I går fant jeg plutselig en liten bok innimellom et par andre bøker. Det er egentlig et lite hefte med Høvding Seattles tale. Noen nærmere presentasjon trengs vel ikke.

Når jeg tittet på denne så følte jeg plutselig trangen til å gå tilbake til 70-tallet og leke i skogen bak huset. Der lekte vi cowboy og indianere ...eller rettere sagt Månestråle og Sølvpilen. Alle ville være indianere så cowboyer var noe vi bare "så" i periferien. Jeg for min del hadde en hemmelig drøm om å få være Månestråle, men den peneste jenta i gata og den med størst makt fikk alltid æren og det var uten unntak aldri meg. OK, en liten traume dukket plutselig opp der... Vel, hvis jeg later som om jeg glemmer det så var det igrunn morsomt å klatre i trærne og speide etter cowboyer vi kunne skalpere.

Jeg har vært tilbake ved åstedet et par ganger og det er så rart hvor puslete og gjengrodd det er blitt der. Garasjene som var så fine og skilte oss fra våre foreldre er blitt slitne og gamle, garasjeportene henger på halv tolv og blikkmetallet er bulkete. Men dette innlegget skulle handle om vårt skrantende miljø og Høvding Seattle. Under finner du filmen som fikk minnene til å strømme på.

Og her kan man finne talen i skriftformat: Chief Seattle's letter.

Jeg elsker fortsatt den talen. Kan nok oppfattes som noe naiv. Men det er helt greit :-) Det er jo det jeg er.

Og når den mulige istiden innhenter oss så er jeg sånn nærmere rundt regnet 90 år. Værre er det for våre barn og våre kommende barnebarn. Jorden endrer seg (eller rettere sagt: vi endrer jorden), klimaet endrer seg, barna våre leker ikke slik vi lekte i skogen bak huset. Vår egen alderdom vil ikke være slik vi forventer at den blir som den er anno 2008. Våre foreldres alderdom er annerledes enn deres foreldres alderdom. Mine foreldre er på nett, deres foreldre igjen visste aldri hva det var. Så  hvordan blir vår alderdom? Hva skjer med oss, med barna våre, med jorden? Skjera?

Imens hører vi at vi slipper å redusere utslipp for vi har ikke brukt opp kvoten... hmmm tenker jeg da. Er det ikke bedre å gjøre litt for mye enn bare akuratt passe. Kanskje akuratt passe i dag er for lite for morgendagen. Når jeg blir gammel så skal jeg bli like engasjert som Bestemødrene mot atomvåpen. Kanskje jeg skal danne gruppen: Besteforeldre for barns rett til en frisk klode :-)

Ønsker dere alle en miljøbra dag!