something more for the voiceless workers of our world. 

Fredag ankom vi Bergen i solskinn. Det ble både tid til å sjekke inn på hotellet, litt shopping av nødvendigheter samt et glass rødvin i solen før resten av bandet ankom stedet. Så var det å gjøre seg klare, gå ut og få seg litt mat og så marsjere avgårde sammen med Bergensbandet. Vi spilte utenfor en irsk pub i sentrum til stor glede (?) for gjestene der. I hvert fall var det mange som kom bort til oss etterpå og takket og fortalte hvor fint det var. De syntes jo til og med det var fint mens vi varmet opp, men akkurat det kan jeg ikke helt forstå.

Det var litt skummelt, synes jeg. Det er jo ikke mange ukene jeg har spilt tenortromme og ingen av oss på tenor har hatt undervisning før. Men Bergen hadde mange på skarptromme, så det låt ganske heftig uansett.

Bortsett fra plagsomt mange spørsmål om hva vi har under kilten, var det riktig hyggelig på puben. Alle trodde vi var skotske og noen virket direkte skuffet da de hørte at mange av oss snakket norsk. Nuvel, jeg prater engelsk til dem som prater engelsk til meg, så det er mulig noen fortsatt tror jeg er fra Skottland. (De var såpass fulle at de sikkert ikke hørte forskjell.)

Etterpå tuslet vi tilbake til hotellet der vi øvde slosh på rommet til søvnen trengte seg på.

Lørdag heiv vi innpå litt frokost før vi drasset med oss instrumentene til busstasjonen. Selvsagt gikk vår buss så langt unna som det gikk an å komme på stasjonen. Puh! Jeg angret som en hund på at jeg ikke valgte taxi, men jeg skulle jo spare noen kroner. Men vi kom da endelig fram til stedet vi skulle øve sammen den dagen. Her var det bare å hive seg på, vi hadde noe sånt som 6 timer på oss til å lære en helt ny melodi som skulle fremføres om kvelden. I tillegg var det en del andre stykker som skulle spilles.

Jeg spiller jo ikke sekkepipe lenger, men det var mer enn nok å gå gjennom på tenortromme også. Vi var så heldige å ha en skikkelig dyktig fyr til å lære oss grunnleggende teknikker. Han var særdeles tålmodig (han er jo kanadisk, de er rolige der har jeg hørt) og skikkelig flink til å lære fra seg. For oss var dette helt fantastisk. Endelig fikk vi opplæring! Det er langt igjen, men nå har vi i hvert fall mye å øve videre på.

Innimellom samlet hele bandet seg til øving utendørs. Det ble litt stresset stemning etter hvert når det kun var få timer igjen og sangen ikke satt. Vanligvis tar det ukesvis å øve inn nye melodier på sekkepipe, så dette var muligens et litt ambisiøst prosjekt.

På ettermiddagen føk vi tilbake til hotellet. Der hadde jeg valget mellom å sove litt eller spise. Jeg var utslitt, så jeg valgte sovingen. Muligens ikke så lurt med tanke på at det ble noe alkoholinntak senere på kvelden, men sånn ble det altså. En halvtime på øyet og så var det bare å sette i gang med å kle seg i kilt og møte opp til en siste gjennomgang før den skotske vårfesten (Spring Ceilidh) startet.

Av en eller annen grunn fant noen ut at hele gjengen skulle marsjere ned til fisketorget, men akkurat den biten sto jeg over (heldigvis). Jeg orket ikke gå mer, så jeg ble heller igjen og øvde litt og pratet litt med nysgjerrige forbipasserende.

Så kom gjengen tilbake og vi gjorde oss klare til konserten. Det var utrolig spesielt å stå der som en del av det største sekkepipebandet som har spilt i Norge noensinne. Tror jeg da... i hvert fall var vi det største norske.

Har du lyst å se noen glimt av konserten vår, samt hva som foregår på skotske fester? Jeg fant en samling klipp på YouTube. Dessverre er ikke den fine melodien vi øvde inn med, men kanskje den kommer senere? I mellomtiden kan dere få den i en litt annen versjon. Dette er "The Gale", filmmusikken fra The last of the Mohicans. Jeg får gåsehud fortsatt bare jeg tenker på hvor flott det låt på sekkepiper på lørdagskvelden. Det begynte med en enslig piper, så fulgte flere opp og siden enda noen til. De spilte ulike deler av melodien samtidig og det var søren meg så fint - spesielt med tanke på hvor kort tid de har hatt på seg.

Trommegjengen (oss tenorer inkludert) var med på en "drum salute". Det var ikke mange gangene vi rakk øve på den, men jeg synes vi klarte oss bra. Deler av den er forresten i klipp 2 av YouTube-videoene. Tenortrommelæreren vår hadde en "solo" der, og det var nok det stilleste som skjedde den kvelden. Tenortromming er vanligvis mest drilling med trommesklubber og lite tromming. :)

Så var konsertdelen vår over og et folk band innleid fra Skottland satte i gang med folkemusikk og -dans. Før hver dans ble det gitt instruksjoner og så var det bare å hive seg med. Dette holdt jeg meg veldig langt unna. Derimot var jeg særdeles mer tilstede senere da Oslobandet utfordret Bergensbandet til the Slosh. De var tøffe og heiv seg med. Jeg tror de fleste lærte seg den også, innen musikken var over. (Den er ikke såå vanskelig.)

Senere "sloshet" vi litt til... og så litt til. På klipp 6 av videoene jeg linket til over kan det skimtes litt offpist sloshing i høyre hjørne. Trolig nesten ikke til noe irritasjon for de som drev med folkedans ved siden av. Ah moro!

Søndag kunne jeg heldigvis kunne sove ut litt. På ettermiddagen fløy vi tilbake til Østlandet, en del sløvere enn da vi reiste derfra. Og nå er det bare å gjøre seg klar til ny tur! Tjohei!

Sola skinner og skyene går i kryss. Bare se her:

Det er vår i luften - endelig!

I morgen går turen til Bergen. Der skal jeg delta på Workshop og Spring Ceilidh. Og om kun få dager drar jeg til England. Hurra!

dogs (one of which marked me...I own a Westie, too, and probably smelled like him to the dog),

clans

and dancers

up Sixth Avenue from 46th Street to 57th Street. A good time was had by all.

As I was saying, Bin Soon prepared a box with a A4 size sign that wrote, "BB WEEK, pls donate generously, thanks.. =)" or something like that... When it's 10am, most of us was still saying should we do it?? I was quite reluctant because I am afraid that nobody will actually put money into the box, then it will be quite malu...

For the first 5 mins, there wasn't any donation. As I was into my second tune, a small kid (probably got instructions from his parents) put a few bucks into the box.. I was so happy.. soon after, all the money start coming in for the next 10 mins. There was quite a number of spectators watching in the canteen. I certainly hope that they had enjoyed the performance.

15 mins later, there wasn't any more donation coming in. By then we were also quite tired because we have been playing the full 15 mins with only few seconds of rest. At that point of time, those irritating BB boys start to stand in front of the box to count how much money was there. It was so irritating and certainly spoiling my business. If I find out that it was because of "you all" that affect my business, I will give you a "piece of my mind" man.

Nearing to 10.30am, people we know start to appear. And they did contribute some money to the box. I was glad that even after we stopped, Mr Loo asked for an encore.. haha.. never had this musician feeling before...

The 30 mins busking earned us a total of $144. Which is not really good for 5 of us, because each of us only get ard $30 worth of donation, but it was a great experience. I think we should be more well prepared next year and start going to all the churches to ask for BB week donation...

I have uploaded some tunes that we practiced the day before on youtube. They can be found in THEATER.

It will be a busking style performance where we will be asking for pple that appreciate our performances to donate to The Boys' Brigade, 12BR Singapore Company... All donations will go to the BB week collections.. Please give your fullest support...

La canción "Auld Lang Syne" se canta cuando da la campanada de la medianoche en casi todos los países de habla inglesa del mundo para darle la bienvenida al Año Nuevo. En el siglo XVII se cantaba con algunas variaciones. Pero el escritor Robert Burns se inspiró para volver a componer una versión moderna, y en 1796 se publicó la versión revisada después de la muerte de Burns. Esta antigua melodía escocesa "Auld Lang Syne", significa literalmente "mucho tiempo atrás", o simplemente, "aquellos buenos tiempos".

Internet

Auld Lang Syne
Should auld acquaintance be forgot
and never brought to mind?
Should auld acquaintance be forgot
and days of auld lang syne?
For auld lang syne, my dear,
for auld lang syne,
we'll take a cup of kindness yet,
for auld lang syne.

Should auld acquaintance be forgot
and never brought to mind?
Should auld acquaintance be forgot
and days of auld lang syne?
And here's a hand, my trusty friend
And gie's a hand o' thine
We'll tak' a cup o' kindness yet
For auld lang syne

Before game seven of the 2007 ALCS against Cleveland, the Dropkick Murphys were asked to play the national anthem. After a solid rendition of The Star Spangled Banner, they moved into playing Tessie (video from bleachers and field level), and then Shipping Up to Boston (video from right field and field level), when they were joined by a flock(?) of Irish step dancing girls on the warning track in front of the stage. At this point, there was no doubt in anyone's mind that the Red Sox would win the game and go on to the World Series. Here's MTV's article about it.

My brother and I were lucky enough to be at the game. After the song ended, he leaned over to me and asked "why was the Cleveland bullpen warming up right in front of the band?" I was laughing about that for the first half inning.

And of course everyone remembers Papelbon dancing with the band members following the victory. I just hope he doesn't tear and ACL doing that some day.

While the Dropkick Murphys performance as a whole that night was outstanding, the most interesting rendition of the national anthem itself I witnessed last year was an arrangement by Berklee's Tiger Okoshi that blended traditional horns with taiko drums. If you only click one link today, click the "watch" link in the middle of this page for a high quality video of the performance. As I recall, this arrangement was actually performed twice for the Sox last year, once before the first Yankees-Red Sox game and again in the postseason.

If you're like me and think taiko drums kick ass, youtube has a bunch of videos here, here, here, and here, for example. I guess I am pretty much a fan of any music form that at some point involves hitting something as hard as you possibly can.

Innimellom møter jeg på formaninger om at jeg ikke må presse kroppen min, siden jeg har M.E. Aktivitetsavpasning, er stikkordet. Joda, det er fint og sikkert viktig. Det er bare at jeg ikke orker et liv med flatt aktivitetsnivå. Jeg må ha noen vitamininnsprøytinger og det får jeg aller helst av å gjøre morsomme og sosiale ting. Det å være en del av et band har gitt meg utrolig mye glede og gode vennskap de siste to og et halvt årene, noe som har vært spesielt viktig for meg siden jeg ikke har kolleger lenger.

Det er ikke bare labert om dagen altså. Etter at jeg har begynt hos en fantastisk dyktig kiropraktor har ryggen min og jeg blitt bedre venner. Den kan neppe noengang bli helt bra, men med den behandlingen jeg mottar nå blir jeg i hvert fall merkbart bedre. Tidligere måtte jeg bygge opp med store puter om natta. Nå sover jeg ei hel natt med normal pute! Det er en utrolig følelse etter noen år med mye smerter og dårlig søvn.

Dessuten har jeg noen venner som burde vært forgyllet, eller i hvert fall fått utmerkelser fordi de innehar eksepsjonelt vakre sjeler. Da kan M.E.-tåka bare komme med sine klamme hender. Jeg er heldig, jeg!

I går var jeg på øving i sekkepipebandet igjen, for første gang på flere uker. Det henger sammen med at formen har vært rimelig laber og i tillegg mista jeg motivasjonen da jeg manglet mulighet for opplæring på skarptromme. Ikke helt greia å lære seg på egenhånd. I går ble jeg imidlertid opptatt i den hellige treenighet; tenortrommegjengen. Det var artig! Og for dem som ikke aner hva jeg snakker om, limer jeg her inn en video av Jenny som ser ut til å være en dyktig tenortrommis. Jeg skal altså gå rundt som en raring og vifte med hvite køller i lufta. Når jeg aldri ble drillpike er dette egentlig hakket bedre.

Det er altså ganske sløve dager, etter at det har vært altfor mye i lengre tid. Derfor tar jeg det litt mer kuli og gjør rolige aktiviteter. Jeg har lest ut Den mørke materien (Det gylne kompasset + to bøker til) og det var spennende greier. Absolutt å anbefale for barn i (nesten) alle aldre. Magi og støv, det er tingen!

Jeg ser også en del film om dagen, og for tiden er det Stephen Fry og Denzel Washington som er favorittene. Av sistnevnte har jeg sett tre filmer på rappen; Deja vu, Remember the Titans og The Manchurian Candidate. Remember the Titans har jeg sett flere ganger, det er en flott historie. Sann er den og.

Vel, da har jeg stukket nesa litt utenfor det lune redet mitt igjen. Snart kommer jeg sikkert sterkere tilbake og besøker dere alle sammen. Høgs'nkisses

First, those taking MS3003, the module on Materials Failure had their quiz... and I am one of them, happening right?? I studied real hard for it... mugging since Monday... but after taking the test, which has its words twisted, it seems very difficult for my bird brain, I can see that I don't really understand what Dr Gan is trying to teach... I guess I will have to study harder...

Second, it's SINGAPORE WON THE BID FOR YOUTH OLYMPICS 2010!! actually what so exciting about it?? I am neither a sportsman, nor will either this field, nor a business that earns a lot out it... so how does it concern me?? Okay la.. I agree that I am real proud of my country to win this bid, but I don't understand why the minsters have to get so excited over it?? is it that I don't love my country enough??

Third, celebrated Iris' birthday after lesson at Jurong Point, Pizza Hut... there is a new member to dearie's JC group, that is Agnes' bf.. welcome to the boyfriend's club, we are lonely bunch of people.. haha...

Forth, TOTO for Thursday with the 10 million dollars ang bao is out... Even though I am not a gambler, I think I still have to see how my luck goes in this year of the rat. I bought the Prosperity Pack on Monday which contain 2 system 7 numbers and a big sweep ticket... (hey, those underage reading this... especially if you are BB boy, don't gamble ok?) I checked the results after I reached home.. to my surprise, I only manage to get 2 nos. for first row, and 1 no. for second row... I guess my luck isn't so good after all...

Alrite, I think there are 2 performances coming up for me next week. I will be performing at Highlander @ Clarke Quay on 27 Feb 08, around 7 - 8 plus I think... PM... details are not confirmed yet... Come and watch if you can.. it's free, provided by the Highlanders. You do not need to patronise them to watch man.. 2nd one will be the Founder's Day Parade @ ACS Barker Road on 28 Feb 08, around 7 - 8 plus oso.. AM... I suppose you can't come and watch because of the school security... For those who don't know, I play the bagpipe, and it's a bagpipe band...

BTW, I am suppose to be in barker practicing now.. and I am writing blog here.. haha....

The Robbie Burns Night that my historical events costuming group held here in Seattle to celebrate the Scottish poet was a rousing success.  We had a piper who piped folks into the hall when they arrived, fabulous food, a musical group providing great music as well as a dance troupe that came to teach Scottish Country Dancing!

The costumes were absolutely wonderful.  My friend Kimberly had purchased an outfit when she was at a Renfaire sort of event, so she was all set. Others went out of their way to put together beautiful "Scottish" themed dresses or other 18th century attire.  Several of the men came dressed in kilt and hat while others merely wore plaid shirts and dark pants and "called it a day".

As for me?  I used the Simplicity pattern and created my own hat based on a little cap I had found that a piper had worn and discarded at a 2nd hand store.  I sewed it out of the same plaid fabric as my skirt and then attached cock feathers to compliment the whole thing.  I dare say, I think I looked the part, even if I was a chubby-tubby complete with petticoat underneath!

I will be posting out photos of the event to my regular website once I start receiving them in from costuming members who shot digital cameras.  I have to have approval of the individuals in the photos before I can put them out onto the web officially.  But, feel free to swing past the site: www.SITUSeattle.com or www.CostumingInSeattle.com if that will help you remember the site easier and check if I've loaded up under Past Events a Robert Burns tab!

All the best "to ye" from the lush and green NW corner of these GREAT United States!  Auntie Rita

Det kan aldri bli for mye Irish Coffee!

(Lothiane på julebord med sekkepipebandet.)

Det høres verre ut enn det er, men jeg kjenner jeg blir litt *urk* når jeg tenker på hva jeg sa mot slutten av kvelden. Godt jeg hadde vett på å dra hjem da jeg gjorde.

Som jeg tidligere skrev om er det nyeste albumet til Fish ute og det er fantastisk bra. 13th Star har fått en 4'er i Dagbladet og i Aftenposten. ABC Nyheter gir plata 7 av 10 mulige og Chris High (hvem nå han er, men han må jo være en fin fyr!) gir den 9 av 10. Kan det være at Fish endelig begynner å få den anerkjennelse han fortjener etter nesten 20 år som soloartist med en rekke gode plateutgivelser? Jeg håper det. CD'en kan bestilles fra The Company - Fish' offisielle webside. Albumet i seg selv er en nytelse med det vakre omslaget av Mark Wilkinson som var på Oslo-sendingene til TVNorge i dag. Han har laget omslag for Judas Priest, Iron Maiden, Marillion og flere andre. Mark selv kommer til å være på Rockefeller for å vise fram - og selge - tegningene sine. Skulle ønske jeg hadde mer penger...

På Rockefellers sider står det at det kun er få billetter igjen til konserten i morgen, så er du interessert: Skynd deg! Det blir vorspiel fra ca. 19-20 på Andy's som vanlig. Oslo Caledonian Pipe Band spiller og det blir parade til Rockefeller. Er vi riktig heldige er Fish med på moroa, slik han gjorde i 2005.

Han skriver følgende:

I am selling a set of highland pipes on behalf of a student. They are made by Scott Morton at Caledonian Road Bagpipes in Ontario. High grade ebony drones with cocobolo and nickel silver mounts. There is a Williams chanter, Elk hide bag and synthetic drone reeds. This set is less that 2 years old and very lightly used. I have done a complete service on them and they are playing superbly. They take very little air and have a lovely rich sonorous tone. The asking price is just Kr5000,- which is way under their true value, but we are looking for a quick sale. I will try to record a video clip and post that very soon.

Så det er altså først når jeg skal selge pipene mine at jeg finner ut hvilket merke det er. Godt å høre de er i bra stand i hvert fall, nå håper jeg de snart får et godt, nytt hjem hvor de blir spilt mye på.

Det er altså litt vemodig det her...

I går kom jeg hjem etter enda en fantastisk helg på Otta. En helg jeg ikke trodde jeg skulle få oppleve i år. Tradisjonen var nemlig ikke tro mot oss denne gangen. Etter at Oslo Caledonian Pipe Band har spilt på Otta de siste *mumle mumle* årene (sett inn riktig antall der, et eller annet mellom 8 og 12, trur eg), fikk The Bergen Scottish Society Pipeband jobben denne gangen. Heldigvis var det noen på Otta som ønsket å ha oss oppover likevel og vi fikk tilbud om flere spillejobber i området. De andre årene har vi bodd på hotellet på Otta, men i år ble det hyttetur på oss. Vi fikk låne ei stor hytte med nok sengeplasser til alle sammen. Det viste seg å bli skikkelig koselig!

Det må innrømmes en liten skuffelse da bandet ikke fikk det vanlige oppdraget på Otta i år. Men dette snudde fort, for vi fikk jo endelig anledning til å møte Bergen Pipeband. Det ble en skikkelig flott happening: For første gang i historien møttes Norges to eneste pipeband. Etter å ha hilst og pratet ble det selvsagt fellesspilling. På Pillarguri Café (som på fredags- og lørdagskvelden er en livlig pub), ble det arrangert Norges første "massed pipe band". Det var en kjempeopplevelse! Tilsammen var det ca. 20 pipere og trommiser som spilte. Det var en sterk opplevelse å være vitne til. (Jeg spilte ikke, for pipene mine fikk lekkasje. Buhu!)

Jeg har dessverre ikke bilder fra denne seansen, men her er noen andre fotominner fra turen:

Fortsettelse følger...

Please visit our Scottish kilts shop and get free global delivery on your online order!