USA 1992 | Regi: Tim Robbins | Spilletid: 102 min | IMDb

Tim Robbins har aldri anstrengt seg for å skjule sitt politiske engasjement. I 1992 skrev, regisserte og spilte han hovedrollen i den politiske satiren Bob Roberts.

Jeg må innrømme at denne filmen fløy under radaren min på 90-tallet, men etter at jeg fikk høre at dette skulle være en slags politikkens svar på mockumentary-genistreken This is Spinal Tap, ble filmen forventningsfullt skaffet til veie på DVD.

På liksom-dokumentarisk vis, lager et britisk tv-team en dokumentar om mangemillionæren, forretningsmannen, folkesangeren og den republikanske politikeren Bob Roberts som stiller til valg som senator fra Pennsylvania i 1990.

Bob Roberts kjemper i valgkampen mot den demokratiske kandidaten Brickley Paiste i Gore Vidals sympatiske skikkelse. Filmen følger Roberts skitne kampanje, ledet av den kynisk kalkulerende manageren Lukas Hart III, enestående portrettert av Alan Rickman. Legg også merke til en ung og slank Jack Black debutere i rollen som Bob Roberts-fanatiker.

Men det er naturligvis Tim Robbins som er kameraets førsteprioritet. Han ser ut til å fryde seg i rollen som karismatisk politikerpopulist med ufordragelig personlighet, dårlig skjult bak en utadvent folkesangerfasade som trives med både media og mennesker rundt seg. Bob Roberts gir ansikt til den moderne politikertypen som lever av å utnytte all oppmerksomheten, manipulere og bygge opp et image, i en medieverden som i stadig større grad klamrer seg til å personifisere politikken, samt å fokusere på spillet fremfor innholdet.

Mens Tim Robbins er ekstremt overbevisende i tittelrollen, er ikke manuset like eminent spisset. Den fremste ulempen er naturligvis at filmen, strengt tatt, ikke forteller oss noe nytt. På den andre siden: vi trenger kanskje likevel å se og høre dette, som en påminnelse på den moderne topp-politikkens kynisme og skitne spill i kulissene. Mens Bob Roberts følger mediene på deres premisser, er den aldrende demokratiske kandidaten sjanseløs når han velger den tradisjonelle stilen og unngår å bli fristet til personangrep. Robbins gjør både skarpe, tidvis morsomme og flere viktige observasjoner. Problemet er at det verken blir skarpt eller morsomt nok.

Tim Robbins tar oss også med ut på noen sidespor som ikke fungerer like godt. I siste akt blir vi kjent med en gravende journalist som visstnok sitter inne med en sak som knytter Roberts gjennom hans kampanjeleder, spilt av Alan Rickman, til narkotika- og våpensmugling. Dette lages det en slags konspirasjonsteori ut av, som litt ufullendt nøstes inn i handlingen, og tar oss videre inn mot en ikke spesielt god slutt.

Filmen er på sitt beste en veldig treffende (og en smule deprimerende) kommentar på det politiske systemet og media. Men på samme tid satt jeg hele tiden med følelsen av at dette kunne vært gjort enda bedre. Tim Robbins er merkbart bedre som skuespiller enn regissør og manusforfatter. Manuset hadde trengt mer finpussing for å heve frem poengene og referansene som går utover de mange selvfølgelighetene.

Ellers registrerer jeg jo at for å være en film om politikk, så er det skremmende lite politisk innhold her. Akkurat som en reell valgkamp. Det er personene det egentlig handler om...

Before the crucial West Virginia primary in 1960, Hubert Humphrey denounced John F. Kennedy as “a millionaire’s son who had never worked a day in his life.”

Kennedy was shaking hands with coal miners in the state one day, when one grizzled old miner held onto his hand and wouldn’t let go. “Is it true you’re a millionaire’s son who never worked a day in your life?” the miner asked.

Kennedy gulped and said, “Yeah, I guess so.”

The miner slapped him on the back and said, “Lemme tell you, son, you ain’t missed a thing.”

(Fra Politico)

Politikk skal tross alt handle om politikk, ikke om alt annet.

Carvilles konklusjon er at det har gått for langt, at det må være lov å fleske litt til, kaste litt dritt, og til og med å drite seg ut, uten at det rettferdiggjør et folkebrøl fra medier, motstandere og lobbygrupper om at din karriere må være over:

"This sort of hyper-sensitivity diminishes everyone who engages in it, both the candidates and the media. Politics is a rough and tumble business, and yet there seems to be an effort by the commentariat to sanitise American politics to some type of high-level Victorian debating society."

Nå er Carville selv en person som ikke akkurat brukte silkehansker i sin tid som politisk konsulent. Men han har et poeng, og det er et poeng som også gjør seg gjeldende i Norge: Småting blir de store tingene i politikken, mens de store nesten ikke tas tak i av mediene.

Hva det betyr: Helt opplagt en triumf for Obama - ikke så mye i antall delegater (legg merke til hvor jevn fordelingen mellom topp tre er, mye jevnere enn for fire år siden), som i at han har vist at han kan slå Hillary Clinton selv om hun mobiliserer fullt for å vinne. Iowa-kappløpet er det første reelle valget med en sterk motstander for både Obama og Clinton, som begge har sluppet unna relativt lett i sine senatskampanjer, Hillary fordi ingen seriøse utfordrere tok sjansen på å prøve seg, Obama fordi både hans sterkeste demokratiske utfordrer og hans sterkeste republikanske utfordrer ble ødelagt av pinlige medieoppslag basert på papirene fra tidligere skilsmissesaker. Derfor er det vesentlig at det er Obama som får en såpass større del av stemmene: Det viser at hans støtte i velgermassen er en støtte som gir seg utslag også på valgdagen, i motsetning til den støtten Howard Dean så ut til å ha i 2004. For Hillary Clintons del er dette en ripe i lakken, og kanskje en bulk. Men Hillary-lokomotivet har ikke forlatt skinnene ennå, langt ifra. De siste meningsmålingene gir henne et nokså solid overtak på landsbasis, og før Iowa ledet hun de fleste meningsmålingene i de fleste delstatene som arrangerer sine primærvalg i januar eller begynnelsen av februar. Men Obama puster henne i nakken. Vinner han i New Hampshire, kan det være nok til at han tar henne igjen nesten overalt.

Men det er altså ikke Hillary som er den store taperen i Iowa. Hun var forberedt på å tape, og selv om å tape såpass klart for Obama gjør veien vanskeligere, har hun en strategi som ikke avhenger av en Iowa-seier for å dra den endelige seieren i land. For John Edwards, derimot, betyr nederlaget i Iowa sannsynligvis at slaget er tapt. Edwards har brukt mer tid enn noen annen kandidat på å gjøre Iowa til sin bastion, men mens hans andreplass i Iowa i 2004 pustet nytt liv i hans kandidatur, blir andreplassen i år lite annet enn et mageplask. Han kan ha en sjanse hvis han på mirakuløst vis gjør det bedre enn ventet i New Hampshire, eller hvis hans appell som sørstatsmann (han er født i Sør-Carolina og oppvokst i Nord-Carolina) plutselig gjør at han vinner Sør-Carolina. Men det er foreløpig lite som tyder på at dette vil skje, til det har han gjort seg for avhengig av å overraske i Iowa.

Ellers betyr Iowa kroken på døra for de to gamle hedersmennene Chris Dodd og Joe Biden, ikke akkurat hurramegrundt for visepresidentkandidat Bill Richardson, og ingen overraskelser fra idealistene/rabulistene Dennis Kucinich eller Mike Gravel.

Republikanerne:

Hva det betyr: Den populistiske evangelisten Mike Huckabee har klart det få hadde trodd for så lite som et par måneder siden. Til tross for en slunken valgkampkasse har han klart å slå søkkrike Mitt Romney, som har brukt omkring tjue ganger så mye penger i Iowa som Huckabee. Og det viser hvor sårbar Romney er - hans strategi har hele tiden vært å fri til både kristenkonservative og business-vennlige republikanere ved å fremstille seg som en slags George W. Bush, bare med hjerne og en CV det står gnister av. Mens det ser ut til å ha virket OK med business-delen av partiet, er det bare at vesentlige deler av Romneys bakgrunn, både at han er mormoner og at han er tidligere guvernør i liberale Massachusetts, hvor han fremsto som en relativt homo- og abortliberal republikaner, har vist seg å ikke holde mål mot baptistpresten Huckabee når det gjelder kampen om hjertene til de mange dypt kristne republikanerne i Iowa.

Earned media vil bli stående som et nøkkelbegrep i «Huckabee-revolusjonen». Om Huckabee ikke har penger, har han nemlig fremstått som en mester på å maksimere uttellingen i journalistisk dekning, enten på hans premisser eller på premisser som ikke skader ham selv om de strengt tatt er kritiske. Dette gjelder både ekstremt snedige reklamegrep som julereklame og støtte fra Chuck Norris, det gjelder hans opptreden på Jay Leno under Iowa-innspurten (han spilte bass med Lenos husband, noe som ga assosiasjoner til Bill Clintons saksofonopptreden på Arsenio Halls show i 1992), og ikke minst gjelder det hans reklamestunt: Få dager før Iowa holdt han en pressekonferanse for å snakke om hvordan han hadde laget en kritisk reklame for å slå tilbake mot anklager fra Mitt Romney, men ikke hadde samvittighet til å sende den på TV. Deretter, for å «overbevise journalistene om at han faktisk hadde laget reklamen» viste han reklamesnutten for journalistene. Og for TV-kameraene. Dermed fikk han frem sine talking points - at Romney var liberal på abort i sin tid som guvernør, at han hadde støttet begrensninger på retten til å bære skytevåpen, og at han hadde økt skatter og ført en politikk som gjør at delstaten gikk i underskudd i 2007. Samtidig klarte han å fremstå som en representant for et politisk alternativ, for politikere som vil snakke om politikk, ikke kaste dritt (positive politikere er historisk sett favoritter blant Iowa-velgere), og å opprettholde imaget som en fyr som minner deg om en du jobber med, ikke en du jobber for (også dette et slag mot forretningsmannen Romney).

For Romney er Iowa-resultatet et betydelig nederlag, men ikke selve undergangen. Han har satset store midler og mye tid på å vinne Iowa, og å se fattiglusa Huckabee dukke opp i siste liten og slå ham på målstreken må være irriterende, ikke minst siden kampen om den kristne høyresiden i det republikanske partiet nå beveger seg sørover, til stater hvor det allerede i utgangspunktet er mye lettere å drive valgkamp for en kristen eksguvernør fra Arkansas enn det er for en mormonsk eksguvernør fra Massachusetts. I utgangspunktet er nå Romneys eneste håp å vinne New Hampshire. Gjør han ikke det, er det ingen grunn til å tro at han klarer å bygge opp nok momentum til å møte kjempeutfordringen fra tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani, en uthvilt og erfaren valgkampkriger som har valgt den ellers oppsiktsvekkende strategien å gi faen i de første delstatsvalgene og satse hardt på å vinne Florida og derfra surfe videre til å dra med seg supertirsdagen 5. februars store stater uten å bruke tid på små fillestater. Og hvis noen lurer på hva som er Rudys sterkeste kort i denne valgkampen, gir denne reklamen all informasjon du trenger.

Romneys eneste lyspunkt fra Iowa er at den konservative skuespilleren og ekssenatoren Fred Thompson såvidt klarte å danke ut John McCain i kampen om tredjeplass. Det to grunner til at dette er viktig: For det første ville en tredjeplass for McCain vært såpass imponerende (McCain hadde gitt opp Iowa) at det ville gjort ham desto sterkere i New Hampshire, hvor alle meningsmålinger viser at slaget vil stå mellom Romney og McCain. For det andre er Tennessee-mannen Thompson den som ligger best an til å stjele viktige stemmer fra Huckabee i sørstatene - men dette er noe også McCain og til dels Giuliani tjener på, selv om det gjenstår å se om Giulianis gambit med å ikke satse offensivt i de tidligste statene vil være noe annet enn en politisk bomtur.

For øyeblikket teppebomber Romney New Hampshire med negativ reklame rettet mot McCain. Og i motsetning til Huckabee svarer McCain med samme mynt (legg for øvrig merke til at "I approve this message"-snutten klippes inn før selve reklamen når det dreier seg om negativ valgkamp, mens den kommer etter, og gjerne som en del av en monolog fra politikeren, i feelgood-reklamer som denne og denne). Dette er et basketak Romney må vinne for å ha en sjanse på landsbasis, og det er sjansen McCain har til å gjøre comeback som favoritt til å vinne hele prosessen. Det vil bli brutalt.

For øvrig gjorde nettfavoritten Ron Paul det bedre enn ventet: 10 prosents oppslutning i Iowa er bedre enn meningsmålingene tydet på, og han var den eneste kandidaten bortsett fra Huckabee og Romney som klarte å vinne et valgdistrikt: i Jefferson County, som for øvrig dekker byen Fairfield, hvor hovedsetet til den internasjonale Maharishi-bevegelsen ligger. Det er foreløpig uklart om det er en sammenheng, men Maharishibevegelsen har tidligere vært involvert i det amerikanske Naturlovpartiet og i restene av Ross Perots reformparti, så de har et visst politisk engasjement for å riste opp i topartisystemet. Om det skulle vise seg at de nå engasjerer seg i Pauls kandidatur, har en allerede bred koalisjon av politiske outsiderelementer blitt desto mer mangfoldig. Gode resultater styrker uansett muligheten for at Paul stiller som uavhengig presidentkandidat.