"Følg kaldet!"

Hva skal man si om utsagnet, alene kan det tolkes som en anmodning om å følge opp hva som skjedde under den amerikanske og franske revolusjon. I konteksten det ble skrevet, nemlig diktet med samme navn, blir mye av tematikken rundt jødeforfølgelse og sjikanering av minoriteter bragt på bane. Kallet vi skal følge er å stå sammen med våre medmennesker.

"Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem?"

Revolusjonært budskap nok, men i konteksten det ble skrevet er det en agitasjon om å ta til orde for rettferdighet, ytringsfrihet og sannhet.

"Naturen hater, sterk og fri, all tvang."

Er en grei konklusjon på hvor unaturlig dagens system er. Et folk under ledelse ovafra og som kun for mene noe om politikk hvert andre år. Vi liker ikke overformynderi, vi liker ikke å ledes inn i situasjoner vi ikke ønsker, dette er et krav om merbestemmelse, om demokrati og påvirkning.

Henrik Wergeland var ikke bare en stor lyriker, han var også et stort menneske og en ideologisk toneangiver innafor ytringsfrihet, demokrati og en mer inkluderende verden. Enhver god kader bør lese Wergeland. Punktum!

Det første møtet med det som senere skulle bli IRA var under Éiri Amach (det irske opprøret) i 1798. Da ledet organisasjonen United Irishmen et flere måneder langt opprør mot Protestant Ascendancy; anglikansk-britiske jordeiere og kirkemenn som på vegne av den britiske tronen styrte over den katolsk-irske majoriteten. Siste rest av opprøret ble knust i 1804 etter over 6 år med geriljakrig. Under opprøret mistet et sted mellom 15 000 og 30 000 som direkte følge av kampene, av disse sto United Irishmen for anslagsvis 1 500 døde soldater og 1 000 drepte sivile - resten sto den britiske regjeringshæren og lojalister til den engelske tronen for.

I perioden 1804 til 1858 var det relativt stille, med unntak av mindre opprør som Famine Rebellion i 1848 og noen få reformer som dreide seg stort sett om kampen for katolsk emansipasjon. Men 17. mars i 1858, mer spesifikt i Dublin, så Bráithreachas na Poblachta dagens lys. Denne organisasjonen stiftet av James Stephens skulle etterhvert få mye å si for den irske frigjøringskampen, organisasjonen var Irish Republican Brotherhood (IRB). Det første man skulle merke til denne organisasjonen var forsøket på å starte et opprør i 1867, et opprør som fra første steg gikk i retning helvete. I årene som fulgte søkte lederne i IRB støtte hos ledere i land som var fiendlig innstilt til Storbritannia i håp om at engelske styrker kanskje måtte ut i en krig og at Irland kunne løsrive seg på denne måten. Rundt 1880 kom man så fram til at det ikke så ut til at noen av Storbritannias fiender ville erklære krig og man vendte seg igjen til irer for støtte. Landagitasjonen var sentral for å vinne de irske husmennene over på sin side for frigjøring - frigjøring fra anglikansk-britiske jordeiere og frigjøring fra Storbritannia. Det var likevel i 1882 at man fikk øynene virkelig opp for denne organisasjonen, da den britiske ministeren for Irland, lord Frederick Cavendish, og hans sekretær Thomas Burke ble likvidert i Phoenix Park 6. mai av en utbrytergruppe kalt Irish National Invincibles. Etter dette utviklet IRB seg til å være mer en organisasjon for fremme av irsk nasjonalisme og republikanisme - helt til 1910 da nye vinder tok fatt i organisasjonen.

Vindene som i 1910 tok tak i IRB og ga det et progressivt spark i rævva var de samme gutta som var sentrale i påskeopprøret i 1916, altså gutter som Tom Clarke, Sean MacDermott og Pearse. I den samme perioden infiltrerte IRB Irish Volounters, og i strid med hva lederne til Irish Volounters ønsket, ble de IRBs væpna gren. Like i forkant av påskeopprøret kom det ledelsen for øre at en tredje organisasjon, nemlig Arm Saoránach na hÉireann eller Irish Citizen Army (ICA) - en fagforeningsmilits under ledelse av James Larkin og James Connoly, hadde konkrete planer om opptøyer. Da disse kunne skade det store opprøret, valgte man å trekke denne gruppa med seg også inn i IRB. ICA og Irish Volounters ble senere smeltet sammen til det som var det første samlede IRA. De tok navnet Óglaigh na hÉireann, The Irish Army, og var i realiteten smelta sammen i 1917, men offisielt var det først i 1919.

1919 markerte en ny epoke for kampen for irsk selvstendighet. I parlamentsvalget i 1918 erklærte de valgte representantene fra Sinn Féin at de ikke ville ta sine seter i parlamentet, men opprette et irsk parlament i Dublin. Innen parlamentet ble valgt, var flere av representantene fengslet og først i april i 1919 kunne det irske undergrunnsparlamentet tre i kraft for full maskin, ledet av Éamon de Valera. Samme år ble Michael Collins valgt til leder av IRB, noe som gjorde at mange irer anså ham som den irske republikkens leder, og som leder av "etterretningstjenesten" IRA. Dette var en av mange ting, som bl.a. at IRA erklærte England krig for uavhengighet, som utløste borgerkrigen mellom de to toppene etter at Collins godtok det anglo-irske traktat, et dokument som ga irene den irske republikken mot at de avsto Nord-Irland. De som støttet traktaten vant krigen etter et års kamp, Collins ble drept av en snikskytter og IRA sto plutselig uten leder etter å ha kjempet mot den irske republikken som de Valera ledet - IRA var ikke lenger den irske hær.

Etter borgerkrigen forsøkte man avvæpning, uten at det bar frukter. Etter delingen av den irske øya ble IRA delt i to, en irsk og en nord-irsk. Den nord-irske forsvarte republikanerne i nord, mens den irske hadde geriljaraid inn i nord. Rundt 5 år senere begynte IRA med bomber på engelsk grunn, dels for å unngå å skade egne og dels for å få et folkekrav fra engelske sivile om et samlet og fritt Irland. Dette fortsatte inn i 1940-årene, men opphørte da IRAs ledere innså at bombingen bare skapte forakt for IRA og stadig mindre sympati fra engelskmenn. I årene fra slutten av WWII og fram til slutten av 60-tallet ble den irske republikken formelt sett uavhengig og gjorde det vanskeligere for IRA å rekruttere nye medlemmer - helt fram til 1969...

Da vokste borgerrettsbevegelsen i Nord-Irland fram med krav om like rettigheter for irske katolikker og britiske protestanter. Demonstrasjonstog ble arrangert av irske katolikker og møtte ofte voldelige motdemonstrasjoner, uten at politiet mente motdemonstrantene gjorde noe galt. Til slutt tvang militær tilstedeværelse fra Storbritannia fram for å beskytte mot overgrep mot irske katolikker, noe de fleste irske katolikker nå godtok. Grunnen til dette var rett og slett at IRA ikke hadde forsvart dem når britiske protestanter og jaget irene vekk fra deler av Belfast, IRA hadde som følge av 68-erstemingen i Europa bestemt seg for å kjempe klassekamp på tvers av tradisjonelle skillelinjer i Nord-Irland - resultatet ble en fatal splittelse som kan være en viktig årsak til at Nord-Irland den dag i dag fortsatt er under Storbritannia.

I 1969 ble Óglaigh na hÉireann (Provisisonal Irish Republican Army, PIRA) opprettet, og tok den rolle det gamle IRA hadde hatt før andre verdenskrig. De ble heretter betraktet som det «offisielle» IRA. De ble republikanernes beskyttere, blant annet ved å opprettet såkalt «no-go areas», der politiet og den britiske hæren ikke fikk komme inn. Den mest kjente av disse var i Bogside i Derry, der en vegg med graffitien «You are now entering Free Derry» ble et symbol på motstandskampen. Motstandskampen gikk ikke bare på å male vegger, i begynnelsen var målene for aksjoner og angrep først og fremst sikkerhetsstyrkene, som omfattet både politiet og militæret. Etterhvert begynte PIRA å ta i bruk samme midler som det gamle IRA hadde gjort før og under andre verdenskrig, nemlig rene terroraksjoner mot sivile mål. Det var særlig viktige deler av infrastrukturen, som elektrisitetsforsyningen og gassforsyningen, som ble pekt ut som mål, men kampanjen ble tidlig utvidet til også å rette seg mot tilsynelatende tilfeldige mål som butikker og busstasjoner. Terrorhandlingene ble utført både i Nord-Irland og i Storbritannia.

I 1997 inngikk PIRA en ensidig våpenhvile. Denne ble fulgt av britisk nedtrapping av den militære tilstedeværelsen i Nord-Irland, og legalisering av partiet Sinn Féin, som er svært nær knyttet til PIRA. I kjølvannet av denne våpenvilen oppsto Real IRA, en gruppe som har svært liten, om de fortsatt har noen, støtte i den irske befolkningen.

I tillegg til RIRA har man en gruppe som brøt ut etter en disputt på Sinn Féins landsmøte i 1986 om hvorvidt man Sinn Féins representanter skulle møte i det irske underhuset - denne gruppen dannet partiet Republican Sinn Féin med det tilhørende Continuity IRA. I likhet med Real IRA har denne organisasjonen liten eller ingen støtte i den irske befolkningen, og er i tillegg til dette på bl.a. USAs terrorliste.

Bakgrunnen for dette er gårsdagens uttalelser fra viseforsvarsminister Matan Vilnai, som sier med det tydeligste språk mulig for en israelsk toppolitiker hva han ønsker for palestinerne;

"Med et økende antall raketter og ved at omfanget av angrepene vokser leder de seg selv inn i en større «Shoah», fordi vi kommer til å bruke vår styrke på alle måter vi mener er passende, enten det er luftangrep eller på bakken"

I og for seg virker ikke dette som det drøyeste her i verden å si, men om man går inn på hva det hebraiske ordet "shoah" har blitt brukt som betegnelse på de siste 60 årene, under hele eksistensen til den israelske stat, blir det brått mer interessant - "shoah" har nemlig blitt brukt som lite annet enn betegnelse for en anna tragisk historisk hendelse "Holocaust". Ord blir fattige.

En ting er å bruke det ordet for å betegne noe annet enn Holocaust, det bidrar bare til å svekke den historiske betydningen av ordet. Slike ord kaster man ikke løst rundt seg, selv om informasjonsrådgiverne til den israelske regjeringen nå prøver å moderere uttalelsen til å bety katastrofe, på tross av at ytterst få, om noen, har brukt det på den måten på dette nivået etter WWII.

Å se dette som en enkeltstående uttalelse fra israelske toppolitikere er ille nok, men det fører seg dessverre inn i en rekke av slike uttalelser. Israels hærsjef Dan Halutz uttalte til El Pais 28. juli 2006 før bombinga av Libanon at han ville

"bombe landet 20 år tilbake i tid."

Noe som i seg selv er en svært drøy uttalelse med henvisning til sist Israel bomba Libanon til småbiter.

En så aggresiv holdning som skinner igjennom i disse utsagnene vitner lite om fred, eller hva synes du Siv?

står det å lese i dagens nettaviser.

"Hvis du ikke kan norsk, mener vi du ikke har nok kunnskap om norske forhold for at du skal stemme"

hevder stortingsrepresentanten Per-Willy Amundsen. På ganske nøyaktig denne tiden i fjor gjorde han seg for første gang bemerket med å advare mot det han oppfattet som en gryende samisk separatisme. Med andre ord, fyren ser spøkelser på høylys dag. Ingen andre her til lands er så oppriktig redd for at samene skal ta til våpen og kjempe en frigjøringskrig at de går til media om det. Mye av dette ser vi igjen også når det gjelder hans argumentasjon for å fjerne regelen som gir stemmerett ved kommunevalg etter 3 år i kommunen for ikke-norske statsborgere.

Per-Willy Amundsen foreslår her å fjerne stemmeretten til alle ikke-EU innvandrere som venter på endelig avgjørelse på asylsøknaden, å fjerne stemmeretten til fremmedarbeidere og å fjerne muligheten for at ikke-vestlige innvandrerbarn som vokser opp i Norge får stemmerett ved fylte 18. Alle disse gruppene har en rolle i det norske samfunnet, lik det eller ikke, Per-Willy. Det bare er sånn! Disse gruppene snakker faktisk norsk, de har gjerne mer forståelse av det norske samfunnet enn nederlandske familier som hentes inn til heftig subsidierte hus og en enda fetere lønn (og stemmerett etter tre år, selv om Amundsens forslag vedtas, grunnet EU-regler) i norske fjellbygder.

Dette er like dumt som sameutspillet for et år siden, men det er vel fremskritt å innskrenke demokratiet for et parti som FrP?

Men hva er en tigger? Er tiggere en statisk gruppe, et homogent symbol på hvordan ting i verste fall kan gå, er tiggere samfunnets bunnfall? Kan man trekke ut tiggere som en gruppe uten motsetninger, og kritisere at det finnes ulike typer tiggere, slik Siv Mjaaland gjør det i Dagbladet tirsdag 5. februar 2008?

Siv Mjaaland uttrykker på en dårlig kamuflert måte at hun ønsker å stemple folk som ikke gir til tiggere med annen pigmentsammensetning som rasister. Utsagnet

"det er utrolig kjipt og nasjonalegoistisk av norske folk å bare ville gi penger til norske tiggere"

bekrefter langt på vei dette. Hun mener at idéen om at man heller gir til norske tiggere fremfor f.eks. rumenske tiggere fordi man antar de norske bruker det på dop og booze og rumenerne gir det til bakmenn er klart dobbeltmoralskt og bygger oppunder konklusjonen om dette, siden det er en økning i

"etterspørselen etter utenlandske prostituerte lenger nede i gata, det er en sannhet at pengene mange av disse tjener går til bakmenn og traffickingligaer"

Nå tror jeg ærlig talt ikke at de som kjøper sex bevisst etterspør prostituerte av utenlandsk opprinnelse. Hun mener det er en sammenheng mellom disse to tingene og påstår på dette grunnlaget at det er dobbeltmoralskt å ikke gi til rumenske tiggere med henvisning til at det er mer ligaer og bakmenn involvert der enn hos norske tiggere.

"Den moralske pekefingeren om at det er bedre med børst og dop enn ligaer er med andre ord ikke like tydelig i denne skyggebusinessen."

Hun framhever at hun mener dette er et problem blandt vanlige personer, at det er en likhet mellom tigging og prostitusjon fordi det er vanlige personer som er hovedgruppen "bidragsytere" for begge disse gruppene. Det er ingen tvil om at det er en noenlunde representativ fordeling av befolkninga som gir til tiggere, men at det er tilfellet også når det gjelder kjøp av sex, mener jeg Siv Mjaaland begir seg ut på viddene. For det første, svært få kvinner kjøper sex. Da har man utelukket 50 % av grunnlaget for en tiggers inntektsplattform. Videre er det, på en absurd måte "bare" 11 % av menn som innrømmer å ha kjøpt sex. Selv om det er rimelig å anta at flere har gjort dette, vil det neppe overstige 15 % av befolkninga. Og jeg tror ikke disse 15 % bryr seg nevneverdig om etnisk opprinnelse på de prostituerte, følgelig mener jeg også at Mjaaland trekker slutninger på sviktende grunnlag.

Likevel, Mjaaland reiser et interessant moment. Det er interessante tanker hun omtaler, hadde hun bare vært litt mer dialogorientert kunne faktisk dette kommet noe sted som en konstruktiv debatt.

Men tilbake til tiggere. Hvem gir nordmenn til?

Jeg skal ærlig innrømme det. Jeg gir kun unntaksvis til tiggere. Jeg kjøper =Oslo, fordi det er et godt tiltak på alle mulige måter. Men jeg gir ikke til andre enn de som er ærlige ovafor meg, for jeg tar gjerne en prat med dem som likeverdige. Sånn sett er det uheldig at de utenlandske tiggerne ikke kan presentere sin historie, både for de og meg. Jeg innser at noen av de faktisk trenger pengene for å overleve, og ikke fordi de er en del av et nettverk. Men jeg har dessverre ikke råd til å gi til alle de jeg møter, derfor gjør jeg det jeg synes alle bør gjøre når de blir spurt. Støtt opp om Frelsesarméens og Kirkens Bymisjonens arbeid, gi til de som samler inn til de fattige i Oslo. Det er trolig den letteste, og ikke minst beste, måten å kanalisere pengene du er villig til å gi dit de hjelper mest.

Sorry, Siv, jeg tror du bommer på mål i denne saken.

Selv om Dagbladets journalist tilsynelatende prøver å tegne opp et nyansert bilde av muslimer tror jeg det er en reell for at resultatet kan bli noe av det samme som ble beskrevet i forhold til integrering da folk fra østkanten irriterte seg over kulturelite på vestkanten som roste fri innvandring uten å helt vite hvordan de faktiske forholdene var. Folk forestiller seg muslimer som har sex som Mullah Krekar i misjonærstilling med et Bergans fjelltelt, ikke tusenogen natt! Norsk sverting av muslimer fra media, den politiske høyresida, og flere andre har ført til at folk har bygd opp fordommer knyttet til muslimer og seksualitet.

Kall meg gjerne arrogant og ufordragelig, men grunnet norske motforestillinger og fordommer er vi ikke mottagelig for et islam som er så seksuellt frigjort som den mest liberale sengeloppe. Ola Nordmann er vel kanskje ikke den mest livlige selv, så kan dette være et utslag av "på seg selv, kjenner man andre"?

Kristne fundamentalister står jo heller ikke noe tilbake for sine muslimske åndsfrender. Selv om vestlige prester har vært gjennom reformasjonen og en gedigen folkeopplysning, tviholder de fortsatt på at onani, sex utenfor ekteskapet, homofili og seksuell frigjorthet er ingenting annet er synd. Her føler jeg Dagbladets journalist burde tatt til orde for at religiøse fundamentalister i seg selv er frigide og seksuellt undertrykkende.

Sist av alt oppfatter jeg innlegget fra Stian Bromark som et forsøk på å forklare hvorfor Islam har blitt Islam som et intellektuelt "vi-forstår-dere"synspunkt overfor fundamentalistene. DE skal vi ikke forstå på tross av fordommene. VI skal bryte ned fordommene, så forstår vi det bedre. Hvordan bryte ned fordommene? Ved å gå inn i vår egen kulturhistorie og se at vi gjennomgikk en progresjon, og at Islam sannsynligvis holder på med det samme. Da er ikke det å bli møtt av statiske idéer om hvem muslimer er til hjelp.

Til tross for at det er jul, stanser ikke kampen for rettferdighet. På førstkommende  lørdag 5. januar, mellom kl 13.00 og 14.00 blir det demonstrasjon utenfor politikammeret i Bergen mot at riksadvokatens henleggelse av Obiora-saken. Henleggelsen medførte at det ikke blir tatt ut noen tiltale mot politimennene som gjennomførte pågripelsen som førte til Eugene Eijke Obioras død 7. september i 2006.

Nettverket Respekt i Bergen er blant arrangørene.

Ta med deg alle du kjenner, og møt opp for å vise avsky mot rasistisk politivold!

Her kan du lese mer om Obiora-saken:

http://krevrespekt.no/

http://sosialisme.no/

http://roedt.no/

Amir Payan er en av initiativtakerne til fakkeltoget. 

I morgen, mandag 19. november, kl 15.00 ved den blå steinen, starter en markering mot Frp-byråd Øistein Christofferens hårreisende sammenligning av hunder og innvandrere. Til tross for beklagelse ønsker ikke byrådet (Frp, Høyre og Krf) en videre oppfølging av saken. Toget skal vise støtte til SVs mistillitserklæring mot Christoffersen, samt markere avstand fra byrådets manglende politikk rundt innvandring og diskriminering i sin tiltredelseserklæring. 

Professor Per Fugelli og BA-redaktør Olav Bergo er blant appelantene. I tillegg skal advokat og venstrepolitiker Abid Raja være konferensier.

Bergen Rød Ungdom støtter selvsagt oppom markeringen, og oppfordrer alle til å komme, for å vise avstand mot rasisme!

Møt opp og vis solidaritet med det kurdiske folket!   

Dags at skåla, kamerater!

Arne Myrdal er omsider død, 71 år gammel. Yngre enn hva SSB hevder er gjennomsnittlig levealder for en norsk mann, men mange vil nok hevde det er snakk om et liv som varte 71 år for lenge.

Hvem var så denne Arne Myrdal?

Arne Johannes Rindal ble født 2. november 1935 og la på røret 8. august 2007.
Han var en periode lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, men meldte seg ut da han fikk beskjed om at det var visse miljøer han forsøkte å verve som AP helst ville slippe å se som medlemmer. (På tross av dette fikk de senere medlemmer som Bjarne Håkon Hanssen). Når han så var utmeldt tok han med seg de han ville ha med inn i AP og kom inn i kommunestyret Øyestad frie Arbeiderparti.

På ca. samme tid stiftet han også FMI (Folkebevegelsen Mot Innvandring) og 1989 ble han arrestert og ble dømt til fengselsstraff etter at politiet beslagla 5 kg dynamitt hjemme hos ham, som underveis i etterforskningen viste seg å være tiltenkt et asylmottak utenfor Arendal.
En av de første gangene Myrdal markerte seg i media var i april 1990, da norske TV-seere ble vitne til det såkalte Fevikslaget der illsinte innvandringsmotstandere, med Arne Myrdal i spissen, kjeppjagde en gruppe på 40-50 demonstranter som kom i egen buss fra Kristiansand. Demonstrantene ble møtt med trekøller og kjetting da de kom til Fevik, hvor FMI holdt landsmøte. Fem personer ble skadet og kjørt til legevakten efter tumultene. Myrdal ble i 1992 idømt fire måneders fengsel for dette angrepet.

På tross av voldelige aksjoner og onde hensikter, ble FMI for mye prat og for lite handling for Arne Myrdal. I 1991 gikk Myrdal ut av FMI og startet sin egen organisasjon kalt Norge Mot Innvandring (NMI). I august det samme året fant Brummunddalslaget sted, hvor noen lokale ungdommer brakte sammen med noen tilreisende demonstranter under et møte arrangert av ham selv og organisasjonen NMI. Dette var likevel ikke nok for Myrdal, som presterte å stille seg opp på Youngstorget 9. november, som for øvrig også er datoen for markeringa av krystallnatta, og holde en mildt sagt lite passende tale med et "snev" av fremmedfrykt og rasehat. Dette resulterte i at 10 000 mennesker møtte opp, kun for å gi ham ryggen.

I 1992 kom det fram at Myrdal og hans organisasjonsfeller hadde opprettet et landssvikregister, et register Vidar Kleppe åpent støtta opp under, men som han formanende ba Myrdal om å søke tillatelse hos Datatilsynet for å fortsette med.

MEN SÅ; I november 1992 ble Arne Myrdal banket opp utenfor sitt hjem i Arendal. Angriperne – to menn og en kvinne – sa at overfallet var en hilsen fra SOS Rasisme og en takk for sist etter Fevik-slaget. SOS Rasisme sentralt tok kraftig avstand fra angrepet og hevdet at de ikke hadde noe med Fevik-slaget å gjøre. (Noe bloggens innehaver føler er litt trist)

Arne Myrdal skal begraves førstkommende fredag klokken 10.30 i Bjorbekk kirke i Øyestad i Arendal. Så om noen er i Øyestad og må på do, piss litt på denne grava. Han som ligger der fortjener det.

En fiende av folket har gått bort, *krch* der åpna jeg en ølboks for å feire. SKÅL KAMERATER!