Det var visst 1. mai i går. Jeg får det til å virke som om det er et faktum jeg brått ble vàr, noe som slett ikke stemmer, naturligvis. Men jeg pleier å la dagen få passere ubemerket. Det er i det hele tatt en litt pussig dag, syns jeg nok. Nå må jeg passe på at jeg ikke gjør meg misforstått, for jeg har ingen verdens ting imot 1. mai, den passer bare ikke meg – skjønt jeg slett ikke er blant dem som føler trang til å demonstrere sin forakt. Kanskje mest fordi forakten mangler. Jeg begriper den bare ikke. Dagen.

Jeg har arbeidet noen steder i min tid, men aldri vært organisert – en tanke som bestandig har slått meg både uhyrlig og både utenkelig (så hvorfor tenkte jeg den – tanken?). Ikke engang Journalistlaget (NJ) har fått gleden av mitt blide nærvær – enda pressekort betinger medlemskap. Det er bare det at det blant annet er lagets ansvar å ivareta mine interesser, noe jeg selvfølgelig aldri kunne ha levd med. Skulle jeg, som mener at arbeidsgiver til enhver tid bør tilgodeses minimum 75 prosent av mitt arbeids frukter, melde meg inn i en organisasjon som har til hensikt å kryste samme arbeidsgiver for hver minste slant? Nei, vet De hva…

Til å begynne med var det nok helst min politiske villfarelse, langt der ute på høyrefløyen som jeg var, som motiverte den intense uviljen mot alt som luktet arbeiderbevegelse. Nå som jeg forlengst er kommet til skjels år og alder, pragmatisk, rund og tvisynt, er ikke problemstillingen lenger interessant. Kanskje først og fremst fordi jeg sysselsetter meg selv. Skulle ha tatt seg ut om jeg organiserte meg da, hva?

Åjaja? Blitt kapitalist på våre gamle dager, hva? Slett og aldeles ikke! Jeg har bestandig oppfattet kapitalismen som middel til innfrielse av egne interesser. Siden hovedhensikten med fagorganisering er hensynet til de organisertes (ens egne) interesser, er fagbevegelsen og de organiserte per definisjon kapitalistiske, mens vi som muligens ikke tillegger egne interesser synderlig verdi – og dermed forblir uorganiserte – formodentlig er å anse de virkelig solidariske.

På villspor? Mon det.