Ved å følge noen enkle etiketteregler kan alle bidra til å skape et bedre arbeidsmiljø. På Lydmaskering.no kan du gratis laste ned etikettereglene som gjelder i åpne kontorlandskap. Det er ti punkter som vi sikkert alle en eller gang har syndet mot. Reglene kan distribueres fritt i bedriften, og gjerne henges opp på oppslagstavler.

Last ned PDF-en "Etikette i åpne kontorlandskap" gratis her

07:45. Piller i alskens farger. Seksten sterkt pleietrengende beboere. Fire personale. To timers intensivt arbeid venter.
Marianne ser på første navn på listen:

Kari. Dusj.

Marianne ser oppgitt på klokken. Kari er vanskelig å håndtere. Sparker og klyper. Stakkars Kari vil helst bare få fred. Marianne åpner døren og skrur på lyset. Et flommende hvitt sykehuslys åpenbarer et tjue kvadratmeter stort værelse med en seng, et skap, en kommode og et lite bad.

07:50. Sengen rister. Den sterkt epileptiske Kari har anfall. Marianne tenker raskt. Hånden hennes har lynraskt trykket på alarmknappen på veggen. En annen pleier kommer løpende til unnsetning. Kari veltes på siden. Marianne trekker fram en beholder med gjennomsiktig væske fra en låst skuff.

Stesolid.

Karis skjelvende hånd klamrer seg fast til pleierens arm. Marianne stryker henne kjærlig over ansiktet og hvisker beroligende ord i øret hennes. Ristingen avtar. Øynene lukkes. Kari sover. Kari smiler.

08:00. Leif har falt på gulvet. Leif kan ikke gå, men tror han kan det. Marianne må til med muskelkraft. Urin og avføring dekker sengelakenet.
"Men Leif da, skulle du ut på tur?" spør Marianne med vennlig stemme. Leif smiler. Marianne var alltid hyggelig. Med en arm over skuldrene hennes greier Leif å halte seg ut på toalettet. Mens han gjør sitt fornødne skifter Marianne sengetøy og vasker bort ekskrementer.
Det lukter vondt. Ryggen verker. Leif er tung. Marianne smiler til den gamle mannen på toalettet. Han smiler tilbake.

08:45. Karoline er lam og kan ikke snakke. Marianne kan snakke. Hun prater i vei om alt som skjer i bygda. De kulerunde øynene til Karoline forteller henne at hun får med seg hvert ord som blir sagt. Karolines sønn er politi, og Marianne forteller alt om hvordan han opprettholder lov og orden i lokalsamfunnet. Karolines ansikt lyser opp når hun hører sønnens navn. Marianne kaster et blikk på klokken mens hun forsiktig senker pasienten ned i rullestolen med takheisen. Skulle ønske den heisen kunne heise litt raskere.

09:30. Alle seksten pasientene er ferdig med morgenstellet. Frokost står på programmet. Få kan spise selv. Det er ikke så lett å bli gammel.

10:00. Karoline har spist. Utenfor vinduet kan hun se ambulansepersonellet som driver rutinekontroll av bilene. Personalet er opptatt med å vaske tøy. Riktige klær skal til riktig værelse. Mat skal bestilles. Utstyr skal fordeles på rommene der det er begynt å gå tomt. Vaskekluter, håndklær, bleier, hansker etc. etc. etc.

11:00. Karoline ser ut vinduet. Marianne gir henne et glass vann. Det er varmt denne sommerdagen. Det er mye å gjøre på avdelingen, men Marianne benytter drikkepausen til å prate litt med Karoline.

11:05. Drikkepausen er over. En pasient må på toalettet.

11:30. Det begynner å regne utenfor. Karoline ser på dråpene som trommer mot vindusglasset. Noen trettenåringer skater på asfalten utenfor. En bommer på rampen og snubler overende. De andre ler. Karoline smiler. Hun elsket barn da hun var yngre. Hun var med og drev et senter for vanskeligstilte ungdommer. Så mye gøy de stelte i stand der. En tåre renner nedover kinnet hennes.

12:00. Middag. Alle pasienter til bords. En mann kaster opp i fanget sitt og kjøres inn på rommet. Han spiste nok litt for fort. Laks med poteter og masse gode grønnsaker. Maten er god, og alle spiser opp. Noen raskere enn andre. Ikke alle er i stand til å spise så fort.

13:30. Alle er ferdig med middagen. Karoline er mett. Marianne har sørget for at hun fikk i seg all maten, selv om hun spiser sakte. Etter maten prater Marianne med Karoline. De snakker om det som skjedde da Karoline var ung. Så flink og snill og arbeidsom som hun var på ungdomssenteret. Karolines ansikt lyser opp av glede. Marianne tar Karolines hånd i sin og gir henne en klem. En rullestol triller forbi. En pasient skal ha middagsluren sin. Praten er over. Marianne må arbeide.

13:35. Personalet er i full sving. Rapporten må bli ferdig. Vaktskifte om en time. Mye å rapportere. Mye å skrive. Mange registreringer. Tastaturene klikker i varierende tempo. Ikke alle er like drevne på touch.

14:00. Karoline ligger i sengen og ser opp i det hvite taket. En liten sprekk i persiennene avslører at solen titter frem fra bak skyene utenfor. Det hadde vært fint å få litt sol i fjeset og frisk luft i lungene i dag.

14:30. Marianne lister seg inn til Karoline. Det er helt stille i rommet, bortsett fra den svake pustelyden fra en sovende gammel dame. Marianne smiler, men øynene hennes gjør det likevel ikke.
"Takk for i dag, Karoline" hvisker hun i øret hennes før hun lister seg ut i gangen igjen.
Takk for i dag, tenker Karoline.

STOLTE KVINNER OG MENN: Dette handler ikke om kommunisme. Dette handler ikke om sosialisme. Dette handler om rettferdighet og solidaritet. 1. mai er arbeiderklassens demonstrasjonsdag, men det er også arbeiderklassens store feiring. Det er i dag vi skal huske tilbake på alle de stolte kvinner og menn som kjempet frem rettigheter og rettferdighet for arbeidsfolk verden over.

MAKT: Det er i dag vi skal minnes hva Landsorganisasjonen er for og står for, og ikke undergrave dens funksjon i samfunnet. Arbeidsfolk, de som lever av å selge sin arbeidskraft, har makt. Og den makten har ikke kommet av seg selv. Den makten er et resultat av hundre års blod, svette og tårer. Det var en tid da industriherrene stod i total maktposisjon over arbeiderklassen. Slik er det ikke i dag. Makten er fordelt fordi disse stolte kvinner og menn står sammen om sine rettigheter.

KLASSEKAMP: La oss minnes de stolte kvinner og menn. La oss hedre de stolte kvinner og menn som i dag vier sin tid til å kjempe i fagforeningen for rettigheter og solidaritet for proletariatet. Ta ikke ting for gitt. Ingen ting er en selvfølge her i verden. Ingen ting er gratis. Det er en lang kamp som ikke er avsluttet. Det er en kamp mellom klasser. Stå på krava, og gratulerer med dagen.

LITE SØVN: Mange leger går nærmest med et konstant underskudd av søvn på jobb. Det burde si seg selv at en person med alt for få timer på øret har nedsatt yteevne og konsentrasjonsevne. Likevel er det ikke uvanlig at en lege som nærmer seg slutten på en nitten timers vakt, skal utføre keisersnitt på en fødende mor.

BRYTER REGLENE: Slike arbeidstider er ikke bare farlige for pasientene, men de er også totalt urimelige sett fra et arbeidsmiljøperspektiv. Likevel befinner en arbeidsøkt på nitten timer seg innenfor regelverket. Mange sykehus bryter likevel dette regelverket slik at leger blir gående på jobb enda lenger enn dette. Hele 80 % av sykehusene bryter legenes arbeidstidsbestemmelser.

KNAPPE RESSURSER: Mange ansatte leger føler seg presset av arbeidsgiver til å jobbe langt flere timer enn det avtaleverket tilsier. Det blir oppgitt at grunnen til dette er at det er for mange midlertidige stillinger, og at det er for få leger tilgjengelig. Dermed presses legene til å arbeide alt for lange vakter. Tross slike vanvittige tilstander har tilsynsmyndighetene ingen planer om å gripe inn.

LIVSKVALITET: Leger går gråtende av vakt fordi de føler seg overarbeidet og er redde for å ha utført feil i arbeidet. Å konstant gå med følelsen av å aldri strekke til i jobben gir dårlig motivasjon og livskvalitet. Likevel har mange liten forståelse for leger fordi de utgjør en høyt lønnet gruppe i samfunnet. Da er det viktig å huske at man blir ikke lykkelig av høy inntekt. Livskvalitet kan ikke kjøpes for penger.

Frasen "mamma/pappa er på jobb" ble litt mer håndfast den dagen du fikk være med og se hvordan det var på "jobben", og det virket rett så hyggelig - smilende arbeidskollegaer og mamma/pappa som hadde tid å prate og å vise deg rundt.

Senere ble det kanskje en plass du måtte være fordi du trengte penger, mens du egentlig ville sove lenge for deretter å tilbringe tid med venner/kjæreste.

Enda et stykke på veien ble det en plass hvor du fikk din "voksenkontakt", og fri fra hjemmets og familielivets mas og slit.

Men hva om du én dag ikke lenger har noen jobb?

Jeg har ikke jobb. Jeg sa opp den jeg hadde, og ville prøve å finne en som passet meg og mitt liv bedre. Fortsatt står jeg opp til omtrent samme tid som tidligere, og fortsatt er det et hjem som skal holdes i orden. Jeg har også mange andre prosjekter som jeg nå endelig kan bruke tid på, og dagene flyr avgårde.

Idyll. Det var dét denne tiden skulle vært. Tid for selvrealisering, tid for å ta vare på seg selv. Men man er ikke alene i dette samfunnet, og man blir fort klar over at det å ikke ha jobb, blir sett på som en dødssynd.

Det er først nå jeg har blitt klar over at jeg har i stor grad definert meg selv som individ ut i fra den jobben jeg har hatt. Og at faktisk "alle" omkring meg har gjort det samme (selv om de egentlig aldri har skjønt hva jobben min bestod i). Nå er jeg et null. Å være hjemmeværende er ikke et yrke, det er noe man kan være i helgene eller i feriene. Bare ikke på en vanlig ukedag.

Hjemmeværende. Arbeidsledig. Arbeidssøker. Mellom jobber. Sykemeldt. Alt har like lav status, og man blir sett på som en unnasluntrer.

Men hva vil jeg egentlig? Hvor går veien videre for meg? Jeg må være ærlig og innrømme at jeg vil ha en "karriere" - jeg vil ha makt og anseelse. Jeg vil ha de anerkjennende blikkene fra venner, bekjente og familie - blikkene som sier "suksess".

Før jeg kommer så langt, må jeg definere

1. hva er min kompetanse
2. hva er min målsetting
3. hvem skal bli mitt offer

taktisk a2

1 som er preget av taktikk (1) en t- uttalelse / å kritisere dem åpenlyst nå vil ikke være særlig t- klokt, lurt

2 som inngår som en del av en militær strategi: t- tilbaketrekking / t- enhet avdeling utrustet for å kunne gjennomføre selvstendige oppdrag over et begrenset tidsrom / t-e kjernevåpen kjernevåpen med begrenset rekkevidde, t forskj fra strategiske kjernevåpen

Jeg tror det å være taktisk er noe vi lærer oss etterhvert. En liten unge lærer seg at det er lurt å opptre på en viss måte for å få noe han/hun vil ha. Noen blir flinkere enn andre på å gjennomføre, å stå løpet ut og å alltid beholde det langsiktige perspektivet. Å tidlig skjønne at en viss opptreden vil gi deg goder, og i det lange løp gi deg den makt du ønsker.

Som mange andre har jeg aldri hatt en taktikk, aldri hatt et langsiktig mål i de jobbene jeg har vært ansatt i, bortsett fra å gjøre en best mulig jobb og å ha det bra. Jeg har trodd og oppriktig ment at om man gjør sitt aller beste, så vil man bli belønnet både med høyere stillinger og høyere lønn. Og har man ikke fått dette, så har enten man ikke gjort god nok jobb eller så består ledelsen av idioter.

Det er bare å innse at virkeligheten er annerledes enn hva naive meg kunne begripe. Det er på tide å bli voksen.

Arbeidslivet består av menn og kvinner. Disse kan man dele opp i følgende kategorier:

1. trekkfugl
2. maur
3. dominant gorillahann
4. slange

Ingen av disse er tilstede med hensikt kun å gjøre livet surt for andre, men ingen av de er der fordi man vil være snill mot andre. Og som så mange andre har jeg havnet i kategorien maur (med et lite anstrøk slange).

Men nå er det på tide med forandring: jeg skal bli en gorilla!